Bak vinduene

Skulle jeg være ute og rusle en vinterkveld, kan jeg komme til å se mot opplyste vinduer i husene jeg går forbi og tenke at inne i det lyset må det bo noen lykkelige mennesker. For det ser så koselig ut. Ofte er det også slik at det ser så riktig ut. Gardinene er riktige, blomstene i vinduskarmene, det virker lunt og varmt, og stasjonsvognen på tunet og spor etter barnelek i snøen fullender bildet. Fra jeg var liten har jeg drømt meg inn i slike hus. Og fra tid til annen kan jeg drømme meg inn i dem fremdeles, selv om jeg etter å ha både eiet og mistet et slikt hus og en slik tilværelse har innfunnet meg med at jeg aldri vil kunne finne meg selv hjemme der. Reglene og kravene til fasade koster for mye.

For slik er det nå en gang at med årene er det ikke kun lengselen etter å slippe inn i varmen som bor i meg. Jeg har plukket med meg andre ting på vei gjennom livet også. Og jeg vet nå at et hvert hus består av en fasade i tillegg til lyset som strømmer ut av vinduene. Og jeg vet at det ikke alltid er samsvar mellom fasade og innhold.

Noen ganger er det som finnes bak de riktige vinduene absolutt ikke pent. Bak noen av vinduene finnes det tomhet. Det finnes mennesker som lever med uoverkommelige avstander mellom seg selv om de bor på noen få kvadratmeter. Det finnes ensomhet og smerte. Det finnes mennesker som blir truet, mennesker som blir slått og mennesker som blir utsatt for forskjellige typer overgrep. Det finnes mennesker som ikke våger annet enn det de har, selv om det eneste de har utover stillstand er sjelelige og fysiske blåmerker. Og skulle en gjette seg til bak hvilke vinduer det er slik ville en få et problem, tror jeg. For det er nå en gang slik at det er ikke alltid valget av gardiner som sier noe om hvem som bor det. Veldig ofte sier gardinene kun noe om hvem de som bor der ønsker å bli oppfattet som.

For meg er det umulig å si kun ved å se på bilen på tunet om eieren av denne bilen slår eller er raus med kjærtegn. Jeg kan heller ikke se om den som hengte opp gardinene har blitt slått eller gråter seg i søvn av ensomhet og fortvilelse, eller sovner med trygghet som dyne. Men noe vet jeg likevel.  Jeg vet at statistikken sier at i en skoleklasse vil det finnes ett til to barn som vil bli utsatt for overgrep av en eller annen form. Derfor har jeg alltid problemer med å gå på slikt som juleavslutninger på skolen. Hvor barna blir stilt opp i sine fineste klær på rekke og rad og synger Deilig er jorden. Jeg legger sjelden særlig vekt på hvilke klær disse barna bærer, om de ikke skiller seg ut på en påtagelig måte. I tillegg til å se på barna søker jeg foreldrene. Jeg ser etter om de utstråler kritikk eller stolthet når de følger barna sine. Jeg ser etter kroppsspråk og fakter. Det samme i forhold til barna. Jeg ser etter kroppsspråk, fakter og blikk, for å se etter de to i klassen som ikke har det like godt som de andre, de som forsøker å være usynlige eller dekker over noe gjennom å bli altfor synlige. Jeg tror ikke jeg klarer å skille dem fra resten av klassen selv om jeg ser uvanlig mye sårbarhet hos enkelte, men jeg slutter aldri å lete etter dem likevel. Jeg slutter heller aldri å identifisere meg med dem.

Heldigvis er det ikke slik at bak hvert eneste vindu en kan titte mot en klar vinterkveld finnes det noe vondt. Heldigvis er det slik at harmoni også finnes. Velvilje og kjærlighet. Og heldige er de som får oppleve slikt. Måtte de verne om det som en skatt, og pleie det som en rik åker. 

I tillegg til alt dette finnes det sorg.

Sorg er noe vi alle kommer til å oppleve, om vi har et snev av sjelsevnene inntakt.  Det kan være sorg over hva livet ga oss eller stjal fra oss, det vi kastet bort eller aldri fant. Det kan være sorg vi kjenner på vegne av noen annen eller det kan være sorg over noen vi mistet. Uansett går det ikke an å se denne sorgen i gardinene.

Det er ikke så ofte jeg går sene kveldsturer en vinternatt. Men det finnes andre vinduer å se mot enn de i nabolaget. Selv bruker jeg denne bloggen som et vindu.  Her kan de som vil få kaste et lite blikk inn i stuen min, selv om jeg ikke ønsker å vise alt. Gjennom at noen titter inn blir jeg synlig. Synlig er ikke det verste en kan være.

Steder som for eksempel Facebook har også vinduer. Så i blant er det slik at en får et gløtt bak gardinene i et vindu der også, i stedet for kun å se prektighet, fasade eller bilen på tunet. Noen ganger er det slik at en bare får et raskt gløtt inn, gjerne fordi gardinene ble dradd fra et øyeblikk i det noen ble oppmerksom på at du sto og tittet mot vinduet deres. Andre ganger blir du invitert helt opp i glassruten for å titte inn.

Jeg tror at for mange kan det oppleves som en lettelse å trekke fra gardinene i blant. Jeg tror også mange opplever det som noe positivt å bli invitert til å titte inn. Etter at jeg begynte å skrive denne bloggen har jeg opplevd at jeg har fått titte inn bak gardinene til enkelte vinduer, og jeg kjenner ydmykhet i forhold til hva som vises meg. Jeg opplever at det ikke er den fine salongen eller sølvbestikket som er viktig å vise fram, men det den enkelte bærer med seg under huden.

Jeg vokste opp med å høre en sang om barn av forskjellige farger, hvor poenget var at inni er vi like. Det er mange år siden, men jeg tror det har gyldighet i dag også. Vi opplever ikke alle nøyaktig det samme, men vi har alle de samme følelsene som blir aktivert av det vi opplever. 

Ha en fin dag

Bjørn

Dagens link