Det meste kan kastes.

For noen dager siden, skrev jeg på Vannlandet at jeg skulle lage scones med pære. Det har jeg nå gjort, og de smakte godt. Arbeidet bar med andre ord frukter, og nå har jeg scones lagret i frysen som jeg kan tine kjapt i microen, om jeg har lyst på en godbit. Her er oppskriften. Selv lagde jeg en glutenfri versjon med to tredjedeler grovt mel, og en fjerdedel fint, siden jeg har cøliaki.

Når det gjelder andre ting jeg har sagt eller tenkt at jeg skulle gjøre, så er det ikke alltid like enkelt. Mye har en tendens til å bli utsatt. Alternativt at det aldri blir tatt tak i what so ever. Og det er ikke alltid jeg har en god grunn til prokrastineringen. Ofte handler det om tiltaksløshet. Eller latskap. Men jeg har blitt flinkere med årene. I hvert fall får jeg gjerne unna det som ligger nærmest overflaten, og er mest synlig. Slik som på kjøkkenbenken og i oppvaskbenken. Det skyldes at jeg har etablert en rutine, så jeg vasker alltid opp underveis mens jeg lager for eksempel middag, og tar resten med en gang jeg har spist. Jeg tenker ikke lenger over om jeg skal gjøre det en gang. Rutinen er godt innarbeidet.

Men, fremdeles har jeg esker på loftet med skrot som fulgte med da jeg flyttet inn her jeg bor for ti år siden, og som nok aldri har blitt åpnet en gang. Jeg har få konkrete minner om hva de inneholder. De bare står der. I tillegg står det ting igjen i skap og boder etter døtrene mine, som har flyttet ut og etablert seg på egen kant. Uten at det noen gang vil blir brukt til noe. Det bare er der. Og tar opp plass. Mye av det vil nok bli liggende til jeg bæres ut av leiligheten med beina først, om jeg ikke flytter til et annet sted før den tid. Livet mitt har inkludert mye flytting, så hvorfor skulle det stoppe nå.

Jeg tenker at selv om jeg skulle ende opp med å flytte igjen, så vil likevel ikke alt jeg ikke trenger bli kastet. Mye av skrotet vi antagelig følge med til et nytt sted. For det er et tiltak å sortere alt. Mye lettere og bare ta pappeskene og lempe dem i en bil, og så inn i en ny bod.

Grunnen til at jeg skriver dette i dag, er at jeg i går så at en facebookvenn hadde tatt tak i det jeg snakker om. Skrotet skulle bort. Det inspirerte meg litt. For i det siste har jeg tittet litt på muligheten for å gjøre noe tilsvarende her. Vi snakker tross alt ikke om lastebillass. Det er begrenset hvor mye jeg har å gå igjennom. Men så er det der med å få det videre. Få det over til en bossplass, eller søppelfylling, som de sier østpå. Og det er bare så jævlig booooring.

Jeg er ganske sikker på at et solid jafs av hva jeg eier, kunne vært kastet. Ikke bare skrotet. For hva skal jeg med fire, fem øser og stekespader, for eksempel. For ikke å snakke om en stabel gamle stekepanner med slitt belegg, som samler seg opp i et skap. Og de gamle dressene jeg ikke lenger bruker, hvorfor henger de fremdeles og tar opp plass? Og trenger jeg egentlig kvitteringene på betalt strøm fra årevis bakover i tid?

Det er mye en kunne gjort. Ikke alt er like viktig. Det at det står noe skrot på loftet er kanskje av det mer uviktige. Men en dag må det bort. Og om ikke jeg har sortert ting, må mine etterlatte gjøre det. Det hadde vært greit å i hvert fall vite litt om hva de vil finne.

I påsken døde min far. Og noen må tømme leiligheten hans. Gå igjennom ting og tang. Det blir ikke meg. Jeg er i Bergen og min far bodde på Østlandet, og vi hadde ikke hatt noe med hverandre å gjøre på mange år. Ikke ønsker jeg å eie noen av hans eiendeler heller. Så noen av mine søsken som bor nærmere, pluss hans kone nummer to sine barn som er felles arvinger med oss, tar jobben. Jeg tenker at mye vil bli kastet. Ting han har samlet og stuet bort gjennom år. Ting som er totalt uten verdi. Mens det som kanskje har en verdi blir solgt. Til alt er ryddet vekk. Og så var historien om min far over for godt.

Dette var det jeg tenkte på i dag. Jeg tenker så mangt. Det er mye lettere å tenke enn å gjøre noe, tenker jeg. Men nå skal jeg tenke litt på hva jeg skal lage til middag i kveld. Kjæresten hadde ikke lyst på fredagstaco, så da får jeg finne på noe annet. Jeg tror det blir noe som går kjapt å lage. Kanskje denne? 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Attraktiv nok? Du?

I en avis kan en se en video som reklamerer med hvordan du kan bli mer attraktiv for dama. Og her er det muskler som skal til. Og mot. Det handler om å framstå som skikkelig mann, med andre ord. I hvert fall tilsynelatende. Men hele greia minner nok mest om keiserens nye klær.

Så hva er det som gjør en mann attraktiv? Eller en kvinne?

Antagelig er det et bredt spekter av elementer og preferanser. For gutta er det er jo tross alt ikke kun de med mot og muskler eller 12 inch black cock, som finner seg en partner. Og for jentene er det ikke kun de som ser ut som modeller, behersker kunsten trutmunn og soveromsblikk, har designermus eller silikonpupper, som finner seg en kjærest. I stedet finnes det gjerne en for enhver. Noen som passer for deg, som en sier. Noen som liker deg, slik du er. Og noen du liker, slik hen er. Og jeg tenker samtidig at det er vanskelig å tro at alle som ikke er «perfekte» har fått seg en partner fordi de nøyer seg med det de kan få. Det vil si spiser restene. Jeg tenker ikke på meg selv som rester, selv om jeg kanskje ikke framstår som en helt fersk kremkake heller.

Realiteter må en leve med. Og jeg står nok ikke på toppen av pyramiden når det kommer til det å være attraktiv, slik media framstiller drømmemannen. Såpass selvinnsikt har jeg.  Ikke er jeg høy og mørk med svulmende muskler, ikke er jeg brannmann, pilot eller rockestjerne. Rik er jeg heller ikke. Og ikke sitter jeg på mye makt. Men selv om det er mye jeg ikke er, så er det mye jeg likevel er. Uten at det nødvendigvis hjelper så jævlig mye. Jeg er en fattig kunstner, ganske spinkel under magefettet, 176 høy, har dårlige lunger, dårlig økonomi, sliter med angst og depresjoner, og jeg bor nå i en leid leilighet. Ikke mye å dra som sjekketriks her, med andre ord, om jeg nå tenkte meg på sjekkern. Men det gjør jeg ikke. For til og med jeg har en kjærest. Jepp, vi har vært sammen i tolv år nå, tror jeg. Og før det hadde jeg andre kjærester. Store jafs av livet jeg har levd, helt siden jeg fikk mitt første ligg som femtenåring, har jeg delt med jenter og kvinner. Jeg har til og med fått barn. Så noe må jeg ha hatt å by på likevel, som en annen fant ut var greit å få med seg litt av.

I blant opplever jeg at folk sier det er så vanskelig å finne noen. Det problemet har ikke jeg hatt så mye av. De jeg har endt opp med å være sammen med over tid, har jeg møtt der jeg er, og så har det gjerne utviklet seg til noe mer enn å ligge sammen. Slik er det kanskje ikke for alle lenger. Etter hva jeg har forstått, så brukes det mye sjekkeapper blant mange i dag. Antagelig spesielt blant unge. Selv har jeg aldri testet det, og vil nok heller aldri gjøre det. For hva sier egentlig et bilde? Selv har jeg et utall bilder jeg kunne lagt ut. Noen av dem liker jeg selv, andre er jeg ikke fullt så glad i. Slik er det gjerne med bilder av deg selv, de varierer. De fleste er bare møkk. Og ikke minst avslørende, på ett eller annet felt. Men jeg ville nok gått for et der jeg følte jeg så best mulig ut, om det var et tema. Men det bildet sier jo ingenting om verdiene mine, eller hvordan jeg er som partner eller pappa, det sier kun hva jeg vil fremheve ved meg selv og hva jeg vil skjule. En ferniss, en overflate. Det sier ingenting om empatiske evner, toleranse, godhet eller om jeg er en brutal psykopat, jobber som torpedo eller barnehagelærer. Bare se hvor forskjellig jeg framstår på bildene jeg har lagt ved.

Konsekvensen ved å bruke sjekkeapper, er gjerne at de som «ser best ut», får flest dater. Men så blir det ofte med den ene daten og kanskje litt utveksling av kroppsvæsker, og så tilbake for å finne noen andre som også ser bra ut. Scrolle, scrolle, lete, lete, forkaste og bla videre. Et jævlig jag, med andre ord. Og antagelig mye frustrasjon for enkelte, som gjerne føler at de ikke finner «den rette», eller ikke blir funnet selv.

Dikt av Leonard Cohen:

Marita

finn meg

jeg er snart tretti.

Jeg har det godt i det forholdet jeg er i nå. På mange felt bedre enn noe annet forhold jeg har vært i. Det skyldes mye at jeg får være meg selv, tror jeg. Og at jeg med årene også har blitt mer romslig selv, enn jeg var i yngre år. Ikke alle jeg har vært sammen med har jeg vært god for, og ikke alle har vært gode for meg. Noen har jeg etter hvert endt opp med å ha det helt jævlig sammen med. Ødeleggende. Det går med andre ord an å velge feil. Jeg vet likevel ikke om den rette finnes, og venter på folk som for eksempel deg der ute, om du nå er alene. I stedet tror jeg den rette er en som blir til. Det vil si at en vokser sammen med noen, slik at en blir rette for hverandre. Om en er heldig. Alternativet er å vokse fra hverandre allerede ved startskuddet. Og det er jo litt kjedelig. Og kan lede til et brudd eller et liv hvor en står milevis fra hverandre.

Brudd gjør vondt. Nesten uansett. En kan kjenne på lettelse om en har hatt det vondt i et forhold og tenkt lenge på å gå fra noen, men det at en har tenkt lenge, betyr gjerne at en likevel kanskje har delt noe fint over tid også. Blant annet har en gjerne en stund delt drømmer og håp og sårbarhet og en forelskelse.

Jeg hørte en vits på Graham Norton show. Den går slik:

Vet du hva som er forskjellen på en forelskelse og herpes? Herpes varer livet ut.

Jepp, sånn er det. En forelskelse går over. Etter hvert blir den bare som blaff, som en kan kjenne på sånn innimellom. Men i stedet utvikles det noe annet, om en gir plass for det. Noe litt dypere enn bare løpske hormoner. Dette noe har ingenting med «riktig» utseende å gjøre. Det har ingenting med Tinders overflateverden å gjøre. I stedet handler det gjerne om at en våger å gå inn i noen rom sammen. Snakke sammen, dele noe. Være sårbare og støttende og tolerante og velmenende og skape trygghet for hverandre. Løfte hverandre. Trygghet er langt bedre å oppleve sammen med noen, enn at vedkommende bare har en ulastelig overflate og en dynge statussymboler som kan vises fram, eller at alt er bare dopamin, adrenalin eller testosteronrush hele tiden. I hvert fall opplever jeg det slik.

Og det var vel det jeg hadde å komme med denne gang.

Så, hva ville jeg med dette? Tja, jeg vet ikke helt. Jeg bare så de to videoene jeg la ut over her da jeg scrollet gjennom avisene, og lot tankene få løpe litt. Samtidig som jeg kjente på noe av det som finnes i mitt eget liv og hvem jeg er og ikke er. Men, som konklusjon til deg som måtte lese dette og lure på om du er attraktiv nok, så er svaret: Jepp, det er du. I lange baner.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Dekk, gutt, og spis skorpa di!

Så forsvant sola. Ute er det grått. Etter noen dager med sommerfølelse, er det altså slutt for nå. Og det er noe dritt. Det er mye som er dritt. Selv arbeidet jeg som dasstømmer i yngre år, men fikk sparken fordi jeg åt av lasset. Det var noe dritt.

Ok, det var en vits. Så selv om sola forsvant, så forsvant tydeligvis ikke humøret. Og da er jo ikke ting helt ille likevel. Faktisk kjennes det ganske greit ut å være i live for tiden.

I går lagde jeg fransk kyllingsuppe. Nok til rundt femten porsjoner. Det tok noen timer og litt arbeid å lande den, men da den var ferdig smakte den ypperlig. Yummi, yummi, nam, nam. Så om det ikke er sol der du er heller, og du savner noe å gjøre nå når solsenga mistet litt av sin fristerrolle, så er oppskriften her. Selv opplevde jeg å få for mye kraft etter å ha kokt høna, men den kokte jeg inn og puttet i frysen, så nå har jeg en fin og kraftig basis for en annen suppe eller gryte. Antagelig blir det en thailandsk vri på den. Hvorfor? Fordi det er så jævlig godt.

Om du ikke har lyst på høne i suppeform, får du satse på høne i en litt annen form (og nå mente jeg ildfast form) eller i stekepanna, slik som denne. Den smaker konge.  Eller du kan ta deg et glass vin. Alternativt slå to fluer i samme smekk, og lage litt Coq au vin.

Nå har forskere funnet ut at vin kanskje har en positiv virkning på hjernen din. Hvem som betaler disse forskerne, sier artikkelen ingenting om, og det funker vel uansett bare om du ikke tar for mye. Å supe deg sveiseblind er altså ikke nødvendigvis anbefalt. Fulle folk lider sjelden av økt hjernekapasitet, i hvert fall ikke der og da. En trenger ingen forskere til å tegne og forklare for å skjønne det.

Det samme spørsmålet om hvem som står bak ting, kan en koble til denne artikkelen om øl. Det kan ligge økonomiske interesser og vake her, men det kan også ligge entusiasme bak.  Sånt er vanskelig å vite, og det gjør deg ikke automatisk til en konspirasjonsteoretiker om du tenker litt over hva du leser, og hvorfor det er skrevet. Hønsesuppeoppskriften jeg refererte til, er for eksempel en oppskrift lansert av Coop. De skulle bare visst at jeg kjøpte høna på Rema, mohahaha, der har du meg. My name is Bjørn ... Bjørn Rebell.

En leser stadig ting i avisen, og tar det kanskje for god fisk. En trend på reklamefronten, er å pakke budskapet inn i noe som virker som en seriøs artikkel. Nå skal Rema til og med lage Dokusåpe om livet i kassa, kan en lese. Fra før har vi svenske Ullared. Shop to you drop, handlesenter er de nye lykkelandene, så fuck Disneyland. Men i tillegg har vi jo ting som ikke merkes like tydelig med ordet annonse, og i stedet får ordet test koblet til seg. Alt testes. Sykler og barneseter og vin. Bare ikke sigaretter. Og selv om det er bra at ikke røyk testes og markedsføres på den måten, så er det litt merkelig, siden vin gjør det, og reklame for alkohol er forbudt på samme vis som reklame for røyk. Men vin påberoper seg jo å være kultur og høysosialt i visse kretser, og nå begynner øl å bli det også, helst sortene fra microbryggerier, mens røyk nok må leve med å være ukultur og lavsosialt. Så test av en god sigar ville nok fått fram krigstypene i landets aviser uansett hvor mange jomfruers lår de er rullet mot i Cuba. Selv om en sigar kanskje fremdeles har et snev av klasse over seg, i motsetning til hjemmerulla Rød mix. Det blir litt som ulastelig smoking vs. flekkete joggebukse.

Nok om det. I kveld leverer jeg bilen min på verksted, og i morgen ettermiddag får jeg den igjen, håper jeg. Det skal i så fall bli godt. Livet uten bil er ikke like fritt som livet med bil, opplever jeg. Og siden jeg i grunnen har en del sperrer på mange felt i livet mitt, vil jeg jo gjerne ha noen felt der ting føles fritt også. Såpass frittalende må jeg kunne tillate meg å være.

Ellers har jeg ikke så mye mer på hjertet i dag. Livet føles som nevnt greit i skrivende stund, så jeg har lite å klage over her og nå. Jeg vurderer å teste ut en tilpasset og glutenfri versjon av scones med pære i løpet av dagen, men vi får nå se. Jeg kan jo ikke bare nyte livet og ganen hele tiden. Jeg har tross alt en psykisk lidelse og en uføretrygd. Så stort sett bør jeg vel ha det ganske ræva og nøye meg med å tygge skorper, drikke vann og titte meg over skulderen, om ikke annet så i hvert fall for syns skyld. Dekk, gutt!

Bildet viser mitt foretrukne øl. Det er ingen reklame, men resultatet av en årelang test, utført av og på meg selv.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Å være tilstede er den største gaven vi kan få.

En ny uke har startet. Ingen nyhet i seg selv, men verdt å få med seg. I hvert fall om du skal på jobb. Noen har kanskje til og med begynt på ferien allerede, og akkurat det er jo kjekt å ikke glemme. Selv vet jeg ikke helt når jeg skal ha ferie, men siden det skal blir dårlig vær igjen nå, er det vel like greit å vente litt, siden jeg kan velge selv.

I går kokte jeg ertesuppe på røkte svineknoker. Det ble nok til rundt femten porsjoner. Og i dag koker jeg fransk hønsesuppe. Håper det blir like mange porsjoner av den. Da har jeg i så fall mat i mange dager, som jeg bare kan tine, selv om også kjæresten får noen porsjoner. Så slipper hun også litt matlaging. Og det er velkomment i disse dager, tror jeg, for det nærmer seg eksamenstid, så tiden går mye med til lesing for henne.

Selv stresser jeg lite med verken det ene eller andre for tiden. Bilen har stått noen dager, så da skjer det lite her hos meg, utover å sole meg og lage god mat. Men i går stakk eldste datteren og barnebarnet innom, og tok meg med på en liten gåtur. Og det var kjekt i solen. Etterpå ble det en is på oss. Den første i år. Smakte fortreffelig.

Det er ikke alltid en trenger så store opplevelsene for at de skal ha en verdi. Det er lett å tro at for eksempel sommeren må innbefatte en tur til Thailand eller et annet solfylt sted, for at ferien skal være verdt noe. Men slik tenker ikke jeg. Verdier finnes over alt rundt oss. Fra et lite barnebarn som trenger hjelp til å tørke nesen, til en liten tur i solen med en datter som har et nytt barn i magen. Det er absolutt noe som er verdt å gi litt oppmerksomhet, og ikke la det drukne fullstendig i lengsel etter andre og større ting. Det finnes alltid noe som er større. Uansett hvor mye du investerer, så vil du aldri nå toppen, få det beste, klare det meste. Du vil alltid ha noe å drømme om som er utenfor rekkevidde. Så da tenker jeg at det handler vel egentlig mye om å være tilstede i det som er. Gjerne drømme, men la drømmer være drømmer og virkelighet være virkelighet. Å være tilstede er den største gaven vi kan få. Enten det gjelder i forhold til dine nærmeste, eller en opplevelse, en smak, noe du ser eller lytter til eller på andre måter er i stand til å være deg bevisst.

Det øker ikke noen lykkefølelse om du bruker tiden på en strand i syden til å planlegge en fantastisk juleferie i stedet for å nyte brisen som leker mot huden din, eller om du har deg litt med din kjære og tenker på regninger som skal betales. En is smaker ikke det den kunne en varm sommerdag, om du gremmes fordi du ikke fant akkurat den du ville ha. Du får ingen god relasjon om du ikke klarer å se den du relaterer deg til, og verdsette hen som den hen er. En må blokke ut litt av grumset og alle forstyrrelsene og støyen, for å kunne nyte det som er. Slik er det over hele fjøla. Det gjelder for fattig og rik, syk og frisk, klok og dum. Det vil si også for deg. For du er nok enten fattig, rik, syk, frisk, klok eller dum, akkurat som jeg er.

