Sommerfuglvinger og vannland.

I går brakk jeg ei tann. Jepp, tvers av, bare stumper igjen. Så nå blir det vel stift, eller bro, eller hva vet jeg, annet enn at dette kommer til å koste penger. Penger er ikke det jeg har mest av. Hva jeg har mest av er jeg ikke sikker på her og nå. Men noe er det helt sikkert. Det er alltid noe en har mest av, selv om en sjelden er klar over hva. En fokuserer gjerne oftere på hva en mangler.

Det snakkes om sommerfugleffekten fra tid til annen. Luften som settes i bevegelse av en sommerfugls vinge et eller annet sted på kloden får en konsekvens et helt annet sted. Jeg lurer på hvilken effekt mitt tap av tann vil få på verden. Jeg regner ikke med at den blir så stor. Men noen vil påvirkes av det. Uten at det nødvendigvis vil føre til avisoppslag.

Det er mye som skjer i livene våre som vi ikke er herre over. Ting bare skjer. Og så får det en konsekvens. Det er også mye vi velger i livene våre som får en konsekvens. Jeg velger for eksempel å skrive disse ordene, og du velger å lese dem. Dette er ikke ubevisste handlinger, noe vi bare gjør helt bevisstløse. Dette er valg. Både fra din og min side. Mitt valg påvirker deg til å gjøre et valg. Ditt valg påvirker kanskje noen andre. Dette kan kalles en bevegelse. Bevegelse er bra.

Når jeg tenker på ordet konsekvenser har jeg lett for å se for meg noe negativt. Men en konsekvens kan jo også være av positiv karakter. Selv om jeg har vanskelig for å finne det positive ved det å miste en tann.

Hvis du stryker noen over kinnet i dag og sier du er glad i vedkommende får det en konsekvens. Både for deg og for den du sier det til. Hvis noen slår deg i dag får det også en konsekvens. Det samme hvis det er du som slår. Hva konsekvensene blir av disse valgene er vanskelig å si. Selv ble jeg slått en del som barn. Med flat hånd, knyttet neve, kvister og belte. Noen ganger måtte jeg gå ut i skogen og kutte en passelig gren, ta den meg hjem, kle av meg for så å ta i mot slagene. Var grenen for pinglete fikk det en konsekvens. Konsekvensen var at det ble lagt mer kraft bak slagene, for å straffe meg for valget jeg hadde tatt. Det ble med andre ord en tilleggsstraff, så jeg forsøkte å finne en ballanse i dette med tykkelsen på grenen. Vi søker alle ballanse. Ballanse er kontroll, og vi søker alle en form for kontroll der vi er.

I dag kan jeg se at poenget med slagene var å ta fra meg min egen vilje og følelse av identitet, for å få meg til å underkaste meg fullstendig. Det er de samme mekanismene som ofte brukes under tortur, får å få igjennom en underkastelse. Og planen lyktes. Jeg vokste opp med en følelse av at alt var ukontrollerbart, og at jeg ikke var verdt noe som helst. Straffen for å være meg ble livsvarig, og det er en ganske streng straff for å være barn og for de valg barn gjør. Jeg er fremdeles ikke mye verdt, men jeg forsøker så godt jeg kan å kompensere for det. Når det gjelder dette med hånden som stryker over kinnet knyttet til ordene jeg er glad i deg, har jeg kun ett minne om en slik hendelse. Men da var jeg blitt voksen, og moren min som sa ordene var pære full. Det tar bort litt av effekten, likevel klamrer jeg meg i blant til de ordene.

En er sjelden herre over konsekvenser. Vi tror vi er det, men tar veldig ofte feil i forhold til hva konsekvensene blir. Det betyr likevel ikke at vi skal gi fullstendig faen i hva vi velger. For vi skal alltid strekke oss mot et ideal. Mot noe vi verdsetter. Om disse ordene jeg skriver nå får deg til å si til noen at du er glad i dem i dag, har de fått den konsekvens at ordene ikke er bortkastet. Om de stopper deg i å slå noen er de heller ikke bortkastet. Og nå henviser jeg til meg og min opplevelse. For deg selv og de som er nær deg blir konsekvensene, mye, mye større.

Uten min brutale oppvekst hadde jeg ikke sittet her med ordene mine. Jeg hadde ikke sittet her for å skrive om verdi. Jeg hadde antagelig heller ikke blitt kunstner. Så konsekvensen av det som skjedde for mange år siden har fått en verdi for meg. Slik får jeg også verdi. Et slag som satte luft i bevegelse skaper fremdeles en bevegelse. Slik en vennlig hånd over kinnet også gjør.

Ofte er det slik at vi rømmer fra vonde ting. Ingen skal komme her og si at vi syter. Så vi vil ikke tenke på det, og vi vil ikke snakke om det. Vi tror taushet er en løsning. Det er det ikke, taushet er stort sett unnvikelse. Vi forsøker å nekte hendelsene å ha effekt på livene våre, for å slippe vanskelige valg og for å slippe å forholde oss til vanskelige følelser. Enten vi har blitt slått eller har opplevd andre former for overgrep. Selv har jeg omsider valgt å la overgrepene få være en del av meg. Jeg rømmer ikke lenger fra det, og jeg påberoper meg retten til å bære konsekvensene av handlingene synlig. Det har vært en lang prosess å komme hit, men jeg er meg. Jeg har fått en identitet. Et ståsted.

Jeg kaller denne bloggen Vannlandet. Vannlandet er også tittelen på et tredelt maleri jeg malte for et par år siden. For meg handler bildet om veien mot en identitet. Det handler om å forsøke å samle de elementene en består av til et hele. Finne en orden i kaos. Slik at det skal bli mulig å få en form for oversikt, og gjennom oversikt finne en plattform å stå på. Begrepet Sommerfugleffekten har sitt utspring i et forsøk på å få oversikt i kaos.

Oversikt er ikke det verste en har. Vi har heller ikke så mye av det som vi tror. Men vi kan skaffe oss et snev av oversikt og kontroll gjennom å være bevisst våre valg. Ett bevisst valg er langt bedre enn fullstendig bevisstløshet.

Jeg startet denne teksten med å si at jeg ikke visste hva jeg har mest av, og nå har jeg funnet det ut. Gjennom reisen disse ordene har vært for meg i dag. Og siden jeg tror at mennesker er satt sammen på noenlunde samme vis, og handler ut ifra noenlunde felles mekanismer, tror jeg vi alle bøyes under denne eiendomsretten enten vi erkjenner det eller ei. Det vi alle har mest av i livene våre er mangel på bevisste valg.

Du kan forstørre bildet ved å klikke på det.

Ha en fin dag.

Bjørn