Noe eier vi alle.

Gratulerer med dagen, alle dere der ute i vårt karrige og langstrakte, som fremdeles har et forhold til 1.mai. I etasjen under meg holder noen polakker på med å pusse opp en leilighet, så ikke alle tar tradisjoner like mye på alvor og verdsetter dagen. Før var det slik at om en ikke var kjempefan av 1.mai, så klipte en plenen, mens bøndene spredde møkk på jordene. Altså en demonstrasjon. Så på den måten ble dagen brukt til å fremme en holdning, selv om holdningen var å vise denne verdens arbeidere og folk flest at en ikke tilhørte samme gruppe som dem. Polakkene under meg har nok mer fokus på økonomi, regner jeg med, selv om de ikke er farget blå av politisk tankegods, men derimot er koblet til arbeiderklassen så det holder med rødt, rødt, rødt. Heldigvis er det maling det går i denne dagen, og ikke snekring. Men malingen er hvit som snø.

Det er noen dager siden jeg har skrevet på Vannlandet. I mellomtiden har vi hatt en konfirmasjon. Som gikk veldig fint. Noe det gjerne gjør, selv om det kan ligge spenninger i luften på en dag hvor folk som ikke møter hverandre så ofte må sitte ved samme bord. For det er jo to slekter som samles, og i våre tider ligger det gjerne noen skilsmisser og dupper i vasskorpa. Og derfor også temaer og problemstillinger som helst bør få ligge uberørt på en slik dag.  Noe de fikk i dette tilfellet. Det ble en flott konfirmasjon for kjærestens eldste. Og etter at alle vår gått, alt var ryddet bort og lokalet vasket ut, kunne vi endelig senke skuldrene etter en periode med mange forberedelser og mye tanker.

Seremonier, tradisjoner og overgangsriter er ikke det dummeste vi har.  Enten det dreier seg om å gå i tog på 1.mai, eller stå til konfirmasjon. I vårt tilfelle ble konfirmasjonen en kirkelig affære. Ikke fordi vi frekventerer den hellige bygningsmasse så hyppig at skoa slitens nevneverdig resten av året, men mer som en tradisjonsbærende handling som løftes i sin sjeldenhet. Jeg selv har tro på markeringer. Da døtrene mine var små og skulle slutte med smokk, så lagde jeg i stand en seremoni hvor vi gikk i tog og begravde smokkene bak huset med brask og bram.  Og det ble aldri siden mast på en smokk ved leggetid. Jeg tror overgangen ble veldig tydelig, og det å gå tilbake var ikke et alternativ for en unge. Seremonien gjorde dem til del av noe, i stedet for at fokuset ble satt på at de ble fratatt noe. Slik funket det i hvert fall i vårt tilfelle. Noe som skulle tilsi at tydelighet i blant kan være en god ting. Om overgangen blir like tydelig og konsekvensrelatert for en konfirmant er vel litt usikkert, selv om bankkontoen gjerne øker merkbart. 

Ikke alle markeringsmuligheter må benyttes. I år droppet for eksempel kjæresten og jeg å markere bursdagene våre. Min var for fjorten dager siden, og min kjæres er i dag. Og grunnen til vaneforskyvningen er konfirmasjonen. Kanskje ikke i seg selv grunn god nok, men ei slekt har jo gjerne flere grener, så det kommer en konfirmasjon neste helg også. Å stresse fram bursdagsfeiringer midt oppe i dette fant vi ut ble litt for mye sosialisering på en gang, både for oss selv og andre. Så vi får ha det til gode til neste år. Noe som skulle være med på å underbygge at det er ikke alt en må, men mye en kan. Om en vil. Og at en kan bestemme en god del selv. Til tross for at vanetenkning kan framstå som en like sterk og automatisk pådriver i bakkantene av våre liv når det kommer til å snevre inn ting, som en lett most chili opp i rassen antagelig ville hatt. Sjekk det ut om du vil, eller finn på noe annet. Livet tilbyr ikke kun gjentagelser eller grenseoverskridelser, så noe lar det seg nok gjøre å finne på en 1.mai.  

Kanskje du kan male et bilde. For jo, det kan du. Alle kan male et bilde. Hvordan resultatet blir er ikke alltid så viktig, prosessen kan vi likevel alle eie. Og prosesser er minst like viktige i livene våre som å bryte en målsnor og bli belønnet med en ny iPod i riktig farge. Uten prosesser ville vi stått dønn stille. Om prosessene stoppet opp kunne vi ikke en gang brukt vår stilsikre telefon til å ringe etter  hjelp. For det å be om hjelp er å være i en prosess som allerede har startet.

Har du ikke lyst til å male et bilde, kan du kanskje bake en kake. Eller du kan vise en du har begynt å ta som en selvfølge at du verdsetter vedkommende. Det er i hvert fall en mulighet. Og muligheter skal en ikke kimse av. Polakkene som maler i etasjen under meg på en 1. mai, kom til Norge fordi det var en mulighet til å få jobb her. Og samtidig få betalt nok for jobben til at de kunne få det bedre her enn hjemme hos de folka de helst ville vært sammen med . De søkte et bedre liv, bedre økonomi. Og de maler ikke et bilde i dag, men en vegg, og de gjør det fordi det er en nødvendighet, men også en mulighet. Selv lar jeg dem holde på i fred. For det er også en mulighet.

Ikke alle er like rike i dette landet, og forskjellene mellom rike og fattige øker. Høyresiden sklir fram og opp  som om  JernErna var smurt inn med glidemiddel, og flere og flere vil kobles til de såkalte vellykkede. Det gir ikke status å  kobles til solidaritet, barrikader, historie, klassekamp eller mannen i gata. Og selv om ikke alle de som lener seg mot høyre vil få mer eiendomrett over denne verdens resurser og gevinster, så kan de kanskje sole seg et lite øyeblikk i lyset fra de virkelige eierne, mens de fulle av stolthet og realiseringsdrømmer synger sin brave kampsang.  

Noe eier vi alle, om det ikke er verden, et digert hus og verdens feiteste bil eller bankboks i Sveits. Vi eier noen valgmuligheter. 

Om du vil, kan du tenke over hvilke muligheter denne dagen tilbyr deg. Eller dagene som ligger framfor deg. Og hvorfor du ender opp med å velge slik du gjør. Om det skyldes deg selv, eller om alt skyldes noen andre.

Ha en fin 1.mai.

Bjørn

Dagens link: Med jord oppunder armene