I dag blåser det litt. Og det blir nok ikke så varmt som det har vært den siste tiden. Men jeg håper det blir varmt nok til litt solseng på verandaen likevel. Jeg liker meg der. Noe jeg ikke alltid har gjort. I mange år brukte jeg ikke verandaen i det hele tatt. Det var fordi angsten min var for stor til å gå ut. Så jeg satt inne. What a waste. Men nå føles det greit. What a treat. Og det å sole seg litt på verandaen er kanskje ikke en stor greie sett gjennom dine øyene, men for meg er det veldig godt at jeg nå kan gjøre det. Noe andre som har eller har hatt sterk angst nok kan forstå.

Så, jeg har beveget meg litt. Fra det svarteste mørke og tunge gardiner mot verden, til verandaen og solskinn og blå himmel. Det er ikke mage meterne vi snakker om her, likevel oppleves det som et kjempesprang. Jeg tenker at du også har beveget deg på et felt eller to. Og jeg tenker at du fortsatt vil gjøre det.  Hvor du nå er i livet akkurat i dag, om du sliter med angst eller depresjoner eller noe annet, så vit at det ikke må være slik hele tiden og for evig. Livet er en formbar tilstand, enten vi vil eller ikke. Rammene kan være satt på mange felt, men hvordan vi forholder oss til dem er hva som gjør den store forskjellen. Og noe vil forandre seg. Du kan falle ned fra din høye hest, eller du kan få oppleve en følelse av å ha vinger. Ingen vet hvor haren hopper, sa mannen, og satte fella i ovnsdøra. Så der har du den.

Lørdag skal jeg ut og se en forestilling som kalles Mannen i speilet. Det er en forestilling som handler om håp og mestring og vanskelige barndomsår, og det tror jeg kan blir kjekt. Det finnes alltid noe en kan lære av andre. Ellers blir det vel litt atelier på meg når bilen snart blir fikset, og sånn gikk no dagan.

Det øverste bildet ble tatt i går, og viser barnebarnet og datteren min, hvor førstnevnte opplevde lykken ved å kaste en stein i vannet, og vi opplevde lykken ved å se på. Bildet nummer to viser tre kilo høne satt på kok.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Sunt og godt, helt uten valgflesk.

Det er lørdag. Hele dagen. For slik er det med lørdager, de gir ikke opp midt i, de står løpet helt ut. Akkurat som Frp. De drar populismen så langt at jeg frykter den snart får en egen bevissthet. Nå påstår Siv at de vil gi opptil 50 milliarder i skattelette i skattelette om de får fortsatt makt etter neste valg, men sier samtidig at de er villige til å tilpasse seg. Så hva er poenget med å nevne de 50 milliardene da? Om de allerede tenker å tilpasse seg noe annet? Kan dette være bare valgflesk? Og hvem er det egentlig som liksom er ment å få denne skattelettelsen? Folk flest, sir Siv, men hvem er det? Og hvem får mest? De under en gjennomsnitts levestandard eller de langt over? Og hvem skal pengene hentes fra? De vokser jo ikke på trær? Er det pensjonister og uføre som skal få enda mindre og på det viset fortsette å betale for gildet til de rikeste? Din syke bror eller din gamle mor? De som nesten ikke betaler skatt i det hele tatt? For det blir jo ikke mye skattelette på dem. De bare mister mer og mer av de godene vi har etablert i samfunnet vårt. For hvordan kan en få skattelette som betyr noe i praksis, på en skatt som nesten ikke finnes?

Noen får, andre må betale. Så hvem er hvem? Er det du som skal betale de femti milliardene til noen? Du som er sånn rimelig innafor det vi kaller folk flest? Noen må jo gi avkall på noe for at andre skal få noe. Og det henger jo ikke på greip å tro at de som har mye skal gi til seg selv, det blir jo meningsløst. Så da blir det deg da. Sånn er det bare. Villige du. For det blir jo litt illusorisk å tro at det vil være mer å hente fra de aller fattigste i all evighet. Eller?

I dag kan en lese om en fantastisk bil som blir tre hundre tusen billigere. Tenk på det, tre hundre tusen billigere! Wow, det er ikke verst. Det er ganske mange tusenlapper det.

De tre hundre tusen er også en skattelette. Men er det folk flest som får den, når bilen likevel koster 1,5 millioner før ekstrautstyr. Og ekstrautstyr nok fort vil bety hundre eller to hundre tusen ekstra? Blir dette da et tilbud til folk flest? Har småbarnsfamilier eller vanlige arbeidsfolk en mulighet til å få de tre hundre tusen i avslag om de må ha seg en ny bil? Neppe. De nye reglene for bilavgifter gir en gavepakke til dem som allerede har mye. En gavepakke som er større enn hva en minstepensjonist eller mange uføre har å leve av et helt år. Sånn er det bare. Suck it up, looser.

Jeg har barn. Det har kanskje du også. Mine er voksne, men var små en gang. Da skulle de oppdras. Den jobben var moren og min sin. Og nå kan en sikkert finne ting vi burde gjort annerledes og bedre, men slik er alltid.  Det er lett å se ting i etterkant. Men noe jeg ikke gjorde, var å være en populistisk far. Jeg lovte dem ikke dyre og flotte ting, for så å skylde på noen andre når de likevel ikke fikk dem. Og om de fikk noe, tok jeg det ikke fra noen som hadde enda mindre for at mine egne skulle få mer. Men det gjør den blå, blå regjeringen, og slipper unna med det. Løfte, på løfte, på løfte, som ikke holdes eller ikke hjelper andre enn de som allerede har så det holder. Og folk stemmer på dem. Folk stemmer i vei. Også mange av dem som har lite. Gjerne på grunn av en streng asylpolitikk og en smilende Listhaug og mye skremselspropaganda. Men hva faen hjelper det deg om Listhaug smiler og vil ha asylsøkere stengt inne i leire eller bur, også kalt lukkede mottak? Nada. Null og niks. Du må fremdeles leve med mer og mer bompenger og et økende sprik mellom dem som har og dem som det tas fra. Og hva om du blir syk?

Jeg er ganske sikker på at om jeg lovte og lovte mine barn noe fantastisk da de var små, så ville de til slutt ikke lenger forvente noe. De ville blitt det vi kaller desillusjonerte. Og skuffet. Kanskje bitre. Jeg føler nå at «folk flest» som har stemt fram regjeringen med Siv og Erna og en smilende Listhaug har endt opp som barna en lurer og lurer med masse rare og tynne forklaringer, men at de enda ikke har skjønt det. Så de bare fortsetter å stemme på dem som har de mest skinnende og blanke løftene. Og fortsetter. Og betaler. Uansett hvor tynne og gjennomskinnelige løftene er. Fordi de håper på noe. Noe som nok aldri kommer. Akkurat som lottogevinsten.

Akk ja, og gjerne et sukk også. Dream on. Folk vi lures. Sånn er det bare. Vi trenger illusjonene. Spesielt når realitetene blir vanskelig å takle. Enten de handler om det følelsesmessige eller det økonomiske. Og så stemmer vi på dem som lover mye. De som lover mest. Akkurat som et barn som går til den av foreldrene som krever minst. Så det må vel bety at det finnes mange barn med stemmerett den dagen urnene hentes fra. Jeg kjenner at det gjør meg ikke akkurat oppstemt.

Nok om det. En kan stemme seg opp på andre ting. Sola skinner og det blir en strålende dag. Selv skal jeg slenge meg på altanen. Egentlig hadde jeg tenkt å koke noen røkte svineknoker og lage meg ertesuppe i dag, men det får vente til i morgen. Og mandag skal jeg lage meg en solid porsjon fransk hønsesuppe. Fikk kjøpt meg ei diger, frossen høne på litt over tre kilo i går. Til 25 kr kiloen. Så det blir nok mye supper framover på meg. Siden jeg fryser den ferdige maten i porsjonsbokser. Jeg får sikkert suppemiddager til et sted rundt tjue dager nå, ertesuppe og hønsesuppe. Til en veldig lav pris pr. porsjon. Pluss sunt og godt og helt uten valgflesk i. Så det gjør meg fornøyd. Ikke krever det mye arbeid heller. Det eneste som tar tid er i grunnen kokingen, men den gjør seg jo selv, mens deilige dufter sprer seg i leiligheten. Yummi.

Bildet viser porsjonsboksene jeg fryser maten min i. Plass til bortimot tretti bokser i den lille frysen min, om det ikke er noe særlig annet der. Men en ny frys er på vei, om ikke lenge. En med bedre plass.  Det er godt å ha noe å vente på. Noe som faktisk kommer.

Sånn, det var det.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Hvor mye er egentlig 0,3% av en skive sylteagurk?

Nok en strålende dag har startet her vest i landet. Med sol. Jepp, ikke noe regn i sikte. Slike soldager er det ofte i mai, om jeg husker rett. Noe jeg ikke alltid gjør. På den annen side er det mye jeg ikke husker i det hele tatt, så det begrenser de feile minnene litt, skulle en tro.

Om det jeg husker feil eller ikke husker i det hele tatt kan omsettes i prosent og forholdstall, vet jeg ikke.  Men tallenes muligheter er gjerne store.  «Det steg med nesten hundre prosent», kan en politiker påpeke om en vil fargelegge noe, uten å fortelle hele historien. Men om utgangspunktet er null komma tre prosent av kaka, så blir de hundre prosentenes økning likevel ikke en veldig stor bit. Du blir ikke mett av det, liksom. Det bare virker slik på papiret. Hundre er jo et stort tall. Men i verste fall var kaka også bare en liten smultring. Eller en uføretrygd. Eller en hamburger. Og de ekstra hundre prosentene av 0,3 prosent bare en bitte, liten bit sylteagurk i en BigMac du likevel ikke har råd til.

Nok om det, det er sol om dagen, og det går mot 17. mai. I år vil det bli bevæpnet politi rundt omkring i Bergen den dagen. Samtidig blir det nye regler for bruk av bil. I tilfelle terror. Nå hevdes det jo enkelte steder at terroren var hyppigere på 70 tallet enn den er i dag, så om det stemmer, kan en jo lure på hva grunnen til bevæpningen er nå. Om det handler om ren frykt skapt av media, politikk og bevilgninger, eller at de som styrer vet noe du og jeg ikke vet. Prosentregning skulle jo ikke tilsi at faren har økt. Selv skal jeg uansett ikke menge meg med folkehavet. Dagen blir feiret hjemme sammen med familie og spekemat, and that’s it. Så jeg bekymrer meg ikke så mye for min egen del. Selv om jeg kan forstå at andre kan gjøre det, om de nå gjør det, siden det tross alt har skjedd en del den siste tiden, ved hjelp av biler inn i folkemengder og slike ting. Også var det det der med bomber da.

Det er mye en kan bekymre seg for. Og over. Sjeldnere under. Men ofte blir bekymringene gjort til skamme. Det vi frykter skjer ikke, eller blir ikke så ille som vi trodde. I hvert fall gjelder det på enkelte felt i mitt liv. For jeg bekymrer meg en del. Siden angst er en stor del av tilværelsen min. Hvor mange prosent av livet mitt angsten stjeler fra meg, vet jeg ikke, og om jeg visste ville det neppe betydd så mye i praksis. Ikke alt blir løst ved å se på tall og hvordan ting står i forhold til andre ting. Og tang.

Når det kommer til min angst, består den av grader. Fra panikkangst, via sosial angst til uro, bekymring og angst for angsten. Panikkangsten tar egentlig minst plass, men merkes best når den kommer.  Mens den siste biten tror jeg tar relativt stor plass.  Det er den biten som inkluderer det å grue seg og frykte noe, og deretter kanskje unnvike det en gruer seg for. Å velge bort ting kan få angsten til å roe seg. Den sosiale angstbiten, er gjerne utgangspunktet for mesteparten av det jeg velger bort.

Sammen tar den sosiale utfordringen pluss det jeg unnviker, en stor bit av livet mitt. Konsekvensen viser seg i form av å begrense valgmulighetene jeg opplever å ha. Jeg sier opplever å ha, for valgmulighetene er jo store, men føringene for hva jeg velger er mye satt på forhånd. Valget er tatt før jeg i det hele tatt får tenkt meg om. Det blir ikke aktuelt, sier jeg derfor ofte kjapt, om jeg blir utfordret på noe som kan trigge angsten.

Det blir som hos en som røyker. Slik det var for meg, til jeg sluttet for 12 år siden. Hver dag starter med muligheten til å droppe skiten, og på den måten forbedre helsen sin. Men så var det selve valget da. Selv om en vet hva som er best for en, så velger en det som er skadelig. Dag etter dag. Uke etter uke. År etter år. Til en kanskje sitter med ødelagte lunger slik jeg gjør. På samme måte har enkelte folk som sliter med vekta det. Sukker er ikke alltid så lett å ligge unna. Og mye av tiden går med til å gremmes over den realiteten. Ikke minst skammen det medfører. Slik er det med angst også, og det er det kanskje ikke så mange som tenker over. Men angst inkluderer en solid del skam.

Sola skinner, og det føles bra. Snart når den altanen min, slik at jeg kan jeg dra fram solsenga og legge meg og slikke litt sol. Noen ganger er det slik at skal en slikke noe, får en ta det en får, og sol er ikke det verste. Jeg kan komme på mye som er verre. Iskaldt metall om vinteren, for eksempel.

I går fikk jeg vasket bilen i finværet. Utvendig og innvendig, skikkelig. Lakk ble gnukket og gnikket, støv ble tørket og stoler støvsugd og matter spylt. Og det føltes bra. Bare det å stå på tråkka og vaske bil, kan i blant bli helt umulig for meg. Men slik var det ikke i går. Angsten holdt seg unna, og jeg kunne snakke lett og problemfritt med naboer som kom og gikk. Ikke verst. Slike dager uten angst liker jeg. Langt bedre enn en liten bit sylteagurk. Det er kanskje fordi de ikke er en selvfølge. Slik soldager heller ikke er en selvfølge. Så en får nyte dem når en kan.

Dagens øverste bilde ble tatt en annen dag sola skinte inn gjennom persiennene mine, mens det nederste ble tatt akkurat nå, med persiennene trekt opp.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Garantier er en verden full av liten skrift.

Jo da, det har gått litt i rykk og napp i det siste, men det får stå sin prøve. En kommer seg som regel igjennom ting, og lander stort sett på beina etterpå. Så i går var jeg tilbake på atelieret etter litt utfordringer i hverdagen, noe som var trivelig (å være tilbake, ikke utfordringene, mohaha).

Men, en ulykke kommer sjelden alene, sies det, en har ingen garantier når det kommer til Livet. Og nå har det skjedd noe med bilen min, så den må på verksted – stønn, akk, sukk, føkk, arrrgh. Antagelig er det knekt noe i styringen eller fjæropphenget eller what ever. I hvert fall bråker det kraftig når jeg svinger, og svinge må en jo gjerne. Noe som gjør det litt skummelt å kjøre nå. Så, for å gjøre historien kort, bilen vil stort sett bli stående fram til neste onsdag, som viste seg å kunne tilby første ledige verkstedtime. Noe som medfører at jeg ikke kommer meg på atelieret i denne tiden. Det å risikere at doningen skjærer ut eller går i knestående på motorveien er liksom ikke noe jeg har lyst til gamble på. Nå vil derfor bruken i beste fall begrenses til en tur på nærbutikken, om ting ikke blir enda verre. Da blir den i så fall stående helt pal.

