Visuelt demokrati, trivsel og røkt svinekam.

Det er søndag. Og hos oss blir det fellesmiddag i dag. Kjæresten og jeg, våre barn og barnebarn, skal samles. Og jeg skal lage honningglasert svinekam. Røkt. Noe jeg har laget før, og derfor vet faller i smak hos de fleste. Og det er jo bra. En vil jo at folk skal kose seg med maten og ha det hyggelig når en først samles. 

Siden jeg etter et relativt langt liv vet at hygge og god stemning ikke alltid kommer av seg selv, får en gjøre det en kan når en for eksempel får anledning til å dele et måltid. Som å lage mat flest mulig liker. Og kanskje holde seg litt unna eventuelle betente eller vanskelige temaer under sammenkomsten. Alt har sin egen tid. En trenger ikke alltid å si alt en måtte tenke i absolutt alle situasjoner. Oppføre seg som folk sånn generelt, og ha et øye for empati og andres trivsel framfor egne og til tider snevre behov, er mer på sin plass når vi snakker fellesmiddag, føler jeg. Være litt raus. Vanskeligere er ikke den oppskriften. Enten en samles som familie eller venner,  er på jobb, eller i andre sosiale settinger, så handler det om å ta litt ansvar og om å oppføre seg som folk, om en vil oppleve litt trivsel, og spre litt trivsel. Det meste bunner om ikke i svinekam, så i hvert fall i god oppførsel, vennlighet og empati. Hvis ikke blir det fort ugreit og utrivelig for både den ene og den andre. Og sånn vil vi jo ikke ha det.

Det er en stund siden jeg har skrevet her. Det skyldes at timeplanen har vært ganske full. I går, for eksempel, var kjæresten og jeg tilstede ved overrekkelsen av en tapet. Ja, du leste riktig. I forbindelse med prosjektet Visuelt demokrati, har en gruppe ved Galleri VOX laget en tapet som nå pryder to vegger i et offentlig rom, nærmere bestemt ved Kleppestø senter på Askøy. Kunstneren som har holdt i trådene for å få arbeidet med tapetet på plass, heter Anna Björkman.

Her er noen ord klippet fra invitasjonen som lå på Facebook:

Visuelt Demokrati

Den Bergens baserte kunstneren Rita Marhaug initierte prosjektet Visuelt Demokrati gjennom å undre seg over hvem som hadde rett til å ytre seg i det offentlige rommet. Stiller vi alle likt der? 

Ulike grupper ble invitert til å diskutere dette spørsmålet og arbeide frem et visuelt resultat. En av de inviterte gruppene var Galleri VOX. Under arbeidets gang har 12 medlemmer bidratt med tanker, skisser, tid og rå arbeidskraft.

For Galleri VOX sin del resulterte prosjektet i en rosedekket tapet laget av ord som kom frem i arbeidsprosessen. Den vil vi nå overrekke Askøy kommune, og kle 2 vegger i deres lokaler på Kleppestø senter 2 etg.

I forbindelse med overrekkelsen av tapeten åpner vi en utstilling på Kleppestø senter 2 etg. der Galleri VOX sine medlemmer viser bredden av sitt kunstneriske arbeide.

Før åpningen på Kleppestø, var jeg en tur på atelieret og arbeidet litt. Det blir ganske mye jobb for tiden. Og etter tapethappeningen gikk kjæresten og jeg ut og spiste på en sushirestaurant. Jeg er i en litt japansk stemning for tiden, for å si det på den måten. Beate valgte Chili hotpot, men jeg tok Sushi. Begge deler falt i smak.

Å gå på åpning av en kunstutstilling, og så gå ut og spise etterpå, er ikke hverdagskost for meg. Mye av livet mitt har de siste årene vært regulert av sterk angst og depresjoner. Til tider har det derfor handlet mest om kun å eksistere, å overleve uten at det gjør altfor vondt for meg selv, og nære og kjære. Så det å få oppleve slike små hendelser, til og med uten at følelsene føkker til alt, blir gjerne solide høydepunkt i en ellers ganske rutinepreget eller skummel hverdag. Det får meg til å føle meg nesten som folk flest, uten et stigma risset inn i pannen, eller oppvekstens vold og frykt kjørt inn i hjertet som en glødende og skrikende jernstang som gir rom for lite annet. Derfor synes jeg også det er viktig å nevne slike hverdagslige ting her, som en kunstutstilling og et restaurantbesøk. Ikke kun for at jeg får oppleve det, men fordi jeg vet at det finnes lesere der ute som kanskje sliter litt på samme vis som meg. Jeg tenker at om jeg får til en liten ting i ny og ne, så kan helt sikkert du også få det til. Og så vokse på det. Om ikke i dag, så i hvert fall i morgen. Så ikke gi opp. Ikke resigner. Skal en opp en trapp er det helt greit å ta ett steg av gangen og velge sitt eget tempo.

Ellers er det mye keramikk som gjelder for meg personlig for tiden. Som jeg har vært inne på før, er arbeidet mitt nå inspirert av japanske tradisjoner innen feltet, og det skal vises i mai. Akkurat i disse dager holder jeg på å lage små kopper for Sake. I den forbindelse har jeg tenkt at jeg etter hvert må smake på stoffet, dvs kjøpe meg ei lita flaske av sorten. Men det får vente til koppene er ferdig glasurbrente, slik at jeg får prøvekjørt dem også i samme slengen. At jeg gleder meg til smaksopplevelsen, er kanskje å ta litt hardt i, for jeg har til gode å høre noen som har smakt på dråpene si at det smakte godt. Men vi får nå se. Jeg er ganske åpen for nye smaker, og det er jo et bra utgangspunkt.

Stort mer enn dette hadde jeg ikke på hjertet i dag. I hvert fall har jeg ikke tid til å skrive mer. Jeg hadde tenkt å si noe om Kristelig Folkeparti som valgte å gå inn i en blåbrun regjering, en regjering som holder på med å rasere velferdssamfunnet og gjøre livet vanskelig for dem som ikke sitter høyest på de økonomiske og sosiale pyramidene, men det får bli til en annen gang. De fleste har vel fått det med seg uansett, og attpå til gjort seg noen tanker om makt, spill og mening i politikken.

Bildene viser tapetet Galleri VOX ga til Askøy Kommune, pluss et par prøver på sakekopper jeg har laget.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: