Om å bli gjort stas på.

Det er søndag, morsdag og fastelavn. Morsdag blir til vanlig egentlig ikke gjort noe ut av hos meg, siden min mor har vært død i mange år, men fastelavn skal feires. Med barn og barnebarn, kjærest, og selvfølgelig boller med krem og syltetøy. Så da må jeg bake litt i løpet av dagen. Glutenfritt. For i min familie har vi cøliaki. Både jeg selv og døtrene mine. Hvetebollene tar kjæresten min seg av.

Det var nå det. Grunnen til at jeg skriver i dag selv om timeplanen er ganske full, er for å fortelle om noe jeg startet på i forrige innlegg. Der lovte jeg å si noe om hvordan det ble etter at et triptykon jeg malte for noen år siden, etter å ha stått lagret litt for lenge endelig har fått kommet på en vegg igjen. Denne gangen hos Helse Bergen, Kronstad Distriktspsykiatriske avdeling. Arbeidet var en gave jeg ga til det som den gang het Dagavdelingen, og holdt til på et annet sted av byen. Grunnen til gaven, er at de hjalp meg etter at jeg møtte veggen i 2000, slik at jeg kom meg på beina igjen. Som så mye annet, ble avdelingen etter hvert slukt av en sentralisering, og i den forbindelse havnet altså bildene mine på et lager.

Kronstad DPS er et stort og ganske nytt bygg, med lite synlig kunst. Samtidig har det fått en del priser for arkitektur og funksjonalitet, så vidt jeg har forstått. Derfor har det vært vanskelig å få hengt opp mitt verk som kom i konflikt med ideene til arkitekt og utsmykningsansvarlig. Men nå har det gått noen år siden de åpnet for bruk, og bygget og dets beboere har begynt å gå seg til. I denne prosessen har altså mitt verk Vannlandet, blitt hentet fram fra glemselen.

Det ble veldig kjekt å få se Vannlandet igjen. Dette er noe av det jeg selv liker best av det jeg har malt. Og det kom fint til sin rett på sin nye plass, føler jeg.Samtidig er det på et sted i bygget hvor det ferdes mye folk, slik at det blir sett. Slik det henger nå, faller det også fint sammen med arkitektur og byggets farger, og det føles nesten som om det ble malt nettopp for den nye plasseringen.

På bildene kan Vannlandet virke som et ganske lite verk, men det skyldes proporsjonene på bygget. Står du i rommet får du en annen opplevelse.  Og du ser at tre og en halv meter maleri likevel tar sin plass.

Da en kollega og meg møtte opp for å se på Vannlandet, ble vi møtt på en veldig fin måte, og jeg ble gjort overraskende stor stas på. Vi fikk en rundtur på huset, og etter hvert samlet vi oss til kaffe og kaker rundt et bord, hvor både direktør og visedirektør, ansatte samt en som står for det kunstneriske ved bygget i dag, ga seg tid til en lengre samtale. Noe som kunne blitt en utfordring gitt min sosiale angst, men det gikk veldig fint. Det viste seg at de hadde spennende planer for videre utsmykning nå, og jeg tror vi fikk etablert en forbindelse mellom oss og dem, som kan lede til noe spennende i framtiden. Blant annet har de planer om å invitere gatekunstnere til å arbeide både utenfor og inne i bygget. I tillegg snakket vi om utstillingsplaner.

Slike dager som dette gjør godt. Mesteparten av tiden som kunstner står en jo gjerne på et atelier og sloss mot et lerret, hvor nitti prosent går med til å føle at en ikke får til det en ønsker. I hvert fall er det slik for meg. Det gjør vondt å lage kunst. Så det å få se sine verk plassert på en endelig plass, samtidig som en får litt oppmerksomhet og en opplevelse av å bli verdsatt, gir et veldig fint og verdifullt avbrekk i disse følelsene.

Nå blir det å gi seg i kast med nye oppgaver. Hva det blir framover, er jeg litt usikker på akkurat nå, men det ligger en del planer og murrer i bakhodet. Men før det blir det altså boller med krem.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: