Ensomhet

I forbindelse med påske, var det noen som valgte å snakke om ensomheten sin i media. Den ene av de to jeg fikk med meg har valgt å være anonym, den andre er en ung dame fra Osterøy som heter Adelheid R. Greve. Likevel er disse nok bare som et glimt av toppen på et isfjell, der den virkelig store massen ligger skjult under en overflate. Det er mange rundt oss som er ensomme, alle med en historie de kan fortelle til en som vil lytte. Adelheids historie kan du lese mer om her.

Selv føler jeg meg ikke så ensom. Jeg er mye alene, men det å være alene er ikke det samme som å være ensom. Min alenetid handler for det meste om at jeg velger den. Jeg både liker og trenger en del alenetid. Noen ganger styres likevel valgene mine av angst, det vil si at jeg holder meg alene fordi jeg opplever det som tryggest, men det er ikke slik hele tiden. Jeg har stort sett hele mitt voksne liv hatt behov av å være litt alene, og jeg har blitt vant til det. Mye av kreativiteten min har også vært avhengig av alenetid. Når jeg er sammen med andre har jeg ikke så stort behov for å være kreativ, jeg får dekket behovene mine via samværet og det at jeg snakker om de tingene jeg ellers ville skapt noe med utgangspunkt i. Gjerne i form av en skulptur, et maleri eller en liten historie. Noen ganger kommer det jeg vil skape lett. Andre ganger presser det seg fram først etter lang tid, hvor ingenting har blitt gjort - i det minste ikke noe jeg kan vise til andre. Men tiden hvor lite konkret skjer og jeg bare er alene med det jeg tenker og føler er likevel viktig for meg. Og for sluttresultatet.

Da jeg leste fortellingene jeg linket til over her, kom jeg på en liten historie jeg skrev for noen år siden. En fortelling om en ensomhet som er mer av den stille sorten.  Så det er den som blir dagens lille blogginnlegg.

LYKKE

Kanskje var det en onsdag, men akkurat det er i grunnen ikke så viktig. Det kunne like godt ha vært en annen dag, hun kunne ikke huske det lenger. Dagene blir jo lett så like når en bor alene og ikke er i jobb, og så er det det der med korttidshukommelsen da, hun måtte jo innrømme at den ikke helt var den samme lenger. At den hadde blitt dårligere og dårligere etter hvert som årene krevde sin rett. Ikke minst etter at hun ble pensjonist. Da var det liksom ikke så mye å bruke hodet til lenger, ikke så mange konkrete problemstillinger å forholde seg til, uten om hva en skulle ha til middag og slikt da, eller om en i det hele tatt skulle gidde å lage middag. Ikke akkurat hjernetrim det der.

Men kanskje var det en onsdag, i hvert fall var det en formiddag, og det var en hverdag. Hun holdt på å forberede en liten tur ut. Skulle vel handle litt, ett eller annet, da hun førte handa opp til pannen. Kunne ikke si akkurat hva som fikk henne til å gjøre det, ikke der og da i det minste, men vi har vel alle en eller annen gang opplevd det samme. Vi fører handa eller en finger til et punkt, for eksempel i ansiktet, uten helt å vite hvorfor, og så kjenner vi at det er noe der. Og som regel er det begynnelsen på en liten kvise eller noe slikt. Nøyaktig slik var det med henne også. Hun førte handa opp til pannen og en fingertupp fant fram til et punkt like ved hårfestet. Der registrerte hun at det satt en liten klump. Ikke stor, litt mindre enn et knappenålshode kanskje, men myk. Hun bare registrerte det, ikke mer enn det. I etterkant hadde hun spurt seg selv om hun ikke tross alt hadde tenkt at det måtte være en kvise, men hun hadde ikke gjort det, i det minste kunne hun ikke finne en erindring om en slik tanke. Slik hun husker det hadde hun bare registret punktet uten å feste seg videre ved det, som om registreringen satt utelukkende i fingertuppen, ble arkivert der som et likegyldig minne, uten at hjernen i det hele tatt ville la seg involvere i en slik bagatell, og så hadde hun tatt sin hatt og kåpe og forlatt leiligheten.

Det skulle gå noen dager før hun igjen registrerte det lille punktet der oppe i pannen. Hun hadde spist, og satt med sin sigarett og så på et eller annet intetsigende program på fjernsynet da fingeren helt på egen hånd fant tilbake til den lille forhøyningen. Det var ikke en bevisst handling fra hennes side, ikke i det hele tatt. Fingeren bare tok seg en tur og visste nøyaktig hvor den skulle. Og kvisen, for nå var hjernen med, og den definerte punktet som en kvise, var blitt større. Ikke mye, men allikevel større. Og hun tenkte at det var da merkelig; en kvise? Hun hadde da ikke hatt en eneste kvise på den tid hun kunne huske. Kviser var jo noe som tilhørte ungdommen, puberteten, og hun smilte litt for seg selv da hun gikk på badet for å se om hun kunne se noe. Følte seg nærmest oppkvikket, som om en spennende liten opplevelse hadde sneket seg inn i den forutsigbare hverdagen og gjort tilværelsen til et spørsmål igjen. Hun følte seg nesten ung.

I speilet kunne hun se at det satt en liten forhøyning der oppe over pannen, nøyaktig slik som fingertuppen hadde formidlet. Hun strøk over den igjen, nesten som et kjærtegn. Vred på hodet for å la lyset få treffe slik at det dannet seg en liten skygge, og ble mer og mer fascinert. Gikk ut av badet med en følelse av sol i hjertet og humret stille for seg selv.

Den kvelden var fingeren rett som det var oppe for å kjenne på det lille punktet, og hun ble mer og mer begeistret for dette som hadde kommet som et lite avbrekk i rutinene. Hun følte seg lykkelig. Ja, utrolig nok så følte hun seg faktisk lykkelig, det var bare å erkjenne det. Det var nesten som om hun hadde funnet en venn.

***

Skulpturen lagde jeg på åttitallet, og jeg har kalt den Angst.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: LALEH