I'm The Outcast

jeg falt ned fra et fjell
la fra land ut mot hav

bygde meg en trone
i bunnen av en grav

I’m the Outcast



Mitt navn er Eirik, Eirik Lønnes. Jeg bor på et bitte lite sted ut mot
kysten. Der kaller de meg nedfallsfrukt, og ser en annen vei når de
møter meg. De kjennes ikke ved meg lenger. Ikke min familie, ikke
mine kolleger, ikke mine naboer. Heller ikke mine gamle venner eller
stedets hore.

Jeg har aldri gjort noen vondt med vitende og vilje. Jeg ypper ikke
til strid. Men de skyr meg, vil ikke berøre meg. De tør ikke en gang
møte blikket mitt. Når stedets ungdom er fulle vil de drepe meg.
Mitt navn er Eirik, Eirik Lønnes. Jeg bor alene. Mitt jeg ble borte, jeg
vet ikke om det noen gang var her.

Min synd er stor, sies det.

Det har ikke alltid vært slik, men hva betyr vel tid?

Tid – og ikke bare rom – definerer perspektiv, ville jeg sagt en gang,
da jeg var opptatt av slikt. Da jeg var opptatt av ord, og å forsvare
de sannheter som bar meg. En perspektivopplevelse er avhengig av
minst to punkt, ville jeg også sagt. Å flytte fokus fra ett punkt til et
annet krever en bevegelse. Ikke alle bevegelser er av det gode. Et
fall, for eksempel - ville jeg sagt - er ikke en god bevegelse. Ikke for
den som faller. Heller ikke et angrep - for offeret. Og ikke en flukt. Å
reise seg er en god bevegelse, ville jeg nok sagt, men at den ikke
nødvendigvis er entydig ville jeg ikke sagt. Ikke da.

De fleste bevegelser er ubevisste. De foregår i sirkel. Kretser rundt
en gullkalv eller et martyrium. Å se ting i perspektiv er en overvurdert
egenskap, skapt av en forsvarsmekanisme som intellektualiserer
eksistensen for å slippe å kjenne annet enn Onans vektløshet, der vi
ejakulerer hymner til bildet av egen fortreffelighet, eller speiler oss i
medaljer for utvist lidelse og tro på tilgitt liv. Men jeg tenker lite på den
slags - nå.

Når noe gjør vondt tenker du ikke på perspektiv. Når det gjør så vondt
at du ikke lenger har fantasi til å ønske det skal gå over, tenker du
ikke på perspektiv, ikke i det hele tatt. Slik er det også når noe er så
godt at du ikke tror du kan utholde det lenger. Når det ikke går å skille
det ekstatiske fra det pinefulle. Når du ikke lenger vet om du klarer å
stå oppreist under vekten av deg selv ett minutt til, da betyr perspektiv
lite. Avstandene blir for små.

Mitt navn er Eirik, Eirik Lønnes. Min synd er stor, jeg la fra land for å
bygge en trone.

Jeg forlot alt. Jeg ville ha alt. Jeg var trettifem år. Hadde mitt eget
firma. To biler. En kone vakrere enn de vakreste. Tre nydelige barn.
Jeg hadde hus og hytte. Og båt. Jeg hadde alt, men likevel ingenting.
Livet mitt var et hull jeg knulla uten annen opplevelse enn friksjon.

Jeg gikk opp på et fjell. Det var jakttid, og jeg bar et gevær. Jeg kjente
ikke lenger at jeg var til. Det var høst, tid for å dø. Verden var grå og
tung, men så åpnet den seg, sola kom til syne og en regnbue satte
hælene ned i lyngen og himmelen sprikte for meg. Og mot den blå
revnen så jeg en ørn, høyt, høyt oppe. Den hang nesten stille på
vingene. Den eier seg selv, tenkte jeg - det var alt - noe mer skjedde
ikke, men jeg falt ned fra et fjell.

Mitt navn er Eirik, Eirik Lønnes, jeg bor alene. Når gamle kjente ser
meg snur de seg bort. Kolleger later som om jeg ikke finnes. Mine
barn er tynget av skam og kaller meg ikke lenger far. Det hviskes bak
ryggen min. Min synd er stor, hviskes det.

Jeg er ikke syk, jeg har ikke aids, ruser meg ikke, krever ingenting,
jeg er bare meg, det er alt, men det er alt for mye.

Jeg er lite opptatt av perspektiv - nå - men jeg kan ikke unngå å
kjenne at jeg er til.

Mitt navn er Eirik, Eirik Lønnes. Jeg kler meg som en kvinne, men
likevel vil de drepe meg.

***

Teksten og bildene er fra utstillingen "Innerst", som i disse dager vises i Galleri VOX i Bergen, og viser nr to av seks tablåer som utstillingen er bygget rundt. 

Temaet transkjønnethet har blitt aktualisert gjennom Cochita Wurst sin opptreden og seier i Melodi Grand Prix, men teksten er inspirert av en person som for rundt tyve siden år bodde i Ytre Arna utenfor Bergen, da jeg selv bodde der. Til tider kunne en møte denne personen langs veien som kvinne, andre ganger som mann. Noe som slik jeg forsto det ikke var lett for enkelte i bygda å tolerere. Uten å påberope meg å sitte på all viten, ble han slik jeg har forstått det utsatt for både psykisk og fysisk sjikane, og tilslutt tvunget til å selge huset han bodde i og flytte fra stedet. 

Noen år senere sto en annen transkjønnet fra Ytre Arna fram, i forbindelse med TV-serien Jentene på Toten. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Unbreakable

Mønster

               

Rommet er tomt og du sitter ganske nøyaktig midt i det. På en krakk. 

Det finnes ingen vinduer og tapetet flasser av veggene. Danner nye 

mønster. Du reiser deg og går bort til den ene veggen. Legger 

håndflatene mot den. Den kjennes kjølig, og du legger også kinnet 

inntil. Deretter leppene. Nesten som om du kysser den. Ja, du kysser 

den. Du innrømmer det. Du vet ikke hvorfor du gjør det. Det skjer 

spontant. Med tungen. Nesten som om en stemme i hodet ditt byr 

deg å gjøre det, og du ikke har en egen vilje til å stå i mot. Så river du 

av et stort tapetflak med tennene. Slipper det på gulvet og går og 

setter deg igjen. Ser på veggen. 

Formen som ble dannet da du rev av tapetbiten får deg til å tenke på 

et bilde du så en gang. Et bilde av et øye. Du ser ikke sammenhengen 

med mønsteret på veggen, for det ligner ikke. Likevel begynner du å 

tenke på bildet. Det finnes ikke noe øye, ikke nå, ikke her, ikke noe 

mønster i tapetet som ligner et, men du føler at noe ser på deg. Ser 

inn i deg. Under klærne. Under huden. Du føler deg avkledd, naken, 

avslørt, men du vet ikke hvorfor. Det gjør deg urolig. Vil ikke tenke 

slike tanker. Vil ikke nærme deg det. Du liker ikke tanker du ikke 

forstår opphavet til. Tanker du ikke har kontroll over. De får deg til å 

føle ting du ikke ønsker å føle.

Du reiser deg igjen. Går til veggen og river av en tapetbit til. Gulvet 

knirker. Så river du av enda en bit. Blir ivrig. Graver med neglene. 

Flekker av bit etter bit. Store. Små. Kjenner hjertet begynne å slå 

raskere, hardere, svetten legge seg over pannen. Under hvert lag 

med tapet finnes et nytt, med en annen farge, knyttet til en annen tid. 

Som et fargerikt, intrikat mønster som skjuler øyet i veggen. Det som 

gjør deg mer og mer urolig. Du får ikke øyet bort. Kjenner hvordan 

du bruker kun øverste del av lungene til å puste med og strupen 

snevre seg inn. Hvordan du spenner deg. Nærmer deg panikk. Vil inn 

i veggen. Inn og finne øyet. Blinde det. Mens alle kroppens muskler 

sender et felles signal til hjernen: Flykt, flykt.

Du ser det håpløse i situasjonen. Hvordan du har havnet midt i mellom

to like sterke signaler: Flukt og angrep. Ambivalensen. Opphavet til 

angsten. Det får deg til å tenke. På sett og vis å overgi deg. Uten at 

du vet til hva. Kanskje er det mer riktig å si at du resignerer. Det 

oppleves som om du klarer å hente fram en form for kontroll av den 

følelsen. Du vet ikke om resignasjon er det samme som kontroll, du 

har aldri stilt deg selv det spørsmålet før, men du roer deg litt, slik at 

du slutter å rive løs tapetbiter. Går og setter deg igjen. På krakken. 

Ser på veggen. Møter blikket. Det er ikke der, likevel er det der. Og 

du vet hva det ser. Du vet det. Nå vet du hva du vil skjule for øyet, og 

reiser deg igjen. Begynner å kle av deg. Plagg for plagg. Bretter dem 

sammen og legger dem på krakken. Pent og ordentlig. Setter skoene 

dine ved siden av hverandre, og går barbent mot veggen.

***

Teksten og bildene er fra utstillingen "Innerst", som i disse dager vises i Galleri VOX i Bergen, og er nummer en av seks tablåer som utstillingen er bygget rundt.

Ha en fin dag.

Bjørn 

Dagens link: Shame

Opp av asken

Utenfor graves det. Gata blir revet opp og fiberkabler legges ned. Kanskje får jeg et raskere nett etter hvert, om det ikke blir for dyrt å koble seg til. Og dette er vel og bra, men et helvetes bråk blir det før en kommer så langt. Og jeg har fri fra atelieret fordi jeg har tatt meg noen dager etter utstillingsåpning, og kunne tenkt meg og ikke bli vekket så veldig tidlig av gravemaskiner.

             

Men - for det finnes alltid et men - ikke alt handler om meg. Surprise, surprise. Så i stedet for å klage mer på bråket i denne omgang, skal jeg i dag etter hvert snakke om noen andre.             

Som nevnt hyppig i det siste, så har jeg nettopp åpnet ny utstilling. Men det jeg har glemt oppe i all viraken er å nevne de som har støttet meg slik at denne utstillingen kunne bli en realitet. For ikke alt er alltid en selvfølge. Og i dette tilfellet var det det absolutt ikke. Det ligger ingen økonomisk gevinst for et galleri i å vise det jeg viser i disse dager. Det er økonomisk sett et rent tapsprosjekt. Likevel er det nå oppe og går.

Min arbeidsplass er et fellesatelier. Men ikke som felleatelierer jeg har arbeidet ved før. Det spesielle er at atelieret er et prosjekt som ble startet av Nav og Bergen Kommune, som en arbeidsplass for kunstnere som møtte veggen på grunn av en psykisk lidelse. Og oppe i dette har du meg. Jeg er en kunstner med en psykisk lidelse, og er i tillegg uføretrygdet på grunn av blant annet den lidelsen. Å være uføretrygdet er også et av kriteriene for å få arbeide ved Galleri VOX, som arbeidsplassen min heter.

Galleri VOX består i tillegg til atelierbiten også av et galleri. Og uten dette galleriet ville det blitt veldig vanskelig for meg å få vist kunst som ikke er tuftet i det minste en smule på omsettelighet. Noe ikke alltid det jeg lager er. Jeg lager det jeg gjør fordi jeg vil at noe skal snakkes om, ikke for at det skal selges. Før jeg ble så syk at jeg ikke lenger fungerte som keramiker som opprinnelig var yrket mitt, var det annerledes. Da arbeidet jeg i tillegg til av skapertrang, også for og få inn penger og å få mat på bordet. For meg er det godt å ha kunnet løsrive meg fra den økonomiske målsettingen i arbeidet mitt, selv om det å være syk ikke er en gave i seg selv, og aller minst noe å strebe etter. Å være syk er en utfordring. Og får du en trygd på grunn av utfordringene er de større enn det å være lat. Samtidig er det likevel viktig å innse at om noe stopper opp, så må ikke alt annet også stoppe opp. For mange som blir uføretrygdet vil det likevel finnes en restarbeidsevne en kan bruke til noe. Selv er jeg så heldig at jeg har en slik liten rest.

For å kunne få utstillingen jeg nå viser opp og gå, er det likevel ikke nok at vi har et galleri. Det er ingen selvfølge at alt vi lager ved Galleri VOX blir stilt ut. Jeg har selv laget ting jeg har måttet innse ikke holder mål. Å slippe unna med noe er ikke det samme som å ha gjort tilnærmet det en har potensiale for. Å lage noe bra handler i blant om å strekke seg forbi punktet hvor prosessen begynner å gjøre vondt. Så i dag har jeg lyst til å takke de som gjorde det mulig for meg å få vist det jeg ville vise. De som støttet meg når ting begynte å gjøre vondt og jeg tvilte på meg selv, men også i de periodene da det meste var lek. Akkurat det og takke glemte jeg under åpningen av utstillingen. Akkurat da var jeg litt for full av meg selv på godt og vondt, pluss litt full av angstdempende krykker fra apoteket. Men takkes bør likevel de som trodde på meg og hjalp meg, selv om det nok ikke alltid var så lett å forstå hva eller hvor jeg ville med det jeg holdt på med. For utstillingen min inneholder mange elementer som skulle samles. Og selv om det hele virket fornuftig for meg, siden jeg hadde det meste i hodet, så var ikke de samme bildene på plass i hodet til de som står rundt meg. Så det handlet ganske mye om tillit, tror jeg, når de lot meg slippe til uten tøyler.

Blant de som skal nevnes er først daglig leder Unni Hachvaag. Uten at hun trodde på meg ville utstillingen ikke blitt noe av. Unni er den som sitter med det daglige ansvaret ved Galleri VOX, samtidig som hun har en kunstnerisk bakgrunn som grafiker, og har alltid et råd eller en betraktning å komme med. I det mer direkte arbeidet ved akkurat min utstilling denne gangen vil jeg også takke Nina Grieg, som har vært min nærmeste støttespiller under prosessen, i egenskap av å holde tråder samlet, stake ut vei, og som inspirerende samtalepartner og veileder. Nevnes bør også Imi Maufe, som med sitt lekne vesen og fascinerende energi fulgte meg hele veien. Ikke minst da vi skulle samle alt og få det satt opp i galleriet. Tredjemann som bør nevnes er Siri Brekke. Hun har alltid en ryddighet i sine råd og sine innspill som gjør at jeg føler meg tatt på alvor. Siri sier aldri noe om arbeidene mine bare for å lage lyd, og det opplever jeg som en veldig god egenskap. Og ofte får hun meg til å se ting på en ny måte eller fra en annen vinkel.

Som en konklusjon vil jeg si at alle disse fire har vært viktige i prosessen som ledet fram til utstillingen "Innerst". Unni som den som sitter på ansvaret for at Galleri VOX fungerer så bra som det gjør. Hun har gjort en formidabel jobb etter at hun ble ansatt. Nina som den intellektuelle og samtidig humoristiske samtalepartner med tankesprang en aldri vet hvor ender. Imi med sin lekenhet i forhold til kunstneriske uttrykk, tilstedeværelse og vilje til alltid å gå en ekstra mil for deg. Og Siri med sin verdifulle evne til å ta ting ned til det essensielle.

Så det var det. Takk til dere, og takk til de andre ved galleri VOX som har gitt råd og vært til stede under prosessen.

Om du som leser dette bor i Bergen eller omegn og opplever at Galleri VOX framstår som et fint sted å være, så nøl ikke med å ta kontakt med oss om du føler det kunne være noe for deg. Nøl heller ikke med å tipse noen du kjenner. Kanskje kan du da være med på å gi noen som livet ga en utfordring et nytt livsinnhold.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  Rise Like a Phonix

Dagen derpå

                                                          Katy Penny og meg selv

Og så var det hele over. Utstillingen min er åpnet, og jeg kan ikke gjøre mer med det jeg har arbeidet så lenge med. Nå får installasjonen stå der og snakke for seg selv, den tiden den skal. Før en annen kunstner andre skal avløse den og en ny utstilling finner sin plass i galleriet. Mens jeg skal begynne på noe helt nytt. Foreløpig plan er å arbeide fram mot en ren maleriutstilling, men med digre bilder denne gangen. Over to meter i høyden, nesten fra gulv til tak, med motiver fra bibelhistorien. Ikke fordi jeg er spesielt kristen selv, men fordi det ligger et så stort materiale fra hine tider i kunsten som har tatt for seg motiver derfra, og det kan være spennende å se på det med nåtidens øyne, og det forholdet vi har til for eksempel åndelighet, bønn, oss selv og nestekjærlighet i dag.

.

Det føles godt å ha kommet i mål med utstillingen ”Innerst”, men jeg kjenner også på noe som minner om sorg over at det nå er over. Alle følelsene jeg har levd med i tiden som har gått siden utstillingen jeg hadde i høst, tekniske løsninger som skulle falle på plass. Energien som har gått med på å få støttespillerne mine til å se mulighetene jeg selv så i mitt lille hode. Alle tankene som i begynnelsen bare var enkeltelementer og skulle samles. Alt kulminerte i åpningen i går. I det minste for meg. Og etterlot seg noe som minner om tomhet.

Men selve åpningen ble kjempevellykket. Det kom en del folk, og Katy Penny hadde en fantastisk forestilling. Hvor hun laget lyder ved hjelp av søppel, bygde lyd på lyd og fikk det til å gå i loop, for så å sette til stemme og ord. De som ikke fikk med seg dette har gått glipp av mer enn de ville like å vite. For det var virkelig en stor opplevelse. Så flott at jeg nesten begynte å grine flere ganger mens det sto på. Men jeg klarte å la være. Hallo, man er jo macho, og jeg hadde ei krykke for dagen i form av et par valium svømmende rundt i blodomløpet. Ikke fullt så macho det kanskje, men jeg trengte hjelpemiddelet. For jeg kjente på mye følelser, og angsten var stor rett før åpning. Når en får lov til å ha en utstilling, er det greit at angst ikke er alt åpningen ender opp med å inneholde. 

Jeg håper jeg får anledning til å legge ut forestillingen til Katy senere. For den ble filmet. Flere bilder, tekstene som ble brukt og kanskje video av hele utstillingen, vil sikkert også komme etter hvert, men i noen dager framover nå vil jeg kanskje ta det litt rolig, og bare være sammen med familien min. Jeg har vært så heldig å ha fått litt besøk i anledning utstillingen.

Fotoene er tatt av søsteren min, Tante IB.

Til de som møtte på åpningen vil jeg jeg bukke dypt for hver enkelt av dere. Uten dere ville det blitt en ensom affære. Jeg beklager om jeg ikke fikk gitt alle like mye av tiden og oppmerksomheten min, men jeg var litt utenfor meg selv, så jeg håper dere vil bære over med meg for det.  Jeg håper også at dere likevel fikk noe ut av opplevelsen, og at dere tok med dere tekstene som ble tilbudt slik at dere kan bygge utstillingen videre i deres eget hode hjemme i deres egen stue.

Tusen takk,

og alt godt fra

Bjørn

Dagens link: Hanging In The Galleri

   

Innerst

I blant kan en oppleve at ikke alt blir som en vil, har drømt om eller håpet på. Det gjelder de fleste av oss. Deg og meg og alle du kjenner. Ting går seg bare ikke helt til bestandig. Og enkelte kan ende opp med å eie ei bøtte full av ting som ikke ble som en skulle ønsket. Ei bøtte som i blant blir så diger og ruvende at en ikke klarer å se noe annet i det hele tatt. Synsranden blir fylt av alt som kunne blitt bra, men som endte opp i bøtta, der det ligger og gjærer seg fram mot om ikke akkurat søt vin, så i det minste noe med klar bittersmak. Til slutt er kanskje bøtta blitt alt en føler en eier. Og en kan ende opp med å ta så solid eierskap i innholdet at en ikke lenger vil høre at det finnes noe annet en kan få eie. At det finnes muligheter. En vei rundt, gjennom, over eller under. En kan til og med komme til et punkt hvor en forlanger av andre at de skal se bøtta en eier på samme måte som en selv, og føler at de ikke ser skogen for bare trær om de ikke gjør det. At en ikke blir respektert eller trodd, kun fordi noen ser noe annet enn en selv ser. Da blir en kanskje sittende med opplevelsen av svik stukket inn i hjertet også, der i skyggen av bøtta si. Selv ute av stand til å se. Ute av stand til å se det som ligger utenfor skyggens makt.

Den siste tiden har jeg montert en utstilling som åpner 15.mai. Og det har vært et langt forarbeid. Ikke bare fra og til det siste året, for allerede på åttitallet begynte jeg å tenke tanker rundt ideen jeg nå endelig har gjort om til noe fysisk. Men det ble ikke slik jeg hadde tenkt. Selv om ikke alt er ferdig montert enda, kan jeg tydelig se at det ikke blir som bildet jeg har hatt i hodet mitt så lenge. Det ligner på det, men det har blitt noe annet.

At det ikke blir slik jeg hadde tenkt er likevel ikke alt som betyr noe. For noe har det blitt. Kanskje har det til og med blitt bedre enn det jeg hadde tenkt. Kanskje har det blitt et springbrett mot noe nytt som ender opp i en ny utstilling, eller kanskje stopper det med dette. At det nå er fullført. Slik at neste utstilling blir noe helt annet, at den vil ta en retning fullstendig på tvers av det jeg nå har arbeidet mot over lang tid.

Utstillingen slik den vil framstå på åpningsdagen er det den er. Slik du er du, jeg er meg og et tre et tre. At den ikke blir helt slik jeg hadde tenkt, gjør ikke at den kvalifiserer til å havne i ei bøtte sammen med overdreven selvkritikk, skuffelse eller nedvurdering av meg selv, fordi jeg har låst meg selv til en idé. Jeg trenger ikke å hive meg selv heller opp i bøtta, og la meg drukne i ei sørpe av negativitet.  Jeg trenger ikke å krype sammen i fosterstilling i skyggen av all min begredelighet og klamre meg til det jeg har av følelsesdempende midler innenfor rekkevidde. I stedet kan jeg fjerne skylappene som hindrer meg i vidsyn, og forsøke å se på det jeg har fått til fra en ny vinkel, med et nytt perspektiv. Slik at jeg blir i stand til å favne at både livet og kunsten består minst like mye av en prosess som av å komme i mål på rett sted.

Det jeg har skapt er unikt. Ingen annen kunne fått til det jeg har klart. Ikke akkurat på samme måte. Så det har en verdi i sin egenart. Og slik er det med deg også. Om ikke alt ble slik du ville, så ble det likevel noe. Alt du har fått til blir ikke borte om det er noe du ikke får til. En kopp te smaker som en kopp te, selv om du har mistet et ben. Du er, du er deg. Du er noe. Langt mer enn det du kanskje er i stand til å se selv akkurat nå. For det er jo gjerne slik, at det en er i stand til å se ikke er alt som finnes. Ingen av oss er i stand til å se bakom stjernene. Men det er likevel noe der.  Og slik er det med deg også. Bak glimtene i blikket ditt ligger det et univers. Enten glimtene springer mot oss andre som reflektert lys fra tårer av latter eller tårer av sorg. Bak det hele ligger uansett du. Med alt du har tenkt og følt, alt du har fått til, alt du er i stand til å gjøre i morgen og alt du er i stand til å se i dag. Vi er alle mer enn ei bøtte av sorg og avmakt, slik vi alle også er mer enn en ubrytelig rekke av seire og ekstase.

Utstillingen jeg setter opp handler for meg selv mye om dette jeg nå har konkludert i. Den handler om skjebner. Den handler om et billedliggjort glimt fra seks forskjellige livsveier, ikke om hele veien, ikke om alt som var eller kommer. Den handler om mennesker som kunne vært naboen din. Ikke om fasaden som er så lett å få øye på, men det som ligger bakenfor. Like under skallet, eller helt innerst. Sammen med skammen, frykten, håpløsheten, men også viljen, håpet, troen og kraften. Derfor har utstillingen også fått navnet ”Innerst”.

Mye kan gå galt i livet, spesielt om vi ser det satt opp mot det perfekte. Men det perfekte finnes ikke.  Slik gjennomsnittsmennesket heller ikke finnes. Vi kan alle ende opp med utfordringer vi føler stjeler alt for mye fra oss. Sår i sjelen eller på kroppen danner arrvev, og blir en rustning med kun små glipper vi kan se ut av. Men livet er mer enn den begrensede utsikten. Livet er mer enn alt vi ikke våger å slippe ut og alt vi ikke våger å slippe inn. Livet er mer enn det vi ikke kan. Eller får. Eller mener vi fortjener. At vi i blant ikke ser mer enn det, betyr ikke at det ikke finnes mer. Bak stjernene finnes en uendelighet. Og i uendeligheten finnes et håp, mens i håpet ligger mulighetene som et barn i mors mage, klar for livet, klar for å ta tak, klar for å dele og til å ta i mot.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: In This Heart

Myk, varm, nær.

Lyset gikk. Ja, ikke i undertegnede, men i taklampa på kontoret mitt. Men da er det vel bare å skifte pære da, tenker kanskje du. Og det er det jo. Det er bare det at jeg ikke har en reserve her og nå. Og jeg husker heller ikke hva slags pære jeg kan bruke, siden lampa er koblet til en dimmer.  Om jeg skal bruke sparepære eller ledpære eller whatever. Tar jeg feil sort, blir lyset stående og blafre pga dimmeren. Og det er jo ikke noe greit. Det var lettere før, da det bare var én type pærer. Men pytt, pytt, akvariene mine lyser opp en del, og jeg har min grønne lampe, i tillegg til lampen i taket som jeg kan kjøpe ny pære til i morgen eller en annen dag. Så jeg MÅ ikke sitte i mørket i tiden framover, om jeg ikke vil.

Utover den døde pæra i taket er lyset på sitt velvilligste i Bergen i dag. Sola skinner og etter hva yr.no sier, skal temperaturen krabbe opp på titallet. Så vidt. Ikke all verden å skryte av det, men bedre enn kuldegrader. Og vi slipper jo regn.  Noe som er bra. For kjæresten og jeg har bedt våre respektive unger ut på middag i dag.  Og litt sol og fint vær setter en spiss på opplevelsen.

Å gå ut og spise middag er ikke nødvendigvis en selvfølgelig ting å gjøre for meg. Angst og restaurantbesøk går ikke alltid så godt sammen. I tillegg har jeg cøliaki, noe som på enkelte steder begrenser menyvalget ganske kraftig. Så det er ikke ofte vi gjør slikt. Men foreløpig kjennes det greit ut å skulle det i dag.

Å gå ut og spise koster jo også litt penger. Og siden jeg er uføretrygdet har jeg ikke så mye av den sorten å rutte med. Men som ved så mange ting i livet handler det ofte om prioriteringer. Og denne gangen er det i forbindelse med kjærestens bursdag vi skal spise ute. Hun ville ikke gjøre noe ut av dagen i år, så da foreslo jeg at jeg kunne spandere middag ute på gjengen. Siden hun og ungene stelte i stand for meg på min dag, uten at jeg måtte gjøre noe som helst selv. På den måten fikk jeg ordnet en måte for oss til å komme sammen, uten at det blir en tradisjonell feiring med stress og styr. Litt som når enkelte inviterer til barneselskap på Mc Donalds for å slippe styret hjemme. Bare minus Mc Donalds.

Veldig ofte er det slik at det finnes flere løsninger på et problem. Det er lett å ende opp med kun å se én reell løsning, men det skyldes ikke alltid valgmulighetenes mangfold, men at vi låser oss selv til et handlingsmønster. Gjerne styrt av det vi føler er forventet av oss. På grunn av tradisjon, eller på grunn av ting vi tror, mer enn vet. For vi tror lett at vi må følge gamle opptrådte stier. Vi må gjøre det vi gjorde tidligere, eller det andre gjør. Og ofte går dette greit, men ikke alltid, og ikke for alle. Har du for eksempel endt opp i rullestol, så må du ikke feire 17.mai på toppen av Galdhøpiggen, selv om du har gjort det til en tradisjon tidligere. En må heller ikke nødvendigvis ha alt fokus på at den løsningen ikke lenger er optimal, det går å flytte fokus over på noe annet du føler er knyttet til 17.mai. Kanskje går det an å skape en ny tradisjon. Fokusere på det som er mulig, ikke det du mistet. Og hovedgreia er kanskje uansett det at en kommer sammen med en gruppe mennesker en kjenner tilhørighet til. Stor eller liten gruppe. Enten det er familie eller venner. En skal heller ikke se bort fra at noen puster lettet ut over å slippe turen opp til fjellets topp enda et år.

Og når vi er inne på 17.mai, så er ikke det en dag jeg selv pleier å gjøre så mye ut av. Vi kommer gjerne sammen og spiser rømmegrøt og spekemat, men vi drar aldri inn til sentrum lenger. En løsning som blir forandret på i år. For en av søstrene mine tar turen over fjellet i forbindelse med utstillingen jeg skal åpne 15.mai, og ville bli til over den 17., for å oppleve Bergen i festskrud. Det samme gjelder den yngste datteren min. Hun tar også turen hjem, og vil være med for å se på toget og for å være sammen med tanten. Så i år må jeg nok inn til sentrum.  Noe som kan bli en utfordring. For det var det der med angsten da, vettu. Men jeg kommer nok igjennom det. Og det viktigste er jo tross alt ikke angsten min, men at søsteren og datteren min tar turen. Så der har du den. En liten forskyvning av fokus. Uten at det dermed forandrer på alt, men det har likevel en liten effekt.  Hva min eldste datter velger den 17.mai er jeg usikker på, siden hun begynner å bli ganske så gravid og ikke har så lett for å gå nå. Men hun og samboeren blir med på middagen i dag, så da får jeg vel greie på hvilke planer de har. Og vi skal uansett spise spekemat på den 17., så det skal ikke stå på muligheten til å tilbringe tid sammen. Alle må jo ikke være med på alt bestandig. Det er lov til å kjenne etter hva som er bra for deg selv, og så lytte litt til det. Ikke bare lytte til hva som er bra for de andre. Du er du, og det er nok. Myk, varm, nær. Du trenger ikke å være en ferdig programmert robot i tillegg.

Og med den bomba runder jeg av dagens blogg.

Dagens bilde er en detalj fra min kommende utstilling. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagen link: Robot

Alt var mye bedre under krigen.

Gratulerer med dagen! Jepp, kjæresten min har bursdag i dag. Alt godt til Beate, ønskes fra meg. Og attpå til er det 1.mai. En dag som er med på å symbolisere framgang og velstand.  En seier for individet og en gruppe, i hvert fall i Norge. For uten at arbeidere før i tiden hadde gått på barrikadene, ville nok klærne våre i dag blitt laget her hjemme, og ikke av barn i Kina. Og majoriteten av arbeiderne ville antagelig levd på sultelønn. For at kapitalen ikke ga bort ei krone der den ikke måtte, var vel kanskje mer regelen enn unntaket.  Og slik er det vel gjerne fremdeles. Mye vil ha mer.

Selv skal jeg ikke feire denne dagen. Å gå i tog er ikke min greie. Og kjærestens bursdag feirer vi til helgen. Så denne dagen blir for meg mye lik alle andre dager. Jeg skal til og med en liten tur på atelieret, uten at jeg føler jeg demonstrerer mot arbeiderklassen av den grunn. Slik for eksempel enkelte bønder gjerne gjør, gjennom å spre møkk på jordene akkurat denne dagen. Utover det er det også noen som velger 1.mai til å ta vårpussen i hagen, bare for å vise at de tilhører i hvert fall middelklassen, og i hvert fall ikke arbeiderklassen. Uten at den lille demonstrasjonen kanskje ikke gir så mange stjerner i verken den ene eller andre boka. Det er vel ikke så mange som bryr seg. Men slik var det ikke før. Da var det å arbeide i hagen på 1.mai en måte å fortelle nabolaget at en ikke respekterte arbeideres kampdag, og folk flest sine rettigheter, og ble ikke sett på med blide øyne av folk som jobbet på gulvet.  I dag blir slike demonstrasjoner med gressklipper bare latterlige. Litt på linje med å sitte på sin høye hest og hevde at en ikke trenger slikt som en kvinnedag, psykiatriens dag eller homodager, fordi vi alle har det så mye bedre enn sultne barn i Afrika.

Det er mye en kan kjempe for. Og det er mye en kan kjempe i mot. I blant er det vanskelig å skille de to tingene fra hverandre. En tror gjerne at en kjemper for noe, men en kjemper egentlig mot. For eksempel framskritt. En bevegelse. Og tviholder på det som er, eller lengselen tilbake etter det som var: 

Alt var mye bedre under krigen.

Det er lite trolig at vi noen gang blir i stand til å gå tilbake i tid. Femtitallet er borte. Drømmenes og mulighetenes æra. Plassen ved kjøkkenbenken er ikke lenger eneste plass for våre døtre å velge mellom. Far er ikke lenger familiens lille gud. Uansett om det var bedre før for de som da hadde makt og mulighet, så er det ikke nødvendigvis samtidig slik at vi alle vil ha det slik nå. Vi trenger heller ikke rigide kjønnsroller eller sterke menn til å få orden på samfunnet vårt i dag. Det har blitt forsøkt før, og har fungert dårlig i lengden når en sterk mann skal redde oss fra oss selv. Så å fokusere på hva som kan gjøres i fellesskap i stedet for hva en liten maktelite kan hindre, er kanskje ikke så dumt. I stedet for å bruke energi på å bygge seg inn i gamle verdier eller mønstre, og fra bak sine små skyteskår i de reaksjonæres mausoleer pepre løs på alt som ser ut til å ha en egen tanke, kan en krype fram fra under steinen sin slik at vidsynet får litt levevilkår, og ikke kun tunellsynet. Og det er det heldigvis mange som gjør.

Selv går jeg ikke akkurat på barrikadene. Og jeg går som sagt ikke i tog. Mitt lille bidrag begrenser seg til å snakke litt om menneskeverd her på Vannlandet og i kunsten min. Ofte knyttet til de som var litt uheldige, og fikk seg en ekstra utfordring. Gjerne i form av psykisk sykdom. Og det er ikke så rent få som har en psykisk lidelse, eller vil få en. Folk med diagnoser eller folk som kvalifiserer til dem finnes over alt. I alle lag og uavhengig av blodslinjer og sosial status. De fleste snakker bare ikke høyt om det. Selv snakker jeg om det. Og har oppdaget at det ikke er så veldig farlig å si hvordan ting faktisk er i mitt liv. Selv om jeg vet at det selvfølgelig finnes mennesker som hater folk som meg, og tenker at jeg ikke bør få ha en stemme eller noen rettigheter what so ever.

Hadde jeg levd i Nazityskland under krigen ville jeg rimelig sikkert blitt gassa, bare på grunn av angsten min og det at jeg har noen milliliter taterblod i meg fra noen generasjoner tilbake. Det at jeg er kunstner og ofte kritisk til autoriteter og etablerte sannheter hadde vel heller ikke talt til min fordel. Kanskje hadde jeg også blitt eksperimentert på først av en Mengele i hvit frakk, gitt all makt på himmel og på jord, med føkka tanker og litt spesielle instrumenter.  Mens hadde jeg blitt født et tiår før jeg ble, ville kanskje angsten og depresjonene mine blitt tatt tak i av en lobotomidisippel med Black & Decker på femtitallet, slik at jeg i dag ville vært mer opptatt med å sitte her og være rimelig flat i følelseslivet enn å kjenne angst. Eller noe annet, for den saks skyld. Men slike eksperiment blir jeg ikke utsatt for. Ikke en gang et lite elektrisk støt i skallen har jeg fått, selv om det ikke har manglet på tilbud. Jeg blir heller ikke utsatt for sjikane eller vold eller andre former for overgrep fra noen i nabolaget som opplever seg selv som bedre enn meg. Men jeg må forholde meg til en holdning, som media er med på å fronte. Hvor alle med en psykisk lidelse lett og ofte skjæres over samme kam. Og hvor det positive ved å ha smakt på flere sider av livet ikke vektlegges i det hele tatt.

Enkeltindividets verdigrunnlag og rettigheter blir imøtekommet lettest når det er knyttet til de som passer innenfor A4, dessverre. Selv om en veldig stor del av denne A4-gruppen tenker på seg selv som spesielle så det holder, og at A4 er de i hvert fall ikke, blir ikke nødvendigvis det spesielle mottatt med åpne armer i alle lag av det vi kaller Folket av den grunn. Det spesielle gjør seg best når det er eltet og tilpasset og striglet, uten for mange utfordringer eller provoserende sider knyttet til seg.

Og da har jeg vel fått ut av meg det jeg føler for på denne 1.mai, og får kanskje se til å få gjort noe annet enn å slite stolen min. Dagens bilde har fått tittelen "Vekt".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Same Love