Det er søndag. Jeg våknet av naboens unger som lekte
utenfor. Dagen startet med blå himmel, og jeg har full forståelse for barns energi, selv
om jeg helst ville sovet litt lenger.
Etter de vante morgenrutinene bladde jeg igjennom noen sider
på nett. Jeg blar stort sett igjennom de samme sidene hver dag. Noen av
nyhetene i dag er at CO2 nivået på denne vår blå planet har brutt en symbolsk
grense. Og den grensen handler ikke om noe positivt. Ikke en målsnor som ble
brutt. I stedet må det kategoriseres under dårlige nyheter. Det samme kan en si om russevoldtekter. Dette er
også dårlige nyheter. Det finnes unge menn der ute som ikke har noen som helst
respekt for unge jenters følelser og retten til å bestemme over sin egen kropp. Og som
i veldig mange saker handler det om en pyramide. Mennene eller guttene det er snakk om her
ruver på toppen, mens det rett under også finnes noen. Og slik fortsetter det
nedover.
Ved siden av denne pyramiden bestående av gutter og menn finnes det en pyramide som viser hvordan jentene som ble utsatt for voldtektene har det etterpå. Og det finnes en pyramide som viser hvordan vi som ikke var der forholder oss til det hele. Ett eller annet sted i minst en av disse pyramidene finnes samtidig sønnen din, eller datteren din. Og naboens barn. Og du selv.
Tiggere i Bergen skal få dusje i badeanlegg, er en annen
nyhet jeg fant. Og de skal få bruke offentlige toaletter gratis. Dette er en
nyhet som for noen vil oppleves som god, mens den for andre kan oppleves som dårlig.
Hvor akkurat du står i denne saken, aner
jeg ikke, men om du vil kan du se deg rundt, og se hvor i din egen pyramide du
befinner deg. For som nevnt over her; det finnes en pyramide som viser litt om
folks empatisk evner. Vi befinner oss alle i en slik pyramide.
I tillegg til å ha eller mangle empati overfor andre
mennesker, kan en også ha eller mangle empati overfor dyr. En kan for eksempel i blant se hundeeiere som rykker hunden sin altfor hardt tilbake når den ikke oppfører seg
slik de vil. Eller løfter den opp etter nakkeskinnet og kjefter inn i ansiktet
på den. Som om det vil lære hunden noe særlig, eller forandre på at eieren aldri dresserte den skikkelig. Ansvaret for dressuren ligger uansett ikke på hunden, så det blir meningsløst å straffe den for en slik mangel. Litt lenger opp i denne
pyramiden kan en se hunder i bur som venter på å bli kvalt, for deretter å havne på en middagstallerken. I andre bur finner vi rev og mink som venter på å bli flådd, og husdyr som lever sine dager i egen møkk. Og ett eller
annet sted sitter det en luring og sprøyter fargestoff inn i små fisk, for at
vi skal ha noe fargerikt og pent å se på. Verden er jo en klode full av farger, men det er alltid mulig med en forbedring.
På den annen side så skinner solen så vidt over Bergen by i
dag. Naboens unger vågde seg ut for å leke, og de gjorde det med latter og ståk
og uskyld. Ett eller annet sted i landet har en dame begynt å forberede en søndagsmiddag allerede, og
venter på at barn og barnebarn skal komme på besøk. En mann er tidlig ut og rydder i hagen. To kjærester våkner og smiler til hverandre. Noen sitter og skriver blogg, slik som jeg. Noen sitter og leser, slik som du. Livet står opp og går videre, uavhengig
av alt skremmende som skrives i aviser og på nett. Det går videre på tross av unge, forskrudde menn som
voldtar sine venner, mishandling av dyr og mennesker og CO2 nivået vi lever med.
Det er mye en kan ha fokus på. En kan leve i skyggen av denne verdens vonde
pyramider, og ikke se annet enn dem. En kan bla seg
igjennom aviser av papir eller på nett og tro at verden begrenser seg til å
være slik den blir framstilt der. Det er voldtekter og drap og ran og krig og
alt er på vei mot helvete i en evig akselererende hastighet, skriker avisene. Men de fleste av
oss vet at verden ikke kun er slik. Livet vårt består av noe mer. Små øyeblikk
hvor tiden står stille. Den består av barnelatter, solvarmet plen, duften av
mors kjøttkaker og mye, mye mer. Så noe i oss klarer å skille mellom alt det
som forgår rundt oss. Alt er ikke kun en sydende suppe og forråtnelse og
fordervelse.
Jeg tror at vi ikke alltid er like gode til å skille mellom
det som finnes inni oss, som det som er rundt oss. For også inni oss foregår det ting. Med tankene og følelsene våre. Og også der finnes det pyramider. Svarte og hvite og grå. Pluss
noen som er fulle av farger. Og noen ganger ender vi opp med å leve i skyggen av
en eller flere av dem. Én pyramide kan være skam. En annen sorg. En pyramide
kan være angst, en annen håpløshet og en tredje mindreverd. Men de er ikke alt,
disse ruvende pyramidene. Livet vårt er
mer. Det finnes noe mer enn det som er vondt eller vanskelig. At vi ikke ser en ting betyr ikke at den ikke finnes. Jeg ser ikke deg
akkurat noe, men jeg vet at du finnes. Og om helsa er dårlig, om noe har gått
deg i mot, så skinner solen likevel om du går ut en dag hvor skyene er et annet sted. Dette er noe jeg kan se. Og du også. Mangler
du et ben, så smaker det likevel med mors kjøttkaker. Er du full av angst, så er
likevel noen glad i deg, og det finnes små øyeblikk hvor angsten slipper taket.
Det betyr at angsten ikke er alt, selv om den har stor plass akkurat der og da. Faller du utfor et stup, så finnes det en vei
opp igjen. Er du uten håp, så betyr det
ikke at det ikke finnes håp, bare at du ikke ser det. Det handler med andre ord
om hvor du vender blikket.
Lever du i svart rom, så oppleves det i blant tryggest
å bli værende der. Fordi det er forutsigbart og begrenset og noe du eier. Men det betyr
likevel ikke at alt utenfor det svarte rommet er farlig. Gresset er ikke farlig
å gå barbent i. Edderkopper er ikke spesielt farlige, selv om du er redd dem. Unger som leker og ler og fryder seg er ikke farlige. Alt vi leser
om i avisen er ikke den eneste virkeligheten som finnes. Alt som er vanskelig i
livet ditt er ikke alt du er. Du er mye, mye mer enn det.
Så hvem er du?
Du er lyden av regn på
teltduk og leken fra din egen barndoms eventyrverden.
Du er fryd og seire og
nederlag. Et univers med dine egne stjerner, en natt og en dag og fall inn i
blikk.
Du er kjærtegn du har
gitt og fått og det du har grått.
Du er ensomhet og kjærlighet
og begjær. Er ditt eget anker, er føtter som løper og drømmer du engang har
drømt, møter med engler og møter med skrømt.
Du er solens varme i ryggen
og et blendende, vakkert smil.
Du er morgendagens mulighet, gårsdagens avstand og øyeblikkets kraft og tilstedeværelse.
Du er morgendagens mulighet, gårsdagens avstand og øyeblikkets kraft og tilstedeværelse.
Du er et sug av
forventning i magen og en speilblank hinne over øynene, hvor et yrende liv
under overflaten ligger synlig for alle som vil se.
Du er vinger og luften
under dem. Regn for vårblomster, røtter og rik jord.
Du er tanke og hud, et
kaleidoskop og en forundring.
Du er altet, kjernen i
ditt eget liv.
Og ingenting av dette,
kan noen ta fra deg.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Human
Nydelige ord i kursiv..
SvarSlettTakk, takk, Synnøve. I blant er det vanskelig å huske at vi ikke kun er den korte berøringen av dette øyeblikket, men også kumulative. Mens andre ganger føler vi at alt vi var, fikk eller ga, ødelegger for det som finnes her og nå. Så enhver får nok forsøke å finne ut av dette med å være. Men vi er nok ofte mye mer enn det vi tror. Og det synes jeg det er greit å minne folk på.:)
SvarSlettOrdene er fra en film/et foredrag jeg lagde om kunst, angst, menneskeverd og håp.
Ha en fin kveld.:)
Bjørn