En liten øy i hverdagen

Om en går inn på nyhetene i disse dager, er det vanskelig å ikke få med seg det som står om Robin Williams. Etter hva det skrives tok han livet av seg. Vanligvis skrives det ikke så mye om selvmord når de dukker opp, men kjendiser er jo gjerne i en særstilling, og mangler noen rettigheter når det kommer til det private, som vi andre kan skjule mye bak.

Jeg skal ikke skrive så mye om dette. Men å kalle det feigt, som mange gjør når et menneske ikke orker mer, blir på en måte litt lettvint, opplever jeg. En skal ikke alltid uttale seg så skråsikkert før en har trådd skoene til den en uttaler seg om.

Men over til noe hyggeligere. Pusten min bedres langsomt etter lungebetennelsen jeg fikk. Så i kveld tenker jeg å stikke bort til kjæresten og ungene hennes og steke noen lapper. Jepp, trangen til lapper - eller sveler - dukket opp i går kveld, men jeg hadde verken ork eller ingrediensene for hånden. 

Å lage lapper er ingen stor greie. Selvmordet til Robin Williams får langt mer oppmerksomhet. Men jeg tenker at livet vårt ikke er det vi leser på nyhetene. De er ikke krigsstypene om mulige terrorangrep, ebola eller opptrapping av den kalde krigen. Livet vårt er her hvor vi står og sitter, det foregår tett på våre nærmeste, og hverdagen vår. Livet vårt er de små tingene. Berøringene. En klem. Et smil i forbifarten. Og også alt det som på sin måte gjør vondt. Men selv om de små tingene hver for seg ikke tar så stor plass, ruver de om en legger dem sammen. Noen ganger ruver de som en mur som kan true med å falle over oss, andre ganger gir de ly for vind og storm.

        

Det er fort gjort å glemme de små tingene en selv kan gjøre for å fargelegge den hverdagen en lever. Ofte blir fokus satt på hva den eller de andre i en relasjon gjør eller ikke gjør. Selv er en gjerne opptatt, har ikke energi, mener det er en annens tur til å gjøre noe, eller finner andre unnskyldninger for å gjøre minst mulig. Tv er jo der, og ungene sitter på dataen eller er sammen med vennene. Alle med sitt. Så hvorfor ikke lage noen lapper til kvelds. Og sette av et kvarter før leggetid til å spise litt sammen, uten at tv står på. Det trenger ikke en gang å være lapper. Det kan være rundstykker. Eller oppskårede grønnsaker en kan dyppe i noe dipp. Kanskje et lite glass vin om du eller dere ikke er sammen med barn. Det er bare å velge fra øverste hylle. Greia er å bryte det sedvanlige og se hva som skjer da. Kanskje skjer det noe fint.           

                                                            

Selv er jeg ikke så flink til slike spontane inngrep i rutiner og sedvane. Men det trenger jeg jo ikke å påberope meg, jeg kan gjøre det likevel, nå som tanken har fått festet seg. Kanskje det vil gi meg noe, og resten av vår lille familie også, uten at jeg likevel skrur forventningene skyhøyt. Hallo, vi snakker lapper, ikke lottogevinst eller ny pc. Men det skal ikke alltid så mye til. Og kjæresten min begynte på universitetet i går og skulle på to forelesninger i dag, så hun er nok ganske sliten i kveld. Kanskje er det kjekt for henne å få oppleve en liten familieting før leggetid også. Kunne lene seg litt tilbake, uten å måtte ta ansvaret for alt selv. Få et lite friminutt. Og slik er det hos deg også. Uansett hva du driver med til daglig, om du bor alene eller sammen med noen. Det går an å steke seg noen lapper, tenne et lite lys, og ikke være gjerrig på syltetøyet eller rømmen eller osten. Ikke fordi du må, men fordi du fortjener det, som de sier i reklamen. En liten øy i hverdagen til bare deg selv, eller til deg selv og noen du er glad i.                          

   

En oppskrift på lapper finner du her, men det finnes mange andre også. 

             

Ha en fin dag.       

  

Bjørn      

                                                                                                        

Dagens link:  Lullaby for Grown-ups

Hjem

Alt har sin tid, og nå er det tid for noe nytt. I dag skal jeg legge ut noe på Vannlandet som ikke er skrevet av meg selv, men av Trine Osland. En dame jeg ble kjent med for noen år siden. Da jeg leste dette diktet, opplevde jeg det som veldig nakent og ærlig, uten krimskrams eller pretensiøse anslag. Alt er tatt ned til hva det handler om for henne. Og kanskje for oss andre også.

Arbeidet på bildet kommer også fra Trines hånd, og både dikt og bilde er lagt ut i forståelse med henne.

***

Hjem til hjertet mitt

Det er vondt i hjertet mitt
For hjertet er lei seg
Det hadde så mye å gi
meg jeg
jeg visste det ikke
Tankene mine visste det ikke
De var så opptatt med å velge riktig

For om de valgte riktig
Og gjorde riktig
Og hadde den riktige kontrollen
Da tenkte de at det vonde i hjertet ville forsvinne
Men det gjorde det ikke
Da tenkte tankene at de hadde valgt feil

Og jeg 
jeg trodde på tankene
Og jeg 
jeg trodde jeg var tankene
Og jeg 
jeg trodde jeg hadde valgt feil
Og jeg
jeg trodde jeg var feil

Og jeg trodde at de andre trodde jeg var feil
Og jeg tenkte at jeg lengtet etter kjærlighet

Jeg lengtet så inderlig etter kjærlighet
At jeg var villig til å ikke være meg
for å døyve smerten i hjertet

Hjertet som hadde så vondt 
Av all den innestengte kjærligheten
Kjærligheten inni meg
Kjærligheten som ingen andre kunne gi
for den var jo der hele tiden

Og jeg 
Jeg var sammenkrøpet av smerte
Og jeg
Jeg ble lei meg 
når ingen kunne elske meg
Og jeg
jeg ble sint
når de ikke kunne gi meg lindring 
Og jeg
jeg ble skamfull
når jeg tenkte sinte og bitre tanker
Og jeg 
Jeg ble skyldig og syndig

For jeg 
Trodde på tankene
Som trodde de trengte kjærlighet
Og jeg 
trodde jeg var tankene
som trodde jeg trengte kjærlighet
For å døyve smerten fra hjertet

Hjertet som hadde så mye å gi
Hjertet som forsøkte å rope ut sin sorg
over alt det ikke fikk dele med meg
fordi jeg alltid var et annet sted 
på leting etter kjærlighet

Jeg visste det ikke
for jeg trodde på tankene
Som leitet etter feil
De som aldri var der jeg var
Men et annet sted 
for å finne lindring

Men nå vil jeg hjem
Jeg vil hjem til hjertet mitt
Jeg vil være her hvor hjertet mitt er
Jeg vil slippe tankene fri
Jeg vil la dem fly avgårde
til friheten 
Og jeg vil sove her i hjertets kjærlighet
For jeg er hjemme nå
Her jeg alltid var
Og alltid har vært
For alt det andre var jo bare tanker....

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: I'm here to use my heart and my hands.

Drømmer og virkelighet.

Noen av dere som har tittet innom Vannlandet mer enn en gang, har kanskje fått med dere at jeg driver med akvarier på fritiden. Kanskje også at jeg i noen av akvariene har Bie-reker. I natt drømte jeg at det kom en liten fugl uten vinger og spiste rekene. Etter masse strev og stress fikk jeg fanget fuglen i en håv. Men plutselig var det kommet en større vingeløs fugl inn i håven også, og den forsøkte å svelge den mindre. Da våknet jeg, etter først å ha rukket å tenke:

Hva gjør jeg nå?

Jeg klarer ikke å få noe fornuftig ut av denne drømmen. Selv om en i blant jo kan finne noe som gir en forståelse eller et spørsmål å forholde seg til i det en drømmer. Men det handler vel mer om at vi tilpasser drømmene til våre tanker, følelser og livet vi lever, enn at drømmene kommer med et skjult budskap. Slik forholder i hvert fall jeg meg til det.

Med et slikt utgangspunkt, så virker det for meg som klokere å se på livet sitt enn drømmene sine, om en for eksempel leter etter mål og mening.  For mål og mening ønsker vi jo gjerne å få oppleve fra tid til annen, selv om mesteparten av tiden kanskje går med til å få unna daglige gjøremål og å fantasere om ting som glitrer. Alternativt drømme om en form for smertefrihet. Det kommer an på hvordan en har det, hva som stjeler fokus i de små øyeblikk vi kan tillate oss å tenke på det vi til vanlig ikke helt våger. Uansett går mye tid med til å planlegge, gjøre ting automatisk, og til å gjenta ting. Tanker og handlinger. Uten at vi reflekterer spesielt mye over hva vi gjør, for vi har jo gjort det så ofte før og skal gjøre det i morgen. Derfor kan det være godt at vi for eksempel ikke trenger så mye tankevirksomhet for å vaske opp, eller kjøre bil der du kjører til daglig, men i stedet kobler inn autopiloten, og har tankene et helt annet sted mens vi holder på. Lar dem få sveve litt fritt. Og følelsene også. Som i et lite friminutt.

Om vi har dagene fylt opp med masse gjøremål og plikter og ungekjøring og vet ikke hva, så blir det kanskje ikke så mye tid til å se nærmere på valg en tar, eller sortere blant de vi kunne velge mellom. Livet har pekt seg ut en retning og vi henger sprellende etter, mens vi forsøker å overbevise oss selv om at vi har kontroll. Og det har vi jo stort sett, i hvert fall ved oppvaskbenken, og kanskje også over bilen. Uten at vi nødvendigvis har kontroll over han som sitter i bilen som kommer i mot oss.

Ting skjer. Det skulle ikke skje deg, men det gjør det. Du hadde hendene i lomma da du gikk ned en trapp, og så falt du, ute av stand til å ta i mot. Og som jeg nevnte et annet sted her på Vannlandet: Livet er fullt av trapper.

Vi faller. Det er ikke til å unngå. Og så får vi noen skrubbsår, og er vi heldige lærer vi noe i prosessen. Som for eksempel å ikke ha hendene i lomma når vi løper. For meg er Vannlandet i blant som det å ha hendene framme og tilgjengelige så de kan ta i mot, slik at ikke alt får lov til å få en tyngde stor nok til å trykke meg mot jord. Tanker og følelser får utløp via ordene jeg har til rådighet og blir en motvekt til tyngdekraften, jeg får navigert i mitt indre liv blant det jeg tror på og verdier jeg strekker meg etter, det jeg skammer meg over og det jeg ønsker ugjort. Det å skrive gir meg tid. Tid som ikke brukes på andre, eller på å gjøre noe jeg må gjøre, burde gjøre eller vet jeg ikke får til. Tid jeg kan bruke på å tenke etter, og til å bli kjent med meg selv. Og litt av de tankene som dukker opp deler jeg med deg. Selv om jeg holder mesteparten for meg selv. Skulle jeg delt alt jeg tenker og føler måtte jeg skrevet veldig fort og veldig lenge, og det ville ikke blitt tid igjen til meg selv hvor jeg kunne forsøke å skape orden i kaos. Jeg ville også blitt veldig naken, og åpen for hugg. Noe som ikke akkurat går så godt sammen med det å ha angst og en velutviklet fantasi.

Liten fugl mistet vingene blir spist av stor fugl som mistet vingene og begge er fanget av meg. Hva skal jeg gjøre med dem? Hva gjorde jeg med dem? Slo jeg dem ihjel for å forsvare de små og sårbare rekene mine, eller for å straffe dem? Reddet jeg den lille fuglen fra den store og slapp begge fri? Det får jeg aldri vite, for jeg våknet fra drømmen. Men jeg vet litt om andre ting. Ting som ikke skjer i drømmene mine. Jeg vet litt om hva som foregår i meg og rundt meg når jeg er våken, og i og rundt mine nærmeste. Jeg vet litt om påvirkningskraften jeg har og hvor jeg ikke har den. Jeg har samlet meg noen erfaringer og tenkt noen tanker.  Et lite barn vet ikke like mye som meg, og i morgen vet også jeg mer enn jeg gjør i dag. Denne kunnskapen kan jeg bruke til noe som ikke er nedbrytende, eller på bekostning av noen. 

Det er ikke alltid det er mine behov som er de viktigste. Det er heller ikke alltid andres behov er viktigere enn mine. Vi har alle drømmer, lengsler, håp, men vi har alle også muligheten til å trampe noen ned i vår søken etter tilfredsstillelse. Men i motsetning til barnet, vet jeg at om jeg ødelegger noe, så kan ikke alt repareres. Og at i motsetning til i drømmene, kan jeg i våken tilstand ha en viss styring på trapper og hender og fall og potensielle møter med skrikende metall. Slik er det med deg også. Du er ikke hjelpeløs, fanget i et grep som langsomt klemmer saften ut av deg, eller med hendene i lomma og i fritt fall. Du er mye mer enn det.

Historien bak dagens maleri finner du om du klikker her.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: The New Toy

Livet er ikke et lite, trangt rom.

Det er søndag. Utenfor vinduet jeg sitter ved, seiler hvite skyer under en blå himmel. Uværet som rammet Vestlandet og Bergen i natt har roet seg. Selv merket jeg ikke så mye til det. Det blåste, jeg skal ikke nekte for det, men naboens trampoline står der den sto i går, så de verste vindkastene traff ikke akkurat her jeg bor.  Andre steder var det verre.

Ellers er det fremdeles lite futt i meg. Lungebetennelsen har bestemt seg for å ta sin tid. Ikke noe ferdig over natten for den, i motsetning til for stormen. Så det er bare å være tålmodig. Men tålmodig er jeg ikke. Det føles som nok nå. Jeg vil bli frisk slik at jeg kan ta turen innom datteren min, og barnebarnet som har kommet til verden. For besøk hos babyen før jeg blir frisk igjen sa legen min nei til. Og en bør vel høre på legen. Ikke alltid vite best. For når en vet best og slutter å lytte, blir det en framstiller som viten ofte bare en forkledning av hva en ønsker. Så nå sitter jeg her, og koser meg i stedet med bilder datteren min sender meg av Aria. Uten egentlig verken lyst til å skrive, eller med noe å skrive om. Sånn er det i blant. Men noe må en jo gjøre. Så derfor gjør jeg det. Og begynner en på noe blir det jo gjerne noe ut av det også, so here we go again:

Dagen startet med pilleinntak og et solid krus varm solbærsaft. Den varme drikken får det til å løsne litt i brystet, opplever jeg. Og det finnes vel noen vitaminer igjen i brygget også, selv om vi ikke akkurat snakker hjemmelaget. Så der er det én ting jeg kan gjøre, som ikke koster all verden verken av penger eller pust. Andre ting jeg kan gjøre er å se på tv. Og det gjør jeg. Den skal jeg ha. Kom ikke her og si noe annet. Utfordringen er at det stort sett er ræl på skjermen i disse dager. Men jeg tyr litt til Nettflix, eventuelt opptak jeg har gjort. Selv om Netflix heller ikke byr på de største opplevelsene etter at en har skummet fløten. Og nå er kruset med den varme saften tømt, så da får jeg sette på dagens første kaffe. Med fløte. Blir mye flytende inntak på morgenen dette, så det blir nok mye pissing etter hvert. Men hallo, det koster ikke mye pust det heller. Og noe må en jo som sagt finne på. En kan ikke bare ligge på ryggen og stirre inn i det store intet. I hvert fall er det greit å kunne velge noe annet enn det. Det kunne jeg ikke som barn.

Da jeg var liten var jeg et barn som ikke gråt, blir det sagt. Så jeg lå gjerne inne på et rom uten å forstyrre noen til det var tid for pupp. Og da smilte jeg alltid når de kom inn, har jeg også blitt fortalt oppigjennom, sammen med mye latter. Som om det var en morsom ting at jeg alltid smilte, og ikke en trist ting at jeg bare lå og stirret inn i ingenting i timer av gangen. Kjæresten min sier at det ikke var fordi jeg var et snilt barn jeg ikke gråt, men fordi jeg hadde gitt opp. Rekken av tapte kamper starter i blant tidlig, må vel i så fall være konklusjonen.

Det er mye som skjer i barndommen som det kan være vanskelig å rette på senere. Barndommen setter sine spor. I dag vet vi hvor viktig det er med samspill foreldre og barn i mellom. Tilstedeværelse, berøring, blikkontakt og stemmer. Vi vet også noe om det å bli sett etter hvert som en vokser opp, og hva traumer i form av vold og trusler kan medføre. Men i tillegg vet vi at alt likevel ikke er en tapt kamp, selv om en ikke fikk utlevert de beste kortene fra begynnelsen av. En kan gjøre noe med sitt eget liv. En kan ta kontroll, en kan ta styring. Enten en er tjue, tretti eller femti år gammel kommer en til veikryss, hvor en må velge retning. Hvor det finnes nye muligheter. Og en kan forsøke så godt en kan og ta kloke valg. Det er ikke alltid lett, men med årene blir det lettere. Og kloke valg defineres ikke kun gjennom muligheten for de store seirene en ser for seg i hildringer, men lang oftere gjennom de små tingene en klarer å få til i hverdagen.  Det å ikke ta snarveier, være ”lur”, men heller i det å tenke seg litt om. Seieren ligger ikke i at du slapp unna en parkeringsbot, men i at du valgte å parkere der det er lov. Seire ligger ikke i å ha makt over dine kjære, men i å se dine kjæres behov. Seieren ligger ikke i å oppdra et barn til lydighet, men i å gi det opplevelsen av å være elsket, sammen med redskaper til å ta kloke valg. Valgmuligheter er en realitet, og det er de riktige valgene du tar som gir deg en identitet som lar deg tenke lenger enn til øyeblikket og øyeblikkets behov til umiddelbar tilfredsstillelse. Så selv om vi får høre at vi skal leve i nuet, må vi likevel lære oss til å se framover. For selv om det ligger solskinnsdager og venter på oss, ligger også de harde møtene med brutale vegger og venter på en glipp fra oss, sammen med stupene og de harde landingene. Og landingene møter vi noen og en hver. Så får en bare forsøke å krabbe seg opp igjen. Starte på nytt. Gjøre det en kan, så godt en kan. Ikke gi opp.

Dagen er i gang. Tankene om barndom som dukket opp nå ser jeg på som naturlige, siden jeg nettopp ble bestefar. Og en får mye tid til å tenke både bakover og framover når en stort sett ligger helt stille. Men det er likevel mest når jeg skriver her på Vannlandet at slike tanker kommer opp. Dagene nå går mer med til å kjede seg enn til å grave seg ned i vanskelige tema.

I morgen er ferien definitivt over. Fredag kom bonusbarna mine hjem fra sommertiden de har hatt sammen med faren, og i morgen begynner kjæresten min på universitet etter mange års studieopphold. Tidligere er hun utdannet barnevernspedagog, nå er det psykologi hun skal forsøke seg på. Og snart er jeg selv på beina igjen, og skal tilbake til atelieret og arbeide videre på det jeg holder på med der. Et toårig prosjekt som skal ende i en maleriutstilling med store bilder som tar utgangspunkt i det å tro, og å bære tro med seg som veiviser eller noe å holde fast i. Ikke med utgangspunkt i hva jeg selv tror eller ikke tror, men fordi temaet er spennende å gå inn i, og fordi kristne motiver har blitt brukt så mye i kunsten opp igjennom tiden. I september skal jeg en tur til Harstad sammen med noen kolleger, i forbindelse med åpningen av en nasjonal utstilling av RÅ kunst (Outsider art), som Sør-Troms Museum/Trastad samlinger  har fått i stand, og hvor noen av oss ved atelieret hvor jeg arbeider har hatt en finger med i spillet gjennom å samle inn materiale i Bergensområdet. Så livet går videre. Disse dagene hvor det har skrumpet ned til å dreie seg mest om å puste, varer ikke evig.  Livet er ikke kun et lite, trangt rom som handler mest om det som begrenser, det er også alt som sprer seg utover og åpner dører. Livet er ikke alt du aldri fant, oppnådde eller det som ble stjålet fra deg. Livet er alt du fikk. Alt du er.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  Jag vil tacka livet

Livet er fullt av trapper, Pappa.

Tid for blogg.  Akkurat nå er det ikke så veldig mye annet jeg klarer å gjøre. Å gå i trapper er kun én ting som nok byr på utfordringer. En lungebetennelse slo ut i full blomst, og jeg ble ganske redusert. Ca én uke gikk det fra jeg begynte å småhoste litt, til jeg måtte få hastetime hos legen. Nå er jeg satt på en coctail av piller som allerede et døgn etter at jeg startet på den ser ut til å virke litt. Og godt er det. En hver lettelse er som manna fra himmelen. For når du som meg i utgangspunktet har lungesykdommer jeg må leve livet ut med (astma, emfysem og kols) og kun 30 prosent lungekapasitet igjen, merkes det rimelig godt når en del av den kapasiteten forsvinner. Som den jo gjør ved for eksempel en lungebetennelse. Det meste blir veldig mye tyngre. En hver bevegelse krever surstoff som ikke lenger er tilgjengelig. Og jeg blir veldig sliten. Så jeg ligger nå mesteparten av dagen helt stille. Det er det som krever minst surstoff.

Prøv å stramme leppene så det bare er et hull stort nok til å få et sugerør igjennom, og pust så tungt og raskt gjennom det lille hullet. Det er ikke moro så veldig lenge. Å ha så lite pust er ikke moro for meg heller. Spesielt ikke når det går over lang tid, og jeg ender opp med å puste så tungt som det ved den minste anstrengelse jeg gjør. Tenk om du måtte skifte dekk på bilen og ikke fikk mer luft i deg enn gjennom det lille hullet. Selv skifter jeg ikke dekk lenger. Det går ikke. Noen må gjøre det for meg. Selv om jeg til vanlig puster lettere enn i disse dagene. Men å hakke på tastaturet går greit også nå. Skal ikke mye surstoff til for å klare det. Så her sitter jeg. Og forsøker å ikke hoste. Fordi det å hoste er som å brårøske en rull piggtråd opp gjennom lungene. Likevel bør jeg hoste innimellom, for å få opp ting. Så som ved så mye annet, har også det å hoste både en gevinst og en kostnad knyttet til seg.

Jeg fikk problemer med pusten ganske tidlig i livet, antagelig mye på grunn av allergier det ikke ble tatt hensyn til da jeg var barn. Mitt første astmaanfall fikk jeg likevel ikke før jeg var atten. Etter det forandret livet mitt seg merkbart, og det fulgte noen år med til dels lange sykehusopphold. Det lengste var på et år ved Glitre Lungesanatorium (med en liten pause på et par måneder midt i). Etter hvert fikk jeg ved hjelp av medisiner det likevel ganske greit, selv om jeg i samme periode utviklet en kraftig angstlidelse og fikk tunge depresjoner. Så der kom utfordring nummer to. Det er ofte i denne alderen slike konsekvenser av en vanskelig barndom kommer til syne. Og min barndom var skremmende, kjærlighetsløs, voldelig og identitetsruinerende.

Siden jeg i utgangspunktet røykte, og lungene igjen så ut til å fungere rimelig greit, fortsatte jeg med det. Også da jeg etter en stund utdannet meg ved Kunsthåndverkskolen i Bergen og begynte på karrieren som keramiker. I et keramikkverksted blir det lett mye støv og dritt en kan puste inn. Blant annet kvarts. Og det finnes en sykdom som kalles Potters Rot, eller Silicosis. Så etter hvert ble jeg ganske mye verre, til jeg en dag plutselig fikk en brå nedsatt lungefunksjon jeg trodde skyldtes en forkjølelse, og som jeg også trodde ville gå over, men det gjorde den aldri. Og jeg ble diagnostisert med kols. Da ble røyken stumpet.

                                                                                                                                                                                                   Å leve med astma og kols i den grad jeg har det, går likevel an. Det er ikke slik at jeg ønsker å dø fordi livet ble uten verdi da noe av pusten forsvant. Jeg vet at sannsynligheten for at en kan dø av kols likevel er påtagelig tilstede, og at lungebetennelser ikke akkurat tilfører noe positivt med tanke på prognoser. Min egen lungebetennelse startet denne gangen antagelig ved at jeg i løpet av natten gulpet opp magesyre, som kom ned i lungene. Jeg var i en overgang mellom to typer medisiner pga magesyreproblemet, og ting fungerte ikke helt med en gang.  Tenk over den faren, om du har samme problemet med for mye magesyre. Det er lurt å være føre var. Samme faren gjelder om du har veldig dårlig tannhelse, og hissig bakterieflora i munnen av den grunn. I løpet av natten kan bakteriene komme ned i lungene og vips, så er du ute og kjøre. Denne faren økes ved stort inntak av alkohol, fordi brekningsrefleksen som holder uønskede ting borte fra lungene dempes. Dette er heldigvis ikke et problem hos meg, siden jeg kjører et strengt tannpusseregime og nyter svært lite alkohol.

Over to tusen mennesker dør av kols i Norge hvert år. Det er den 4. hyppigste dødsårsak. Men jeg vil ikke dø av det. Jeg nekter. Jeg vil være her. I det lille livet mitt. Jeg har barn, kjærest, bonusbarn, søsken, kolleger, og har nettopp fått et barnebarn. Jeg har en liten bil som gjør ting lettere for meg i forhold til både lunger og angst, og jeg har tilpasset livet jeg lever til de utfordringene jeg har. Jeg har funnet løsninger. Jeg har klart noe. Jeg har ikke resignert. Selv om det aldri blir godt nok, så er det likevel godt nok. Mitt navn er Middelmådighet, men jeg trenger ikke å dø av den grunn. Jeg ble aldri noen verdensmester og vil aldri bli det. Det er dette jeg klarer. Det er dette jeg er. Og mer burde ingen forlange av meg. Heller ikke jeg selv. I stedet for å lage keramikk, maler jeg nå bilder tre ganger i uken, i tillegg til å jobbe med installasjoner og utsmykninger. Ikke alt en gjør trenger mye surstoff, og det som krever det kan en be om hjelp til. Så utover noen naturlige begrensninger, finnes det nok enda flere muligheter. Jeg kan skrive blogg, og fortelle folk som måtte titte innom Vannlandet at livet er verdt å leve selv om ikke alt gikk slik en kanskje ville, trodde eller håpet på. Bøker er der også for folk som puster tungt. Det samme med tv og internett. Kultur er ikke tilgjengelig kun for ”de andre”. Opplevelser er der også for dem som har en nedsatt helse, enten den er fysisk eller i form av en psykisk lidelse. Evnen til å ta i mot inntrykk og til å tenke egne tanker blir ikke borte selv om det oppstår noen sår. Det samme gjelder for evnen til å føle. Og i blant er det lett å føle at en blir et annenrangs menneske om en har en sykdom som kols. At det er selvforskylt, og ikke fortjener noe mer enn forakt fra andre. Og kanskje er det slik. Kanskje er det slik også med fedme. Eller i mange tilfeller når noen dør i trafikken eller ender i rullestol. Kanskje bærer vi alle skyld for noe. Men det gir ikke alle de andre som da også bærer skyld, retten til å dømme deg, bare fordi dine konsekvenser har blitt mer synlige.

Det er ikke kun de vakre og vellykkede som har et hjerte. De føler ikke renere og penere enn de som ble merket av motstand og lever dagene med noen arr. Alle kan le og alle kan gråte. Spise et godt måltid eller gå på slankekur. Det gjelder for dem som har det meste på stell, men det gjelder også for dem som på en dårlig dag kanskje kan se på seg selv som annenrangs, eller føler at andre ser slik på en.  Det går an for alle å være glad i noen, og det er mulig for noen å være glad i deg. Alle har begrensninger i livet, men alle har også muligheter. Noe det kan være lett å glemme, når en står og stanger mot en vegg det oppleves som umulig å komme over, rundt eller gjennom. Denne veggen kan være et fysisk handikap, eller et psykisk. Veggen kan også være skam. Derfor har jeg tatovert  ”Every wall is a door” på armen min, for å minne meg selv på at det også finnes ting som først blir mulig gjennom motstand. En tatovering som ble gitt i gave av kjæresten min og barna mine.

Jeg vet ikke hvordan Vannlandet oppleves utenfra. Om hva akkurat du tenker.  Om et innlegg som dette for eksempel oppleves som sytete. Men det er ikke ment slik. Jeg er fullt oppmerksom på at min surstoffmangel og lungebetennelse er uinteressant for de fleste andre enn meg selv og mine nærmeste. Så for meg er min historie kun en innfallsport. Motivasjonen for å skive slike ting om meg selv som i dag, er at øyne skal åpnes. Ikke for at de skal se på meg, men for at de skal se på deg som leser dette. Dine øyne. For kun gjennom å åpne øynene dine kan du se hvem du er, og ikke kun den du ikke ble. Ser du deg selv gjennom en annens øyne hele tiden, kan du fort bli den du tror de ser. Og det er lett å tro feil, eller fokusere feil. Først når du virkelig ser på deg selv, med dine egne øyne, vil du se alt du er i stand til å gjøre, og alt du er.

Det finnes mye giftig en kan måtte forholde seg til når en arbeider som keramiker. Ikke alt tok jeg like mye på alvor. Fatet er dekorert ved hjelp av stoffer så giftige at det krevde bruk av gassmaske under arbeidet. Men jo, akkurat det tok jeg på alvor.

Tittelen på dagens blogg er et sitat. Ordene falt fra min yngste datters munn da hun var syv, åtte år, en gang hun og jeg var ute og gikk, og jeg klaget over at jeg var sliten.  

  

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  Gabriellas sång

                                                                                                                        

                                                                                                                                                                                                                                              

De altoppslukende følelsene.

Så var det søndag. Ikke noe spesielt ved det. Søndag kommer hver uke. Eneste forskjellen søndager i mellom, er datoen og hva en bruker dem til. Selv bruker jeg begynnelsen av denne til å skrive blogg. Etter først å ha fått i meg en halv kopp kaffe og ei skive brød. Datteren min som er hjemme i Bergen en tur, sov hos moren sin i natt, så det er stille rundt meg. Alt jeg hører er lyden gjennom et åpent vindu av regn som faller, klakkingen fra tastaturet og noen surrende akvariepumper. Men det er i grunnen nok. Alt trenger ikke å være koblet til så mye lyd. I hvert fall ikke om en er alene. Om en er sammen med noen kan det enkelte ganger også være greit med litt stillhet, men ofte er det greit å gi litt lyd.

I går var kjæresten og jeg i et hageparty hos Svigermor og mannen. Med god mat og godt drikke. Noe som i utgangspunktet skulle gi muligheter for lyd i form av stemmer. Noe det også gjorde, selv om stemmen ikke ble overbelastet for undertegnede. Angsten låste meg litt for mye til at det opplevdes kontrollerbart, så jeg ble veldig stille etter hvert. Selv om jeg hadde litt kjemi som krykke i systemet. Hadde jeg drukket slik de andre gjorde, ville det kanskje gått lettere, men jeg kjørte, så det var utelukket. Ikke er jeg så glad i å drikke meg full nok til å dempe angsten lenger heller. Det er mange år siden jeg sluttet med den løsningen.

Å sitte i en forsamling og ikke ta del i praten er ikke så gøy. Her gikk praten i tillegg mye på engelsk, siden det var noen spanske besøkende til stede, og det gjorde det ikke lettere å ta sin plass. Jeg har ikke noe problem med å forstå engelsk, men jeg er ikke glad i å snakke det. Etter noen timer forsvant kjemikrykka ut av blodet, og da var det på tide å trekke seg tilbake og sette kursen hjemover, før angsten utviklet seg til å bli så sterk at jeg ikke ville klare å reise meg. For det kan skje. Angsten kan låse meg så til de grader at jeg ikke en gang kan vri på hodet eller løfte ei hand. Jeg kan sett utenfra bli fullstendig som en statue. Mens sett innenfra oppleves det som å være i oppløsning. Det vil si ute av stand til kjenne kroppen som et samlet hele, med den fysiske begrensningen som ligger i det. Angsten kan ta fra meg følelsen av hva som er utenfor meg og hva som er innenfor. Det vil si at jeg ”flyter ut”.  Så jeg opplever at det er bedre å lytte til det kroppen forteller i slike situasjoner, enn å ikke respondere. Så kjæresten og jeg takket for oss.

Samlet sett ble kvelden en litt utenfor seg sjæl opplevelse, men i begynnelsen før det ble for mye folk, pratet jeg litt med sønnen til svigermors mann, som er musiker og frontfigur i gruppa Lovlydia & the Cast of Ludo. Vi har møtt hverandre en gang før, og jeg opplevde både da og nå at vi hadde noe til felles. Å møte kunstnere som arbeider på andre felt enn meg selv kan være ganske spennende. En kan finne bekreftelser i møtet, eller det kan dukke opp nye spørsmål en må ta stilling til. Uansett gikk denne samtalen rimelig lett.

I dag føler jeg meg litt tom. Det er ikke så mye sprut i meg her jeg sitter. Jeg kjenner alltid på en sorg i etterkant når jeg har vært ute og angsten har tatt fra meg styringen. Jeg vil jo gjerne ta del, kjenne på en tilhørighet og bli tatt i mot, men det blir til tider vanskelig. Og selv om jeg mesteparten av tiden i går greide meg relativt greit angstmessig på grunn av støttepilla, så ble slutten så angstfylt at jeg begynte å miste kontrollen over muskulaturen. Det ytret seg i form av krampe i en fot fordi jeg ikke klarte å bevege den nok, pluss en begynnende mangel på kontroll over ansiktsmuskulatur. Det vil si mimikk.

Slike opplevelser er ikke nye for meg. Jeg har vært igjennom det utallige ganger før. Og episodene har vært lang verre enn de var i går. Men det er en stund siden. Noe som nok skyldes mest at jeg ikke utsetter meg for situasjoner som trigger angsten like mye nå som før. Det kan en kalle at jeg gir meg selv et fritak. Og at jeg er i stand til å velge. Men det kan jo også defineres som en sperre, eller et selvvalgt bur. Så det oppleves ikke nødvendigvis som en god ting at jeg ikke tar del i det andre gjør, selv om det kan være selvvalgt, og selv om jeg slipper unna en del angstopplevelser gjennom å isolere meg. Isolasjon gir uansett ikke nødvendigvis et fullstendig fritak.

Angst er mye. Og de som opplever den opplever den gjerne forskjellig. For mitt vedkommende er det ikke slik at det er kun sosiale sammenkomster som utløser den. Angsten kan like godt kikke inn hjemme i min egen stue mens jeg er alene. Og den gjør det. Ofte. Men her for meg selv kan jeg dempe den ved hjelp av avledninger og rutiner. Ute blant andre har jeg ikke samme sett med redskap, og blir derfor mer overlatt til tilfeldigheter, med færre muligheter til å unngå eller slippe unna de altoppslukende følelsene.

Senere i dag kommer datteren min hjem igjen, og det gleder jeg meg til. Kanskje skal jeg også bort å hilse på kjæresten. Livet går videre. Det stopper ikke opp bare fordi en kjente på noen følelser. Følelser har vi alle, og vi kjenner på dem alle sammen. Selv om vi ikke nødvendigvis føler det samme hele tiden. Noe som kan skyldes ballasten vi har med oss, i form av livet vi fikk leve, men også i form av gener. Det er få som har helt det samme utgangspunktet.  Men uansett gitte forutsetninger er det lite håp å finne i det å gi opp og resignere. I morgen er det en ny uke, med nye erfaringer som venter på å bli plukket opp av noen. Og jeg vil være med og forsyne meg av dem, plukke min egen bukett.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Waves Of Fear

Kvinner, menn, og fundamentalisme.

Min yngste datter er hjemme en ukes tid før studiestart, og det er alltid koselig når hun tar turen. Denne gangen har hun i tillegg til å ta makt over hjertet mitt i egenskap av å kun være seg selv, hjulpet meg til å få orden på noe tv og datagreier jeg ikke hadde kunnskap nok til å fikse på egenhånd. Noe som har medført at jeg nå kan ligge på ryggen på sofaen og ha min nyinnkjøpte bærbare koblet til tv, men i tillegg også med en fjernstyrer med tastatur i hendene. Slik at jeg ikke trenger å reise meg hver gang noe skal gjøres på dataen. For eksempel skrive noe, eller starte, spole, stoppe en film. Ikke verst. Lenge leve latskapen. 

I tillegg til mye annet en kan si om mine døtre, så har de et hode. Ett hver. Så det blir to, egentlig. Og oppe i disse hodene foregår det ting, som i blant blir synlig for andre ved hjelp av ord, kroppsspråk eller sukk. Det siste gjerne koblet til en opplevelse av sin far. Slik sett er det ikke noe forskjell på dem og meg. Jeg også sukker i blant over meg selv, i tillegg til at jeg har kroppsspråk, tanker og evnen til å ta ord i min munn. Om jeg hadde sønner, hadde det samme gjeldt der. Det vil si at det ikke er noe forskjell på døtrene mine og meg selv som er verdt å henge seg opp i, utover de fysiske kjønnsforskjellene, at jeg er faren deres og at de er mine barn. I vårt tilfelle kommer jeg nok likevel i bakleksa med tanke på intelligens og mental utrustning. Og slik tror jeg det er jevnt over hele linja. Det er ikke kjønnet som bestemmer intelligensen og evnene. Heller ikke å føle og å formidle og gjennomføre det en konkluderer med er kjønnsavhengig. Ser en på statistikkene over fullført utdanning, tyder det likevel på at kvinnene etter hvert vil overgå menn på mange felt. Om de ikke blir trykket ned. 

            For det finnes menn blant oss som mener at de står over kvinner, at de vet best, kan mest og fortjener mest. Arrogante maktmennesker som i blant henviser til bibelen for å rettferdiggjøre sin kjønnsfascisme, noe en kan lese litt om i denne korte artikkelen. Det vil si at de plukker ut det som passer dem, og forfekter at slik må det være. Jesus kjørte ikke bil, det betyr ikke at en ikke kan gjøre det i dag med begrunnelse i noe som ble skrevet i en annen tid, og dette forstår de. Men det samme gjelder for synet på kvinner, tenker jeg. En trenger ikke å dra med seg fortidens negative holdninger og uvitenhet om en ikke vil. Men noen vil likevel. Der det passer dem. Men fundamentalisme er sjelden en bevegelse som åpner for ting, i stedet er dens retning å snevre inn, begrense, kontrollere. Og det gjelder ikke minst for enkeltindividets rettigheter. Noe som ikke finner sted kun innenfor kristenfundamentalisme, men hos fundamentalistiske grupperinger innenfor flere trosretninger. Et fellestrekk er i tillegg gjerne at kvinner skal underkaste seg menn, opplever jeg å ha fått med meg.

            Selv har jeg ikke noe ønske om at døtrene mine skal underkaste seg noen eller noe. Det samme gjelder for barnebarnet mitt som nettopp har møtt verden. Jeg ønsker ikke at de skal underkaste seg en tro, ikke en sekt, og heller ikke mannssjåvinister.  I stedet vil jeg at de skal være sidestilte, tenke sine egne tanker, stille spørsmål og finne sine egne sannheter.  Jeg vil at de skal være stolte og sterke og respekterte og finne sin egen vei. Og jeg klarer ikke på noen måte å forstå hvorfor de i noen sitt hode ikke skal få lov til å snakke om det de tenker, gjøre det de vil, og det de er i stand til å få til. Noe som nok skyldes at en slik holdning til syvende og sist handler om makt og kontroll over tanker, handlinger og seksualitet, og ikke tuftes på fornuft. Logikken om at kvinner skal være underlegne mannen er like tåpelig å forfekte som at evolusjonen ikke fant sted, eller ikke fremdeles finnes. For finnes gjør den unektelig. Selv om den ikke nødvendigvis leder merkbart framover på alle felt.

             Og dette var vel det jeg hadde på hjertet i dag. Livet er ikke så verst, selv om det byr på noen utfordringer.

            Bildet som følger dagens blogg er av min yngste datter, sammen med min eldste datters nyfødte datter.

            Det noe merkelige oppsettet av teksten i dag, skyldes en feil som har oppstått i word, og som jeg ikke klarer å fikse. Uten at jeg forstår hvorfor, skjer en forflytning av marg når jeg har skrevet en stund. Når jeg så limer inn her, følger feilen med, og jeg får ikke til å legge teksten i en felles venstre marg. Irriterende, men heldigvis ikke katastrofalt. Om noen har opplevd problemet og vet en løsning, så gi gjerne et pip likevel. Og det gjelder for både kvinner og menn.

            Ha en fin dag.

            Bjørn

            Dagens link 1: Joan Of Arc 

            Dagens link 2: Herr Mannelig

            

            Dagens link 3: Come Healing