Om å knipe igjen eller åpne opp

Dagene går. Og mens de går planlegger vi ting, og gjør ting. I tillegg til at vi fortrenger, unnviker eller utsetter. For noen dager siden var jeg hos legen. Det må man jo i blant, av en eller annen grunn. Grunnen min var at jeg har følt meg mer slapp enn vanlig denne vinteren, og ville få tatt noen tester. Pluss at jeg har fått ny fastlege, og syntes det var greit å få hilst på han. I lang tid har eneste kontakten vært via sms eller mail for å fornye resepter. Og legen var grei han, selv om jeg synes det var litt tidlig, når han ville kjøre en finger opp i ræva på meg på vår første date.

Jepp, hansken kom fram. Det var på tide med en prostataundersøkelse. Jeg er jo noen år forbi puberteten nå, så det var på sin plass å be om en. Og grunnen til at jeg velger å skrive om dette, er at det sikkert er på tide for flere enn meg. Uten at det for alle blir tatt tak i. Uten at det en gang snakkes om. Hvorfor det ikke blir tatt tak i kan sikkert skyldes forskjellige ting. Noen vet ikke hvor viktig det er. Andre er redd for undersøkelsen. Gjerne fordi det utfordrer bluferdigheten, men det kan jo også skyldes en form for homofobi. ”Ingen skal få kjøre noe opp i ræva på denne gutten nei.” Men det igjen skyldes jo gjerne at en kobler det å få en finger opp i stumpen til noe erotisk. Og denne koblingen kommer i så fall fra pasienten, ikke legen, og akkurat det er kanskje noe å tenke litt over. Men uansett, det var ikke noe erotisk over undersøkelsen what so ever, det var heller ikke spesielt ubehagelig, ikke var det vondt, ikke var det så godt at jeg nå bare vil ha mer hele tiden, og ikke var det mer skamfullt enn at det går an å leve videre med opplevelsen.

Hvorfor skal det være så mye vanskeligere for oss menn å få gjort slike undersøkelser? Kvinner får jo undersøkt rørsystemet jevnlig. Og de får klemt puppene flate i mammografi og undersøker dem for svulster og skriker ikke opp over verken det ene eller andre, men trøster i stedet sine menn når de er litt forkjøla, mens de samtidig rydder og vasker og lager middag til dem. Om de ikke er opptatt med å klemmer ut en unge, og far til det kommende barnet derfor ikke får ligge forkjøla hjemme, men sitter på en stol ved siden av sin lidende viv og klager over hvor utrolig ubehagelig den forpulte stolen er å sitte på. Jepp, likestilling og deling av oppgaver og plikter er nok ikke en realitet over alt, dessverre. Heller ikke hvordan en forholder seg til lidelse, smerte eller ubehag. Vi menn er ikke kongen på haugen i alle situasjoner. Hvordan det er i din familie vet jeg ikke, men det vet du. 

Mitt råd til voksne menn som måtte lese dette, eller kvinner som kjenner voksne menn de vil fortsette å kjenne lengst mulig, er: 

Snakk om prostataen, og få en undersøkelse unnagjort. Bestill en time hos legen. Likegodt først som sist. I mitt tilfelle fant de ingenting skummelt, men en vet aldri. Og det er jo gjerne slik med kreft at det er en fordel å få startet behandlingen på et tidlig stadium. Så hvorfor utsette det. I følge Wikipedia får 4000 menn i Norge prostatakreft hvert år, og 1200 dør av det. Til sammenligning dør ca 200 mennesker i trafikken hvert år, fordelt på begge kjønn. Så der har du oddsen. 

Og med det har vi vel unnagjort det som trengs å bli sagt om prostata og analpenetrering for denne gang. Å skrive mer om pirking i mørke regioner her og nå forandrer nok ikke så mye fra eller til, og gjør sikkert ikke budskapet tydeligere. Enten gjør du noe med det, eller så gjør du det ikke. Slik det er med det meste av valg vi blir stilt framfor. Vi åpner opp eller kniper igjen.

Råd faller i blant på stengrunn. Vi tar dem ikke inn over oss.Å velge bort ting er vi alle flinke til. Og det skal ikke stå på forklaringsmodeller og årsakssammenhenger. Plausible eller ikke fullt så plausible. Ikke alt som påberoper seg å være en sannhet er likevel like intelligent fundamentert. En undersøkelse i Brasil viser blant annet at 58,5 prosent av de spurte mente at kvinner som kledde seg utfordrende hadde ansvar om de ble voldtatt. Det mest overraskende i denne undersøkelsen er likevel at svarene kommer fra en gruppe der over 66 prosent var kvinner.

I Bergen skinner solen i dag. Slik har det vært noen dager. Og i går var det over 17 grader enkelte steder. Ikke verst. Jeg håper ingen kvinner blir voldtatt fordi de kaster vinterjakka noen timer. Kanskje klimaforandringene fører med seg noe godt. Mer varme, mer sol. Selvfølgelig vil det komme noen flere ekle eller skumle innsekter hit samtidig, og isbjørnene vil dø norraførr, men hallo, sol og varme er godt. Så mer sol vil vi ha.Selv om ikke alle føflekker alltid er enige i den saken, så kan en jo ikke bekymre seg om alt. Solkrem er for pingler og bilbelte bare nødvendig når du skal kjøre mer enn en liten strekning. Vi har kontroll. Vi vet. Ingenting skjer oss som vi ikke kan redde oss ut av.

Verden vil bedras, er det blitt sagt. Og slik er det kanskje. Og i verden lever vi. Du og jeg. Med våre håp, våre drømmer, men også med alle våre små selvbedrag. Noen av dem vet vi innerst inne om, men andre klarer vi å skjule til og med for oss selv. Så hva skal vi gjøre med det? Snakke, fortie, late som ingenting? Kan vi i det hele tatt gjøre noe med noe som helst?

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Kan jeg gjøre noe med det?

Jeg er stolt av kjæresten min

Et raskt sveip over dagens nyheter, ga i tillegg til mye om Krimkonflikten også en impuls til å klikke på andre linker. Blant annet ble en foredragsholder fra romfolket nektet servering på et hotell i Sverige, foreldre gjør for mye for barna sine, og min lille favoritt: Kirkeklokkene i døvekirke holdt folk våkne. Den siste trigget humoren i meg, og gir lett assosiasjoner i retning av den blinde som glemmer å slå av lyset. Eller på, for den saks skyld. Og da snakker vi jo om fravær av sanser, som denne lille nyheten krevde spalteplass for.

Om jeg nå ville, kunne jeg fortsatt med å legge ut linker til nyheter av større eller mindre viktighetsgrad, men det ser jeg ikke poenget i. Dette er ingen avis. Vannlandet er noe annet. Uten at jeg dermed kan avsondre meg fra verden rundt meg av den grunn. Eller jeg kan, men det er vel ikke så lurt. Selv om det kan virke behagelig. Litt som bomull.

I greia med å ikke avsondre oss fra verden, ligger selvfølgelig det å avsondre seg fra mennesker i samme bolken av levesett og valg. Andre mennesker er jo også en del av verden som omgir oss. Ikke kun lys eller kirkeklokker. Og vi forholder oss til forskjellige mennesker på forskjellig måte. Et par av de tydeligste gruppene vi skiller mellom er kanskje de folka vi liker og de vi ikke liker. Men det finnes flere. Slekt og ikke slekt. Rik og fattig. Svart og hvit. De med en psykisk lidelse og de som ikke har det. Til slutt sitter vi kanskje igjen med en bitte liten gruppe som er oss verdig, eller som vi er trygge på. Hva som bunner i hva, må nok hver enkelt gå noen runder med seg selv for å finne ut av. Det kan jo være så mangt. For eget vedkommende styres mine murer mye av angst, men også av fremmedfrykt. Samt manglende kunnskap om andre menneskers iboende verdigrunnlag, tradisjoner, erfaringer osv.

Gitt mine begrensninger, gjør det godt når jeg klarer å utfordre dem. Fordi det åpner opp for noe. Å åpne opp for noe gir mulighet for en gevinst, der det å lukke seg inne med noe er mer et forsvar. Enten det er av sine egne følelser, sine standpunkt og verdier, tro, sitt mindreverd eller en overlegenhet.

I skrivende stund fikk jeg en sms fra kjæresten min. Hun fortalte at hun hadde kommet inn i forelesningssalen, og satt seg ned.  Og det høres kanskje ikke grensesprengende ut, men det er det likevel, siden hun holder på med å starte på et nytt studium i en alder av snart førti år. Og i den anledning har utfordret seg selv til å gå på noen forelesninger ved universitet fram til høsten da studiet hennes begynner, kun for å forberede seg. Jeg er stolt av kjæresten min.

Vi har alle noe vi gjemmer oss bak. Selv sliter jeg med angst. Det samme gjør kjæresten min. Og det å gå ut av det buret angsten er, kan til tider være veldig utfordrende. Samtidig er det lett å lytte til stemmen i seg selv som sier at det ikke er nødvendig. Når jeg skal forberede en utstilling, når jeg skal være tilstede ved åpningen av den, når jeg skal gå i gang med utsmykningen på Rådhuset som jeg har nevnt, så må jeg utfordre angsten min. Jeg må gå på tvers av de impulsene som sier at jeg skal la være. Og det er ikke alltid så lett. Forsøk bare å gå  i mot det å ikke legge handa på ei varm plate. Slik er hverdagen med angst. Du vet at ting vil gjøre vondt, men du gjør det likevel. Mens impulsene til å la være er der hele tide, og de er enormt sterke og flinke til å overtale. Koblet til nesten alt jeg skal gjøre. Fra å gå fra leiligheten ut til bilen, fra bilen inn på en butikk, stå i kassakøen, osv. Angsten er der. Angsten forsøker å holde på makten, og forteller meg at jeg skal forholde meg helt rolig og ikke gjøre noe som helst, ikke skrive blogg, ikke utlevere meg selv, ikke gjøre meg sårbar, ikke snakke om andres sårbarhet, ikke utfordre noen, ikke vise til dører, murer, ikke male bilder, ikke snakke ikke lytte ikke se. Alt dette og mer til sier angsten.  Mens jeg selv forsøker å bryte makten den har og heller få noe gjort.

I dag skal jeg legge ut en liten historie jeg skrev en gang, den heter "En grå sirkel", handler om en kvinne som opplevde at livet gikk i stykker, og hvordan hun endte opp med å forholde seg til det. Historien er satt på spissen. Men det meste av våre levesett går det an å putte på en skala, så også du har etablert mønstre på samme måte som kvinnen i historien. Om du vedgår deg dem eller er i stand til å se dem skal ikke jeg vite noe om, men vi har alle etablert mønstre som skal gjøre oss tryggere. Mønstre som har gått fra å være følelsesdempende til å bli et bur. Enten det kobles opp til levesett eller holdninger, prestasjonsangst, økonomi, underkastelser eller tvangstrøyen som sier at bordet fanger.

Historien legger jeg ut som et eget blogginnlegg under dette. Scroll ned så finner du det.  

Dagens bildet heter "Tater", og er ett av ti selvportrett, fra en serie hvor jeg setter meg selv inn i roller jeg ikke alltid er like bekvem med å vise fram.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: En sang til modet

En grå sirkel

   

     

    Møbler er uinteressante, synes jeg. Når det kommer til stykket er det jo heller ikke så mye en trenger. Det meste er bare staffasje. Jeg har en stol, en virkelig god stol. Den er hvit. Alt jeg har er hvitt. Jeg synes farger også er uinteressante.
    Jeg er glad i stolen min, den er det eneste jeg er glad i. Jeg har en lampe også. Jeg tror det å bli glad i noe skaper avhengighet. Jeg vil ikke være avhengig av noe. Blir du avhengig av noe kan du havne i en situasjon hvor avhengigheten kommer til uttrykk, i det du risikerer å miste. Jeg vet hva det vil si å miste, å miste er forferdelig. En gang mistet jeg alt. Kun livet mitt beholdt jeg, men det var nære på at jeg mistet det også. Jeg tror ikke jeg ville orke å miste stolen min.
   Jeg har ikke alltid bodd her jeg bor nå. En gang levde jeg et vanlig liv, slik vanlige mennesker lever. Jeg hadde en vanlig mann med en vanlig jobb og vi levde i et vanlig husbankfinansiert hus; jeg, min mann og min datter. En dag forsvant min mann og han tok min datter med seg. Slikt skjer. Jeg ser ingen grunn lenger til å dvele ved hvorfor.
   Leiligheten min ligger i ei blokk og jeg lever på trygd. Jeg synes blokker er beroligende. Det er trygd også. Helst burde blokker være kvadratiske, men blokka mi er rektangulær. De fleste blokker er rektangulære og det gjør dem litt uryddige. I ei blokk kan du være helt anonym om du vil og det vil jeg. Bakdelen med blokker er at det er lyder der. Jeg har et anstrengt forhold til lyder jeg ikke skaper selv. De lydene som provoserer meg mest er stemmer.
    Leiligheten min består av stue, kjøkken, soverom, kombinert bad og toalett og en entré. Jeg har ingen seng, jeg sover i stolen. I kjelleren har jeg en bod, men den har jeg aldri sett. Ideelt sett burde leiligheten bare bestå av ett rom, et rom med litt størrelse på. Det hadde blitt mer oversiktelig da. Slik det er nå føler jeg ofte en liten uro, jeg kan jo ikke se hva som foregår i de rommene jeg ikke oppholder meg i. Ikke at det foregår noe der, men jeg skulle likt å kunne være helt sikker. ”Skulle likt” er forresten en feil beskrivelse, det er riktigere å si at jeg ville foretrukket fravær av uroen fordi uro er ubehag. Følelser er ellers ikke et behov for meg, det er en belastning. Jeg er derfor ikke så opptatt av og like alt mulig heller. Og heller ikke av og misslike. Jeg liker som sagt stolen min og jeg hater overraskelser. Det er nok. Helst ville jeg ikke føle noe i det hele tatt. Følelser er ikke kompatible med kontroll. Noe som er et paradoks, siden å oppleve kontroll er en følelse og ikke en intellektuell betraktning. Intellektuelt sett kan en si at fullstendig kontroll er og ikke forholde seg til begrepet kontroll i det hele tatt, men det er en tanke som er uten verdi for det virkelige liv, som de fleste tanker er når det kommer til stykket, på lik linje med at livet i seg selv er uten verdi.
    I tillegg til stolen og lampa har jeg et lite bord, pluss et lite skrivebord med tilhørende skrivebordstolstol og det er det som opptar gulvplass hos meg. Den hvite stolen, lampa og bordet er plassert ved den ene veggen. Inntil veggen i mot står skrivebordet. På veggen over skrivebordet har jeg et bilde i en kvadratisk, hvit ramme. Bildet består av en hvit flate med en lys grå runding i midten. Rundingen er en perfekt sirkel på størrelse av en middagstallerken og det grå som fyller sirkelen er helt jevnt i tonen. Det er et bilde som innbyr til å tenke ingenting. Mesteparten av tiden min går med til å se på det.
    Mine daglige behov er heller små. Jeg har valgt å ha det slik. Næringsbehovet mitt oppfylles gjennom inntak av kosttilskudd blandet ut i melk og det er nok. På den måten blir det lite avføring. Jeg ville foretrukket og ikke ha avføring i det hele tatt og jeg begrenser det derfor til maksimalt én gang om dagen. Etter avføring dusjer jeg.
    Inne i leiligheten bruker jeg ikke klær, klær er uryddige og trenger stell. Kun når jeg blir tvunget ut for å gjøre mine nødvendige innkjøp kler jeg på meg. Alle klærne mine er kjønnsnøytrale og hvite, også skoene, og jeg rengjør alt når jeg er tilbake i leiligheten slik at det er klart til jeg må ut neste gang. Det skjer med fjorten dagers mellomrom.
    Jeg snakker ikke til noen når jeg handler og blir jeg tiltalt svarer jeg ikke. Jeg har ikke noe behov for å ta del i andres liv eller tanker og heller ikke behov for at noen tar del i det som er mitt. Kun én gang i løpet av de seks årene jeg har bodd her har jeg likevel følt behov for å uttrykke noe, det er nå. Hva jeg vil uttrykke eller hvorfor vet jeg ikke og jeg har heller ikke noe ønske om å få vite det. Da behovet dukket opp reiste jeg meg fra stolen, krysset rommet og satte meg ved skrivebordet for å dekke det gjennom å skrive dette, uten at jeg visste hva det skulle ende opp som. Nå virker det like meningsløst som alt annet. Ikke fører det til noen forandring og ikke får det meg til å føle noe, så jeg kan like godt avslutte.
    Dette er eneste gang jeg har sittet i stolen ved skrivebordet og jeg tviler på at det vil gjenta seg. Jeg har sagt det jeg vil si og ingen får vite hva før jeg en dag blir funnet død i min stol. Da vil dette bli lest, men det kan bli lenge til, mine ni og tyve år tatt i betraktning.

Ps. Brenn bildet.

***

Slipp meg fri

Lap-dance versus vals.

Det verste en kan våkne opp til er ikke sol fra blå himmel. Hva det verste er, skal jeg ikke gi meg ut på å spekulere i, men som sagt, å gå en solskinnsdag i møte er ikke å forakte. I tillegg har jeg nettopp fått mail fra Bergen Kommune om at nå er alt det praktiske lagt til rette for at jeg kan gå i gang med utsmykningen i Rådhuset, så da er det bare å gå i gang rett før påske. Mmm, dette blir både moro, spennende og utfordrende. Og det er jo tre ting på en gang. Og hva er dét? Jo, det er jo et føkkings kinderegg, minst!

Jeg vet ikke om det er de to nevnte tingene som gjør det, men dagen i dag føles lettere enn gårsdagen gjorde. Jeg har til og med fått satt på en klesvask. Og selv om jeg ikke akkurat hopper rundt i leiligheten i gledesrus mens jeg ejakulerer hymner til livet i potente piruetter med likevel klare og udiskutable maskuline aksenter, så kjennes det i hvert fall bedre ut inni meg. Og det er verdt å legge merke til. Alle gode dager bør løftes litt opp i lyset og få en velfortjent klem, slik at vi ikke glemmer at alt under toppskiktet vi navnsetter ekstatisk, også kan ha en verdi. Så om ikke for deg i dette eksakte tilfellet, så i hvert fall for meg, kan en liten avkrysning i min lille mentale notatbok være på sin plass. For å skille ting fra hverandre. Slik at ikke alt går i ett. Dag etter dag, uke etter uke. For det finnes variasjoner det er mulig å oppdage. Og det en oppdager er det mulig å verdsette, om det har en verdi. Men også om det ikke har en verdi kan det være en fordel om det blir gitt litt oppmerksomhet og en smule ettertanke, slik at det ikke smyger seg inn under huden vår og legger seg til der som en uvane eller dårlig samvittighet og ruger på sin faenskap, bare fordi det er mest lettvint slik.

I går fikk jeg mange lesere på Vannlandet. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje noen klikket på knappen som deler på Facebook, som jeg la inn for en tid tilbake. Kanskje var det en annen grunn. Eller kanskje det bare var en tilfeldighet.  Uansett er det gøy når mange leser det jeg skriver, og enda mer når noen deler. Mer voksen enn det er jeg ikke. Men barnlige gleder er også gleder, så der har du den. Ikke alt trengs å puttes i en egen boks hvor kun det med merkelapp opphøyethet og beinhard alvor, får parfymere seg med duften av seriøsitet. Små gleder er seriøst nok. Klikk liker ved en liten flis som dreier seg om meg, og jeg kan på en god dag ende opp med å kjenne på noe som minner om å like meg selv.

Over til noe helt annet:

Nerdeverden! Yeee! 

For noen dager siden kjøpte jeg noen nye, bitte, små fisk fra Tanganyikasjøen som kalles Ocellatus. Disse tilhører gruppen sneglehuslekere. Fra før hadde jeg tre som gikk i et lite kar hos kjæresten min, men nå er de tre blitt ni, og alle går i en mye større tank hjemme hos meg selv. Nye fisk gir nye gleder, om de ikke dreper hverandre eller noe annet går galt. Noe som skjer i blant, dessverre. Men foreløpig ser det bra ut denne gangen. Jeg går sjelden for de mest fargerike eller største fiskene. Jeg synes adferd er mye mer spennende å fokusere på. De nye fiskene går sammen med fire Nigripinnis, som i praksis betyr at jeg da har en tank hvor det lever fisk både på bunnen og i de øvre og midterste lag. Noe som kan være en ting å etterstrebe, om en er opptatt av slikt. Og det er jeg.

Å gå til innkjøp av nye fisk var ikke en nødvendighet. Karet de nå går i var et velfungerende kar. Når jeg likevel valgte å omstokke litt, blant annet omplassere en fisk som antagelig ville sett på de nye innbyggerne som et godt mellommåltid, så var det fordi jeg vet av erfaring at det gir meg glede. Og jeg har følt meg litt i behov av gleder som kan bryte en ellers noe grå og kjedelig periode. 

Siden gleder gjerne ikke alltid kommer dumpende ned i fangene våre som en lap-dansende våt drøm uten at vi investerer noe selv, er det greit å forsøke på nettopp det – investere noe selv. Og siden jeg antagelig uansett ville blitt rimelig ubekvem av en lap-dans (min våte drøm er mer i retning dette) og mer eller mindre kleine hoftesving, og kjæresten min uansett ikke hengir seg så mye til den slags kunstneriske aktiviteter, var det å gå for noe jeg vet har fungert før gjerne ikke det dummeste. Uten at jeg av den grunn måtte gi glipp av det våte. Er det noe akvariehobbyen er, så er det våt. Noe en dame tydelig hadde skrevet under profilen sin inne på et forum for hobbyen: Akvariejenter er våtere enn andre jenter.

Så med den bomba er dagens blogg kommet til sin avslutning, og det kan vel være greit å runde den av med et råd: Gjør noe. Gjør noe for deg selv. Ikke for alle andre bestandig. Men gjør noe bare for deg. Unn deg noe. Noe som krever litt mer handling enn å fullføre en tanke. Ta deg to minutter ved komfyren i stedet for å gripe etter chipsposen. Åpne døra og slipp litt luft inn. Du fortjener det.  Flytt blikket fra det som ikke lar seg gjøre akkurat nå, til det som faktisk er mulig. Noe vil det alltid finnes. Det trenger ikke å være så mye, det trenger ikke å være så stort. Men det er lov.

Dagens maleri har jeg kalt "Etterlatt", og det er innkjøpt av Bergen Kommune som en del av den nevnte utsmykningen.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Ta min vals

Dører, utsikt og innsikt.

Ikke alt har en kontroll over. Noe som kan oppleves som ille, men som også kan gi erfaringer en ellers hadde gått glipp av. I blant både store og fine erfaringer, som kan gi himmeldryss og englesang og pirrende orgasmiske fornemmelser i dypet av oss selv.   I natt våknet jeg halv fem og fikk ikke sove mer, så jeg sto opp, kokte meg en kopp kaffe og satte meg ved dataen. Og dette er et eksempel på noe som en kan miste kontrollen over, men som ikke ledet til noe å skrive hjem om i det hele tatt, egentlig. Etter hvert la jeg meg på sofaen og sov noen timer, og det var alt. Mer er det ikke å si om den saken. Så ikke alt en mister kontrollen over fører til fine opplevelser med glitter på, dessverre. På samme måte er det med forventninger. Ting en tror, som ser ut til å lede til noe en har fått i sikte. For eksempel hva en leser i en blogg. Man vet jo aldri på forhånd hvor det leder, en kan bare tro.  

Da jeg var rundt tjue år gammel, bodde jeg et par år i ei gammel hytte langt inne i en skog på Østlandet. En del av tiden sammen med en kjærest, men mesteparten av tiden bodde jeg kun sammen med noen polarbikkjer. Og da kunne jeg også våkne mitt på natta. Fremdeles kan jeg huske en lys sommernatt jeg våknet, tittet ut av vinduet og så en rev som satt og vasket seg på tunet. Så opplevelsen må ha gjort inntrykk. I motsetning til nattens timer foran dataen, som nok snart vil være glemt. Så å våkne er ikke kun å våkne. I blant handler det om hva en våkner til, eller ikke minst fra.

OPPVÅKNING

Jeg vet ikke hva som skjedde, om det var all redselen som omsider ble for mye, truslene og nedverdigelsene, eller om det var slaget som var årsaken. Jeg vet bare at da jeg svimlet og falt, rakk jeg å tenke at nå mister jeg meg selv, at det var skamfullt, jeg var jo tolv år, og burde tålt det. Da jeg våknet opp var jeg et helt annet sted, i et annet rom. Jeg lå i en seng og visste ikke hvordan jeg kom dit. Det er helt uforståelig, jeg har ingen aning om hva som skjedde mellom fallet og oppvåkningen, hva jeg har gjort, hvor jeg har vært, hvem jeg har møtt. Alt jeg vet, er hva som skjedde fram til øyeblikket da jeg forsvant, og at årene etter var blitt borte for meg da jeg våknet. Alt jeg skulle gjort, alt jeg kunne gjort, alt jeg en gang drømte om, var blitt for sent.

Jeg føler meg gammel. På veg mot noe jeg ikke lenger vet hva er. Som en vandrer uten mål og mening. Jeg forstår ikke hvor jeg skal, og hva jeg er på veg bort i fra.

Vandrerne, ja, sa hun, opptatt av sitt. Vi kaller dem vandrerne. De går og går, og finner ikke ro. Noen skal hjem til barna som de tror er små igjen, noen skal hjem til mamma og pappa og noen leter etter kjærlighet som ble borte. Mens andre bare går mot dører.

I går var jeg på åpningen av Katy Penny sin utstilling ”-a door”, som er en interaktiv lydinstallasjon. Og det kom godt med folk og var fin stemning i galleriet, noe som var veldig kjekt for Katy. For mitt eget vedkommende poppet angsten opp, noe jeg ikke hadde kontroll over, så den stjal litt av opplevelsen.

