Livet har skjedd deg. Livet skal skje deg.

Det har snødd i natt. Jeg hadde håpet vi var ferdig med den sorten nå, etter at den forrige snøen hadde regnet bort. Men det var vi altså ikke. Trøsten får være at på denne lørdag i februar revnet nettopp skydekket uten en lyd utenfor vinduet mitt, så nå skinner sola over den hvite flaten, og strør med rik hånd glitter utover nærmiljøet, mens ute i horisonten henger grå skyer over grå sjø som en forsterkende kontrast til det skinnende hvite. Så får jeg heller leve med at alt som glitrer ikke er gull. Noe det selvfølgelig heller ikke trenger å være. I blant er det nok å se på kråkesølv for å bli fascinert. Eller en revne i skydekket. En trenger ikke alltid å koble gullvekt og dollarkurs opp mot det vakre. Det blir likevel ikke vakrere av den grunn. Vi bare lar oss lure til å tro det, fordi begjær og eiertrang så lett forveksles med vårt barndoms kaleidoskop.
  

Det er noen dager siden jeg sist skrev på Vannlandet. Men livet har ikke stoppet opp på mine kanter av den grunn, og byr på andre ting enn små bokstaver på en dataskjerm. Blant annet har jeg tatt en viktig beslutning i forhold til utstillingen jeg arbeider mot. Og det er kanskje helt uinteressant for deg som leser dette, men ganske spennende for meg.

Valg er ikke det verste en kan ta. Noen tar kokain, og det er mye verre, selv om det også er et valg. Andre tar seg et glass melk. I Bergen sies det på nyhetene at det nå tas metamfetamin i Parken, og at dette stoffet forsterker opplevelsen av å stå utenfor samfunnet for brukeren. Hva det betyr i praksis når en i utgangspunktet allerede har havnet på kjøret aner jeg ikke. Men jeg vet at en forandring neppe kommer ved hjelp av en liten, spontan beslutning, slik min nye retning i en kommende utstilling ser ut å få. Likevel er ikke en beslutning en umulighet, om livet fikk en vond retning. For beslutninger kan en ta på mange punkt, selv om en ikke klarer å ta den der det trengs mest. Jeg for eksempel tar beslutninger hele tiden. Og det gjør du også. Noen ganger handler beslutningen din om ting du vil gjøre eller forandre, andre ganger beslutter du og ikke gjøre noe som helst. Eller kanskje å rømme unna noe som gjør vondt å tenke på.

Jeg så et intervju av den danske filmregissøren Thomas Vinterberg på tv her en dag. Han lagde for lenge siden en film som het Festen, som blant annet handler om hvordan en ung mann konfronterer sin far med oppveksten han har fått. En oppvekst som inkluderer et seksuelt missbruk av han selv og søsteren. Jeg husker jeg opplevde Festen som en sterk film da jeg så den, selv om jeg nå har glemt mye av den. Jeg husker også hvor lett det ble å fantasere om å gjøre et lignende valg, å synliggjøre min egen far i all offentlighet. Henge han ut til spott og spe. Selv om overgrepene jeg selv vokste opp med ikke var av seksuell karakter, men handlet om vold, trusler og ødeleggelse av jeget, var de likevel overgrep som har påvirket livet mitt.

Å velge en slik konfrontasjon som ble gjort i filmen krever et valg. I dette tilfellet et valg som også inkluderer søsteren, som også blir synliggjort, og slik jeg husker filmen uten å ha fått velge det selv, fordi hun var død.. For i saker som handler om overgrep inkluderer det gjerne mer enn to personer. Alt skjer ikke i det lille makrouniverset som er det fysiske møtet mellom en overgriper og den som blir utsatt for overgrepet. Det er ikke kun en liten boble, slik jeg jeg viser i bildet jeg la ut i dag.  Ofte inkluderer et overgrep en hel familie.

Verden handler ikke alltid kun om en selv. Og det er lett å tro at fordi det er slik, må vi være tause, og verne om alle andre enn oss selv. Men det må vi ikke. Vi har lov til å snakke om oss selv. Vårt liv. Hva noen gjorde for oss, men også hva noen gjorde mot oss.

 Nå har Thomas Vinterberg laget en ny film om overgrepsproblematikk, som tar utgangspunkt i Bjugnsaken og lignende saker. Denne filmen heter Jakten. Det er derfor han ble intervjuet på tv. Og derfor jeg skriver som jeg gjør i dag. 

Det er mye en kan skrive om, og mye en kan prate om. En kan prate om slike ting som jeg skriver her og nå, eller en kan prate om noe helt ufarlig. For eksempel klær, bil eller interiør. En kan snakke om De Andre, naboen eller de narkomane i Parken, en kan prate om alt som ikke betyr noe for en selv, eller en kan prate kun om det som gjør vondt. Hele tiden. Vondt, vondt, vondt. Igjen og igjen. I håp om en gang å bli ferdig med det. For taushet er ingen løsning. Taushet er i beste fall en unnvikelse.

Men om det er slik at en har opplevd vonde ting, og en velger å snakke om sin fortid, så betyr det likevel ikke at en absolutt må snakke kun om det. Hele tiden. Dag ut og dag inn. For livet er mer enn den fortiden en bærer med seg på ryggen. Livet er også her og nå. Det er det som skal skje i morgen. Og innimellom må vi tillate oss at solen får skinne litt over våre små liv og kaste en rik hånd av glitter over oss, slik at ikke alt blir som mørke, truende skyer over en enda mørkere horisont. Og vi må ta små valg. Vi kan ikke alle ta det ene store, og konfrontere alt og alle ved et middagsbord i en festtale. Vi må velge å stå opp om morgenen, gjøre rent, tenne et stearinlys når vi spiser. Vi må velge å smile til våre nærmeste, stryke hånden over en rygg som kan være minst like bøyd som vår egen uten at vi legger merke til det. Og vi må tillate oss å tenke nytt, se på nye muligheter.

I går tok jeg et valg om en ny retning for utstillingen jeg arbeider mot. Det handlet ikke om en grunnleggende forandring i livet mitt, men likevel et merkbart skifte av fokus på ett lite felt. Og plutselig åpenbarer det seg et utall av nye muligheter for meg. Nærmest et overflødighetshorn av farger og former og tanker og uttrykksbegjær. Tankene har fått næring, kun fordi jeg kastet blikket ut til siden. I stedet for slik det var før dette valget, hvor det meste av tankene rundt utstillingen handlet om motstand og å utsette grå jobbing.   Forandringen kom likevel ikke av seg selv. Den kom fordi jeg snakket med noen om hva jeg tenkte og følte og ville. Det oppsto en dialog. Og ut av dialogen kom det noe nytt. Nye muligheter.

Det er lørdag. Snart kommer ene datteren min innom. Senere i dag skal jeg lage meg litt god mat med rike smaker og fine farger, mens snøen og sola får holde på med sitt. Jeg kan ikke ta ansvaret for alt. Men jeg kan ta ansvaret for noe.  Livet har skjedd meg, livet skal fortsatt skje meg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Festen