Gjennom vinduet kan du se et vell av farger.

Jeg så det i et glimt, på den andre siden av et smil. Langt der inne bak det kontrollerbare, inne i et spinkelt bur med sprinkler av fornuft.  Innelåst og gjemt, omkranset av skjønnheten i lyseblå iris. Noe så lett og fint som dun fra burfuglens drømmer.  Det var vakkert. Og blir ikke borte igjen selv om du så ned.

I går leste jeg en blogg som heter Lyst, og det er den som har fått meg til å skrive som jeg gjør i dag. Tittelen på det som var skrevet var ”ABC-modellen”, og det handlet om bevisstgjøring. Alt er ikke slik det kan se ut bestandig. Ikke med tanke på våre egne følelser og reaksjoner, og derfor heller ikke med andres. 

Jeg har lyst til å si noe om fasader. Og begrepet fasade skulle være til å kjenne igjen for noen og enhver. Så det er et tema hvor også du har et erfaringsgrunnlag.

I min verden er det slik at jeg reagerer mest positivt på mennesker som gir av seg selv. Ikke de som er mest kontrollerte og gjemmer seg bar en ferniss av prektighet eller politisk korrekthet, men de som ikke later til å bry seg så mye om slike ting. Det er de menneskene som får meg til å smile, og som får hjertet mitt til å åpne dørene på vid vegg. På den annen side så møter jeg også mennesker som byr på en ubehagelig del av seg selv. De gjemmer heller ikke ting bak en fasade. Men det de byr på er gjerne knyttet opp til krav. Og nå kunne jeg brukt mange ord på å prate om slike mennesker, de som spiser deg opp og ikke ser deg i det hele tatt, men det skal jeg la være. Det får noen annen ta seg av.

Siden det i blant er så lett å like mennesker som gir av seg selv og ikke gjemmer seg bak en fasade, burde konklusjonen være at det også burde være en god løsning for meg å kaste masken. For jeg synes det er mye kjekkere å bli likt enn å bli misslikt. Likevel gjemmer jeg meg. Jeg forsøker å styre unna tema som gjør meg flau eller ting jeg skammer meg over, slik at det ikke skal bli synlig for andre. Hvor flink jeg er til dette vet jeg ikke, men det er ikke viljen til forsøk det skal stå på.

For å bruke en side ved meg som eksempel, så er ikke jeg spesielt god til å le med, om folk har det morsomt på min bekostning. Også selv om latteren ikke er ondskapsfull. Noe som er ubehagelig. For jeg vil ikke ha det slik. Likevel er det slik. Og jeg tenker at det som finnes i meg av følelsesmessige reaksjoner nok har sitt opphav i noe. At det finnes en grunn til dem. Så greia må være at en finner ut av den grunnen, men det er ikke alltid så lett. Det er mye lettere å gi den som ler av meg ansvaret for ubehaget mitt. Og slik fungerer det gjerne mer eller mindre for oss alle, også om vi blir kritisert eller på annen måte blir konfrontert med oss selv; Det er lettest å legge ansvaret for ubehaget på den som konfronterer oss, i stedet for å gå litt inn i våre egne mekanismer og forsvarsverk.

Å finne noe krever ikke bare at en leter, det krever også at en leter på rett sted. Gjør en ikke det kan en komme til å måtte lete lenge.

I mitt tilfelle er det lett å kaste blikket tilbake gjennom tid og rom, og forsøke å finne eksempler på hvor det å bli ledd av ga meg ubehag. Og eksempler kan jeg finne. Likevel kjennes det ikke ut som om jeg bryter en målsnor i møte med disse minnene. Det føles mer som om kjernen til ubehaget jeg henviser til ligger et annet sted.

I min jakt etter opphavet for ubehaget ved å bli ledd av, må jeg gå forbi minnene om latter som jeg fant. Selv om de kan være ubehagelige nok, så er de likevel ikke forklaring nok, føler jeg. Så jeg ender opp et annet sted. Og for at dette ikke skal bli et blogginnlegg på mange sider, så får jeg korte litt ned på veien.

Jeg tror at ubehaget jeg opplever når noen ler av meg skyldes erfaringer hvor det å bli synlig bærer en risiko ved seg. I min barndom var det et poeng å være usynlig. Å være usynlig var det mest trygge. Alt som burde synes var positive, glade, villige meg. Om ingen så bak den fasaden ville heller ingen ta meg. Mens lærbeltet eller knyttnever ikke ville finne meg. Og dette er milevis fra situasjoner som handler om latter i det livet jeg lever i dag. Likevel kan latter som er rettet mot meg gjøre meg redd. Spesielt om den blir voldsom. Jeg kan få et angstanfall, hvor verden går i oppløsning, jeg selv fragmenteres og jeget ikke lenger har en ramme. Og jeg ender opp med å tviholde på meg selv eller rømme ved hjelp av avledningsmanøvre; et skifte av fokus vekk fra meg selv, og det jeg egentlig føler. Jeg lager meg en maske, så godt jeg kan.

Jeg skulle ønske det ikke var slik. Men slik er det. Det finnes likevel en trøst i at jeg vet noe om det. For siden jeg vet, kan jeg jobbe med det. Alt er ikke instinkt i livet mitt, det finnes også en tanke der. Jeg vet litt om hva som får meg til å reagere, og jeg tenker at jeg derfor også vet litt om din sårbarhet. Jeg vet ikke nødvendigvis hva den bunner i av konkrete opplevelser, men jeg vet litt om hvordan den føles. Det betyr at jeg gjenkjenner noe i deg. Noe bak en fasade som er langt tryggere for meg enn fasaden din.

 

Jeg begynte dagens blogg med en liten tekst jeg skrev for noen år siden, og jeg skal avslutte med en annen tekst  som dukket opp i hodet mitt nå, og som jeg føler passer litt til dagens tema. Slik jeg også tenker at bildet jeg la ut og dagens link også passer inn, i hvert fall for meg selv. Dette betyr at dagens blogg likevel blir litt lang, men bær over meg for det. Det er uansett lov til å finne på noe annet enn å lese greiene mine.

Gjenkjennelig form

Alt har sin begynnelse. Jorden fikk sin begynnelse. Det sies at det skjedde i en eksplosjon.

Dette er begynnelsen på et teaterstykke, en historie som har lite til felles med Big Bang. Den kommer sigende som ut av intet, i det sceneteppet dras fra, og lyset langsomt tennes.

I scenen som er satt spiller røtter en taus hovedrolle.

Rot -a el. -en, røtter (norr rót)
1 den delen av en plante som går ned i jorda bjørka har lange røtter / skogen råtnet på r- / fra r- til topp fra nederst til øverst
2 rotfeste, festepunkt tannr-, tunger-, hårr-
3 fast tak, grunnlag planen har ikke r- i virkeligheten / ha sin r- i stamme fra / opphav, kilde r-a til alt vondt / hans ideer slo r- mellom folket festet seg, fant grobunn / rykke ondet opp med r-a ta det fra grunnen av
4 mat.: r-en av, til et tall tall som multiplisert med seg selv gir vedkommende tall / r-en av 16 er 4
5 språkv: det felles element som er bærer av grunnbetydningen for alle ord som hører til en ordfamilie, jf rotord.

Røttene finnes i en hage, men ikke nede i jorden. De er revet opp, og troner ved siden av dype, mørke hull. Hagen er bratt og ulendt, og døde, tørre trær spriker mot en regntung himmel.

Her sitter hovedpersonen i denne historien. Alene på en scene. I denne hagen. I en kube. Også kalt hus.

Et hus kan være så mangt. Stødig, ustødig, solid, tett, lekk. Det kan være bygd av strå, grener eller murstein, som i eventyret om ulven og de tre små griser. Og brukes til å stenge noe inne, eller noe ute. I blant kan de to tingene være vanskelige og skille.

bur n1 (norr búr[/b], besl med *bu I og III)
1 om e forh: hus med soverom
2 forrådshus på en gard stabb-
3 kasse el. rom med gitterverk til å stenge dyr el. fugler inne i; overf: fengsel fugleb-, kaninb-, løveb- / sette i b-
4 idr: mål (II,7) [i]holde b-et rent ikke slippe inn mål

I denne historien er huset slik:

Vestveggen er alt som ble borte, østveggen det som aldri fant fram. Nord noe som ble glemt og sør en sorg som for alltid vil gråtes. Gulvet framstår som en gåte, og taket er tungt som liket av en stjernehimmel og hviler på fire bjelker som likegodt kunne sittet i et øye.

Midt i rommet står et bord. På bordet tegnes en tegning. Langsomt og pertentlig. På et ark som ved stykkets begynnelse er hvitt. Det er det denne historien handler om, dette teaterstykket. Kun det. Kveld etter kveld. Tegningen forestiller et vindu, og gjennom vinduet kan en se et vell av farger bevege seg på vei fram til en gjenkjennelig form.

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Masken