Synlig/usynlig

Det er fredag morgen. Ikke noe spesielt ved det, fredag morgen er det hver uke. Det som blir spesielt ved akkurat denne fredagen gjenstår å se, men foreløpig er jeg lett dempet i forhold til forventninger.

I dag er dagen jeg starter en blogg, så litt spesiell er vel denne fredagen tross alt. Jeg kan ikke komme på noen andre fredager hvor jeg har startet en blogg. Skal jeg være helt ærlig kan jeg ikke huske tidligere fredager i det hele tatt. Ikke sånn på sparket. Da måtte jeg i så fall tenke meg om. Men jeg ser ikke noe poeng i det. Tidligere fredager har kommet og gått, på samme måte som andre dager. Dager som har gått har en tendens til å rote seg litt sammen og bli til en grøt.

Skal en hente fram minnet om en spesiell dag nytter det lite å hoste opp en dato, en må ha noe å knytte til denne datoen i tillegg. For eksempel at noen hadde bursdag. Men etter en stund glemmer en gjerne hvilken dag det var uansett. Om det var en tirsdag eller en onsdag eller fredag. Minner er rare sånn. De blir komprimert over tid og tilslutt sitter vi igjen med kun små glimt av hva som skjedde. Hvis det ikke var noe helt spesielt. Og det er vel like greit.

Jeg liker å sette ord på ting. Jeg liker å sette ord på hva jeg føler og tenker. Det er det denne bloggen kommer til å bestå av. Ord som dukker opp mens jeg skriver, og som beskriver hva jeg tenker og føler rundt ting. Ikke nødvendigvis hva jeg tenker om biler eller sminke eller andre materielle saker, men helst hva jeg tenker rundt verdier. Jeg er opptatt av verdier. Jeg er opptatt av å løfte verdiene mine opp i lyset for å ta en titt på dem, slik at jeg blir i stand til å se litt nøye på dem. For i blant er ikke verdier verdier, har jeg oppdaget, men kun noe innlært jeg har sluttet å sette spørsmålstegn ved. Ofte noe jeg gjemmer meg bak. På samme måte som jeg gjemmer meg bak klisjéer eller tomme ord.

 Tomme ord er veldig greie å gjemme seg bak. Jeg har en følelse av at jeg ikke er alene om å gjemme meg bak tomme ord i blant. Jeg har en følelse av at det finnes mange som har det på samme måten. Kanskje du også har det slik. Da har du og jeg noe felles. Det er fint å ha noe felles. Det å dele noe. Men ikke alltid. Virus er for eksempel ikke så kjekt å dele bestandig. Selv ble jeg invadert av et lite virus for noen dager siden. Er vel noe som går, som en sier. Så jeg har litt vondt i hodet. Men det er ikke et virus som er smittsomt via pc, så slapp helt av.

Når en gjemmer seg bak ord har det som regel sitt utspring i en årsak. I blant kan det være veldig vanskelig å se denne årsaken. Og om en skulle klare å oppdage den er det ofte minst like vanskelig å ta den inn over seg. Én årsak kan være at en vil være usynlig. Det er veldig vanskelig å bli usynlig, så for å klare det må det gjerne veldig mange ord til. Eller ingen ord i det hele tatt. De fleste velger ingen ord i det hele tatt, tror jeg. Taushet er et bra tryllestøv om en vil bli usynlig. Bruker en taushet som et middel forsøker en kanskje å bli usårlig også. Men om en kjenner at en ønsker å bli både usynlig og usårlig har en nok et problem, vil jeg tro.

Hva et ønske om usynlighet og usårlighet har sitt utspring i er vel veldig individuelt, men jeg tror at det alltid finnes en god grunn til det. Og gode grunner skal en ta på alvor.

For en stund siden hadde jeg en liten utstilling rundt temaet synlig/usynlig. Den kan du se her, om jeg fikk til å legge inn en link.

Ha en fin dag.

Bjørn