Jeg vil takke livet

”Distanse er en mestringsstrategi, men en dysfunksjonell en.”

Dette kunne jeg lese inne på en psykologblogg som heter Lyst.  Uttalelsen var koblet til jobbsituasjoner, gjennom en tanke om at en ved å være fullstendig tilstede, vil gjøre en bedre jobb enn hvis en stenger av for følelser og innlevelse. Men hva så i situasjoner utenfor jobben? Hva med i relasjoner, nære og ikke fullt så nære?  Hva med empati?  Er det riktig å ha alle dører åpne hele tiden?

Når jeg leser inne på enkelte blogger så kjenner jeg at jeg berøres. Andre menneskers følelser velter inn over meg, og jeg kjenner at jeg til tider adopterer dem, slik at de blir mer eller mindre mine egne.  Og denne effekten oppstår ikke når jeg er som sterkest, når jeg føler jeg har kontroll på tilværelsen, men når livet mitt blir uforutsigbart og mitt eget omriss blir uklart.  Det gjør at jeg får det vondt. All håpløsheten, smerten, feilnavigeringen, klamringen, skyggebildene, unnvikelsene – det river i meg når jeg leser, og jeg får lyst til å røske tak i folk. Skrike. Gi dem håp. Men det er en uoverkommelig oppgave. Så skal jeg distansere meg?

Mitt liv foregår ikke kun på nett. Nettdelen er egentlig ganske liten. I mitt daglige liv og i min nærhet finnes det mennesker jeg bryr meg om. Som tar mye større plass enn de jeg møter på nett. Og disse menneskene har det til tider vanskelig.  Når de har det ille, når de sliter, så vil jeg være tilstede for dem. I tillegg ønsker jeg å hjelpe. Jeg ønsker å fikse ting. Gjøre livet bra igjen. Men det klarer jeg jo ikke. Jeg klarer ikke å fikse noen verdens ting.  Om det da ikke dreier seg om hjelp til å flytte en sofa. Der kan jeg trå til. Men alt det som foregår inni mennesker jeg bryr meg om klarer jeg ikke å forandre. Gjøre bedre. Noen ganger kan jeg ikke tilby annet enn å være medfølende. Resten av jobben må de klare selv.

Om en omskriver ordet medfølende, så kan en skrive ”å føle med”.  Og det å føle med blir i mitt hode definert som å dele følelsene til en annen.  Noe jeg synes er vanskelig. Fordi det i blant gjør veldig vondt. Så jeg forsøker noen ganger å skape en distanse. Og distanse er jeg ikke alltid god på. Så jeg må gjøre noe konkret for å verne meg selv, føler jeg. Jeg kan trekke meg bort.

Når det kommer til internett, så er en konkret måte å trekke meg bort på relativt enkel å gripe til. Jeg kan la være å fortsette med å lese enkelte blogger jeg kommer over. Og det må jo være lov. Jeg trenger jo ikke å lese alt, eller føle på alt. Jeg trenger ikke å ta inn over meg smerten, håpløsheten og alt alle andre føler. Jeg trenger ikke å lese alle de som kun søker bekreftelse, som kun forsvarer eget ståsted, og kanskje ikke har kommet dit enda at de forsøker å gjøre noe med det, eller ønsker å gjøre noe med det.

Og dette er jo greit nok, føler jeg. Jeg har en valgmulighet. Jeg kan skjerme meg. Det er min rett. Men hva så når det kommer til nære relasjoner? Hva slags rettigheter har en da? Rett til å skjerme seg, distansere seg? Eller rett til å være tilstede med hele seg? For det å være tilstede er jo også en rettighet en kan gi seg selv. En trenger ikke å tenke på det å være tilstede som et krav, eller en plikt. Om en du har kjær har havnet under et sammenrast hus, så kan du velge å grave deg inn mellom mursteinene og legge deg under raset du også. I solidaritet og medfølelse. Eller du kan gjøre noe annet. Det å ha rett til å velge er jo også en rettighet.

Kanskje det er slik at en i tillegg til mye annet har rett til å balansere. Kanskje det ikke finnes en standardløsning, men at en hele tiden må ta sine valg. Igjen og igjen, og forsøke å ikke falle. Og heller ikke velte noen. Kanskje det er slik at ikke alt i livet kommer med en oppskrift. Noe en kan gjemme seg bak. En eller annen form for etablert sannhet en ikke trenger å sette spørsmålstegn ved slik at en kan kjenne seg skyldfri i alt en gjør, fordi en jo gjorde det en skulle, det som var forventet, det de sa du burde.  Kanskje en må tilsette litt her og ta vekk litt der helt på egenhånd. Og så forsøke å stå for de valgene en tar. Kanskje en må risikere å feile.

En blogg jeg leste i går som går under navnet Karavanseraiet, tok for seg dette med å hjelpe, du kan lese det  her. Jeg opplever at i dette innlegget sies det noe om balanse. Og selv om det tok utgangspunkt i yrkeslivet, så føler jeg at mye som ble sagt også kan overføres til privaten.

Her er også linker til to blogger jeg velger å lese selv om det til tider gjør vondt. Den ene heter Bak fasaden  og er skrevet av en voksen dame, den andre heter skraatak85 og er skrevet av en ung jente. Det er ikke alltid jeg svarer på det som blir skrevet, for det er ikke alltid jeg har ord. Men jeg leser. Fordi jeg opplever at de søker mot en bevegelse, og ikke kun støtter seg på retten til å stå stille. Begge skriver i tillegg under fullt navn, og er på den måten med på å ufarliggjøre det å ha en psykisk utfordring, i stedet for å holde seg selv skjult og opprettholde grobunnen for skam.

I morgen er det 17.mai. Må du som tittet innom Vannlandet og leser dette da få en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Jeg vil takke livet