Det er mandag, og utetemperaturen har steget igjen, etter ei
uke med ganske mye kulde. Selv er jeg ikke så glad i kaldt vær. Kulden gir meg
problemer med å puste, pga astma og KOLS. Så forrige uke satt jeg inne. Noe som til tider var
kjedelig, men ellers helt greit. Jeg visste kulda kom, og hadde handlet inn det
jeg trengte, så jeg manglet lite. Det eneste måtte kanskje være litt sosial omgang. Men
på fredag stakk en venn og kollega innom på en kopp kaffe, og det var kjekt.
Veldig ofte blir de samtalene en har med andre langt mer spennende enn de en
har med kun seg selv.
I tillegg til å se mye på tv i uka som gikk, har jeg også
fått tenkt litt. Blant annet på hva jeg skal arbeide med på kunstfeltet videre
framover. Og det føler jeg har vært oppklarende. Så nå gjenstår bare selve
jobben. Den kan bli litt utfordrende, for jeg tenker å lære meg å bruke Fotoshop,
eller et tilsvarende billedprogram. Kanskje et gratisprogram. Jeg driter jo
ikke akkurat penger. Jeg får se hva som finnes, og støtte meg på kolleger som
vet mer om disse tingene enn meg.
Nå er det ikke slik at jeg ikke har vært borti Fotoshop
tidligere, men jeg må nok innrømme at jeg ikke kan så mye på feltet. Så dette må da bli spennende. Tanken er å utforme motiver i en slags surrealistisk retning
på dataprogrammet, for så å bruke resultatene som utgangspunkt for malerier. Det
betyr at jeg kanskje må investere i en skikkelig printer også, for å få best
mulig bilder å arbeide ut i fra. Den jeg har er gammel og funker best til
tekst. Printer jeg ut bilder forsvinner mange detaljer. Og jeg vil ha detaljer.
Ned på irisnivå. Øyevipper. Fingeravtrykk.
Å gå i gang med noe slikt betyr at det kan ta tid før
resultatene blir noe å samle på, tror jeg, men jeg er jo fremdeles ung og
lever drømmen, så skitt au. Elleeeeeer, jeg er kanskje ikke så veldig ung. Og drømmene har vel mye
blitt byttet ut med gamle minner og fantasier etter hvert. Fantasier er jo mye
mindre krevende enn drømmer. For drømmer leder en gjerne fram til en punkt hvor
en må gjøre noe for å få dem oppfylt. Uoppfylte drømmer kan jo gjøre livet
ganske kipt. En ender opp med å gå rundt og gremmes. Mens fantasiene ikke
krever noe større.
En kan fantasere i hvilken som helst retning en vil og leve
godt på det. Ikke noe krav der. I motsetning til om en ender opp med ambisjoner,
som er avkommet til drømmer. For ambisjoner krever et løp for å komme i
mål. Det betyr at en må kjempe for noe, men gjerne også gi avkall på noe. Ofte
over lang tid. Selv har jeg ikke så mye jeg er villig til å gi avkall på. Så jeg
er derfor ikke så belemret med store ambisjoner heller. Livet leves stort sett her og
nå (om en ser bort fra en velutviklet evne til å krisemaksimere rundt ting jeg må gjøre og hva som kan skje da), og jeg kjenner ikke på et behov etter å forandre på så mye. I det minste
har jeg ikke lyst på den jobben som skal til for å skifte en retning. Likevel,
små forandringer er greit. Som når det kommer til det å forsøke på noe nytt
innen kunstfeltet.
Den siste tiden har jeg arbeidet med minimalistiske bilder.
Det har jeg sett på som et pausearbeid. Likevel har det ikke vært bortkastet,
føler jeg. Jeg tror jeg trengte en periode hvor jeg bare kunne leke litt. Det
tror jeg vi alle har godt av. Bare være i det vi holder på med, og kjenne hvordan det
er, uten at det skal ha så mye mål og mening knyttet til seg. Under den røde markeringen litt lenger ned, kan du lese
noen ord om det å utsette ting. Det å tenke at en skal leve livet en gang i
framtiden. Men så var det det med framtiden da. Framtiden er et usikkert felt å
satse alt på. Vi vet når den starter, men ikke når den slutter. "Vi dør bare én gang - men vi lever om og om igjen - hver dag".
Sånn, da har vel jeg fått sagt noe av det jeg hadde på
hjertet i dag, så da er det vel på tide å runde av. Planene videre denne mandagen, er å
handle inn mat for svigerfar, som sitter i rullestol og er enda mer låst enn
jeg var i kuldeperioden. Dessuten må vel
kjæresten og jeg selv også handle inn litt. Utover det skjer det ikke så mye.
Onsdag må jeg på rådhuset og signere noen kulltegninger jeg fikk solgt, men
altså hadde glemt å signere. Det er alltid gøy å få solgt litt. I det hele tatt
er det mye som er gøy ved det å være til. Det å være meg. Selv om jeg har en
del utfordringer også. Men livet må jo leves likevel. Og noen har langt større
utfordringer enn meg, og klarer seg utmerket. Noe jeg vil illustrere her helt
på tampen, hvor en ung dame i rullestol forteller at «Ja, handikappede mennesker kan ha sex».
Det øverste maleriet ("Gå mot ljuset, Skalk"), malte jeg for noen år siden, og det er ment å illustrere den retningen jeg nå ønsker å gå i når det kommer til maleri. Mens det nederste bildet ("I see you"), viser det siste bildet jeg malte. Er et lite sprang der. Fra maksimalisme til minimalisme, kan en kanskje si.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar