Med dørene på vidt gap.

Det er søndag ettermiddag, og jeg har vært en tur på atelieret og jobbet i dag. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg hadde lyst.

For noen dager siden snakket jeg med noen kolleger om det å bli påvirket av vakre ting, og det fikk jeg lyst til å skrive noe om. 

For meg blir i blant møtet med for eksempel vakker kunst så sterkt at jeg kjenner tårene presse på. Jeg fylles av det, og kan kjenne det fysisk i kroppen, nesten som en forelskelse. Fra magen og helt ut i fingertuppene, som kan bli numne. Det samme kan i blant skje ute i naturen. Eller om jeg smaker på veldig god mat, helst noe jeg aldri har smakt før.

Når jeg opplever disse følelsene, tror jeg at ei slags dør har åpnet seg i meg. Uten at denne døra er åpen, ville jeg ikke være i stand til å bli berørt like sterkt. For selv om intellektet kan gjenkjenne skjønnhet, og i seg selv er viktig for å kunne oppleve den, så påvirker intellektet deg annerledes enn følelsene. Tankene kan ødelegge den følelsesmessige opplevelsen, som er så viktig for oss. For eksempel gjennom at en stenger for emosjonene en har, fordi en ikke klarer å takle dem eller vedkjenne seg dem, og i tillegg kanskje ender opp med at en ikke vil vise dem til noen. Som for eksempel når en skammer seg litt over musikk eller noe annet en liker, fordi en kanskje ikke opplever det som politisk korrekt. Eller i «jeg liker deg, men jeg vil ikke vise det», i møtet med mennesker. Gjerne av frykt for å bli feiltolket, men kanskje mest fordi en er redd for å bli avvist.

Hvorfor en ikke vil vise følelsene en har til andre, kan selvfølgelig ha mange flere årsaker enn frykt for avvisning, som for eksempel at tidligere erfaringer forteller deg at det er bortkastet på den eller hin, men jeg tror det ofte handler om at en blir sårbar. For enkelte kan ganske sikkert denne frykten for å vise seg gå så langt, og forsvaret kan være så sterkt, at en ikke våger å erkjenne egen sårbarhet overfor seg selv en gang. Så en stenger av det som er mulig å stenge av, lukker de dører som lar seg lukke, fordi det er tryggest, fordi krefter i deg sier at du av en eller annen grunn bør verne deg selv, eller fordi det å ikke slippe noe eller noen inn gjør minst vondt. Noen ganger kan en gjøre det helt bevisst, andre ganger gjør en det fordi en ikke lenger ser andre muligheter, slik at det skjer automatisk.

Det som skjer når en stenger av for å ikke vise eller dele - slippe ting ut - tror jeg vil resultere i at en også stenger for det som kunne ha sluppet inn. Det være seg vakker kunst, som nevnt over her, men også andre menneskers mulighet til å berøre ditt innerste, dele seg med deg. For det siste kan jo være skummelt. Så skummelt at en helt slutter å se at i lengden er det kanskje minst like skummelt for en selv å være avstengt. Og en går derfor glipp av noe. Gjerne det en aller helst ville hatt.

Når jeg ser på tv-program som for eksempel Idol eller Stjernekamp, så er det ikke nødvendigvis de deltagerne som er teknisk fullendte, som berører meg mest. Jeg kan bli fascinert av et godt håndverk, men følelsene aktiveres mest av de som bjuder på, som svenskene sier. Dvs de som i tillegg klarer å vise noe annet av seg selv enn flinkhet, effektivitet, dominans, avmålthet eller kontroll. Slikt som sårbarhet, feilbarlighet og mot. Det å bli berørt av følelsene de forsøker å formidle, fordi de selv er i kontakt med dem, gjør mer med meg enn en plettfri overflate og en uangripelig framføring. Overflatemennesker er sjelden spennende. En ren glassflate berører ikke like mye som jord, uansett hvor ren og pen den er. I hvert fall er det slik i min verden.

Og når jeg først er inne på dette med jord, så arbeider jeg med det stoffet for tiden, jeg arbeider med leire, jeg lager  keramikk. Etter atten år, har jeg satt meg ved dreieskiva igjen. Og det opplever jeg som gøy, og spennende. Samtidig har det skjedd noe med meg i løpet av disse atten årene, som gjør at jeg ikke har så mye fokus på hva andre mener om det jeg lager lenger. Noe som nok har noe av sin forklaring i at jeg ikke trenger å leve av det jeg gjør i dag. Men det betyr også at jeg må finne en annen drivkraft enn den økonomiske. Denne nye drivkraften dreier seg nå mye om å utforske, og å søke etter den følelsen jeg begynte med å beskrive i dette blogginnlegget. Den som når inn til meg som et ømt kjærtegn, en berøring, et kyss, en mye sterkere opplevelse enn intellektet kan gi meg. Men for å oppnå dette,  er jeg altså nødt til å ha døra jeg nevnte åpen. 

Å ha ei dør åpen, betyr som nevnt at noe kan bevege seg både ut og inn av den. Og jeg opplever at jeg er mer i kontakt med denne flyten i meg selv enn på lenge, og at ting beveger seg friere begge veier, når jeg for eksempel er på jobb. Noe som resulterer i sterk arbeidslyst, mer humor og sleivkjeft, mer frie tanker og spontanitet, mer ideer og følelser jeg vil dele med de rundt meg, eller for eksempel i å skrive ting som dette. 

Samtidig blir jeg mer påvirket av mennesker rundt meg, enn før. Føler jeg noe overfor noen, merker jeg det bedre enn tidligere, stenger noen av følelser jeg vekker i dem, positive eller negative, merker jeg kjappere at noe skurrer, ønsker noen å invadere meg, klarer de det bedre nå enn når døra er lukket, og om noen av en eller annen grunn ikke vil slippe meg nært, så føler jeg at jeg merker det også, uten at jeg nødvendigvis vet hvorfor, eller kan være helt sikkert. Det blir derfor mange baller i lufta, og mye å kjenne på. Så utfordringen for meg nå består i å takle dette, stå i den nevnte flyten i meg, uten å stenge av for alt om noe plutselig begynner å gjøre litt vondt, uten å gruble for mye, uten å tenke for mye på hvorfor ting er som de er, og uten å la det påvirke valgene mine, slik at jeg kan fortsette å være i det åpne moduset mens jeg arbeider. For det skjer noen med kunsten en forsøker å skape, om en lukker igjen, skalker alle luker, tenker jeg. Alt blir stivere, mer kalkulert, intellektet tar over og en slutter å leke, slutter å bjude på, Jante trer inn på arenaen, og en blir redd for hva andre tenker om en. Og slik vil jeg ikke ha det. Ikke nå. Jeg vil bare være meg, med alle følelsene mine, og dørene på vidt gap.

Det var det. Da har jeg fått sagt det jeg kjente jeg ville si.

Dagens bilder viser litt av det jeg har arbeidet med i dag. Det er ikke ferdig, men på vei. Og dagens link viser et par eksempler på musikk som berører noe av det innerste i meg - to ganske forskjellige sanger. Jeg har lagt dem ut før her, men jeg legger dem ut i igjen. For disse framføringene trenger seg gjennom huden min, nedkjemper intellektuelle verdinormer og får meg til å smelte innenfra. Hver på sin måte. Du får høre etter om det berører noe i deg også, om du føler for det. Her og nå får du i hvert fall muligheten. Skru opp lyden, åpne alle dører og kjenn på gjennomtrekken.

Og så må du ha en fin uke.

Bjørn

Dagens link: