Livet som friksjon.

Bergen har igjen tatt på seg sin hvite, kalde kniplingskjole, og det fikk meg til å kaste blikket tilbake gjennom tid og rom og la det fly på brede vinger, til det landet i de dype, snøkledde østlandsskoger, dit jeg som ung mann flyttet etter å ha vært innlagt et år på Glitre Lungesanatorium. Livet hadde tatt en ny vending. Inne i skogen skulle jeg komme til å bo i to år. Sammen med et par polarhunder, angsten min, og et bånd til to kvinner som fantes i livet mitt.  En voksen og godt etablert, og en ung og i startfasen som meg.  Men det har gått mange år siden da. Kvinnene er ikke lenger en aktiv del av livet mitt, hundene er for lengst døde, livet i skogen var langt mer omfattende på både godt og vondt enn det jeg skisserte her, og jeg selv har endt opp i urbane strøk vestpå.

Fem kilometer inne blant ruvende grantrær lå hytta jeg leide. Jeg flyttet inn en beinkald vinter rett før jul. Vasset de fem kilometerne langs nedsnødd skogsbilvei i mørket, med bikkjene og en diger koffert de måtte dra gjennom snøen for meg, og astmaen som kniver i lungene og en tourniquet rundt brystet.  Og selv om jeg flere ganger holdt på å resignere, kom jeg etter flere timer fram. Låste meg inn. Og fikk satt på varme.  

I løpet av de to årene jeg ble boende i hytta gikk jeg lange turer i et tempo jeg selv kunne velge. Til jeg en dag forlot skogen med håndleddene flerret og hakket opp ved hjelp av en knust flaske, etter en fortvilet jakt etter en pulsåre og et fritak fra angst og depresjon og opplevelsen av meg selv, som hadde pakket på seg i stillheten og etter hvert ble for mye. I tå år så jeg likevel årstidene skifte, og elgoksen bade i et tjern. Jeg så rev og hare, orrfugl og hauk. Jeg badet naken i en kulp og sov under et rotvelt. Og i mørke vinternetter satt jeg og tegnet i hytta, eller laget små ting av det som måtte by seg. En gammel skinnjakke ble en veske. Et par sko til smykker, en tønne og en dør ble nytt spisebord. For mye kan brukes, som ellers ville blitt kastet. Både ting og folk.

I dag sitter jeg igjen og lager noe av brukte ting. For livet brakte meg etter hvert til en kunstutdannelse, og nå er det stort sett kunst jeg driver med. Først ble det keramikk og skulptur, så maleri, og det siste er at jeg forsøker meg på video og trash art. Bildet som følger dagens blogg er av en detalj fra gjenbrukskunsten. Detaljen er en skisse jeg skal jobbe videre med, og fra et tablå som skal fungere sammen med maleri, tekst og video. Planen er å lage fire, fem forskjellige tablåer og knytte dem sammen i form og innhold. De ferdige løsningene krever fremdeles en del tanker, prøving og feiling for å komme i mål, for jeg har ingen mal å gå ut i fra. Men innholdet er klart. Dette handler om å fortelle historier, og ikke kun om formale spørsmål. Og jeg har god tid. Utstillingen skal ikke vises før i mai 2014. Hva den skal kalles vet jeg ikke enda, men arbeidstittelen er  ”Innerst  i hjørnet ( transformasjoner)”. Før denne utstillingen skal jeg likevel vise utstillingen ”It’s all about love  me”, som er en ren maleriutstilling. Den kommer i september, og er allerede ferdig. Kun montering gjenstår. Maleriene skal stilles ut som en samlet og voluminøs skulptur.  Samtidig har jeg begynt å planlegge en tredje utstilling. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan. I stedet for å skrike alle mine tanker og følelser håpløst mot svarte, tause skogen.

Hvert tablå i utstillingen med trash art skildrer en skjebne. Historiene forteller om mennesker som deg og naboen din, men som møtte en vegg, og derfor måtte ta noen valg. De forteller om det å stå midt oppe i disse valgene, med hele sin fortid på ryggen, og en usikker framtid. Hvor ingen ting er lagt, ingenting sikkert, og det ikke finnes rotfeste bakover. Og jeg vet at jeg har skrevet om trash art-prosjektet før, men det er dette hjertet mitt og tankene er opptatt av nå, så jeg kommer sikkert til å skrive mer om det også. Det er bare sånn det er. Deal with it, eller finn på noe annet å gjøre enn å dele tiden din med meg. Livet flommer over av opplevelser som venter. Alt du trenger å gjøre er å gripe tak i mulighetene før de forsvinner i dass. Hva du griper tak i og hvordan er opp til deg. Du kan gripe din egen resignasjon og krølle deg sammen med den som om den er en kravløs, myk bamse som gir deg trøst. Du kan knuse en flaske og gå hatefullt løs på din egen kropp for å snevre inn virkeligheten og i det minste kunne få definere smerte. Eller du kan gjøre noe annet. Og det er dette Vannlandet bygger på, det er dette som er min kjepphest: Ting er mulig. Du er mulig. Alt det andre jeg skriver om er kun fyllmasse. Mitt liv og detaljer fra det er ikke viktige i denne sammenhengen, det er bare en innfallsport for å kunne fortelle deg at du har en verdi. Fordi jeg ikke vokste opp med eiendomsretten til en slik verdi i meg selv, og derfor vet noe om konsekvensene. Men også fordi jeg etter hvert likevel har funnet fram til noe som er verdifullt for meg, fant noen som tillater at jeg er meg - både privat og i jobbsammenheng - og i siste instans fordi jeg ble anmodet om å skrive om disse tingene. Men dette er heller ikke det som er viktig i denne sammenhengen. Det er kun forklaringer. Hverdagen min som vises her på Vannlandet er bare sokkelen for skulpturen, bakteppet på scenen, rammen for bildet du skaper i hodet ditt mens du leser.  Og bildet handler om deg. Mens lerretet med alle fargene som til tider flyter over i hverandre er mitt forsøk på å holde fram et speil. Slik at du kan se deg selv innenfor en ramme og i en sammenheng. Og kanskje få øye på den lille detaljen som gir deg en rettighet du ga bort, mistet eller aldri fikk - en verdi, en mulighet eller et håp.

Det lille avsnittet som følger, er hentet fra teksten som er knyttet til ett av tablåene jeg arbeider med nå. Historien handler om å tilkjempe seg eiendomsretten over seg selv som menneske og egen identitet, og bærer tittelen ”I,m the outcast”:

”Jeg forlot alt. Jeg ville ha alt. Jeg var trettifem år. Hadde mitt eget firma. Jeg hadde to biler. En kone vakrere enn de vakreste. Tre nydelige barn. Jeg hadde hus og hytte. Og båt. Jeg hadde alt, men ingenting. Livet mitt var et hull jeg knulla uten annen opplevelse enn friksjon.”

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: I skogen finnes et monster.