Har du ikke til salt i såret, er det likevel mye som kan sukres.

Ute skinner solen fra klar himmel, og gradestokken viser minus fem.  Det er en strålende søndag for dem som skal ut på ski. Noe jeg selv ikke skal. Vi snakker tiår siden sist jeg hadde planker på beina. Men det hadde nok vært kjekt med en tur ut i guds frie og hvitkledde. Om lungene hadde vært bedre. Men det er de ikke, og det blir de ikke. Så jeg får leve på minnene, og glede meg over andre ting. Sola skinner jo for meg også i dag, uansett. Livet er jo fullt av ting en kan glede seg over, om en bare får øye på dem i møkkskodda en så lett ender opp med å fokusere på. Det vil si alt det som ikke ble som det skulle, kunne eller burde blitt. Vi har alle noe av den ballasten å dra på. I hvert fall de fleste.

En mulig glede for meg i dag, er at etter planen kommer det noen for hente skapet jeg nevnte i et tidligere innlegg. Det står nå på kontoret/hobbyrommet mitt, og tar opp mye plass. Sånn blir det ofte med skap; de inneholder mye luft. Et annet skap jeg hadde på samme rommet er allerede demontert og mellomlagret i boden for senere avlevering på dynga. Planen er å erstatte de to monstrene med en mer nett skjenk, pluss en kommode i samme stil. Og stilen er en en form for retro. Jeg tror det kan bli bra, at jeg kan skape en trivsel for meg selv, selv om jeg ikke bor i et slott. I hvert fall er det morsomt med noe nytt og en forandring, kjenner jeg. Og gleden ved det blir ikke minimert bare fordi jeg ikke skal ut på ski i dag.

Det er mye en ikke trenger å minimere bare fordi noe annet ikke er det ultimate. Om du har ei nese du ikke er glad i, trenger den neppe å fylle hele synsfeltet, slik at du går i kjelleren og frarøver dem rundt deg verdien av ditt vakre smil. Om du ikke har råd til en Mercedes eller en BMV, får kanskje likevel din litt eldre og ikke fullt så statusrike Toyota deg dit du vil, om du vil noe sted. Får du ikke den responsen du lengter etter hos noen som har berørt hjertet ditt, kan du likevel glede deg over at vedkommende lyser opp tilværelsen din. Har du ikke til salt i såret, er det likevel mye som kan sukres. Har en ikke alt, er det likevel mulig å glede seg over det lille en har. For om det i blant kan virke som om flisa en har i fingeren er alt en eier, så er det gjerne ikke slik. Ofte handler det mer om bjelken i ditt øye, men den er det kanskje mulig å få ut, om en legger viljen til.

Selv lever jeg med angst. Uten angsten hadde Vannlandet ikke vært til. Det betyr at angsten min har gitt meg en mulighet og at jeg benytter meg av den. Og slik er det med veldig mye. «Every wall is a door», har jeg tatovert på den ene underarmen. Den tatoveringen var en gave fra kjæresten og ungene mine, og jeg fikk den etter at jeg startet på den møysommelige bevegelsen som reiste meg etter å ha møtt veggen og gulvet. For slik er det med livet, at i blant slår det deg til jord og frarøver deg all verdi. Det betyr likevel ikke at du trenger å bli der. Mens det å reise seg igjen, behøver ikke å være til en standardløsning. En trenger ikke å bli som alle andre, for å oppleve at en står oppreist. Kanskje fallet kan få en til å tenke annerledes, og gi nye verdier en plass i livet.

Både kjæresten min og jeg har møtt en vegg. Dette møtet åpnet for hennes vedkommende en dør bort fra det hun er utdannet til, som er barnevernspedagog, og hun studerer nå i stedet gammelgresk ved universitetet i Bergen. Mens jeg selv sluttet som keramiker, og ble maler. Samtidig har jeg fått arbeidet både med utsmykninger og installasjoner. Og det uten at lungene mine ble bedre eller angsten min ble borte. Det betyr at det går an å få til noe og å oppleve noe av verdi, selv om en har noen utfordringer en ikke blir kvitt.

Om en ligger nede, er det vanskelig å forstå omfanget av begrepet «å leve med en utfordring», når alt en ønsker er å bli kvitt gørra i livet sitt. En vil bli frisk. Og lykkelig. Kun det. Før en blir frisk har livet ingen mening, er det lett å tro. Men selv har jeg etter hvert forstått at denne «leve med greia» har noe for seg. En må lære seg til å leve med seg selv. Den en er, den en er blitt, det en har gjort og det en har blitt utsatt for. En kan aldri bli en annen enn summen av livet en har levd. Og ånden i lampa kommer ikke og redder en fra seg selv uansett hvor mye en gnikker på noe eller pirker i såret.

Bildet av maleriet er fra en utstilling med selvportrett jeg gjorde for noen år siden. Den kan du se her.

Dett var dett, nå logger jeg av.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: