Naturen er morsom når den vil

Det regner i Bergen på morgenen, surprise, surprise.  Utover det er dagen til nå lett treg, med et snev av tiltaksløshet. Det betyr at det satt litt inne å skulle skrive blogg. Men nå er jeg altså i gang, så la meg underholde deg. 

Å være i gang er ikke det verste en kan være.  Resultatmessig gir det i hvert fall langt mer konkrete utslag enn å bare tenke på hva en skulle, burde eller kunne gjort.  Det siste er noe undertegnede til tider er flink til, og som sikkert flere kjenner seg igjen i.

I ettermiddag får jeg en ny leieboer, om ting går etter planen. Noe det ikke nødvendigvis gjør. Greia med planer er at ting ikke alltid går som planlagt. Planer er ikke det samme som mekanikk styrt av fysiske lover som tilnærmet alltid gir samme resultat.

Navnet på mitt nye selskap er Steatocranus Casuarius. Eller egentlig får jeg to nye leieboere, en gutt og en jente. Et annet navn på disse nye innflytterne er Løvehodeciklider. Og dette er nok interessant for de færreste, men spennende for meg.

Løvehodeciklider er noen morsomme typer. De ser merkelige ut og de svømmer merkelig. I rykk og napp. Fordi de har en underutviklet svømmeblære. Et triks naturen har tatt i bruk fordi fiskene opprinnelig lever på bunnen av hurtigrennende elver, og en liten svømmeblære hjelper dem til å holde seg nede uten å bruke for mye energi på det. Naturen er morsom når den vil, den skal den ha.  Til og med folk med liten blære kan det være morsomt å se på i blant, der de tripper og beveger seg i rykk og napp, akkurat som løvehodene. Om det finnes en gud og han eller hun skapte alt som finnes, så må det ha vært mye humor innblandet. I hvert fall i seks dager. Men etter å ha hvilt den syvende dagen, må det ha blitt litt kjedelig, kanskje.  Og hva gjør vi når vi kjeder oss? Jo, i blant finner vi på noe faenskap. Maleriet som følger dagens blogg bærer tittelen ”På den åttende dag”.

Løvehodeciklidene er monogame, de danner par for livet. Om den ene dør skal det mye til før den andre finner en ny partner. Jeg mener å ha lest noe forskning på at den gjenlevende fisken også statistisk vil leve kortere enn en fisk med partner. Om det skyldes sorg, vet jeg ikke. Det er mye jeg ikke vet. Jeg tror at om jeg samlet alt jeg vet og stilte det opp mot det jeg ikke vet, så ville det jeg vet forholdsmessig antagelig få plass på et knappenålshode, mens det jeg ikke vet ville trengt en hel lastebil. Med henger.

Å ikke vite alt synes jeg er litt greit. Om jeg visste alt ville jeg jo ikke fått lære noe nytt. Jeg ville hatt lite å se fram til. Litt som Gud. Og det ville vært kjedelig. Kanskje som om hjernen var så feit at den ikke lenger kunne eller ville bevege seg. Da ville jeg antagelig utviklet noe i likhet med pannebrasken til Løvehodene. Selv om løvehodene ikke ser ut som de gjør fordi de har så stor hjerne og vet alt, tror jeg. De er jo ikke akkurat guder, selv om de er tøffe i trynet. Deres merkelige utseende handler nok mer om sex. En eller annen gang var det en hunnfisk som møtte en hannfisk med solid panne, og tenkte, mmm, panne – snadder. Og så barka de i hop og hadde seg heftig og vått og ynglet som fisk gjør. Og så fortsatte det å utvikle seg. Til de ser ut som de gjør i dag. Om jeg selv endte opp med en slik panne ville det neppe blitt særlig mye vått på meg. Men en vet jo aldri.

Folk er forskjellige, og folk liker forskjellige folk. Både de tjukke og de tynne og de korte og de lange har seg med hverandre på kryss og tvers av egenskaper, utseende og kjønn og pannebrasker.  Det synes jeg er greit. Pul i veg, sier jeg. Ikke vær beskjedne.

Om alle likte akkurat de samme ville det blitt mye ensomhet. Noe det også jo er. Men det skyldes nok noen ganger at vi gjerne tror andre mennesker ikke liker ting ved oss, fordi vi ikke liker det selv. Og ikke alltid at det faktisk er slik. For vi har alle noe vi ikke liker ved oss selv. Noe som burde vært annerledes. Litt tjukkere eller litt tynnere. Og så glemmer vi det som er fint eller bra med oss, selv om det ofte finnes mye mer som er bra og helt fortreffelig enn den lille greia vi ønsker skulle vært annerledes. Løvehodeciklidene driter i om ræva er brei. De bare skvetter rundt om kring med sin underutviklede blære og er fornøyd med det, mens de hissig forsvarer sitt lille revir og yngler villig.

Folk forsvarer også sitt revir. Det er derfor det plantes så mye tujahekker.  For å markere grenser. Kom ikke her og titt inn på mitt revir. Det blir i blant som barn som skriker til mamma: Ole ser på meg! Få han til å se et annet sted!

I tillegg til våre hjem har vi også et lite revir vi flytter rundt omkring. Radiusen på dette reviret er litt variabel, men sentrum er bak glassruter, nesten som i et mobilt akvarium. Og når vi sitter i bilen vår er vi ofte minst like hissige som Løvehodeciklidene er når de forsvarer sitt revir.  Og noen ganger beveger vi oss minst like mye i rykk og napp. Mens vi titter ut på verden fra bak våre vinduer av glass og snerrer til folk som kommer for nærme, mens vi tror vi er mye større og tøffere enn vi kanskje er.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  Let me entertain you