Min angst trigges ofte i en sosial setting. I settingen ”-a door”, var det vanskelig å gjøre seg selv usynlig, siden utstillingen blant annet dreiet seg om samhandling mellom mennesker. Så uansett hva du valgte å gjøre, ble valget synlig. For noen ble samhandlingen som en lek, for andre ble det noe de ikke ville ta del i, og for noen ble det noe de deltok i, som ledet til følelser å kjenne på, og tanker å tenke over. Selv tok jeg aktivt del i det utstillingen innbød til, på tross av at jeg opplevde at angsten tok bolig i meg.  

Det er jo gjerne slik med angst, at den tar litt plass i oss når den planter beina i hodet og kroppen vår. Og i blant kan den stille seg breibeint og ruvende opp, og overskygge andre følelser litt.   Eller mye. Slik andre følelser vi ikke nødvendigvis ønsker å kjenne på der og da også kan. For eksempel sorg, nedstemthet, avmakt eller ensomhet. Så mye av det som skjedde rundt meg fikk jeg ikke med meg. Mens mye av det som skjedde inni meg fikk jeg veldig godt med meg. En blanding av kontroll og kaos. Det vil si litt som livet selv, kanskje.

Alt mulig rart kan ta fokus fra noe vi gjerne vil ha blikket festet på. Skam, redsel, sårbarhet, prestasjonsangst. Til og med glede, iver og ting som euforisme kan ta plass på bekostning av noe. Selv ender jeg lett i den situasjonen også, ikke bare kun under hælen til angst. Om en blir så full av seg sjøl at en ikke ser nyansene rundt seg, er det ikke nødvendigvis avgjørende hvilket fortegn som er knyttet til følelsen en er fylt av. Gode vekstvilkår for skylapper oppstår gjerne uansett. Er mann redd, mister en gjerne noe. Er man på hugget, er det heller ikke alltid man får med seg hva folk rundt en gjør, og kanskje aller minst hva de føler. Det er bare å se på barn, eller i blant middelaldrende menn på sykkel. Alternativt unge menn i bil.

Det er kun ens eget behov som gjelder fra tid til annet.  Slik er det for oss alle. På samme måte er det hva vi selv føler som ofte blir viktigst for oss. Ikke hva andre føler. Følelser har en sterk kraft i seg, og flekser villig bicepsene mot fornuften, som står der med spinkle overarmer og tusen spørsmål i øynene. Og med dét lille bildet godt plassert i hodet ditt, avrunder jeg dagens blogg. Vel vitende at du inni deg bærer på langt sterkere bilder, som du tar fram og ser på i blant. Lenge, eller i korte glimt. Når du er alene, eller sammen med noen.

Dagens maleri har fått tittelen "Taus".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Brevet

Navlebeskuelse og andre beskuelser

På tross av et om ikke akkurat krampaktig forsøk, så likevel et forsøk på å strekke natten ut, måtte jeg til slutt gi tapt og se dagen i hvitøyet. Ingen vei utenom, selv om jeg klarte å slumre bort en time før resignasjonen kicket inn for fullt, i det minste. Og dagen, ja den er litt grå. Litt meningsløs.

Stemningsleiet minner om sorg, tristhet, og jeg kjenner en trang til å isolere meg fra andre. Kanskje fordi jeg i tillegg opplever forsvarverkene mine som litt nede. Men også fordi jeg ikke vet hvem jeg skal være i møte med andre når jeg har det slik som nå. Jeg vil helst ikke bli sett slik. Så jeg vet jeg vil ta på meg ei maske i møte med andre, det vil si vise noe annet enn det jeg egentlig kjenner på. Og det er på et vis å være utro mot det jeg føler. Og er det noe som gir meg angst så er det i hvert fall det.

Og dette handler vel kanskje om sårbarhet, på ett eller annet plan. Med en eller annen grunn, som nok ligger et eller annet sted tilbake i tid. Det meste i livene våre henger sammen på et vis. Men skitt, det går seg til igjen. All min levde erfaring forteller meg det. Og i kveld skal kjæresten og jeg se en amatørteaterforestilling hvor bonusdatteren min spiller. Og det blir sikkert kjekt. I tillegg gir det meg noe annet å se på enn min egen navle. Mens i morgen skal vi på åpningen av en spennende utstilling. Og det tror jeg blir en stor opplevelse. Jeg gleder meg. Det betyr at ikke alt er dønn statisk i livet mitt. Eler består av kun grått. Og det er en kunnskap det er verdt å ta med meg.

I omtalen av Katy Penny sin utstilling som vi skal på i morgen, står det blant annet:

Det visuelle fokuset for utstillingen er en frittstående dør som kan åpnes og lukkes, og man kan bevege seg rundt og gjennom døren – døren blir inngangen til et rom som er definert av lyd og menneskelig samhandling; enkelte handlinger i rommet overstyrer andre. 

Jeg synes det er spennende å tenke over disse ordene, og forsøke å overføre dem til vårt daglige liv. Samhandling, valg, overstyring, forståelse. Om du bor i Bergen og har anledning, så ta deg en tur til Galleri VOX kl. 17 i morgen lørdag, så får du også med deg en musikalsk opplevelse i forbindelse med åpningen.

Det følgende er noe jeg skrev en gang for ganske lenge siden, antagelig på en dag som minner litt om denne:

VITEN

Om jeg hadde visst hvor jeg skulle hadde jeg gått rett dit. Om jeg hadde visst hvor jeg kom fra hadde jeg snudd og gått tilbake. Men dette vet jeg:

Jeg virrer rundt i et tomrom uten mening og mål, mens jeg rettferdiggjør tanker og handlinger i etterkant og hevder de er et resultat av en klar hjerne og en målrettet vilje. Viten, har jeg en tendens til å kalle det. Gjerne i skrevet form, slik som nå. Det er en bløff. Alt ved meg er en bløff, alt jeg sier, alt jeg tenker. Som en fjær løftet av tilfeldige vinder. Uten tyngde, uten retning. Og ved min side svever du. Såpass vet jeg. Det er ikke mye å vite, men det er litt, og jeg vet det. Om du vet det samme som meg interesser meg i grunnen ikke. Din tilværelse er ditt problem og ikke noe jeg føler trang til å ta ansvar for. Jeg har nok med meg selv og mitt eget manglende fotfeste, om jeg ikke skulle ta på meg ansvaret for deg og ditt også. Det er jo grenser for hvor mye ansvar en kan bære når en er lett som en fjær. For meg oppleves det som en fornuftig konklusjon. Og kanskje var det bare hit jeg skulle.

Så her er jeg. I et mellomrom. Lik en ettertanke. Her fralegger jeg meg alt ansvar. Lenger kommer verken du eller jeg nå.

Og kanskje var det bare hit jeg skulle. For meg oppleves det som en fornuftig konklusjon. Det er jo grenser for hvor mye ansvar en kan bære om en er lett som en fjær. Jeg har nok med meg og mitt manglende fotfeste, om jeg ikke skulle ta ansvaret for deg og ditt også. Din tilværelse er ditt problem og ikke noe jeg føler ansvar for. Om du vet det samme som meg interesserer meg i grunnen ikke. Såpass vet jeg. Det er ikke mye å vite, men det er litt, og jeg vet det. Og ved min side svever du. Uten tyngde, uten retning. Som en fjær løftet av tilfeldige vinder. Alt ved meg er en bløff, alt jeg sier, alt jeg tenker. Det er en bløff. Gjerne i skrevet form, slik som nå. Viten, har jeg en tendens til å kalle det. Jeg virrer rundt i et tomrom uten mening og mål, mens jeg rettferdiggjør tanker og handlinger og hevder de er et resultat av en klar hjerne og en målrettet vilje. Men dette vet jeg:

Om jeg hadde visst hvor jeg kom fra hadde jeg snudd og gått tilbake. Om jeg hadde visst hvor jeg skulle hadde jeg gått rett dit.

Livet går i rykk og napp. Noen dager er gode, andre ikke fullt så gode. Noen forsøker en å glemme, andre forsøker en å huske. Og noen kan en kanskje titte litt nærmere på, gjennom for eksempel å sette dem opp mot andre dager. Så en får et perspektiv på ting.

For å få opplevelsen av et perspektiv trenger en minst ett punkt mer enn sin egen navle. Det vil si at en trenger minst to punkt. Slik at det oppstår en avstand en kan forholde seg til. Men ikke en gang et lite punkt er likegyldig, så en må velge dem med omhu. Om mitt ene punkt var fra en dag som var mye bedre enn punktet Nå, ville jeg kanskje følt at dagen i dag var enda verre enn den er. Om punktet jeg bruker er fra en dag som var verre enn i dag, blir kanskje Nå litt bedre.

Men ingenting er absolutt. For minnet om en god dag kan få deg til å huske at gode dager er mulige, mens dårlige dagers minner kan føre deg ned i avmakt. Så kanskje minst tre punkt kan være en fordel. Eller enda flere. Kanskje noen som streker blikket ditt helt til en horisont, og kanskje enda til forbi den. Kanskje ett av punktene til og med kan være et annet menneskes stemme. Eller tilstedeværelse.

Og nå tikket det akkurat inn en tekstmelding, så dermed runder jeg av.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Is There Anybody Out There

Mot dag

Antall besøk på Vannlandet har nå rundet femti tusen, fordelt på ca tre hundre og femti innlegg. Det vil si at det gjennomsnittlig er oppunder hundre og femti personer som er innom og leser når jeg legger ut noe nytt, slik jeg gjør i dag. Om dette er mye eller lite er på en måte litt uinteressant. Det er uansett mer enn ingenting, som var alt jeg hadde å henvise til om jeg hadde sittet her og tenkt tankene mine uten å dele dem med noen. Det kan bety at det å gjøre noe kan ha større ringvirkninger enn det å ikke gjøre noe, men det er et spørsmål filosofene eller matematikerne får ta seg av. Ikke alle ting er slik de ser ut til å være.

I blant lurer jeg på hvem du som leser det jeg skriver er. Om du er glad eller trist, om livet ga deg litt for store utfordringer eller om det meste er på stell. Jeg vet du sitter foran en pc eller med en smarttelefon eller et nettbrett når du leser, men det stopper der. Jeg vet ikke fargen på stolen du sitter i, hvordan det ser ut rundt deg. Om du er alene der, hvor lenge du skal være alene eller om du liker hvordan du har det. Jeg vet ikke om du er på jobb når du leser, på en buss eller om du er hjemme. Og slik er det med deg også. Du vet ikke hvordan de andre hundre og førtini som skal lese det du leser nå har det. Hvem de er, hvordan de bor, om de er lykkelige eller ulykkelige. Om de sitter i samme by som deg. Om det finnes en nabo av deg som titter innom Vannlandet. Kanskje noen som bor i samme blokk eller over veien for deg. Kanskje til og med en slektning. Eller en du en dag skal møte. Kanskje den du har savnet lenge.

FORAN DØRA TIL EN PARENTES

Elskede
hvor blir de av

alle timene
alle dagene
alle nettene
alle tankene
alle ordene
alle kjærtegnene
alle kyssene

som venter
på deg

og glemmes?

Dette lille diktet skrev jeg i en periode da jeg følte meg veldig ensom. Det gjør jeg ikke lenger. I det minste ikke slik som da. Selv om jeg kan kjenne på ensomhet nå også, så er den ganske forbigående, og ikke det som definerer meg mest. Et annet dikt jeg skrev i en slik periode med ensomhet er dette:

STILLHETENS SYMFONI

Til og med
i mine rikeste stunder

som når jeg er musikk

eller poesi

og alt annet står stille
hører jeg huden din.

Hører jeg du langsomt
bli vakrere

hører jeg håret ditt bli sølv
og blikket ditt kranses inn

av tidens
fine siselering.

Til og med
i dine stilleste stunder

som når du leser dette
lytter jeg til det

mitt øye
ikke får se

og hånden
ikke får røre ved

con calore.

Den verste ensomheten er den en opplever i samvær med andre, sies det. Og det kan jeg kjenne meg igjen i. Men det er også en forbigående ting nå. Jeg kjenner ikke på det hele tiden, om jeg er sammen med noen. Det er bare glimt blant andre opplevelser i livet mitt. Slik de fleste opplevelser er. Og jeg opplever mer enn jeg gjorde før. Ingen opplever kun én ting. Det finnes alltid en form for variasjon. Å skrive Vannlandet er for meg en slik variabel, siden jeg ikke skriver hver dag.  For deg som leser er det også en slik variabel. En bitte liten en. Siden jeg ikke skriver helt det samme hver gang. Om dagen flyr forbi uten å gi så store inntrykk, blir tiden vår med Vannlandet kanskje mer synlig enn om alt går i hundre.  

Om en er midt i mellom noe, eller depresjonen har tatt bolig, angst stenger eller smerte strekker seg fra horisont til horisont, når savn blir overveldende, eller lengsel fortrenger det meste av det som finnes, når ting har stoppet litt opp, slik de kan for oss alle fra tid til annen i løpet av et liv, vil et avbrekk bety mer, enn samme avbrekket når livet går så fort at en oftest ikke rekker å skille det som farer forbi fra hverandre. Eller kanskje ikke. Igjen får jeg overlate til filosofene å komme opp med et svar.

MOT DAG

når blikket tvinges åpent
før mørket riktig slipper taket

i denne flytende overgangen

ligger timene som kommer
så tungt i brystet

som et ferdigskrevet manuskript

hvor kun høydepunktene
som binder alt sammen

står igjen å fylle ut:

en fugl som flyr forbi vinduet
en telefonselger

Om det er slik for deg at livet har senket farten noe, kanskje gir inntrykk av at det stopper litt opp eller du føler deg låst i noe du ikke lenger ønsker, så kan det være en god ting å sette tankene en får ned på et papir eller opp på en dataskjerm, slik jeg skrev om i forrige innlegg. Det kan hjelpe en til å se ting litt tydeligere og til å sortere tanker og følelser.  En trenger ikke å skrive til eller for andre, en kan skrive for seg selv. Til seg selv.

Diktene jeg har lagt ut her er ikke av ny dato. Jeg skriver ikke dikt for tiden. Jeg gjør andre ting. Kommuniserer på en annen måte. Mekanismene bak det å skape noe er kanskje mye de samme, men uttrykket har fått en ny form. Det samme har noe av innholdet. I stedet for å skrive dikt maler jeg, eller arbeider med andre former for billedkunst. Selv om det jeg lager fremdeles kan være ganske personlig, så er det ikke alltid fullt så privat lenger. Så en bevegelse har funnet sted. Greia med bevegelse er at den alltid vil føre deg mot noe, og alltid vil føre deg bort fra noe. Til og med når det er snakk om en sirkelbevegelse er dette tilfelle. Det kjedelige med sirkelbevegelser er likevel at ting gjentar seg. Og gjentar det seg ofte nok kan en kanskje bli litt motløs. Å skrive kan gi en noe konkret å se tilbake på, slik at en oppdager at ikke alt gjentar seg, men at det har skjedd noe nytt i livet.

Noen dager er tyngre enn andre. Selv har jeg en dag i dag som ikke er av de letteste. En motløshet og et energifall tynger, kreativiteten er heller ikke venner med meg, så jeg valgte å holde meg hjemme fra atelieret. Dermed får jeg bruke dagen til noe annet i stedet.

Selv om jeg kjenner at denne dagen tynger, er alt relativt. Å se tilbake på diktene jeg skrev for noen år tilbake får meg til å huske at ting har vært langt verre. Det betyr at ikke alt er statisk i livet mitt. Jeg må ikke stå helt stille resten av livet i denne dagen som ikke nødvendigvis yrer av livsglede, kåte krumspring eller små piruetter og tralalala. Og slik er det for deg også, tro meg.

Dagens bilde er en litt over en meter høy skisse av kjæresten min, Beate, og Con calore er et uttrykk fra musikk som betyr;

med varme, med følelse.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Con calore