Da Nerdrum dukket opp på utstillingen min.

Nå er årets høydepunkt over. I hvert fall et av dem. Torsdag var det åpning av utstillingen min Nangijala, noe som tok ca. halvannen time. For det kom godt med folk. Familie og venner og bekjente. Og noen nysgjerrige jeg kanskje ikke visste helt hvem var med en gang. Blant annet kom Nerdrum. Ja, ikke Odd da, men sønnen hans Öde. Ikke verst bare det. Så nå løper han vel rette veien hjem til far sjøl i stua, og forteller om den store opplevelsen han fikk ta del i. Eller kanskje ikke. Det er tross alt en nonfigurativ greie jeg viser i år, og disse gutta er mer interessert i det figurative. Kitch, kaller Odd Nerdrum det selv. Og etter hva en kan lese i denne artikkelen, går Öde i sin fars fotspor. Selv går jeg ikke i noen av fotsporene deres, og heller ikke min egen fars (Gud forby), så sånn er det med den saken.

For noen år siden var likevel Odd Nerdrum en jeg så veldig opp til. Så da jeg begynte å male selv, lå arbeidene hans der som noe jeg kunne strekke meg etter. Det er bra med noen som inspirerer. En annen ting som er bra, er at en utvikler seg. Og for min del tok saker og ting en litt ny retning etter hvert. Så nå har jeg i tillegg til det naturalistiske vært innom både installasjoner og det abstrakte. Hvor veien går videre nå er ikke så godt å si, men jeg har noen tanker som går i retning av å jobbe videre med det jeg har oppdaget i prosessen som ledet til den ferdige utstillingen Nangijala.

Prosesser er bra. Aller best er de om en klarer å ha litt kontroll på dem, uten samtidig å kvele alle nye tanker og muligheter. Det er fort gjort å låse seg til noe, og lukke alle dører som kunne blitt åpnet mot spennende nye opplevelser og forståelser. Som på så mange andre felt i livene våre, er nok en balanse bra. På den ene side, litt standhaftighet når evnen til å se, møter viljens begrensede evne til å skape. På den annen side, motet til å forkaste og forsøke på nytt og på nytt og på nytt.

I prosessen som ledet fram til Nangijala, har det blitt mye fram og tilbake, og da jeg skulle sette sammen utstillingen, endte jeg opp med å måtte forkaste brorparten av det jeg har laget i løpet av et år. Bortkastet er det likevel ikke det som ikke kom med. Det kan vises i andre sammenhenger. Dessuten har jeg fått høstet en god del kunnskap på veien, som jeg kan ta med meg inn i nye prosjekt, for så å søke videre. Jeg merker at det som føles som utenfor rekkevidde, ofte er mer spennende enn det jeg har full kontroll over.  Det jeg bare så vidt kan fornemme er en drivkraft jeg liker.

Selv om jeg nå starter på nye prosjekt, blir det noen dager fri først. Da jeg kom hjem til meg selv etter utstillingsåpning, gikk lufta fullstendig ut av meg. Plutselig var det ikke mer å hente, så siden da har jeg stort sett sovet. Ikke så rart kanskje, for de siste ukene har vært intense. Og ikke minst selve åpningen. Men sånn er det hver gang. Så jeg går nok ikke i kjellern. Jeg har etablert noen strategier gjennom årenes løp, og snart er jeg i gang igjen.

Til slutt vil jeg gjerne takke alle som tok turen til åpningen, og gjorde den til en helt spesiell dag for meg. Takk til samtaler, taler, smil, klemmer og blomster. Takk også til de som måtte ta turen i dagene som kommer. Utstillingen står til den 19.november.

Det øverste bildet viser tegningen "Gå mot ljuset, Skorpan. Nummer to viser eldste barnebarnet på Mackern. Hun ville dit etter åpningen - "kan vi kjøpe hamburger, Bestefar" - så da dro vi som er nærmeste familie og spiste litt. Det siste bildet viser plakaten til utstillingen, som forteller det du måtte trenge av opplysninger, minus det at den står til 19.november, for det glemte jeg å ta med. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: (I går så jeg på The Voice på tv, og der dukket denne sangen opp. Jeg synes den sangen passer bra til et blogginnlegg som vier seg til en utstilling som handler om døden.  Ta deg tid til sangen, og til de som fyller hjertet ditt med varme og lengsel. En dag er det plutselig for sent.)