Det kom en hyggelig telefon.

Så var det fredag og helg igjen. Uten at jeg føler det gjør den store forskjellen, for denne uken har jeg ikke vært på atelieret. Etter at jeg åpnet ny utstilling forrige torsdag, tok jeg noen dager fri. Men over helgen er jeg i gang igjen, med en løs skisse over et nytt prosjekt plassert i hodet et sted. For noe må en jo holde på med. En kan ikke bare sitte hjemme og ete eller stirre i veggen. Da graver en seg gjerne litt ned. For eksempel i ting som har skjedd før, eller ting en frykter skal skje framover. Et prosjekt å jobbe med er noe langt bedre å ha fokus på. Uten at jeg skal påstå at det må være et kunstprosjekt. Men noe som er knyttet til et mål er bra. For har du et mål, vil du også få oppleve en vei og en retning. Og den forsvinner ikke uansett om du kommer dit at en målsnor brytes eller ei. For på veien får du samlet nye opplevelser og erfaringer du kan vokse på.  For meg er det slik at det er alltid veien som gir meg mest. Rusen en kan oppleve når en kommer i mål, er gjerne intens, men den går kjapt over. 

Ikke alt en setter seg som mål må være så stort. Selv har jeg trimmet litt siste året for å komme i litt bedre form, men under innspurten av den nevnte utstillingen, ble det lite av den sorten. Nå må jeg skjerpe meg igjen. Og i går begynte jeg så vidt på det å ta tilbake rutinene. Noe som føles bra. Så får jeg se hvordan det går. Litt er uansett bedre enn ingenting. Bare det å reise seg og ta en knebøy eller en liten piruett på vei til skapet hvor chipsposen ligger og roper på oppmerksomhet, er bedre enn ingenting.  

Å bevege seg er bra. Mentalt, men også fysisk. Noe må likevel gjøres sittende. Akkurat nå sliter jeg bukseræva her jeg sitter ved pc-en min og hakker i vei på tastaturet, med lyset fra ei dagslyslampe/lysterapilampe rett i fjeset. Den står mellom tastaturet og skjermen, så den er ikke så stor. Likevel er den stor nok. Jeg begynte å bruke den i fjor, og skal bruke den fram mot våren i år også. Det skal hjelpe både mot depresjon og søvnvansker. Akkurat nå plages jeg ikke med noe av det, men satser på at lysrutinen virker forebyggende også. Uansett koster det meg lite å få litt lys i fjeset mens jeg for eksempel leser nyhetene på morgenen. Det finnes langt verre ting å få i fjeset. Ei bløtkake, for eksempel. Selv om litt krem i ansiktet heller ikke er det verste. Langt verre er det gjerne med dårlige nyheter eller at en får «sannheten» om seg selv servert på det viset, bare for å nevne noe.

Det var nå det. Livet er til å leve med i dag, kjenner jeg, og planene videre denne fredagen er ellers ganske hverdagslige. Ikke noe fest eller fjas eller store katastrofer i emning, bare rutiner. Mat må handles inn til helgen, og jeg skal lage kveldsmiddag hos kjæresten, som jeg gjør hver fredag. I kveld blir det fisk. Pasta med laks og sitronsaus. Håper det vil smake. Oppskriften finner du her.

Og mens jeg sitter her og skriver, fikk jeg nå en telefon fra gallerivakten, som fortalte at det har vært en del folk innom for å se utstillingen min, og at det har vanket mange gode tilbakemeldinger. Sånt er moro. For selv om jeg ikke lager det jeg gjør for å tilfredsstille andre, er det likevel viktig å bli forstått og verdsatt. Slike behov opphører ikke bare fordi en lager kunst, eller fordi en blir gammel. Dette er behov vi alle har. Store som små. Ros gir inspirasjon til å yte mer. I motsetning til hva for eksempel kun negativ kritikk, tvang eller trusler gjør. Dette burde vår blå regjering forstå, i stedet for å hevde at å ta godene fra de som har aller minst, vil tvinge dem til å yte mer.

Har du brukket ryggen, klatrer du ikke mer i fjellet bare fordi du ikke lenger klarer å betale regningene dine. Har du en psykisk lidelse som gjør livet vanskelig å takle, blir den ikke borte bare fordi du får større økonomiske utfordringer å slite med enn du allerede har. Det blir heller verre. Å hevde at det å ta fra fattigfolk er fordi de vil komme dem som utnytter systemet til livs, blir bare latterlig. For det er vel ingen som utnytter systemet mer og bedre enn de som har aller mest, og de får jo hele tiden mer, av Erna og Siv.

Og da har jeg ikke mer på hjertet for denne gang. Det ble ikke så mye av tanker og følelser som ble nedfelt, men det er nok ikke så mange som bryter ut i krampaktige hulk og fosser av tårer av den grunn, så det får stå sin prøve.

Det øverste bildet er bra utstillingen jeg i disse dager viser på Galleri VOX, og har fått tittelen Nangilima. Så kommer plakaten til samme utstilling, som står til den 19.november. Mens det nederste bildet viser et maleri jeg lagde  for noen år siden, og det bærer tittelen Hover. Jeg tenker at for et trent øye går det an å se at kulltegningen og maleriet er litt forskjellige. Det forteller deg og meg at det er mulig å strekke seg etter noe også i godt voksen alder.  Å forsøke på ting en ikke har gjort før kan være gøy uansett alder, ståsted og erfaringer, må vite.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Siden utstillingen min Nangijala tar utgangspunkt i døden, og vi alle kanskje savner noen som ble borte, valgte jeg denne i dag.