Verdighet.

Begrepet ”verdighet” stammer fra prinsippet om at alle mennesker har sitt iboende, medfødte menneskeverd. Denne umistelige verdien har man utelukkende i kraft av å være et menneske. Vår verdighet kan styrkes når vi opplever at våre rettigheter og frihet respekteres og når vi lever i en situasjon der vi kan gjøre valg og handlinger som bygger opp vår selvrespekt, integritet og nestekjærlighet.

***

Da jeg gikk på nettet for å lese nyheter til morgenkaffen i dag, kom jeg over denne artikkelen, som forteller om en familie som ble utsatt for vold av mannen i huset i over tjue år. Det der var da småtterier, var det første jeg tenkte, etter å ha lest det som ble beskrevet. Kanskje andre også tenker slik. 

Fra tid til annen dukker det opp nyheter som den nevnte i media.. Jeg leser dem gjerne, og så legger jeg det bort igjen. Men i dag ville det ikke slippe. 

Også jeg ble utsatt for vold som barn. Ikke én gang, ikke to, men jevnlig fram til jeg var atten år og flyttet ut. Volden var til tider mye tyngre enn det som blir beskrevet i artikkelen. Det ble brukt grener  av trær, belter og knyttnever. Det var likevel ikke på det viset at jeg våknet opp til bank hver morgen, men jeg våknet opp til frykt. En frykt som jeg fremdeles kan kjenne på i dag, selv om jeg er over seksti år nå.

Å leve med en konstant redsel gjennom hele barndommen gjør noe med folk. Så den gjorde noe med meg også. Vold er én ting, men den er gjerne begrenset til episoder. Mens frykten blir en ikke kvitt. Den er der hele tiden. Som barn følger den deg til skolen på morgenen, den er tilstede når du er ute blant venner om ettermiddagen, og den øker på og tvinger deg inn i en form for overlevelsesmodus når du skal hjem om kvelden. Blikket sveiper omgivelsene konstant og ser etter farer. Dette sveipet blir en del av den du er. I dag blir jeg av enkelte opplevd som om jeg er god på dette med persepsjon. Det vil si oppfatte omgivelsene. Noe som kanskje kan være en fordel for meg som kunstner, men som på den annen side også kan være ganske slitsomt.

Å ta inn linjer og farger i naturen gjør vi hele tiden. Noen mer enn andre. Selv blir jeg fortalt at jeg gjør det mer. Jeg suger i meg detaljer og nyanser som en svamp. Det i seg selv kan oppleves som en god ting. Verre er det når jeg begynner å suge til meg det som handler om menneskene rundt meg. Alle de små signalene de sender ut, som noe i meg krever at jeg skal forholde meg til. Samtidig som jeg opplever disse signalene, skal jeg tolke dem, og jeg føler at jeg har et ansvar for dem. Og det er det ikke alltid like lett å ta på seg. Veldig mye ender kjapt opp med å bli min skyld. Derfor blir jeg fort utmattet av å være sammen med folk, og ender opp med å degradere meg selv. Så jeg trekker meg bort. Selv om jeg til tider kan virke omgjengelig og åpen har jeg vondt for å slippe noen for nært.

En annen ting som følger deg om du vokser opp med overgrep og frykt, er mindreverdet. Erkjennelsen av at du er mindre verdt enn andre. Du har ingen egenverdi. All verdi som kan knyttes til deg er samtidig knyttet til om du gjør det du får beskjed om på riktig vis. Som barn legger du ikke den følelsen og tankene rundt den bort når du går på skolen om morgenen. Du legger det ikke bort når det er meningen at du skal konsentrere deg om det du skal lære i skoletimen. Du legger det ikke bort når du skal lese lekser, er ute om ettermiddagen, eller når du er ti år, atten år, tjue år eller seksti år. Følelsen har satt seg i DNA’et ditt, og er like vanskelig å bli kvitt som kviser i ungdommen.

I går kveld så jeg et program fra et fengsel i USA, hvor de hadde et tilbud til noen yngre straffedømte gutter. De kalte det bootcamp. Om du klarte å fullføre et program som gikk over ca. et og et halvt år, ville du få avkorting av straffen din.

Bootcampen går ut på at du skal brytes ned fysisk og psykisk, og så bygges opp igjen til å bli et samfunnsnyttig individ. Du blir umenneskeliggjort, blir fortalt at du har ingen verdi,  får lite mat, lite søvn, og det brøles konstant til deg. Du tvinges til meningsløse rutiner og handlinger, kun for at du skal lære å underkaste deg. Gjør du noe feil, straffes du. Selv om det ikke ble vist fysisk vold i form av slag der, så var den psykiske volden av en karakter som kunne tatt knekken på den sterkeste, og ofte gjorde den det også. Mange klarte ikke å følge opplegget mer enn ei uke, selv om alternativet kunne være ti år i fengsel. Det ble altfor voldsomt. Det minnet om tortur.

For meg ble det å se dette som en tilbakeføring til barndommen. Min far var militær, og han var av den oppfatning at vold og frykt var det som skulle til for at jeg skulle bli det mennesket han ville jeg skulle være. Et menneske som var langt fra den jeg kanskje hadde et potensiale til å bli, men mer i retning en robot eller slave. Et underkastende og lydig vesen uten fri vilje, uten egne tanker og følelser. En tilfredsstiller.

Å leve mange år i en slik setting er vanskelig. Samtidig som du frykter og hater, er det også slik at du lengter etter å bli elsket. Der, i rommet mellom de to kreftene i deg, skal du forsøke å finne ut av rett og galt, stygt og vakkert, godt og vondt.

En barndom med slike krav og regler, vold og frykt, gjør det også vanskelig å etter hvert etablere egne verdier og evnen til å ta egne beslutninger tuftet på dem. Hele livet har jo handlet om å tilfredsstille noen, utslette seg selv, eller å vri seg unna det en gjorde feil. For meg førte dette til at da jeg omsider kom meg vekk og skulle stå på egne ben, hadde jeg ikke noe å holde meg fast i lenger, og så kicket angsten inn for fullt. Jeg følte jeg gikk i oppløsning. Fra å være fylt av en redsel for noe konkret, gikk det til å bli en flytende angst for noe jeg ikke klarte å forstå. Verden ble uhåndterlig, det samme var alle følelsene i meg. Og slik ble livet mitt i veldig mange år. Det preget meg gjennom både utdanning og relasjoner.

I dag, i en alder av to og seksti, er livet fremdeles preget av bootcampen jeg vokste opp i. Men det er ikke BARE preget av det. Årene har heldigvis også ført med seg en del nye erfaringer. Mange av dem fine. Og jeg føler at jeg har begynt å kunne forstå meg selv bedre etter hvert, og ikke minst akseptere meg selv mer. Jeg jager ikke lenger så mye etter å tilfredsstille andre for at de skal ta meg i mot og elske meg, og jeg har perioder hvor angsten stort sett er mindre enn den kan være på sitt verste. Den er heller ikke så flytende og uforståelig lenger, jeg har ikke så mange panikkangstanfall, men har nå mest sosial angst.

  

Så, hva ville jeg med å skrive dette?

Kanskje jeg ikke ville så mye. Kanskje det var bare noe som presset seg fram. Kanskje det var kun et nytt lite forsøk å på plassere meg selv i forhold til noe av verdi i livet mitt og finne en mening jeg kan holde meg fast i. Et snev av verdighet. Hvem vet. Nå er det i hvert fall skrevet, og så får du som eventuelt leser det gjøre det du ønsker med det. Som du gjør med så mye annet du møter i livet ditt, eller bærer med deg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: