I dag ble jeg 60 år ung.

”Stolthet er en fanebærer uten annen misjon enn å bære fanen, og alle mine ord, min kunst, min nakenhet, mitt sitrende hjerte, min glede, min sorg, min lengsel og summen av mitt liv, ikke annet enn krampetrekninger under varietéscenens spotlight i håp om å bli elsket.”

Dagen måtte jo komme, i dag er det seksti år siden jeg så dagen lys. Så kan en jo diskutere om dette barnet som ble meg burde blitt født, men født ble jeg uansett, før jeg ble slengt litt hulter til bulter inn i det som skulle bli livet mitt.  Nå, seksti år etter at jeg poppet ut av mor mi, har de verste stormene lagt seg, og jeg er glad for at jeg er i live og får oppleve dagen. Livet mitt har blitt roligere, arr har bleknet, Kaos er ikke lenger en så markant del av følelseslivet mitt og derfor heller ikke så styrende for valg jeg tar. For jo da, valg har jeg gjort gjennom hele livet, og ikke alle er jeg like stolt av. Men noen har ført til noe godt. Som det at jeg fikk to nydelige døtre, det at jeg valgte å bli i sammen med kjæresten min for ni år siden, og det at jeg valgte å begynne å arbeide ved Galleri VOX da helsa sviktet og jeg ikke lenger klarte å arbeide som keramiker. Dette er valg som har ført med seg muligheter for å ta nye valg, hvor noen av dem også har endt opp med å få gode konsekvenser. Og til og med noen malerier har det blitt, som jeg er mer eller mindre stolt av. At jeg skulle ende opp som maler, hadde jeg ikke trodd, da jeg ved århundreskiftet lå så langt nede at blikket ikke en gang nådde lys, og i hvert fall ikke farger. Men ting skjer. Noe velger vi, noe velger andre for oss, og livet som den formbare tilstanden det er, byr ikke kun på motstand og tenners gnissel. Det byr også på muligheter, gleder og læring.

Vi har alle en idé om hvordan et fullverdig liv er. Og vi har alle en idé om hvordan vi ønsker vårt eget liv burde blitt, eller skal bli. For de færreste blir ideen om det perfekte liv synlig i form av noe vi eier, i den virkeligheten vi ender opp med. Til nød kan den blir synlig som en overflate vi kan pleie og vise fram, men under overflaten ligger det gjerne også ting, som vi kanskje ikke alltid er like glade i å vedkjenne oss, eller la andre få ta del i. Slikt som sorg, skam, hjelpeløshet, sinne, hat, kjærlighet som ikke blir møtt eller ble slik vi forventet, standarder vi ikke klarer å leve opp til eller annet. Det er ingen som slipper en fis midt i et samleie i drømmene våre, men i virkeligheten kan det skje. For sånn er virkeligheten, at den ikke er så opptatt av en fjert, kviser eller andre småting.

For mange ender kanskje ideen om det gode liv opp med å inneholde drømmer og bilder av ferier, dyre eiendeler, lykke, kjærlighet vakrere og renere enn det Hollywood klarer å vise på sin aller beste dag, den handler kanskje om de store opplevelsene, penger, silikon eller et vakkert utseende, og om det å bli akseptert, respektert og tatt i mot. Slik har det mye vært for meg også – minus silikonen. Men nå tenker jeg på det gode liv som dager uten angst. En dag med stille velvære, hvor jeg kan se meg rundt og kan føle at jeg har litt kontroll. Jeg drømmer ikke mye om de store og spektakulære opplevelsene, jeg drømmer ikke om sydenferier eller om å bestige Mont Everest.  Jeg drømmer ikke om å havne i kunsthistoriebøkene eller om å bli hyllet på andre vis. For meg har det gode liv blitt et lite liv, ikke et grensesprengende et. Et liv jeg er i stand til å takle. Rammer og forutsigbarhet. Hvor jeg har såpass kontroll over følelsene mine at de ikke hele tiden overvelder meg, og kaster meg inn i en tilstand av angst og sorg, mindreverd og håpløshet, hvor jeg tvinges til å velge mellom ting jeg ikke ønsker å velge mellom. Og noe så lite som dette mener jeg at jeg har rett til å drømme om.

Drømmer må ikke være politisk eller sosialt korrekte. En er på ville veier om en i tillegg til å la andre bestemme hvem en skal være, også lar dem bestemme drømmene en har. Drømmer er ikke noe en skal hente ut av en katalog, på linje med møbler. Det er lov å drømme om noe annet enn naboen. Også eremitten som søker stillhet har et liv og en drøm om noe. Munken som søker mot Gud har et liv og en drøm. Alenemoren som ikke har penger til å kjøpe sykkel til barnet sitt har et liv og en drøm. Mannen i rullestol har et liv og en drøm. Alle har drømmer, store eller små. Og ikke alle drømmer det samme. Drømmer må ikke nødvendigvis komme flatpakket, klare til å monteres etter en tydelig bruksanvisning. 

Den som har smerter drømmer kanskje om noe så lite som en eneste dag hvor smertene er borte.  Alt må ikke handle om den perfekte fasade, de dyreste tingene, de voldsomste orgasmene eller et rosa slør av Disney over omgivelsene. Vi har alle rett til å velge det livet vi skal leve i morgen, ut ifra det livet vi allerede har levd. Og det livet vi har levd, de valgmulighetene vi ble gitt, de forutsetningene vi fikk utdelt, de dårlige valgene vi gjorde, sårene vi fikk eller delte ut, vi må ikke nødvendigvis gjemme det bort og late som om det ikke finnes lenger. For det finnes, et sted inni oss, og vi burde søke visdom i det, i stedet for å skamme oss over det. I stedet for å søke stolthet i noe som på sin beste dag uansett ikke bygger på annet enn ærekjærhet eller egoisme. Det er mye vi i stolthetens navn kan gjøre som vi aldri burde gjort. I stedt for å vise litt ydmykhet og raushet.

Dagen i dag feires rolig. Kjæresten har invitert meg på middag, og det blir koselig. Og så samler vi litt unger og barnebarn og fråtser hemningsløst i kaker og den slags til helgen. Jeg har ikke lyst på så mye styr. Så derfor blir det ikke det. For det er jo tross alt min sekstiårsdag.

Jeg lurer på hva Beate skal servere meg til middag, mmm…

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Stand by me