Leave the light on.

En gang for mange år siden var min verden uten fotfeste, og jeg trodde den var uten begynnelse og slutt. At alt hang sammen i noe som het Nå. Nå handlet om smerte.

Sult var smerte, slag var smerte, nedverdigelse og hjelpeløshet var smerte. Hat. Redsel. Alt var smerte. Og alt var en del av Nå.

Å være i Nå var å ikke kunne rømme andre steder enn inn i seg selv og inn i fantasiene. La seg drive som vektløs sammen med smerten, være del av den, men likevel adskilt.

Så kom tiden inn i bildet. Og etter langt om lenge innhentet min barndoms verden meg igjen og alt ble på nytt Nå. For som et fabeldyr jeg engang kunne ri bort på kom tiden. Men sveipet av dens hale fikk snert lik et lærbelte, og ble en hissig pløse over ryggen, ble en svie i øynene, ble en nagle i hjertet. Mens opp langs ord breddfulle av evne til å gjemme seg bak kom en horde av panikkslagne enhjørninger. 

Og støvet som virvlet opp av massive hover ble til tunge, skremmende skyer, til et regn av fragmenter, millioner biter av kniver skarpe nok til å dissekere alle denne verdens løgner.

Og tordenstemmer sprang fra fabeldyrenes angstfylte hjerter og brakte bud om gjenfunnet skam. Mens grønsken som falt fra vrinskende muler var bloddråper med farge av mutantens livselv, fossende fra en sprukket leppe, som var og for alltid vil være min egen.

I går startet det en kampanje som har fått navnet Jeg vil vite. Og det er sikkert mye en gjerne skulle visst noe om. Verdensrommet for eksempel. Eller noe om bilen. Kanskje sin egen framtid. Men denne gangen handler det om barn. Og egentlig ikke alle barn heller, med de to i hver skoleklasse som blir utsatt for vold. For slik er tallenes tale. Gjennomsnittlig vil to barn i hver klasse utsettes for vold i en eller annen form. Fysisk eller psykisk.

Hvis du slår eller har slått ditt eget barn, så er ditt barn ett av disse to. Og du er en voldsutøver. Selv om du er flink til å kalle slagene korreksjon eller å oppdra, og rettferdiggjøre dem med at det er nødvendig. På den annen side kliner du ikke til naboen når han eller hun gjør noe annerledes enn det du synes de burde, så du vet noe om grenser, konsekvenser, alternative valg og forskjellen på rett og galt. Du fiker ikke opp din gamle mor når hun maser på at du må komme til middag og ikke vil være stille selv om sier tydelig i fra at det ikke passer denne helgen.  Du tar ikke tak i nakken til den eldre mannen i butikken som stenger veien for deg med handlevogna og kollegene dine på jobben går stort sett hjem om ettermiddagen uten å ha møtt knyttneven din. Så dette med nødvendigheten av vold begrenser seg altså stort sett til barn. Det er der det er nødvendig for to familier i en skoleklasse å bruke fysisk avstraffelse. Om du slår dine barn er det der du mangler grenser. Det er der du mangler empati. Og det er der du rettferdiggjør denne mangelen.

Nå kan en selvfølgelig lage en skala, og gjemme seg bak at det finnes noen som er over en selv på den skalaen. Fordi en ikke slår så hardt som dem. Og ikke så ofte. Bare når det er nødvendig. Og at det nesten ikke etterlater seg merker, verken fysisk eller psykisk.  Men det er jo like dumt som å si at det ikke er en fullt så alvorlig voldtekt om en ikke stikker den helt inn. Et slag er et slag, en voldtekt er en voldtekt. En gradering er ikke en rettferdiggjørelse, det er kun en gradering.

I tillegg til å bli brukt som punch ball så må barn som slås forholde seg til frykten for å bli slått igjen. Det er det som er misjonen med å slå. Barnet skal lære noe om grenser og konsekvenser. Og noe de foreldre som bruker slag som korreksjon ofte kaller respekt, men som kun er frykt.  Barn som slås må leve med det ukontrollerbare, frykten for å bli slått igjen, og de må forholde seg til nedverdigelsen som ligger i det å bli fysisk straffet. En nedverdigelse de kanskje ikke vil være i stand til å sette ord på når de er to år, fire år eller ti, men som gjerne kommer etter hvert. Det kan være i tenårene, eller det kan hende det ikke når en forståelse før en er voksen, når det går opp for en at en har mindre verdi enn andre. I nedverdigelsen ligger jo ordet ”ned”. Så det å nedverdige  noen handler om å gi et menneske mindre verdi. Og i dette tilfellet opplevelsen av egenverdi. Men hallo, de lærte kanskje å sitte pent ved bordet. De lærte å gjøre som du vil. I det minste mens de var innenfor dine armers rekkevidde.

Du gir ikke barnet ditt et godt liv ved å slå det. Du hjelper det ikke til å gjøre riktige valg senere i livet. Du lærer det ikke om respekt for andre eller gir det en egenverdi. Du kan pakke det inn i slike forklaringsmodeller til du blir blå i trynet. Det er ikke det det handler om. Nå du slår dine barn handler det om å tvinge fram en underkastelse.

jeg er usynlig, uten kropp, jeg er ikke til,

men i morgen skal jeg bli den du vil

Det er lørdag i dag, og det var meldt sol. Så akkurat nå føler jeg meg litt lurt, men den dukker kanskje opp senere. I ettermiddag skal jeg på butikken for å handle med kjæresten min, Beate. Og jeg skal blant annet kjøpe ingrediensene til Jambalaia, for det skal jeg lage meg til søndagsmiddag. Men før det skal jeg vaske opp, og kanskje stelle litt med akvariene mine. Blant annet det minste, som er på 40 liter og nå inneholder en liten koloni av Røde biereker. Noen av dem i en form som ble solgt under betegnelsen Japankvalitet. Det vil si at de er gradert høyt etter farge og mønstre.  For jo, en trenger ikke å ha kun fisk i akvariene sine, en kan velge å ha en eller annen rekesort, og det er en hel verden av kunnskap en kan velge å sette seg inn i på dette feltet også, om en vil. I det hele tatt er det mye du og jeg som voksne er i stand til å velge selv.

Noen av tingene jeg har valgt selv er som bautaer i dypet av sjela mi. Det finnes varder med lysende bål i natten som ikke slukker, som viser veien jeg har gått og veien framover. Og fyrtårn på mine følelsers hav jeg kan navigere etter mens jeg går. Det finnes ting i livet mitt jeg har valgt å ta ansvar for, det finnes tilfeldigheter og det finnes ting jeg ikke klarer å kontrollere, men også ting jeg har en viss kontroll over. Jeg har et atelier å gå til, jeg har to fine døtre som aldri ble banket til lydighet, jeg har en kjærest med to barn som heller ikke utsettes for vold, jeg har akvariene mine, verdiene mine, jeg har denne bloggen og jeg har en stemme.  Og mens jeg sitter her og skriver om hverdagen min, bruker stemmen min til å sette ord på tankene som bare dukker opp av seg selv - hva jeg tror på, det jeg elsker og det jeg hater - så er jeg nesten ikke redd i det hele tatt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Leave the light on