Ikke alt en kaller en spade henger på greip.

Det er mandag, og jeg skal ikke på atelieret i dag. Derfor var det noe dritt at jeg våknet kvart på sju. Men, himmelen er blå og våren er i lufta, så jeg får vel la være å klage, her jeg sitter og gjesper og kanskje ikke kjenner meg så kjempevåryr, men i hvert fall i live.

I går feiret vi bursdagen min, med gaver, kaker og familie og det som hører til. Ikke minst kaker. I tillegg til det kjæresten og jeg sto for, hadde barnebarnet laget deilige sjokolademuffins, litt hjulpet av mamma. Så nå er sekstiårsdagen definitivt lagt bak meg. Det får jo være grenser for hvor lenge en skal dra den ut, og for eksempel skrive blogg om den. Men for likevel å fortsette litt til, så var altså barnebarnet på plass i går. Noe jeg synes er veldig koselig. Selv om det skrives i media at bestefar lever farlig, fordi bestefarrollen kan få en til å føle seg gammel og attpå til mindre maskulin. Hallo, jeg er jo seksti, og det å bli bestefar er jo livets gang. Jeg elsker at ungen klatrer rundt på meg, og føler meg ikke mindre maskulin av den grunn. Så den artikkelen nekter jeg å henge meg opp i. Verre er det med kyllingkjøtt og resistente bakterier og den skiten der, det henger jeg meg litt opp i. Så inntak av fjærkre har minket betraktelig de siste månedene, det skal innrømmes.  Selv om det kanskje ikke er den mest utfordrende innrømmelsen å komme med. Men alt trenger jo ikke å være utfordrende eller grensesprengende eller selvrealiserende eller utviklende eller forskjønnende. Innrømmelser gjør en jo tross alt hele tiden, manifestert via handlingene vi velger å gjøre eller å vike unna. Selv om vi ikke nødvendigvis ser på det som innrømmelser. Noe som igjen kanskje skyldes vår store evne til å rasjonalisere bort ubehagelige erkjennelser, tanker og følelser vi skaper gjennom vår måte å være på, og å kalle en spade for noe som ofte ikke henger på greip, i stedet for å kalle det en spade. Kjært barn har mange navn, men det er det mye som har, og ikke alt fortjener og kalles kjært av den grunn.

Kaffenivået har nå sunket i kruset mitt. Kruset er svart, og jeg bruker det samme hver morgen. Morgenrutinene mine inkluderer derfor en liten koppevask, for en skitten kopp er uappetittelig. Rutinene mine er rimelig ufravikelige på morgenen, men i dag glemte jeg å slå på kaffetrakteren, noe som gjorde at ting ble litt forskjøvet. Til vanlig setter jeg på kaffen først, og så er den akkurat ferdig når jeg har fått drukket et glass vann, vasket koppen, ristet ei brødskive, tatt medisiner, ei vitaminpille og en skvett tran. Men i dag måtte jeg altså vente litt på at kaffen skulle bli ferdig. En tidsforskyvning som ikke nødvendigvis forplanter seg gjennom dagen og skaper umulige situasjoner, men likevel gir meg noe uspennende å skrive blogg om, samtidig som jeg spør meg selv om det er alzheimern som er på gang. En smule hypokonder må en jo få være, noe annet ville jo vært litt sykt.

I dag er planen å tømme et to hundre og førti liters akvarium for fisk, og gi dem bort til en butikk som handler med slikt. Det er en gruppe fra Malawisjøen som skal ut, og akvariet skal etter det i stedet huse en gruppe fisk fra Tanganyikasjøen, som dermed får mer enn doblet sin lekeplass.  Det betyr også at akvariet hvor fiskene fra Tanganyika nå lever, blir lagt ned for godt. Så da vil jeg sitte igjen med fire akvarier, mot elleve tidligere. Noe som jo er en merkbar nedgang, men også en velkommen en. Noen ganger er forandringer helt ok, uten at jeg tenker sykdom i det hele tatt. Så egentlig er jeg nok frisk som en fisk, oh yea, der har du meg.

Nå skal jeg runde av. Det gjenstår bare å finne et bilde jeg kan legge ved dagens lille blogginnhold, og en liten video jeg kan putte under Dagens link. En vil jo ikke bryte alt som finnes av rutiner. Det får holde at morgenkaffen ble et minutt forsinket.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Om lidt er kaffen klar