As time goes by.

Nå blir det snart kaldt, kan en lese i avisen i dag. Ned mot femten grader her i Bergen. Samtidig er det slik i denne byen, at luftforurensningen gjerne øker markant i sentrum nå kulda setter inn. Spesielt når det blir vindstille. For mange kan dette medføre en utfordring, meg selv iberegnet, for lungene mine er såpass herpa at jeg ikke bør gå ut når temperaturen siger en del under null. Og i hvert fall ikke ta turen inn til atelieret i sentrum. Så på mandag får jeg handle inn mat og det jeg trenger for en lengre periode, så jeg er forberedt på litt innetid.

Jeg kan ikke akkurat si at jeg gleder meg til kulda kommer. Om den nå kommer. Det er ikke alltid slike meldinger holder vann. Ikke en gang i Bergen (Ha, ha, vann – Bergen). Rett som det er kommer det katastrofevarsler som forteller at nå kommer flommen eller stormen, og så kommer det bare en liten fjert og et par dråper. Men en må jo likevel forberede seg, og best er det kanskje å forberede seg på det verste. Det vil si tjore fast løse gjenstander og ha en lommelykt eller et stearinlys klart i tilfelle strømbrudd.

Strømbrudd suger. En mister jo både varme for kroppen, kulde til fryseboksen, lys og tilgang til internett. Selv hater jeg å miste nettilgangen, storm eller ei. Når nettet forsvinner blir det som å gå inn i et vakuum, hvor nesten alt jeg klarer å forholde meg til er å vente. Og det er litt rart. For mesteparten av livet mitt har det jo ikke vært noe internett. Og tv begynte i min ungdom først klokken seks, med barne-tv. Så den gang da brukte jeg tiden til noe annet enn i dag. Gjerne noe kreativt. Jeg hadde alltid noe å sette fingrene i. Som det er i nå, har kreativiteten litt et solid nederlag, og begrenser seg helst til de tidene hvor jeg er på atelieret. Så kanskje jeg egentlig burde hive ut hele datasystemet og mobilen, få meg fasttelefon igjen og begynne å gjøre noe annet enn å slite bukseræva. På den annen side, så vil jeg jo da miste tilgang til nettbank og mye annet. For noen dager siden leste jeg om en kar som ikke fikk trene på et treningssenter, fordi han ikke hadde epostadresse. Så der har du den. Det skal ikke være enkelt.

Ikke alle som drar litt på årene har en epostadresse. Mange har ikke en gang pc. I stedet leser de fremdeles papiraviser og betaler regningene sine ved hjelp av brevgiro eller lignende. Selv er jeg ikke helt der. Selv om jeg trekker på åra, har jeg ikke snudd ryggen fullstendig til den teknologiske utviklingen. Så jeg klarer å navigere på telefon og pc. I hvert fall til en viss grad. Likevel merkes jo alderen. Om ikke på det feltet, så på andre. Slik er det jo gjerne med alder, den tar deg før eller siden. Alderen med dens utfordringer slipper vi ikke unna. Noen timer etter vi at vi blir presset ut av mor vår, er vi allerede en dag gammel. Og så bare fortsetter det. Ingen vei tilbake.

På tide og runde av dagens skriblerier. Det er tross alt mye jeg ikke skal gjøre i dag, så jeg får hive meg rundt.

Forrige gang jeg skrev her på Vannlandet, la jeg ved et kjærlighetsdikt fra oldtiden, skrevet av den kvinnelige lyrikeren Sapfo,  oversatt til norsk av kjæresten min Beate. Men hun har oversatt flere dikt enn dette ene. Så i dag skal du få et par dikt av mannlige lyrikere, også de skrevet i oldtiden.

***

Anakreon, fragment 396.

Tinningene mine er allerede grå, og håret hvitt,

ikke lenger er den behagelige ungdommen tilstede,

og tennene er gamle,

ikke mye tid er tilbake av det søte livet,

på grunn av dette gråter jeg ofte voldsomt

fryktende  Tartaros,

for Hades sitt innerste rom er grusomt,

veien til ham er plagsom,

for det er ikke mulig for den som har gått ned

å gå opp igjen.

***

Mimnermos, fragment 1.

Hvilket liv, hva gledelig uten gylne Afrodite?

Jeg vil være død, når ikke lenger disse tingene ligger meg på hjertet;

hemmelig kjærlighet, søte gaver og elskov,

slike ting som er mulige å plukke som blomster fra ungdommen

for menn og for kvinner, men når smertefull alderdom kommer,

som på samme måte gjør en mann skammelig og dårlig,

alltid plager onde bekymringer rundt i hans sinn,

han gleder seg ikke seende solens stråler,

men forhatt av gutter, foraktet av kvinner,

slik gjorde guden alderdommen grusom.

***

Selvportrettet kalte jeg Regresjon.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: