Påsken ruller videre videre her vestpå, med sitt nydelige vær, men jeg sitter inne i min lille leilighet, for jeg har blitt forkjølet. Og hos kjæresten ser det ut til at influensaen har tatt tak, så jeg må holde meg langt unna henne noen dager også. Astma og kols er ikke så veldig glad i influensa.
Samtidig er det slik at yngste datteren min er hjemme i påsken. Og også hun er forkjølet. Et par netter nå sover hun hos moren sin, men i morgen kommer hun hit til meg igjen, for å bli til tirsdag. Jeg vet ikke om hun og jeg er satt ut av samme virus, men uansett er visst dette påsken i virusenes tegn. Det er bra jeg har venner på Facebook, som jeg kan omgås via nettet, i det minste.
Vennelista mi besto da jeg begynte å skrive dette av 425 personer. De fleste av dem er ikke venner i det hele tatt, jeg har aldri møtt dem. I stedet er det slik at de aller fleste er enten kunstnere eller kunstinteresserte, de kommer fra alle verdenshjørner, og vi deler venneliste ut i fra kunstinteressen vår.
Det meste av det jeg deler eller legger ut på Facebook handler om kunst. Selv om jeg også deler ting som handler om politikk jeg ser på som farlig eller viktig å støtte, og annet jeg mener er på sin plass å gi støtte til. I dag delte jeg et bilde som handler om identitet. For identitet er viktig for oss. Går vi på akkord med den, blir livet vanskelig. Bildet kom med en tekst som sier at hver gang jeg deler det, vil noen sløyfe meg som venn. Grunnen er at det viser to menn som kysser hverandre, og jeg delte det altså selv om jeg forsto advarselen. For hvor forsiktig skal en egentlig gå i dørene for å holde fast ved noen, uansett om det er på Facebook eller i det virkelige liv, tenker jeg. Hvor mye skal et vennskap koste. Det er greit å ha rettesnorer i livet, men de bør vel kanskje være festet i noe annet enn hva en tror andre mener eller vil akseptere. Du må kjenne etter selv, hva du mener er rett, og stake ut livet etter det.
Nå er det ikke slik at jeg tror at det vil bli masseflukt fra vennelista min pga delingen. Egentlig tror jeg ikke det vil forsvinne noen i det hele tatt. Men om det gjør det, så plager det meg ikke nevneverdig. Mange av de jeg følger er homofile, det finnes transkjønnede blant dem, androgyne, og det finnes mennesker som kanskje søker eller er usikre på hvem de er. Og jeg synes det er viktigere å vise at jeg aksepterer dem, enn å rette meg etter de som måtte ønske å skille mellom folks verdi eller rettigheter ut i fra kjønn eller legning. Så om noen forsvinner pga et lite bilde, så bye, bye motherfucker, du blir neppe savnet.
Vennskap er viktig. Jeg selv er likevel ikke så god på akkurat den sorten. Det har nok noe med alder og erfaringer å gjøre. Livet kommer jo gjerne ikke kun med rosa enhjørninger, det kommer med noen svik, blåmerker og arr også. Etter hvert som jeg har blitt eldre har det derfor blitt vanskeligere å slippe noen inn på meg, føler jeg. Antagelig fornemmes også dette av dem jeg måtte møte, slik at det ikke er så ofte jeg opplever at noen vil komme nært meg heller. Og dette er ikke klaging, for jeg har det bra der jeg er i livet nå, så det er mer som en realitetsorientering. Og en forklaring for meg selv. Det er i tillegg en forklaring jeg kan leve godt med, og det er jo de forklaringene en kan fordøye lettest en gjerne søker, for å opprettholde i hvert fall en liten illusjon om seg selv. Tanken på at en ikke er god nok eller interessant nok eller elskbar nok til å oppveie det en måtte slite med, er jo litt tung å bære.
Det er mye som kan få en til å føle at en ikke strekker til for noen. Du har sikkert grunner du også, selv om du ikke nødvendigvis deler dem med noen. Selv er jeg snart 63 år, ufør, og arbeider derfor kun tre dager i uken på et atelier som er tilrettelagt for kunstnere som meg. Jeg anser meg også som litt mer sensitiv enn gjennomsnittet kanskje, har dårlige lunger og sliter med angst, og er vel derfor ikke å regne som dagens catch, ser jeg for meg. Selv om jeg lager verdens beste kjøttkaker og jevnt over er både ganske omtenksom og renslig.
Andre har andre ting de kanskje ser på som et handikap, eller som de føler enkelte eller mange vil ha problemer med å akseptere. Noe de tror vil lede til at de blir puttet i en bås. Det kan være legning, kjønnsidentitet, utseende, økonomi, psykiske diagnoser, fysisk helse, hårtap, en inngrodd negl eller annet. Det trenger ikke å være store greiene før vi begynner å føle oss som annensortering. Siden jeg har en angstdiagnose og har vært til behandling for denne, har livet ført meg tett på andre med samme utfordring som meg selv. Men også berikelsen som ligger i å komme tett på de som har en annen psykisk utfordring, har jeg blitt unnet.
Ikke alle av dem jeg har møtt er likevel åpne om diagnosen sin. Og det tror jeg skyldes at de er redde for å bli stigmatisert, stengt ute eller snakket om. Samtidig er jo dette med at vi alle ønsker å bli elsket som den vi er, en sterk lengsel i de fleste av oss, tror jeg. Blir vi ikke det, må vi satse på noe annet. Noe som ligner på å bli elsket som den vi er. Så vi skammer oss og skjuler oss så godt vi kan, velger en fasade vi tror kan gi oss noe, og lever med skammen som en utpresser. Dvs en som har noe på oss og derfor begrenser oss. En som kan avsløre oss. Men hvor mye skal et vennskap koste? Hvor mye skal et forhold koste? Hvor mye skal kjærlighet koste? Hvor begynner og slutter vår taushet og vår skam?
Påsken ruller videre, og jeg får finne sofaen og tv. Det finnes sikkert noe å se på der. Hvis ikke så har jeg både nettet og noen videoer. I morgen kommer datteren min tilbake, og snart er både forkjølelser og andre virus borte, slik at hverdagen finner tilbake til sine mer eller mindre givende rutiner og muligheter.
Ta deg gjerne tid til å høre på musikken under dagens link, om du ikke har det for travelt.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar