Tourniquet

Morgenen startet uten nett. Arrrgh!

Jeg hater når rutinene mine blir brutt.  I hvert fall en liten stund. Så tilpasser jeg meg. Etter først å ha harka opp et frodig og relativt fargerikt utvalg av ord med tilknytning til stor F og et litt varmere miljø enn det Bergen kan tilby en regntung dag i april. Men selv om veivalget jeg blir tvunget til å ta denne morgenen minner mye om å resignere, så kanskje resignasjon ikke alltid er en dårlig ting, slik tilpasning heller ikke bærer en merkelapp med ordet negativ, og kun det. Og der har en jo i så fall en sjokknyhet på morrakvisten for noen og enhver, som kan fjerne grumset fra de lett blodskutte og riste litt i plattformen vi hviler vårt bedagelige og noe slitne legeme på, de nærmest pulveriserte ruinene av barrikadene vi en gang påberopte oss å eie den frie utsikten fra og som nå minner mer om en myk og brei, trygg seng: Ikke alt er ensidig, fastslått, opplest og vedtatt.  Oh yea, tygg litt på den bitre pilla til kaffen, før fyrstekaka igjen får første prioritet.

Det ble ingen nyheter på meg denne morgenen. Ingen nettaviser. Så jeg går glipp av alle drap og ulykker og sausen av fargerik reklame. Ingen bedøvende stikkpille for min sjels hissige hemoroider denne onsdagen. Men noe måtte jeg jo finne på som en forlengelse av resignasjonen, så jeg fikk i stedet bladd igjennom en mappe med bilder av kunst jeg har samlet. Ting jeg føler inspirerer meg og berører meg, og som jeg kanskje ønsker skal påvirke mitt eget kunstneriske uttrykk.  En kollega sa en gang at en god kunstner er en god tjuv, men det er samme mannen som hevdet at Gud ga oss evnen til å ljuge, og at det da bør være nærmest vår plikt å bruke den evnen. Og det finnes kanskje en relativ sannhetsgehalt i et slikt utsagn, selv om forutsetningen for den ikke nødvendigvis er riktig, og at slutningen dermed også blir av usikker karakter. Vi vet jo ikke om det finnes en Gud. Vi har ennå ikke sett han, eller hun, eller det. Du som har nettilgang kan jo ta et raskt søk og se om det dukker opp et troverdig portrett, eller et familiebilde med deltagere både ved høyre og venstre hånd og andre plausible steder. Men uansett hvor sterkt og villig du tror, vil du neppe finne noe. Du må nøye deg med å støtte deg på troen.  Det er derfor det kalles å tro på Gud, og ikke vet på Gud.

Nå må jeg ta en pause, og hive legemet inn i dusjens varme våte kjærtegn. Dagen kaller med sine gjøremål. Resten av denne onsdagsbloggen får jeg gjøre ferdig senere. Jeg vet du sitrer i spenning og forventning allerede, gitt den subjektive sannheten som ligger rotfestet i min egen opplevelse av disse ords lesverdighet og pirrende utvidelser av trange virkeligheter. Men der har vi vel nok et eksempel på det å vite, hvor forutsetningen for konklusjonen er bæreren av en noe tvilsom sannhetsgehalt, og trolig er akkompagnert av grynt, slim og oppsamlet grums fra irrgangene av min tungt bedervede sjel, mer enn salmesang, basuner og smilende kjeruber med panfløyter og lubne bakstusser, flagrende jomfruelig som Tingeling mot et bakteppe av absolutt og opphøyet renhet.  Også kalt Disney.

Pause.

Det har gått noen timer. I mellomtiden har nettet falt på plass. You Get it? Dermed er jeg rimelig fornøyd og på grensen til noe som minner om yrhet, eller i hvert fall målrettethet, og vil vel snart få kastet disse bevingede ord ut i den store verdensveven. Slik at de når deg. Hvor enn du måtte være, fysisk eller psykisk eller åndelig. Hva ordene og de litt springende tankene mine har å tilby deg vet jeg dessverre ingenting om. Men hallo, alt handler ikke bestandig om deg, så skjerp deg. Det går an å engasjere seg likevel. Har jeg hørt. Men innerst inne liker du nok at ting handler om deg. Så lenge du har kontroll. Men det har du ikke alltid. Så det skal vel innrømmes at du til tider er godt fornøyd om at ting handler om andre også. For eksempel meg. Så da er jo disse ordene nærmest for en gave å regne. 

Det er ikke alle som liker å få gaver. De liker bedre å gi bort. Fordi de er redd for at følelsene som oppstår når de mottar noe skal stå skrevet i ansiktet på dem, og fordi de er redd for hvordan disse synlighetene blir tolket av giveren. Eller fordi de føler at gaver forplikter til gjengjeld, og da må jo det en gir stå i forhold til det en får. Det blir en ubalanse om noen gir deg noe verdifullt på linje med en diamant, mens du selv gir en binders.  Og ubalanse liker vi ikke. Det er ubalanse som er inngangsporten til denne verdens fall. ”Someday, and that day may never come, I'll call upon you to do a service for me. But until that day, accept this justice as a gift. 

Og ja, den oppmerksomme kjenner igjen dette sitatet fra Gudfaren. Men ro ned, denne bloggen vil aldri komme til å kreve noe av deg. Du leser den frivillig, og du lar være frivillig. Alle krav som er knyttet til Vannlandet er knyttet til meg. Jeg har mange krav knyttet til meg selv. På mange felt. Men noen ganger knyter jeg dem opp. Og en sjelden gang kan den følelsen som oppstår da minne om frihet. Andre ganger minner den mer om skyldfølelse. De knutene som er lettest å knyte opp er de litt løse med sløyfe, som jeg nærmest kan pynte meg litt med. De verste er de som jeg ikke helt vet hvor er, men vet om kun fordi jeg kjenner noe som strammer. Dette noe kaller vi i blant tourniquet. Og vi har dem alle. Ett eller annet sted. Kanskje flere steder. Greia med en  tourniquet er at om vi klarer å løse den opp, så vil blodet flyte lettere i årene våre, og vi vil kjenne oss lykkeligere, lettere, mer fulle av energi. I hvert fall når angsten for å forblø har lagt seg. Bare prøv så skal du se. I mellomtiden må du 

ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  Tourniquet