At bilen må på verksted, inkluderer selvfølgelig at kontoen tømmes for noen kroner. En konto som er ganske tom i utgangspunktet.  Jepp, jeg innrømmer det, jeg er ikke rik. Rødme, rødme, skam, skam, ikke si det til noen.

Selv om jeg er en fattig kunstner, tviler jeg på at jeg får ting billigere av den grunn, og selv om bilen fremdeles er under garantitiden, tviler jeg på at den inntrufne feilen ender som en garantisak. Ting gjør sjelden det. Garantier er en verden som er full av unntak og liten skrift. Så derfor er det dyrt å ha bil. Kanskje egentlig altfor dyrt. Men jeg føler ikke jeg har noe valg. Gitt angst og lungeproblemene mine, har jeg til og med handikapparkering, og fram til for et år siden hadde jeg trygdebil. Nye regler medførte derimot at da det ble tid for å bytte, fikk jeg ingen ny. Det har blitt mange nye regler innskrenkinger under siste regjering, som gjør at de med lite får enda mindre ... tro meg. 

Som reglene har blitt, måtte jeg ut og handle på egenhånd da den gamle bilen min måtte skrotes, og fikk tak i en lite brukt Polo av nyere dato. Men, feil oppstår på ganske nye biler også, og det koster penger å få det utbedret. Og nå er jeg altså der igjen, hvor tusenlappene flyr kjapt, om enn uvillig. Festlig. Som om det ikke er annet jeg kunne brukt dem på. En ansiktsløfting, for eksempel. Eller neppe, selv om ting begynner å sige og rynke seg rundt legemet, så får en vel eldes med et snev av verdighet.

I går rundt lunsjbordet på atelieret, ble alder et tema, og jeg ble spurt om jeg følte meg gammel. Og ja, i blant gjør jeg det. Ikke som en olding, kanskje, men jo, til tider litt gammel. Godt voksen, kan en kanskje si. Og ikke kun i møte med meg selv i speilet. 

Vel kan jeg på en god dag ha en opplevelse av at jeg fremdeles tenker og føler som jeg gjorde i yngre år, men det er nok en illusjon. Noe jeg mener kan illustreres ved at jeg rimelig ofte synes ungdom er forbausende korttenkte og ute av stand til å bry seg om potensielle konsekvenser, mens jeg selv vet det meste om hva som er best både for dem og meg selv …men, eh… det samme påberoper kanskje ungdommen seg å vite, så…

Likevel, umiddelbar tilfredsstillelse er greia for ungdom, lism, asså, sant. Og en nonsjalanse, som – må jeg vel innrømme - også inkluderer pågangsmot og en til tider fryktløshet og positivisme, som igjen kanskje er en årsak til at verden beveger seg framover, hva vet jeg. Men selv skal jeg jo ikke akkurat stå på barrikadene for å drive så mye framover lenger, jeg kunne tross alt falle ned og brekke hoftekammen eller et håndledd mot en eller annen realitet.  Ikke at jeg tror benskjørhet er noe jeg trenger å forholde meg til, men en vet aldri. Og realitetene kan være ganske harde å lande på i blant.

I det hele tatt er det mye jeg ikke vet. Enten det gjelder hva som foregår rundt meg, eller inni dette legemet som er meg. I tillegg er det en god slump jeg neglisjerer og later som ikke finnes for å opprettholde en fasade, og en enda større bit jeg klarer å fortrenge fullstendig fra bevisstheten uten å vite om det engang. Men uroen er der, i større grad enn før. Det kan jeg merke. Så jeg er for eksempel mer forsiktig i trafikken enn en attenårig gutt, tror jeg, og legger derfor ikke nødvendigvis ut på motorveien når noe knekker i styringa.

Uro og bekymringer og evnen til å tenke seg om to ganger har nok kommet for å bli. Og dette tror jeg har noe å gjøre med det å bli eldre, ikke at jeg er så føkkings ung av sinn fremdeles. Jeg tenkte lite på hvor mange hjerteslag jeg har igjen da jeg var ung, eller at jeg kunne snuble. Da tenkte jeg i stedet mye på damer. Og fest. Ikke hadde jeg mye ondter rundt omkring i kroppen heller. Kroppen var myk, hodet fleksibelt og potensen struttende enten en ville det eller ei. Nå er jeg stort sett fornøyd om jeg får sitte i skyggen av et tre og avføringen fungerer. Ja, ok, kanskje ikke helt da, jeg er vel ennå ikke kommet riktig dit, men you get my drift, som en sier på utenlandsk.

Ja, ja, det får være nok skriving for i dag. Utfordringer oppstår, store eller små, enten det nå er rundt en eller i en, men en kommer seg stort sett forbi dem. Alternativt lærer en seg til å leve med dem. Litt kjedelig blir det framover ei ukes tid uten bil av nevneverdig grad, jeg kjenner meg allerede låst, men det går det også. Det er i hvert fall solskinn ute, jeg har mat i kjøleskapet, og jeg føler at humøret har begynt å komme tilbake etter noen skudd for baugen, så yeiii.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: