En kan si mye om virkeligheten.

Jeg leser fra tid til annen om bloggere som får uønskede tilbakemeldinger. Hos meg har det ikke dukket opp noe å skrive hjem om, men jeg får en del av typen spam. Vanligvis når disse meldingene ikke helt fram til bloggen, men legger seg i mailboksen min. Så blogspot har vel et eller annet system som stopper dem. Men her en dag var det noe som slapp igjennom. I stedet for å bli sendt som anonym avsender, hadde avsenderen både navn og bilde. Navnet var Santa Islam Soma. Og i stedet for å legge seg inn som tilbakemelding til meg, la det seg inn som tilbakemelding til en som hadde svart på bloggen min. På den måten klarte meldingen å komme seg i gjennom filteret.

Nå er jo ikke dette så veldig farlig kanskje, men hos meg var det fjorten innlegg som ble infisert. Og alt som ble formidlet var lange rader med linker til pornosider. I hvert fall framsto det sånn. Men om en klikker på en link vet en jo ikke hvor en havner, eller hva en samtidig laster ned. Så det er jo ikke noe moro å ha det liggende framme og tilgjengelig for andre. Plutselig er det en som er nysgjerrig nok til å klikke på en link.

Det er lett å tenke at folk må velge selv. At om noen klikket på en slik link, så er det ikke mitt ansvar. Men jeg vet nå ikke helt. Om en er med på å gjøre noe tilgjengelig for andre, så opplever jeg at en også har et ansvar. Om en gir noen dop, så har en et ansvar. Og om samfunnet ikke gjør noe for å fjerne tilgangen på dop, så har det et ansvar. Og slik er det på mange felt i livet, tror jeg.  Vi fraskriver oss ansvar, men det betyr ikke samtidig at det er riktig. Ansvar ligger ikke alltid hos alle andre. Enten det handler som samfunnet vi lever i, på jobben, i et forhold eller i en familie. Det er lett å legge ansvar på andre, og deretter dele ut skyld.  Da handler det ofte om makt. Og makten blir tatt på en annens bekostning, ved å manipulere følelsene til vedkommende.  For når en deler ut skyld, får en gjerne den andre til enten å forsvare seg eller å stille spørsmål ved seg selv. Og det en da har oppnådd er å fjerne seg fra sak og over til å dreie seg om den andre. Litt slik som politikere gjør seg i mellom, om en eller annen gjør en liten feil. Da er motstanderne raskt frampå og i angrepsposisjon.  Hauser opp det de kan, og forkler det egentlige motivet for angrepet bak et ambulerende motiv. Og dette bakenforliggende motivet handler gjerne om makt. Om å komme i posisjon. Folk går gjerne over lik for å komme i posisjon.

Å skrive blogg medfører også et ansvar. En bør for eksempel ikke bruke bloggen til å hetse eller angripe noen.  Det være seg enkeltpersoner eller grupper. Det betyr ikke samtidig at en ikke kan ta opp tema som peker på noens valg eller holdninger, men det blir uriktig å forsøke å trykke noen ned, eller mobbe noen. Og slik er det når en svarer på en blogg også. Eller på andre ting. Det har blitt populært å la folk respondere på innlegg i avisene, og det er nesten utrolig hvor mye skit folk kan velte ut av seg i slike kommentarfelt. Jeg håper ikke den trenden når Vannlandet, for å si det slik. Det er absolutt nok med spammen jeg får fra tid til annen.

Horisont

En kan si mye om virkeligheten. For slik er virkeligheten, at folk tror de bare kan ta den i eie og si at den er slik og slik. Men sånn er det ikke. Virkeligheten er klart begrenset og uangripelig. Som et solid rom med vegger, gulv og tak. Den er at et tre er grønt, og himmelen blå. At natt kommer etter dag. Og slike ting. Virkeligheten er at et bord skal stå på gulvet. Og at et vindu er til å se ut av. Virkeligheten er også knirket i stolen under meg. Og jeg ville kalle det knirket en lyd, om jeg skulle satt navn på det. For slik er virkeligheten. Vanskeligere er det ikke. Fru Antonsen over gata påstår derimot at lyd også kan oppleves som substans. Dama er jo gal. Hun påstår at ting som for eksempel et slikt knirk har farge. Og at hun kan se den. Hun påstår at denne substansen som jeg kaller lyd er noe som kan berøre oss på samme måten som et slag eller et kjærtegn. Jeg har ikke hørt maken til pissprat. Jeg har aldri blitt berørt av et knirk. En kan jo ikke gå rundt og påstå slikt om andre.

Fru Antonsen over gata vever tepper. Store veggtepper med syke motiver hun kaller erotikk og glede. Også nynner hun. Gjerne ute. Blant folk. Og smiler. Hun sier at smil har farge også. Og gråt. Og at vi hele tiden fargelegger den verden vi lever i gjennom det vi uttrykker, ubevisst, men at vi må forsøke å bli bevisste før det er for sent og alt vi sitter igjen med er gråtoner. Hun maler vinduene sine i rødt og gult og grønt – bare dét, tenk deg! - og har festet ting på veggene som er ment å være på gulvet. Også påstår hun at det er sunt å se på virkeligheten fra en annen vinkel. At å sitte på en stol som er festet høyt oppe på veggen og sprelle med tærne mens en ser på det fargede lyset som faller inn gjennom vinduene kan være befriende. At slike ting kan gi oss en ny opplevelse av hva som egentlig betyr noe. Så kommer dette preiket om kjærlighet da, for det er jo alt som betyr noe liksom. Kjærlighet meg her og kjærlighet meg der. Og dette dytter hun inn i skallen på Grete. Det er til å grine av. Og Grete har begynt å bli helt umulig og gjentar ting fru Antonsen har fortalt om verdier og horisont. Horisont my ass, dama burde legges i lenker og stuves vekk på et mørkt og trangt sted. Det er jo tragisk. Hun har jo til og med unger. Noen burde ta tak i det der snart.

***

Den knyttede neven på bildet har tittelen "Argument", er laget i leire, og er rundt 60cm høy.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Øppna landskap

T T T = Ting Tar Tid

Det er kjøligere om morgenen nå, snart kommer høsten. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg til det. Ikke at jeg gruer meg så fryktelig heller, men det vipper nok en grad eller to over på den negative siden av en skala, i hvert fall. Høst er ikke så gøy. Jeg går ikke mesteparten av året og tenker, åh, snart er det høst. Sånne lengsler er forbeholdt sommeren. Mens den verste gruingen er forbeholdt snø.

For et par dager siden måtte jeg til legen. Lungebetennelsen jeg har slitt med blusset opp igjen, første antibiotikakur var tydeligvis ikke nok. Så nå er jeg i gang med nummer to. Samtidig ble jeg satt på antidepressiva. Stemningsleiet mitt har vært litt nede noen måneder. Og jeg har det med å få en depresjon fra tid til annen. Men ting tyder på at jeg nå har lært å være litt i framkant og kjenne igjen signalene, så jeg ikke lar ting gå så langt at alt blir helt svart før det blir tatt tak i.

Antidepressiva, eller lykkepiller som de også blir kalt, gir ikke mye lykke. Men de gir ganske mye ubehag. Potensielle bivirkninger er mange, og første tiden når en begynner å bruke dem er langt fra behagelige. I hvert fall opplever jeg det slik, her jeg sitter og svetter kjemi ut av skrikende porer. Det føles som om jeg har fått i meg noe jeg ikke tåler, og kroppen oppleves ikke god. Jeg håper det går seg til rimelig raskt, for jeg er ikke mye glad i ubehag, jeg har absolutt ikke en masochistisk side.

Fallet i stemningsleiet mitt kom etter siste utstillingsåpning. Det var i mai. Og jeg var forberedt på en nedtur. Det får jeg alltid etter en utstilling. Jeg opplever en tristhet og en tomhet og en meningsløshet i det jeg holder på med, og jeg gruer meg til å gå i gang med neste prosjekt. Kanskje handler det litt om at prosjektene mine alltid er knyttet til vanskelige tema, som krever at jeg må kjenne på ting over lang tid. For selv om ikke alt jeg lager handler om min private historie, så ligger det alltid en gjenkjennelse i følelsene knyttet til historiene som jeg må forholde meg til. Min neste utstilling skal handle om å strekke seg mot en gud når livet blir for vanskelig, men også om selvskading, tatovering og andre bastante uttrykk for smerte, søken og identitet. Og jeg hadde håpet på å være godt i gang med bildene til den utstillingen nå. Men jeg har ikke fått gjort ferdig første bilde en gang. Alt jeg kjenner på er motstand, ingen glede over arbeidet. Jeg håper gleden pluss litt energi kommer tilbake snart.  Det bruker ikke å gå så lang tid før jeg er oppe etter en ferdigstilt utstilling igjen som denne gangen. Og jeg liker det ikke.

Det er mange kunstnere som opplever en nedtur etter å ha ferdigstilt et arbeid, mener jeg å ha lest. Forfattere og billedkunstnere og andre. For egen del minner følelsene litt om de en kan få om en mister noe. Eller noen. Et eller annet som har vært intenst og har strukket seg over tid. Plutselig er det borte, og det er ikke bare å plukke noe nytt ut av lufta som skal erstatte det.

Vi opplever alle at noe blir borte for oss gjennom et liv. Det kan være materielle ting, ting som har affeksjonsverdi eller gir oss status, eller dødsfall. Og vi kan for eksempel ende opp med kjærlighetssorg. Og den skal en ta på alvor. For heller ikke ved slike følelser går det å plukke en annen følelse ut av lufta som skal erstatte den. T T T, ting tar tid. Og for enkelte kan den tiden være krevende å komme igjennom.

Fordi ting tar tid, er det lett for de som står rundt den med svartsinn å bli utålmodige. Og kanskje begynne å pushe litt.  Komme med all verdens forslag om hva som bør gjøres. For eksempel si at en må ta seg sammen. Men hadde det vært så enkelt hadde det jo ikke vært et problem. Her kan du lese litt om depresjon, og hvordan forholde seg til det.

Og dette var dagens statusrapport. Tid for frokost og en dusj, og så får jeg ta meg en tur på atelieret. Kanskje det er akkurat i dag det oppstår et bånd mellom lerretet og meg selv igjen. Alternativt er det jo ikke dumt å bare prate litt med folk.

Dagens bilde har tittelen "Regresjon".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Du gråter så store tåra

Verdier, kaker og kjendiser.

Gårsdagens glutenfrie donut-seanse gikk over all forventning. Bakingen gikk greit, og fråtsingen etterpå likeså. I tillegg til det kjæresten og jeg hadde bakt og kjøpt, dukket min eldste datter opp med ei hjemmelaget kake også. Så det ble nok å velge i mellom, og medførte absolutt et høyt nok sukkerinntak. Samtidig var dette også første gang jeg frityrstekte noe som er laget med glutenfritt mel, men det blir nok ikke siste.

Utover det ble bursdagsselskapet vi holdt for min eldste datter en koselig sammenkomst, slik bursdager skal være. Nå også akkopagnert av hissige barneskrik. Så lungene fungerer på den lille, ingen tvil om det. Det er ei sterk og sunn jente. Og langt fra ei lita og sart ei, som noen mødre visstnok har begynt å strekke seg etter å få, gjennom å spise for lite under svangerskapet. Med de konsekvenser det kan få for barnet.  Men skrikingen var én ting i går. En annen er alle minnene som dukket opp samtidig, fra da mine egne barn var små. Og det var stort sett de gode minnene jeg husket. Alt det nære. Og det er fint å tenke på at min datter, mannen og barnet, nå skal skape sine egne minner. Godt dokumentert av en real samling selfies.

Nå er det ikke kun små barn enkelte kvinner er opptatt av å få, noen er også opptatt av å bli så små som mulig selv. I hvert fall så tynne som mulig. Og i ”Skal vi danse” som startet opp igjen på lørdag, har de med både Fotballfrue og Nadya Khamitskaya, to som i hvert fall jeg opplever sender ut veldig feil signal i forhold til kropp. En ting er å være tynn, noe helt annet er det å idealisere det.  For det er mange som sliter med mat og med kroppsbildet, og jeg skjønner ikke helt poenget med å profilere kjendiser som står for ting vi ikke bør forsøke å leve opp til i det hele tatt. Vi er da ikke så i beit for kjendiser, enten det nå er A, B eller C? Fotballfrue sender vel ut mye annet jeg kunne stilt spørsmålstegn ved i tillegg til signaler som kan være med på å fremme kroppshysteri, men det skal jeg ikke ta her og nå. 

For programmet "Skal vi danse" i seg selv, opplevde jeg det i tillegg til det nevnte, også som en ekstra nedtur at de hadde skiftet ut mesteparten av dommerpanelet, hadde dradd inn Didrik Solli-Tangen som programleder og at den lille solstrålen Elena Bokoreva Wiulsrud ikke var med lenger. Så det spørs om ”Skal vi danse” for min del blir førstevalget denne høsten.

Men i høst er i høst, og i dag er i dag, og mine antipatier og kritiske syn på små og store kjendiser er rimelig uinteressante for folk flest, så jeg lar tv og det kjendisene bevisst eller ubevisst formidler ligge nå. En ny uke har startet. Og kjæresten er allerede på vei til forelesning på universitetet. Hun har begynt å studere igjen etter mange års pause, og tar et årsstudium i psykologi. I dette studiet er det slik jeg har oppfattet det også innbakt en filosofidel, og Beate har også valgt en studieform som kalles Seminarmodellen.  Så i dag blir det ikke kun forelesning, i ettermiddag blir det i tillegg seminar på henne. Og litt mer morsomt for oss enn for deg, er at foreleser på seminaret er samme mannen som ledet et "hverdagsfilosofikurs" vi tok for et par år tilbake.  Så verden er ikke alltid så stor.

Jeg vet ikke hvor stor verden din er. Om den oppleves som begrenset eller uten grenser. Om den er et dansegulv eller et bur, et sted for utvikling eller et sted for stillstand og forsvar av etablerte sannheter og levemønstre. Jeg vet heller ikke hvordan dagen din tegner til å bli. Om du er lykkelig eller ulykkelig, om du sliter eller ting går på skinner. Om dagen dreier seg rundt mat, enten det er på en måte som gir glede eller problemer, om den dreier seg om å se på tv, eller om du har noe du føler gir mening å gå til. Men uansett så er ikke ting alltid så statisk som vi har lett for å tro. Fall forekommer fra både store og små høyder, men det er også mulig å reise seg. Søke mot noe nytt. Forsøke. Ikke gi opp. Det finnes alltid en eller annen mulighet en kan satse på, selv om en ikke kan ta eierskap over dem alle. Og livet er fylt opp med verdier det går an å ta en stilling til, enten verdiene er virkelige verdier, eller om de bare dreier seg rundt det vi kan oppdage på overflater, der det ligger og glitrer og forsøker å utgi seg for noe de kanskje ikke er i nærheten av å være. Så da gjelder det også for deg - du kan ta stilling.

Kjenner du noen, eller har du selv problemer med mat og kroppsbilde, kan en om en bor i Bergen eller omegn søke veiledning hos ROS.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Declare Independence

Om en vil. Og forsøker.

Det er søndag, og det regner. Det er høst i lufta. Men det får nå stå sin prøve. Gode følelser gir det meg ikke akkurat at sommeren feller tårer på sitt siste, det skal innrømmes, men til gjengjeld skal vi feire bursdag i dag, så dette med været kommer nok i bakleksa uansett. Eldste datteren min har blitt 26 år gammel og det må markeres. Noe som gjør at vi alle får være sammen med familiens nye tilskudd igjen også. Du kan se henne på bildet over her. En blir trøtt av melk.

Bursdager krever mer enn melk, det krever kaker. Men i stedet for å bake min sedvanlige bløtkake, skal jeg denne gangen prøve meg på glutenfrie donuts. Til og med noen fylte. Noe som kan bli spennende, men forhåpentligvis vellykket. Og bløtkake ligger der som et sikkerhetsnett uansett, bare at denne gangen kommer den ikke fra undertegnedes hånd.

Å komme sammen når noen har bursdag er noe vi ikke gir så mye slakk på hos oss. Både Beate og jeg opplever det som viktig at slike dager blir behørig markert, og at det er vårt ansvar å sørge for det. Spesielt når det er ungene som har dag. Våre egne dager kan vi fra tid til annen ymte frampå at ikke er så nødvendige å markere, men det ender opp med et bursdagsselskap likevel. Med alt for mye kaker som ingen helt vet hvem som skal spise opp i dagene etter. Fremdeles har vi ikke helt lært dette med begrensningens kunst.  På den annen side er ikke alt ment å være kunst.  Fråtseri holder i blant lenge som merkbart uttrykk.

Ikke alle skal feire noe i dag. Noen familier skal i stedet utholde overgrep de har blitt utsatt for. Det kan være overgrep som fant sted i hjemmet, eller utenfor hjemmet. I nabolaget der kjæresten min bor, ble en liten pike for ikke mange dager siden antastet av en mann. Sånt er forferdelig trist. Og veldig ubehagelig. Også for dem som ser det fra utsiden. Spesielt når det blir så nært som dette. For ikke lenge siden ble en ung jente som var ute og jogget også angrepet, men på en annen side av byen. Om disse mennene vet hva de utsetter jentene de angriper for av belastninger og traumer, tror jeg er en selvfølge. Det skal mye til i dagens samfunn for ikke å ha fått med seg litt av slike ting. Likevel gjør de det de gjør. Slik menn som banker og mishandler konene sine eller barna også gjør. Med alle de konsekvensene det kan føre til.  Noen får hele livet sitt ødelagt. Eller i det minste et liv som preges sterkt av det.  Slik mitt liv har blitt preget.

Bor du i Bergen og lever under slike forhold, så har Hieronimus selvhjelpsgrupper som kanskje kan hjelpe deg til å finne en vei ut. Om ikke for egen del, så i hvert fall for barnas del.  Husk, barna kan ikke velge selv. Det er foreldrene som velger. Og ikke bare en av dem. Om barn blir utsatt for overgrep eller omsorgssvikt er ingen voksen som beskuer det totalt maktesløs. Det være seg mor, far, slektninger, bekjente eller naboer. Alle har et ansvar, og alle har en mulighet. Og det gjelder ikke kun der det finnes en mann som slår, det gjelder også der en mor svikter sin oppgave.

Av andre nyheter en kan finne i disse dagene, merket jeg meg denne. Her er det snakk om å genmodifisere mygg slik at hanner vil drepe sitt eget avkom.  Og det kan jo bli spennende, spesielt om det funker. Men noen konsekvenser en ikke forutså vil det nok også komme. Slik for eksempel innføringen av kaniner i Australia en gang fikk sine konsekvenser, selv om intensjonen var god. Og hva med alle fuglene som lever av mygg? Hva skal de spise? Donuts? Bier? Og om biene blir spist, hva skal så vi spise? For bier er vi avhengige av. Uten bier, ingen eplekake.

Å ville hjelpe naturen kan gi konsekvenser en ikke klarte å forutse. Men noen ganger er det nødvendig å hjelpe til litt likevel. Som i historien til André. Han er med i tv-serien "Født i feil kropp".  Selv fikk jeg ikke med meg første episode, men jeg kan jo forsøke å få med meg episode nummer to. Dette med identitet og psyke er spennende, synes jeg. Og jeg var inne på temaet transkjønnethet i min siste utstilling, ”Innerst”. En utstilling som besto av seks tablåer, seks menneskeskjebner, hvor hvert tablå ble fulgt av en liten historie. Historien om transseksualitet kalte jeg I'm The Outcast" ”. En liten video fra utstillingen kan du se her.

Og da har vel dagens blogg blitt lang nok, og jeg selv får få i meg litt frokost. Mat må til. Helst regelmessig. Uten regelmessige måltider blir jeg rimelig shaky etter hvert. Blodsukkeret raser og angst og uro stiger. Tålmodighet blir satt på prøve og små bagateller vokser fort utover sine egne bredder. Men noe i livet går det jo an å ha kontroll på, tross alt. Om en vil. Og forsøker.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Rise Like a Phoenix

  

Den våte, kalde flekken, og andre scenarioer.

For å la meg inspirere til å skrive noe, surfet jeg i dag raskt gjennom noen nyheter på nettet. Og nyheter finnes, selvfølgelig. Men om noen trenger meg til å skrive videre om dem er en annen sak.  For eksempel skrives det om en halshugging, som skal være utført av islamistiske IS opprørere i Irak. Og det er jo grusomt, slik krig alltid er. Folk drepes over hele linja. Av begge sider. Barn og voksne, kvinner og menn. Slik har det vært til alle tider. Gjerne med en religiøs begrunnelse i ryggen, som skal rettferdiggjøre grusomhetene og skjule at det handler om makt. Som for eksempel i Korstogene. Og uten at jeg skal ta stilling til det, så påberoper begge sider seg gjerne å ha retten på sin side. Selv om det å påberope seg noe ikke nødvendigvis automatisk gjør det som serveres mer spiselig.

På den andre siden av spekteret når det kommer til nyheter, ligger en artikkel om TV2 sin satsing i høst. Illustrert ved hjelp av litt pene damer, og en beskrivelse av kjolene deres. At det skrives en forklaring på hvordan en kjole ser ut ved siden av selve bildet, er et valg andre enn meg bør være stolt av. Selv går jeg ikke videre på den. Fotballfruens debut som programleder er heller ikke så interessant at jeg vil mene spesielt mye om det.

Innimellom alt som finnes av gode og dårlige og uinteressante nyheter, ligger det selvfølgelig også reklame. Enten det er på nett eller tv, reklamen følger med.  Men for meg personlig er det rimelig uinteressant hvor mange rynker jeg kan minimere eller fjerne ved hjelp av liposomer, eselballesvette, eller spytt fra lamaer som har beitet kun på en plante som er utrydningstruet og pleiet av jomfruer. Det er langt mer interessant hvor mange rynker som vil bli mindre, eventuelt forsvinne. Men ingen løfter gis på det området. Kan og vil er to forskjellige ting. Så i stedet for å love noe, blir du fortalt at du kan bli opptil så mange prosent bedre i magen ved å abonnere på ei pille som skal være gratis første måneden, du kan vinne opptil så mange kroner på et nettkasino om du bare spiller bort et par tusen først, eller miste opptil så mange kilo i løpet av ei uke ved hjelp av en eller annen kur. Og det er jo helt uinteressant, det sier ingenting, men serveres likevel som noe vi bør satse på. Slik illusjoner på salg gjerne blir servert. Kjøp Jiff, og boligen din blir som et slott, mens ungene slutter å snørre, skrike, klage, gnåle, hyle og gnage deg i stykker, og i stedet sitter pent ved bordet og bare smiler hele tiden, mens de tegner bilder av lykkelige familier med en sol i ene hjørnet og alle verdens farger spredd utover med sjenerøs hånd. Uten at noen bruker tusj på veggen selvfølgelig, men skulle så være, så fjerner mor det raskt og effektivt før hun får badet til å skinne.  For ikke å snakke om sexslivet ditt. Jiff gir deg jo et hav av tid og overskudd til andre ting enn å vaske, så til og med far begynner å smile etter å ha tatt fredagsrengjøring i løpet av noen minutter, og uten en gang å ødelegge pressen i buksa. Så verken han eller mor er slitne når kvelden kommer. De er bare lykkelige og rene og pene hele tiden.

Her på Vannlandet gis ingen løfter. Du blir ikke lovt noe som helst. Og absolutt ikke at livet ditt blir opptil så mye bedre, eller du opptil så mange kilo lettere, og alle rundt deg lykkeligere opp i mot en prosentsats på ca hundre. Vannlandet har ikke som mål å bygge opp under fantasier og illusjoner, eller lover deg et bedre sexliv - alternativt et i det hele tatt.  Men så selger jeg heller ikke noe, så jeg trenger ikke å henge løfter på det jeg skriver. Det er ikke meningen at du skal manipuleres til betale for noe som veldig ofte ikke helt holder hva det lover. Det får andre ta seg av. Noe de klarer på en utmerket måte. Som fører til at vi samler og samler og kjøper nytt og nytt og nytt, fordi det kanskje funker denne gangen. Og skulle det bli mye dritt rundt oss, kan vi jo samle alt det vi handlet som ikke funket og putte det i eksellente garderobe og oppbevaringsløsninger med esker og bokser og kurver og speilflater, og som du ikke behøver å betale for på lenge enda, vi gir selvfølgelig betalingsutsettelse. Og alt kan rengjøres og bli skinnende og kjempepent og rent med Jiff - nå enda bedre. Og Jiff fungerer på glassflater, den er jeg med på, men du blir ikke jevnt over et lykkeligere menneske av den. Selv om reklamen viser deg at du blir det. Så alt til sitt bruk.

Jeg er ikke ute etter pengene dine. Derfor har jeg heller ingen reklame på Vannlandet, slik en del bloggere velger å ha. Jeg har heller ingen planer om å slippe det til. Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg er ute etter. Men om det finnes noe mål og mening bak en blogg som Vannlandet, så er den kanskje koblet til noe jeg kan kalle navigering. Et forsøk på å se både framover, bakover og rett ned, for å få en oversikt. For å se hvor jeg skal, må jeg se hvor jeg står og hvor jeg kom fra. Og slik er det for oss alle. For å bli kjent med oss selv må vi inn i oss selv, og våge å se hva som ligger der. Ikke kun det vi ønsker å se, men også det vi ikke ønsker å se, må vi gi oppmerksomhet. Og så må vi våge å kjenne på de følelsene som dukker opp i møtet med det. Så kanskje er dette og lignende innlegg mest ment som en påminnelse for både deg og meg. Vi blir ikke lykkeligere av å skjule det som ligger i oss, det vi tenker og føler. Selv om vi kan framstå som det, om alt vi viser er en overflate som stadig poleres av vårt livs Jiff. Men lykken kommer ikke i form av fortrengning eller kamuflering. Den kommer heller ikke i form av et elektrisk støt mot cellulittene, silikon i puppene, eller ei pille for å få en enda større penis som damene bare vil stå i kø for å hengi seg til, den kommer ikke ved hjelp av vidunderløsninger som i utgangspunktet ikke lover noe som helst, men som i stedet bare gir seg ut for å gjøre det, gjennom å ordlegge seg på en måte som kun handler om å manipulere deg til å dra kortet. Gjerne rikt motiverende ved hjelp av bilder som viser før og etter, men lite eller ingenting av det som ligger i mellom. Og i hvert fall ingenting om alle skuffelsene som venter på folk rundt i de tusen hjem. 

Mitt forrige innlegg ga jeg tittelen ”Lykkelige meg”. Så hva er lykke da? Hva er det som gjør deg lykkelig? Er det å shoppe eller gjøre rent? Er det et sexliv hvor ingen promper, ingen har kviser eller hår, alt er vakkert med riktig bakgrunnsmusikk og levende lys, orgasmene er som vulkanutbrudd fra en annen verden og står i kø tett som ettermiddagsrushet på fredagen, og du selv aldri ender opp på den kalde, våte flekken etterpå? Er det noe helt annet? Noe som handler om dem du bryr deg om, de du har rundt deg? Handler det om kommunikasjon, berøringer, smil, vennlighet, oppofrelse, synlighet, støtte, sjenerøsitet, eller handler det om noe som ikke er avhengig av andre i det hele tatt? Noe som er bare ditt? Som for eksempel et hopp i fallskjerm? Et karrierejump? Eller en ferie alene i Thailand? En feit konto som ingen vet noe om? Eller ny bil som bare du får kjøre? Ligger drømmen i å få være en av dem med med vakre kjoler, broilermuskler, fine frisyrer, og om å få posere på en rød løper? Og hva er så det å være U-lykkelig? Kan dét kobles til rynker, oppvaskmidler, treg avføring, feil bil, eller folk som er rundt deg/ikke rundt deg? Hva er din aller største sorg? Og hva er du reddest for å miste?

Jeg tror lykken kan være så mangt. Kanskje er det en blanding av mange ting, som former en helhet. Og i en helhet gis det rom også for det som ikke er perfekt. Som den kalde, våte flekken. Kanskje til og med sorg. Men jeg tror samtidig at jeg for egen del i blant kan forveksle lykke med noe som kunne fått en mer konkret betegnelse. For eksempel Beherskelse. Å beherske noe kan gjøre meg lykkelig, føler jeg. Men jeg kan når jeg behersker noe samtidig bli så høy på meg selv at det også grenser opp mot selvgodhet. Er selvgodhet lykke, for følelsen kan jo kjennes ut som å være kongen på haugen? Eller er selvgodhet noe som er avhengig av å være på bekostning av noen, hvor den andre er helt nødvendig for å definere deg selv og det du bruker for å heve deg over den andre, og derfor i behov av noe helt annet enn Lykke som beskrivende ord? Er lykken å kunne trykke noen ned, klart og tydelig, som i å hovere? Er det lykke i å trykke noen ned, men å slippe unna med det, fordi det er forkledd? Er det lykke i å bli sett opp til? Er lykken å gi, er den å få, er den å være bedre enn alle andre, eie mer, eller å ha mye mer å lide for enn alle andre? Kan lidelse gi noe som minner om lykke? Hva om lidelse har blitt koblet til identiteten din?  Vil en da kunne bli lykkelig uten den? Eller vil en gjennom å gi slipp på den bli kun Ingenting, et tomt skall uten noen misjon lenger, på full fart mot rynker og forfall, hvor ingen kremer eller vaskemidler eller drømmer lenger fungerer som illusjonsgivende næring? Som i et hus alle forlot? 

Bildet som følger dagen blogg viser den spede begynnelsen på maleriet jeg holder på med for tiden. Det er 100x120cm stort, og har arbeidstittelen ”Stigmata”.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: House Where Nobody Lives

Lykkelige meg.

I dag var det kjøligere inne enn vanlig da jeg sto opp. Og ute viste det under ti. Så nå er det på med varmekablene på badet igjen. De har vært slått av i sommer. Ei krone her og ei krone der.

I går kveld var vi og besøkte min eldste datter og barnebarnet, og det ble veldig koselig. Bildet viser bonusdatteren min sammen med den nyfødte. Selv satt jeg også og holdt den lille en stund, men det var det ingen som tok bilde av. Det var kanskje like greit. En kan si mye om meg, men det fotogene er kanskje ikke en av tingene det bør ropes høyest om.

Da jeg kom hjem fra besøket hos datteren min, lagde jeg meg noe lettvint indiskinspirert. Og det smakte faktisk så godt at jeg ble nesten salig av lykke, så her får du en link til oppskriften. En kan sikkert tilsette noe hot også, for eksempel Chilipasta eller Garam masala. Det gjør jeg nok neste gang, og i hvert fall om jeg skal servere kjæresten også. For hun liker mat som er virkelig hot. Denne gangen fulgte jeg oppskriften, og det var ganske mildt, men det kan jeg leve med. Heldigvis lagde jeg nok til fire dager. De tre resterende porsjonene fryste jeg, for i dag skal jeg lage Torsk i Karry. Og jeg gleder meg til det også. Ahhh, hjemmelaget mat er godt. Mens jeg hadde lungebetennelse var det ingenting som smakte. Ikke en gang sjokolade, hallo! Men nå smaker det igjen. Spesielt om natten. Lykkelige meg.

I dag startet skolene opp etter ferien, og bonusdatter måtte møte, selv om det er streik. Hvis ikke kunne hun miste plassen. Bonussønnen slapp. Mens min yngste datter er i full gang ved universitetet i Kristiansand, og kjæresten min akkurat nå sitter på en forelesning ved universitet her i Bergen. I det store utlandet har de visst også startet opp. Og ei jente ble sendt hjem for at håret var for rødt. Ikke verst. Idioti ser ikke ut til å ha en ende. Her i landet ville dette neppe skjedd, men at det finnes maktstrukturer som tar seg selv litt vel høytidelig her også, er noe Lammelåret har tittet nærmere på i bloggen sin.

Utover dette har jeg ikke så mye på hjertet i dag. Jeg hadde noe helt fantastisk klokt å skrive på beddingen da jeg sto opp, men har glemt hva det var. Sånn er det med tanker, de er lett å glemme. Med kroppen er det ofte annerledes. Lungebetennelsen er som sagt over, men heldigvis fikk jeg en kraftig kink i ryggen for to dager siden, så nå halter jeg i vinkel og knasker smertestillende. Det er godt ting ikke blir altfor bra helt plutselig, det er fort gjort å bli bortskjemt. Men nå skal jeg ha meg en kaffe til, såpass får jeg tåle.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Playing for change

Nå er det du som har penslene.

I går la jeg meg sent, så det ble langt på dag før jeg sto opp igjen i dag. Slik er det i blant. I går skyldtes det at kjæresten var på legevakten med en av arvingene, og ble sittende der i nærmere seks timer. Min oppgave i løpet av kvelden strakk seg til å kjøre og hente, og sitte hjemme og vente. Så høyreregjeringens store satsing på helse har nok ikke nådd grasrota enda. Og vil vel kanskje ikke gjøre det heller. I Bergen finnes det jo også private aktører som holder døgnåpne nå, så har du litt penger kan du unngå køene. Uten at jeg likevel skal uttale meg så skråsikkert om akkurat dette med priser. Et raskt søk på Volvat sin hjemmeside gjør meg ikke klokere i så henseende, utover at jeg kan lese at det er mulig å kjøpe et medlemskap, som koster deg kr. 1400 i året. Dette medlemskapet skal gi deg noen prosenter ved konsultasjon. Men skal prosenter ha noe for seg som agn, bør jo utgangspunktet ikke være småpenger for at regnestykket skal friste.

For meg virker det merkelig at en unge skal måtte sitte seks timer med smerter, før en lege kommer og sjekker, for så å konkludere i løpet av to minutter og løpe videre.  Det er noe som ikke stemmer i det der. Noe med respekt og det å bli ivaretatt. Så kanskje skattelette for dem med mye likevel ikke er stedet en regjering bør sette kursen mot. Kanskje det finnes felt hvor pengene kunne kommet bedre til nytte enn i lomma på dem som allerede har nok, og mer til. Og om det nå er slik at skattelette skal deles ut, så hadde det vært mer solidarisk å gi en felles sum i lette til alle, ikke regne ut i fra hva du allerede har, der den som har mest også får mest. For noen år siden fikk de med aller minst inntekt hjelp til strømregningen en vinter, siden den fløy skyhøyt.  Det ville jo vært på trynet om de med størst hus og inntekt i samme slengen hadde fått prosentvis samme hjelp til regningen. Men slikt snakkes ikke om når det kommer til skatt. Har du mye så skal du få mer. Halleluja, kamelen og nåløyet er for lengst glemt, så la oss bruke energien på å rense gatene for tiggere i stedet.

I dag skal jeg hilse på barnebarnet som kom til verden for en måned siden. Og det gleder jeg meg til. Snart kommer også høstens første bursdag hos oss, og så går det i ett med den sorten til nærmere sommeren igjen. Bursdager er fint. Selv om det kan være et ork å stelle i stand. Men det får nå stå sin prøve. Bursdager er å komme sammen, styrke bånd og se hverandre. Samtidig som vi gjør litt stas på den som har dagen sin. Noe som kan oppleves godt for den som feires, men også for dem som feirer. Så det å si at jeg trenger ikke noe, ikke feire meg, la oss gå det forbi i stillhet, blir på en måte å ta i fra sine nærmeste noe – det å gi – det å fortelle deg at du betyr noe for dem.

Å gi er ikke det dummeste en opplever. Det kan for mange være kjekt å få – jeg ser den - men det er også kjekt å gi bort. For eget vedkommende er jeg mer bekvem med å gi gaver enn å få.  Og grunnen til det strekker seg helt tilbake til barndommen, hvor det å vise takknemlighet var en oppgave det ofte ble umulig å leve opp til. Det er grenser for hvor glad en kan bli for noe en aldri ønsket seg. Og hos meg var det slik at jeg sjelden fikk noe jeg ønsket meg, og jeg var sjelden glad nok for det. Noe som medførte at jeg ble utsatt for både raseri og spydstikk, der det lå an til å blø mest. Var jeg ikke glad nok, ble det pekt på med fingre mektigere enn alle tiders skam, og jeg ble klemt flat under vekten av nedverdigelsens klamme fot. Alt akkompagnert til en brølende eller spydig stemme som fortalte meg for et forferdelig menneske jeg var. At jeg manglet alt som kunne minne om følelser og at jeg var ingenting verdt. Så gaver har jeg hatt problemer med i alle år, og sliter til tider enda med å ta i mot noe.  Ikke fordi det jeg får ikke er bra nok, langt der i fra, men fordi jeg selv ikke er bra nok. Til gjengjeld har jeg blitt en racer på å bake bløtkake, og det er jo noe det også. En søker egenverdi der en finner den. Til og med i illusjonene. Kaka er tross alt rimelig middelmådig.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg. Om hvordan du føler i forhold til det å gi eller å ta i mot. Men om det medfører utfordringer så er det en grunn til utfordringene. De poppet ikke opp av seg selv. De kom fra et sted. Og dette stedet er ikke nødvendigvis i deg. Det kan like gjerne ha kommet utenfra. Så husk på det, om noe begynner å kludre seg til i deg en dag da du eller en annen skal feires. Noe eller noen satte det i gang. Mens du, du kom til verden som et blankt lerret. Et lerret som noen satte spor på. Men i går var i går og i dag er i dag. Og nå er det du som har ansvar. Nå er det du som har overtatt penslene. 

Dagens bilde er tatt av min yngste datter.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Everybody Knows