Det er søndag kveld. Klokka mi sier at tiden er 20.30, men
den lyver, for tiden er halv elleve. Grunnen til at klokka mi lyver, er at
batteriet synger på siste verset. En kan også si at grunnen til at klokka mi lyver
er at den ikke klarer noe annet, den har ikke mer å gå på. Den er brent ut. Så
et naturlig spørsmål vil vel da bli: Lyver egentlig klokka, eller er løgn en
beskrivelse av noe vi selv velger der det frendeles finner alternativer?
Selv lyver jeg mye. Og det jeg lyver mest om er om hva jeg
føler. Måten jeg lyver på er ved å unnlate å si hva jeg føler, eller ved å late
som om jeg føler noe annet enn jeg gjør. Og unnlate å si ting er også en måte å
lyve på, spør du meg. Men selv om jeg lyver mye i forhold til hva jeg føler,
lyver jeg langt mindre enn jeg gjorde i tidligere år. For etter som tiden har
gått opplever jeg at å lyve i forhold til hva jeg føler gir meg angst. Og angst
begrenser livet mitt. Dette er en sannhet. Så jeg forteller sannheter også. Alt
er ikke løgn i mitt liv. Jeg synes sannheter er en ganske fin greie. Jeg blir
mer og mer glad i å fortelle sannheten, så sannheter har etter hvert begynt å
ta langt større plass enn løgner, tross alt. En ganske grei ordning det, i grunnen.
Til hverdags møter jeg mange løgner fra andre også. Ikke
bare mine egne løgner. De som lyver mest til meg er stort sett de som har noe å
selge. Enten det er seg selv, eller et produkt. Etter de som har noe å selge
kommer de som har noe å miste. De er en god nr to på listen over løgnere. Det
stedet hvor jeg ser mest løgn er på tv, tror jeg. I reklamepausene. Der er det
mye løgn. Men det skal jeg snakke om en annen gang, for nå er jeg litt sliten.
Grunnen til at jeg er litt sliten er at jeg har vært i
bursdag i kveld. Sammen med ganske mange folk. Og siden jeg er en mann som opplever
en del angst i min hverdag er slike sammenkomster en utfordring for meg. For angsten min kommer ikke av trange rom,
insekter, bakterier, slanger eller biler. Angsten min kommer av folk. Det vil
si at jeg har sosial angst. At jeg får sosial angst i slike sammenkomster som
jeg opplevde i dag, skyldes ikke de som var der. Det gjør sjelden det. De er
uskyldige. Om en skal snakke om skyld ligger den hos meg. Problemene mine skyldes
mine evner til å takle egne følelser når jeg er i samspill med andre. Og fordi
det er vanskelig å takle følelsene, lyver jeg om dem, som sagt. Og når jeg
lyver får jeg angst, for da mister jeg meg selv, og å miste seg selv er ganske
skummelt. Når en mister seg selv blir en ingenting. Eller en etterligning. Jeg vet litt om å være både ingenting og en
etterligning, så det har jeg ikke lyst til å bli igjen. Derfor forsøker jeg å
lyve minst mulig, samtidig som jeg forsøker å være synlig.
Hvorfor jeg endte opp med å bli både ingenting og en
etterligning skal jeg ikke bruke tid på å forklare nå. Det er heller ikke
viktig for andre enn meg selv å vite akkurat det her og nå. Det måtte i så fall være for dem som
kunne kjenne seg igjen i det jeg har erfart i livet. Det kan i blant være kjekt
å erkjenne at en ikke er alene om noe. Jeg har derfor sluttet å lyve om hva som gjorde at jeg
ble meg, men det er ikke alltid jeg forteller om det heller. Alt har sin tid,
og i kveld var det tid for å prate om bursdagsselskap.
Bursdagsselskapet er nå over, og jeg har fått senket
skuldrene. Selv synes jeg at jeg kom greit igjennom det, selv om alt er
relativt. Neste gang noen har bursdag i min nære familie er det jeg som skal
feires. Da vil jeg ha kun de aller nærmeste rundt meg. Det er da jeg føler meg
tryggest. Det er da jeg kan slippe fram den varmen jeg føler for dem, og kjenne
på hvor glad jeg er i hver enkelt. I tillegg vil jeg slippe å stelle i stand
før besøket. Slippe ansvar for at alt skal klaffe, og for at alle skal føle seg
vel, uten at jeg mister meg selv oppi det hele. Jeg synes det er en vanskelig
ballansegang å skulle ta vare på både meg selv og de andre samtidig, og da er
det lett å velge de andre. Når jeg skal ha mitt bursdagsselskap, vil jeg i tillegg
til å ha kun de nærmeste rundt meg, slippe å bake kake, slippe å hjelpe til med
å vaske gulv, rydde, tørke støv og dekke bord. Jeg vil at dét skal være
bursdagsgaven fra mine nærmeste, at jeg skal slippe å holde alt oppe, inklusive
meg selv. Jeg vil at det er jeg som skal bli tatt vare på, ikke at jeg skal ta
vare på alle andre. Og dette er helt sant. Ingen grunn til å lyve om sånne ting,
tror jeg. Ikke for deg, og ikke for meg.
Bjørn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar