Noe må en skape selv.

Det er helg. Og dagen i dag startet med at jeg skiftet vann og puslet litt med akvariene mine. En jobb som tar ca en og en halv time. Altså ikke så store jafsen av en tjuefiretimers syklus. Likevel kan det i blant være en bøyg å komme i gang. Men kommer jeg i gang føles det veldig godt etterpå. Det vil si at jeg får høste en gevinst etter en investering.

Det finnes mange felt en kan investere noe i. Noen investerer penger, for at de skal vokse. Sjøl gjør jeg lite av akkurat det, for jeg har ikke så mye penger å investere. Så skal jeg investere noe må jeg finne andre ting, og andre felt. Og på noen av disse feltene kan en også oppleve at noe vokser. Konklusjonen på det må være at en ikke trenger penger til alt.

Ett felt hvor det går an å investere noe, er i forhold til andre mennesker. For eksempel venner eller familie. Når kjærestens barn krangler, og det gjør de jo som barn flest, så handler det mye om beskyldninger rundt hva den andre gjorde eller ikke gjorde, og at ingenting nytter.  For den andre hører ikke likevel. Og så slenges det beskyldninger fram og tilbake og brukes ord som hjernedød og spisse adjektiver koblet til utseende, og ansvar plasseres aldri på en selv. Da sier jeg at de får investere litt. Ikke bare kreve. Jeg sier at om en av dem stopper med å plage den andre, og ikke hele tiden pirker borti eller krever ting, men heller lytter og ser om det går å gjøre noe selv, så vil den andre antagelig følge etter. For slik tenker jeg at ting kan henge sammen. Noe de selvfølgelig driter glatt i, og fortsetter med å skrike og knipe og dulte og beskylde. Men so what. Ikke alle investeringer gir umiddelbar gevinst. Så jeg fortsetter med å gi råd og hinte om sammenhenger. Dag etter dag, uke etter uke. Og jeg satser på at noe av det jeg sier likevel vil feste seg i dem, og at det en gang i framtiden kanskje vil hjelpe dem i en situasjon hvor de trenger redskaper og andre tenkesett enn meg, meg og mitt, mitt, for å få til en relasjon. Det vil si at jeg i en slik situasjon investerer noe annet enn fysisk å skille dem, og i stedet for umiddelbar gevinst ser et stykke framover.

Slik er det med akvariene mine også. Halvannen time nå og da gir meg i tillegg til tilfredsheten over å ha gjort en jobb, masse glede et stykke fram i tid. I stedet for bekymringer og følelse av og ikke få til det jeg vil, som jeg gjerne ville ende opp med om jeg ikke investerte noe.

For tiden holder jeg som tidligere nevnt her på Vannlandet på med et trash art prosjekt. Jeg lager kunst av gamle ting som ellers ville blitt kastet. Utstillingen er samtid ment å være ganske så forgjengelig. Kanskje vil elementer i det jeg gjør ende opp med å pryde en stue, men antagelig ikke. Så jeg investerer tid og penger i noe som ikke gir økonomisk avkastning, og kanskje heller ikke spesielt mye prestisje. Likevel er det ikke bortkastet. For det første åpner jeg opp for temaer i meg selv og andre. Samtidig lærer jeg noe i prosessen mens jeg holder på, problemstillinger og løsninger jeg kan ta med meg videre inn i andre prosjekt. På den måten blir ikke investeringen bortkastet, den får bare ingen umiddelbar og helt konkret gevinst, utover utfordringene jeg overvinner i prosessen, dialogen som oppstår i meg selv og i forhold til andre, og dermed forhåpentligvis en form for vekst.

Veldig ofte når jeg holder på med noe, ender jeg opp med å investere kun det jeg tror jeg kan slippe unna med. Og det kan virke som at det kan funke, i hvert fall en stund. Men om jeg derimot en enkelt gang i mellom strekker meg forbi det jeg egentlig tror jeg gidder, orker eller klarer å få til, så gjør det noe med meg. Og veldig ofte noe positivt. Fordi jeg opplever å gå over mine egne grenser, i stedet for å klamre meg til noe jeg innerst inne vet ikke er bra nok, eller burde vært valgt annerledes.  En kan si at jeg utvider meg, i stedet for å forsterke de bortforklaringene jeg kan gjemme meg bak.

Jeg vet ikke om dette jeg skriver nå oppleves som moralisering. Selv tenker jeg ikke på det som det.  Jeg tenker på det som logikk. Om jeg selv får til å være den logikken min sier jeg er tjent med å være er derimot et helt annet tema. For der kommer jeg ofte til kort. Det betyr likevel ikke at jeg trenger å resignere, gi opp, slutte å prøve. For alt trenger jo ikke å gi umiddelbar gevinst. Selv om det er lett å håpe på det. 

Det er dessverre for meg ikke slik at selv om jeg på noen felt har rett til å stille krav, så vil alt jeg krever falle ned i hendene på meg. Og ikke er det slik at jeg kan drømme meg til alt, selv om det å drømme er viktig. Noe må jeg jobbe meg igjennom og skape selv. Og sånn funker det vel for flere enn meg.

FASE

jeg lenket meg fast
til drømmene

da illusjonene
ble båret sprellende ut

forbannet være

bredbent fornuft
med vinkelsliper

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  Playing for change