I periferien av samfunnets trøfler.

I dag åpner den andre utstillingen i Prosjekt RÅ sin regi. Og vi har fått inn rundt 480 små kunstverk. Så det ble en del å henge opp, etter at vi først ga galleriet et nytt strøk hvitmaling for at det skulle framstå i sin fineste skrud for anledningen. Bildet som følger dagens blogg viser en liten del av det vi stiller ut. Vi har fått inn bidrag fra Danmark, England, Island, Nederland, Norge, Sveits, USA, Sverige, Tyskland og Skottland.

Det er mange som føler at de er litt annerledes enn andre. Kanskje de fleste av oss føler det slik i blant. Kanskje du. Men de reelle forskjellene er muligens ikke alltid så store som vi påberoper oss. Ofte er det slik at det vi fremhever handler om at vi ønsker å oppgradere oss selv i vårt eget hode, eventuelt nedgradere, fordi vi av en eller annen grunn føler for å styrke vår identitet som et eget individ med egen vilje og eget ståsted. Likevel klorer vi oss lett fast i mønstre og levesett som er etablert i samfunnet, og vil helst skille oss ut kun på de punktene hvor vi har kontroll, mens vi samtidig søker tilhørighet med en eller annen gruppe vi ønsker å identifisere oss med. Så kanskje verken du eller jeg er så spesielle som vi ønsker å tro. Ser du på bildet over her, så sier ikke ryggen av meg selv mye om meg. Ryggen min ligner veldig mye på mange andre rygger. Og det gjør mye annet ved meg også.

Likevel er ikke alle dønn like. Det vil alltid finnes de som virkelig faller utenfor, eller utpeker seg. Noen som er mer spesielle enn andre. Ikke bare fordi de har en egenopplevelse av å være mer tolerante, empatiske og med en bedre utviklet persepsjonsevne enn den grå allmue, men fordi de faktisk skiller seg ut.  Noen ganger er det koblet opp til ting vi definerer som positivt, slikt som prestasjoner, pengesekk eller et vakkert utseende, men det kan også handle om en vanskelig økonomi, mental utrustning, fysiske utfordringer, psyke, rusavhengighet, seksuell orientering, tankegods, erfaringer eller livssyn.

Kunsten vi bak Prosjekt RÅ konsentrerer oss om kalles Outsider art, og er ikke skapt av toppene i samfunnet. Det er ikke Odd Nerdrum, Petter Stordalen, Tone Damli, Kongefamilien eller deres like som stiller opp som bidragsytere for å forskjønne eller peke på noe denne gangen. Verken med store oljemalerier, hotellvegger, idiotisk dyre håndvesker eller dronningkunst er de en del av dette.  Det finnes flere kunstverk i vår utstilling som springer ut fra den andre enden av outsiderskalaen, enn den enden som er knyttet til de møblerte, prominente, nyrike eller foundationbeleirede hjem. Selv om mangfoldet er stort, og en kanskje skal trå varsomt når en definerer andre mennesker inn i eller ut av grupper. Så kanskje det er mer riktig å fokusere på at vår utstilling handler om mangfold og skaperglede, enn at den er skapt i periferien av samfunnets trøfler.

Da jeg for et par, tre år siden lanserte ideen om å få til en serie utstillinger av Outsider art/Raw art som skulle kulminere i en Outsider art festival, møtte ideen motstand. Men jeg ga ikke opp, og sakte, men sikkert fikk jeg flere til å se mulighetene framfor utfordringene, og så var vi i gang. Noe som mye skyldes denne damen:

Imi Maufe

Da jeg oppdaget og begynte å snakke om å vise Outsider art, visste jeg veldig godt at det å ta styringen over et slikt prosjekt ville bli en altfor stor oppgave for meg. Jeg er jo selv på mange måter en outsider, i min rolle som lett aldrende og uføretrygdet kunstner med angst og ødelagte lunger, og har på mange felt meldt meg litt ut av de fleste rotterace. Jeg strever ikke lenger så mye etter å passe inn, få til det jeg tror andre mener jeg bør få til, bevise eller motbevise,  men mer etter å akseptere meg selv som den jeg er, den jeg ble, hva jeg kan bli og hva jeg ikke kan bli. Og slik lever jeg nå mitt lille liv i en begrenset boble med mine aller nærmeste, kunsten min og noen akvariefisk.  Mens Imi er av et helt annet kaliber enn meg, med pågangsmot, energi, vyer og en arbeidskapasitet som til tider kan få en til å måpe. Uten Imi ved roret hadde vi ikke fått til Prosjekt RÅ. Vi er helt og holdent avhengig av henne. Det er hun som drar lasset, bygger kontaktnett og tråkler det hele sammen.

Prosjekt RÅ består likevel av tre personer. I tillegg til Imi og meg er også Bjarte Handal Hansen en markant del av arbeidsgruppen. Og han har sin bakgrunn i grafisk design. I tillegg til arbeidsvilje og idérikdom, har han en skikkelighet i alt han gjør som setter et eget og tydelig preg på det vi får til. I tillegg har vi alle de andre ved Galleri VOX som har stilt opp med sin vilje og arbeidskapasitet. Uten dem ville heller ikke Prosjekt RÅ blitt noe av. Så hill, hill og gratulerer til alle oss som på ett eller annet punkt er del av denne utstillingen.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Videoen er satt sammen av innsendte bidrag gitt av mennesker som ønsket å være en del av den. Med andre ord, så har den noe til felles med vår utstilling.