Keramikk, krig, og det å komme sammen med noen.

Det er torsdag. For mange antagelig en torsdag som følger andre torsdager med tanke på innhold, og sånn er det for meg også. I kveld holder jeg keramikkurs, som jeg har gjort torsdager og mandager i noen uker nå. Men, i kveld er det siste kvelden. Og det er på et vis trist. Nå gjenstår det bare litt brenninger og glasering av tingene deltagerne har laget, men det får vi ta etter hvert.

Det har vært kjekt å holde keramikkurs denne høsten. To runder ble det. Tidligere har jeg holdt ett keramikkurs og ett malerkurs, for Hieronimus i Bergen. Hvordan det blir framover, får vi se på, men det har kommet ønske om både et malekurs og et keramikkurs til. Så kanskje jeg trår til igjen utpå nyåret.

Da jeg pensjonerte meg ved starten av koronapandemien, hadde jeg ikke trodd at jeg igjen ville få bruk for de kunnskapene jeg har akkumulert som kunstner gjennom mange år. Men sånn ble det altså, noen ville jeg skulle trå til. Noen så at jeg kunne tilby noe. Noen hadde bruk for meg. Og kjekt var det. Ikke minst fordi jeg også får oppleve gode sosiale møter samtidig. Og sånt trenger man jo, selv om en begynner å bli gammel og sær, og liker seg godt hjemme.

Nå er det slik, at selv om dette med kurs tar sin plass i mitt liv og bevissthet, så skjer det større ting ute i verden. Og de tingene er det vanskeligere å fremme en mening om. I hvert fall offentlig. Ikke minst gjelder dette krigen mellom Israel og Hamas. Det føles som om uansett hva en måtte komme med, så vil det bli oppfattet som negativt av noen. Kritiserer en Israel for det de gjør på Gazastripen, så blir en fort stemplet som jødehater. Og om en sier at en forstår frustrasjonen folkene i Gasa har kjent på i årevis, holder en med terrorister eller fremmer terrorisme. Men i mitt hode er det ikke helt sånn. I mitt hode handler ikke krigen om Jøder eller Palestinere/muslimer. Like lite som at krigen mellom Russland og Ukraina handler om kristendom. Alt er bare jævelskap av folk som sitter på toppen og har makt, mens folket blir kanonføde. Unge menn må kle seg i uniform om de vil eller ikke og gå ut for å drepe eller bli drept. Hvis ikke blir de straffet. Verden er vanskelig å forholde seg til for tiden, syners jeg. Jeg synes krig er vondt, selv om jeg kun opplever den gjennom tv og nyheter, og jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke fremmer mitt syn tydeligere, og om jeg forsøker å skjerme meg for noen av de sterkeste inntrykkene.

Her hjemme i vårt langstrakte er det ikke krig. Ikke enda. Men alt er jo ikke rosenrødt av den grunn.  Her har vi mat- og strømpriser, vi har renteøkninger og manglende vilje hos staten til å betale medisiner til de som er dødssyke med sjeldne sykdommer og sørge for menneskeverdige forhold innen eldreomsorgen. Og de rikeste lider så forferdelig at de må emigrere til Sveits. Mens politikerne spekulerer i aksjer, sørger for sine venner, framstiller seg selv som ofre når de blir konfrontert med det og fortsetter med å ta fra de fattige og gi til de rike. Som en forkvaklet Robin Hood som i stedet for å gjøre godt, utnytter systemet.  I det hele tatt er det mye dritt og kaos på alle kanter for tiden, spør du meg. Men det er det ikke så mange som gjør. Og det er det vel like greit at de ikke gjør, for jeg sitter ikke på svarene.

Uansett, i dette sammensuriet av krig, politikere, helsevesen som kneler og folk med mye penger som vil ha enda mer og gir oss syk og sjøldaua laks til middag, er det altså godt med slike møter et lite keramikkurs kan tilby. Et sted hvor en føler folk møtes på likefot, og virkeligheten blir liten nok til å håndteres. Det er noe med det å ta noe mellom hendene og så skape noe nytt, uten at det samtidig ender opp som en konkurranse. Enten det er på et lerret eller noe som skal brennes i en ovn. Det lar oss beherske noe. Utvikle oss. Gi oss selv verdi, en liten stille øy i en hverdag hvor det ellers for mange er vanskelig å få ting til å gå rundt, med barn, fritidssysler, jobb, huslån og ektefeller. Eller en alenetilværelse. En kan fort bli litt ensom om en bor alene, og i 2022 var det 19,1 prosent av Norges befolkning som hadde det slik. Det er ganske mange det. Det er 1 027 900 mennesker, for å være nøyaktig. 1 027 900 mennesker som skal takle hverdagen og alt som skjer stort sett på egenhand. 1 027 900 mennesker som skal klare strømregningen alene. 1 027 900 mennesker som skal klare alle de andre utgiftene i hverdagen helt alene. Samtidig er det en god slump av disse igjen som står opp om morgenen og ikke helt vet hva de skal bruke denne dagen til. Det kan være eldre, fysisk og psykisk syke, folk som har kommet hit fra et annet land, trygdede eller folk som har falt utenfor alt, sliter med rus eller annet. Folk uten familie eller nære venner. Da kan et lite keramikkurs være kjekt å kunne se fram til. Eller noe annet. Noe tilsvarende. Hvor en ikke trenger å tenke på dagens andre oppgaver og en kan snakke lett om alt og ingenting, lette sitt eget hjerte, eller være der for noen som trenger å lette sitt. 

Ja, ja, det var det. Noe mer enn dette skal jeg ikke skrive i dag. Det kan fort bli for mye å lese i disse dager hvor tiktok frarøver oss alt som minner om tålmodighet. Joda, jeg kjenner på det selv. Det skal ikke mye til før telefonen kommer fram her hos meg, om det blir et litt kjedelig øyeblikk i tv-tittingen. Sånn har det blitt, som vi gamlinger bruker å si, fordi alt ikke lenger er som da vi var unge. Som om alt var bedre før. Men sånn har det blitt, med oss gamle, vi er mye flinkere til å se tilbake gjennom et slør av glemsel og utvelgelser, enn å se framover.

Ha en fin dag.

Bildene viser arbeider gjort av deltagerne av keramikkurset.

Dagens link:

Joda, det finnes ting en kan irritere seg over.

I dag forsvant tv og internett her jeg bor. Det var et varslet brudd, som fortalte at mellom 8 og 16 kan jeg mangle tilgang, grunnet arbeid på linjen. Om det å vite det på forhånd hindrer stresset jeg opplever ved det her og nå, skal stå usagt. Men jeg hater brudd på rutinene mine. Det positive er at jeg fikk vasket opp og ryddet på plass tørre klær etter siste klesvask, men heller ikke tilfredsheten knyttet til det, demper rastløsheten. Så derfor har jeg nå satt meg ned for å skrive dette. Da har jeg i hvert fall noe å konsentrere meg om en liten stund. 

I dag skal deler av min lille flokk ha fellesmiddag. Dvs kjæresten og hennes to barn pluss meg. Datteren til Beate er hjemme i helgen og har bestilt Mac & cheese, så da får jeg lage det. Til vanlig bor og jobber hun Kristiansand. På søndag skal vi ha fellesmiddag med min eldste datter, kjærest og barn, de hadde ikke anledning i dag, mens datteren til Beate ikke kunne på søndag. Det blir et puslespill å få ting til i blant. På søndag blir menyen kjøttkaker. Kjøttkaker er mat unger kan like. 

Det har blitt færre fellesmiddager etter at pandemien la seg som ei klam hånd over landet. Men det er kjekt når vi får det til. Selv om alderen min og noen helseutfordringer gjør at det koster litt mer å dra det i gang nå. Snart blir det vel ungene som må ta over, og jeg som får komme til dekket bord. Men foreløpig blir det nok jeg som ender opp som kokk, har jeg forstått.

Mandag startet jeg opp som lærer på et nytt keramikkurs. Det er kurs nr to denne høsten. Og det har vært og er veldig kjekt for meg, selv om helsen gir noen utfordringer der også. Det er godt å komme seg ut og treffe litt nye folk. De store inntrykkene står jo ellers ikke i kø her på berget for tiden. Det blir mye rutiner. Om en da ikke regner med dager hvor nettet ligger nede. 

En del av tiden i min pensjonisttilværelse går med til å følge med på nyhetene. Det er jo krig både her og der, og det ser ikke ut til at det stopper med det første. I tillegg kommer det nå varsler om at snart blir strømmen dyrere igjen. Matprisene er heller ikke mye å skryte av. Men jeg klarer meg ganske greit. Jeg liker bare å klage litt når jeg har anledning. Enten det er myntet på politikere eller folk som ikke bruker blinklys. Det skal ikke så mye til før jeg plutselig får mye å si om slike ting. Noe som kjapt medfører et litt oppgitt uttrykk i ansiktet til kjæresten min. Det er jo den samme regla som går hele tiden, så jeg har forståelse for det. Om forståelsen medfører et selvfølgelig opphold fra min side? Neppe. Skravla bare fortsetter. Og spesielt Erna og Finnes har blitt gitt tydelige karakteristikker i det siste. Jeg blir både oppgitt og irritert over maktpersoner som blir tatt med buksa nede, for så i etterkant å klore seg fast til fordeler og posisjonen sin med nebb og klør, mens de hele tiden forsøker å fargelegge det de har gjort på nytt og på nytt til det ikke finnes en eneste ren farge igjen. Det eneste de etterlater seg er grums.

Det er ikke alt jeg orker å ta inn over meg av det nyhetene og sosiale medier serverer for tiden. Ikke har jeg valgt å se så mange videoer av Hamas sin massakrering av ungdom på festival, og ikke har jeg orket å ta inn alle detaljer rundt Israels behandling av sivile på Gazastripen. Det er bare helt forferdelig det som skjer der nå. Så jeg forsøker å skjerme meg i hvert fall litt. For jeg har en tendens til å gå veldig inn i slike ting, og det får meg til å føle meg dårlig. I utganspunktet føler jeg meg dårlig nok over tilstandene her i gamlelandet, så jeg trenger jo ikke nødvendigvis å fylle opp med alt som skjer i resten av verden. I hvert fall ikke hele tiden. Det kan fort bli for fullt.

Nå ser jeg at internett er kommet tilbake - halleluja - så da tror jeg det er like greit å avslutte disse skribleriene for nå og legge det ut på nett.

Ha en finest mulig dag, hva enn du fyller den med. Enten du er frisk, syk, fattig, eller i hvert fall klarer deg sånn nogenlunde.

Bjørn

Bildene av keramikk dukket opp i en mappe på datamaskinen en dag. Tingene ble vel laget for rundt 40 år siden og er kanskje ikke det beste jeg har laget, men det er gøy å mimre litt. Bildet av statslederne tok jeg fra nettet. Var litt morsomt :)

Dagens link: 

Det er kjekt å ha noe å se fram til.

Høsten har kommet. Ute bøtter det ned i Bergen i dag. Inne er det tørt, men temperaturen synker merkbart også inne, så snart må jeg begynne å ha på en ovn. Det er det nok flere som må, og med økt forbruk øker vel  prisen på strømmen etter hvert også. Det er kjekt å ha noe å se fram til.

Bildene du ser her i dag, er fra stua i min lille leilighet, der jeg tilbringer rimelig mye tid foran tv, omgitt av egen og andres kunst. Og ja, jeg bruker pledd på sofaen for å beskytte den. Det er kanskje ikke det vakreste å se på, men sofaer er dyrt, og denne håper jeg skal vare livet ut. 

I det siste har jeg holdt et keramikkurs for Hieronimus i Bergen. Nå er kurset over, men om ca. tre uker starter vi en oppfølger. Det blir kjekt, håper jeg. Første del var i hvert fall vellykket.

Å få brukt seg selv til noe er viktig, har jeg forstått. Spesielt om livet har kommet med noen utfordringer. Slik det gjorde for meg. Om en kun sitter hjemme uten mål og mening er ikke veien nødvendigvis så lang med tanke på angst og videre til det depressive. I hvert fall nå når høst og vinter kommer og kiler deg i uengasjerte, erogene soner, med sine grå, kalde og våte fingre. Det er jo grenser for hvor mye hjelp en kan finne i ei flaske tran. En bør kanskje ha noe å se fram til i tillegg. 

Mange har en jobb å gå til, med kolleger og meningsfylt innhold, men noen av oss har jo rukket å bli pensjonister. Og da står kanskje ikke alltid det meningsfylte utenfor døra di og hamrer hysterisk for å komme inn, hele tiden. I stedet må du skape mening selv, der du er, med det du har. For meg gir det å holde et lite keramikkurs mening. 

Andre ting som gir livet mitt mening er barn, barnebarn, kjærest og bonusbarn. Etter at pandemien kom, har det blitt mindre tid sammen med barnebarn, og det er et savn. Det føles som om noen alltid er syke med et eller annet virus nå. Det var sikkert slik før også, men nå har både jeg og min lille flokk blitt mer oppmerksom på det, og er mer opptatt av å skjerme oss for smitte. De fleste tåler jo godt en forkjølelse, men jeg har en lungesykdom, og blir gjerne veldig dårlig, så jeg må være forsiktig. Alt kommer med en pris, sies det, men noen ganger er prisen litt høy. Sist gang jeg var forkjølet ble jeg hentet av ambulanse og havnet på sykehus. Det satte en liten skrekk i meg, så det frister ikke til gjentagelse.

Andre ting som ikke frister til gjentagelse, er å få Erna tilbake som statsminister. Som det er nå, har jeg rimelig god tid til å følge med på nyhetene. Og jeg må innrømme at det er skummelt å se hvordan Erna og Høyre nå forsøker å hale ut tiden og skjule opplysninger og dokumenter for allmennheten, som omhandler mannen Sindre, aksjer og penger inn på deres felles konto. Det minner om amerikanske tilstander, og i mitt hode er ikke akkurat det et godt symptom i et demokrati.

Å skrive side opp og side ned om Erna her, får jeg vel likevel la være. De fleste har vel fått med seg det som foregår uansett. Selv om ikke alle er enige om i hvilket lys en skal se ting i. Det kommer vel litt an på hva en verdsetter i livet og samfunnet. Heter du Odd Reitan eller Stein Erik Hagen, for eksempel, er vel ikke kjøpekraften til de med minst å rutte med det du er mest opptatt av, så lenge de fremdeles må ha mat, uansett.  Spriket mellom de rikeste og til den hyggelige dama i kassa på butikken hvor du stadig etterlater mer og mer og penger for færre og færre varer, blir nok ikke mindre med Erna ved roret. Det er en grunn til at de rikeste gir millioner til Høyres valgkamper. Og det er neppe fordi de er snille og gir av sin godhet. I stedet meler de selvfølgelig sin egen kake. Så forskjellene øker i takt med bidragene, og sosiale goder vi tidligere tok som en selvfølge, står for fall. Det er ikke lenger gitt å skulle ha et menneskeverdig liv i Norge, om du ikke ble gitt de beste kortene i utgangspunktet. Det er bare å se på køene der de deler ut matvarer til de fattigste nå.

Jeg tilhører nok gruppen fattige, om en tar utgangspunkt i størrelsen på pensjonen min, men jeg lever likevel ikke som de fattigste blant oss, har jeg forstått. Noe som nok mye skyldes at jeg setter næring etter tæring. Det er en nødvendighet. Jeg forsøker å leve som jeg er i stand til, ikke etter hva jeg kunne ha lyst til. Etter et liv som kunstner med begrensede inntekter, er ikke pensjonen all verden. Sånn er det bare, det meste henger i hop. Så ting som for eksempel kino, teater, sydenferier og stadig utskifting av garderoben er uaktuelle ting i mitt liv. Likevel kan jeg unne meg noe. Og noe av det jeg i blant unner meg er litt god mat. Til førstkommende helg skal jeg for eksempel lage en gresk lammegryte til meg selv og kjæresten. Det gleder jeg meg til. Jeg har aldri smakt gresk mat. Så dette blir spennende. Andre ting som er spennende for tiden kommer jeg ikke på i farten. Forutsigbarheten er nok et vektigere lodd i livet mitt enn spenning, må jeg innrømme. Men jeg liker forutsigbarhet, så det er greit. Jeg liker kontroll. Og jeg liker rutiner. Rutiner medfører at jeg ikke må veie for eller i mot og ta nye avgjørelser hele tiden. Valget er jo alt tatt. 

Det har gått noen år nå, uten skriving her på Vannlandet. Jeg tror mer at det bare ble sånn, enn at jeg tok et klart valg. Men å ha kommet så vidt i gang igjen, føles bra. Hvor ofte og hvor mye det blir framover, gjenstår å se. Men sånn er det jo med det meste, en må vente og se. Noen i avmakt, andre i håp. Jeg håper du er en av dem som både håper og drømmer litt.

For en tid siden flyttet det inn en dame fra Ukraina her jeg bor, sammen med sin sønn. Dessverre kan hun verken norsk eller engelsk, og jeg kan ikke språket hennes. Så jeg får ikke sagt henne hva jeg tenker, når vi treffes utenfor huset. Det blir kun et hei og et smil. Slik er det for mange, selv for oss som er født i samme land. Vi mangler et språk oss i mellom, så vi forholder oss tause eller snakker forbi hverandre. Men videoen under her er forståelig for oss alle.

Slava Ukraini!

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

En stemme til Rødt, og hender på leira

Det går mot høst. Ute har bladenes fargespill så vidt begynt, og det var 18,2 grader på stua da jeg sto opp i dag. Snart må jeg begynne å ha på ovnen, med derpå økende strømregninger. Men i dag skinner sola, og den vil etter hvert skinne inn i stua mi og hjelpe på temperaturen. Før det, skal jeg en tur bort til kjæresten min og lage søndagsmiddag. I dag blir det ramen. For et par dager siden kokte jeg opp skikkelig kraft på kraftbein og grønnsaker jeg hadde fryst ned. Så dette blir nok godt. Bildet er av en porsjon jeg laget tidligere. Vil du følge med på mat jeg lager, så ta en titt på instagramkontoen min.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe på Vannlandet nå. Om dette betyr at det tas opp igjen og blir som før, eller det blir med disse ordene i dag, gjenstår å se. Men jeg har lenge hatt lyst til å si noen her. Spesielt når det skjer ting. Som valg og aksjer og tillitsbrudd i politikken. Tillitsbrudd er vanskelig å forholde seg til. Selv fikk jeg oppleve det hyppig gjennom mange år, og jeg har aldri helt blitt den jeg en gang var igjen etter det. På den annen side, så førte det til et veivalg, som skulle vise seg å lede til mye godt også. Sånn er det med enkelte veivalg en tar. De må ikke ende utfor et stup.

Selv stemte jeg i kommunevalget dette året. Så jeg var en av de litt over 60%prosent av folket som så noe poeng i det. For de av dere som følger meg på Facebook, kommer det nok ikke som et sjokk at jeg stemte Rødt. Og grunnen til at jeg ga Rødt en stemme, er at da ga jeg en stemme til venstresiden. Høyresiden har aldri gjort noe for småfolk. Og småfolk er gruppen jeg tilhører. Det er lite aksjehandel å spore her hos meg, for å si det sånn. Pengene går med til å bo, ete, og holde liv i bilen jeg trenger for å komme meg ut. Tidligere fikk jeg hjelp til bil av NAV, men den døra ble lukket da Erna kom til makten.

En av grunnene til at jeg stemmer Rødt framfor Arbeiderpartiet, er at sistnevnte i mine øyne ikke lever opp til å være et folkeparti lenger. Jeg føler mye blått har blitt blandet inn, så partiet blir mer og mer lilla. Statens økonomi trumfer enkeltindividets levevilkår, og skatteletter til de rike trumfer sosiale goder for de som har lite. Derfor trenger vi små partier som Rødt til å være litt vaktbikkje. Arbeiderpartiet trenger jo støttespillere får å kunne få makt. Dessverre er det slik at makt korrumperer, så da synes jeg det er greit med partier som Rødt, som fronter saker som at den stadige økningen av lønnen til stortingspolitikere bør bremses, at regjeringsmedlemmer ikke bør få holde på med aksjer, og at syke og uføre bør få en inntekt det går an å leve som folk av, bare for å nevne noe.

Politikk opptar meg. Men livet er mer enn det. Etter at jeg ble pensjonist, er det kanskje ikke så veldig mye mer, men litt skjer det jo. Blant annet holder jeg for tiden et keramikkurs for nybegynnere, og det er veldig kjekt. To kvelder i uka setter jeg meg i min lille bil og kjører til Hieronimus i Bergen, hvor kurset finner sted. Og jeg koser meg når jeg går inn av dørene der. Før jeg kommer meg dit, er det litt annerledes. Uroen siger inn i mitt aldrende legeme.  Da tenker jeg at dette trenger jeg ikke å utsette meg selv for, det er bedre å holde seg hjemme. For etter stort sett å ha sittet inne i min lille leilighet siden pandemien kicket inn, har jeg blitt en smule folkesky, for den sosiale angsten har hatt gode levevilkår. Men jeg jobber med saken, og det går seg til, kjenner jeg. Så det å komme seg litt ut og treffe de flotte deltagerne på kurset har blitt en berikelse. Dermed er et nytt kurs på beddingen allerede. En videreføring av det vi har nå. Ikke verst, spør du meg, men det gjør du kanskje ikke. Det kommer an på hvem du er, hva du tenker, føler, har opplevd og kan se fram mot. Veldig mange har nok med å komme seg gjennom dagen i disse tider. Tankene går med til økonomiske bekymringer, frykten for krig, virus eller annet. Det skal ikke stå på ting en kan fylle hodet med og bekymre seg over. Det er bare å velge fra øverste hylle. Har du tidligere sett et poeng i å følge meg her på Vannlandet, er likevel ikke aksjer noe du bekymrer deg mest over, har jeg en følelse av. Men en skal aldri si aldri. Til og med folk i min nærhet har satt noen småkroner i et eller annet fond. Har du to kroner til overs en måned, får du jo lite rente på dem i banken. 

Bildene av keramikken, er av deltagernes arbeider i kurset vi holder på med. Fram til nå har det handlet mest om det tekniske. Det er viktig å få en forståelse for materialet, muligheter og utfordringer. I det neste kurset håper jeg på å gå mer inn på dette med form og dekor.

Sånn, dette får vel være nok ord for i dag. Ting kan fort bli for langt i disse TikTok-tider. Jeg merker det selv. Mangelen på konsentrasjon og stamina rir meg som en mare. Likevel har jeg som sagt følt litt på at jeg vil skive litt igjen, men en trenger jo ikke å ta helt av av den grunn. Har forresten forsøkt tidligere også, men husket ikke passordet. Så det var kun flaks at jeg fikk logget meg inn på Vannlandet i dag. Litt flaks må en ha, selv om den aldri er stor nok til gevinst i Lotto.

Jeg håper du har en fin dag, ser fram mot neste uke og klarer deg sånn nogenlunde i hverdagen. 

Bjørn

Dagens link:

For enkelte kommer livet med et par utfordringer andre av oss slipper. Noe som kan være tungt, men som også kan lede til noe fint:

Hvilket liv kan sammenlignes med dette?

Det er en stund siden sist jeg klorte ned noen ord og tanker her på Vannlandet. Pensjonisttilværelsen paret med corona gir jo ikke de helt store opplevelsene å skvaldre om. I hvert fall ikke for meg, som har vært nærmest helt isolert siden i mars. Slik vil det også fortsette å være, til det kommer en vaksine. Null stress det der, nesten. Jeg sier nesten, for enkelte dager blir jo litt tomme. Og da kommer gjerne tanker og følelser en godt kunne sluppet å forholde seg til, poppende fram raskere enn kviser på en pubertal oppkomling.

I går var jeg likevel en tur på atelieret. Nå ble det slik at da koronaen kom, sa jeg opp min plass der. Men jeg har ikke hatt en formell avslutning- og oppsummeringssamtale, før i går. Da tok jeg turen inn til byen, for samtidig å få med meg en utstilling. Litt skummelt var det med tanke på smitte, men jeg var så forsiktig som mulig, og passet på håndvask og avstand. 

Det føltes litt rart å ha denne siste samtalen på jobben. Jeg kjente at det beveget meg. Noe som overrasket meg litt. Men jeg har arbeidet på atelieret siden oppstarten 2004, og har i de 16 årene som har gått forsøkt å være delaktig i både oppturer og nedturer arbeidsplassen har møtt. Det har ført til at jeg på et vis har følt på en form for eierskap og ansvar, i stedet for et sted hvor jeg kun mottar noe. Jeg har med andre ord vært kjapp opp på barrikadene, og har stukket fram hodet både titt og ofte. I blant har nok denne måten å forholde seg til atelieret på, gitt de andre som arbeider der en utfordring. På den annen side har jeg forsøkt å følge opp det jeg tror på, og vært synlig. Jeg kjenner at det er bedre å tenke på det, nå i i etterkant, enn at jeg hadde vært usynlig. Som uføretrygdet er det mange felt hvor en lett blir usynlig og lite verdsatt, men en trenger ikke å finne seg i det over alt. Det trenger ikke å bli identiteten din, om du ikke tillater det selv.

Alt kommer til en slutt, uten at det nødvendigvis blir slutt på alle begynnelser samtidig. Og nå har altså pensjonisttilværelsen min begynt. To år før tiden. Men akkurat de to årene får stå sin prøve. 

Jeg vet at mange som nærmer seg tiden for å gå av med pensjon, kanskje frykter det litt. Kanskje er det slik at arbeidet de har hatt er veldig knyttet opp til identiteten deres, at det å skulle møte samfunn og familie gir usikkerhet i forhold til egen rolle, og om noen i det hele tatt vil ha behov for dem nå. Jeg vet også at mange legger planer, og kanskje tenker de vil fylle tiden framover med saker de aldri fikk tid til tidligere. Slik er det ikke for meg. Jeg frykter ikke tiden framover, og føler ikke jeg mister min identitet. Jeg legger i stedet noe til den. Da jeg ble ufør for nesten tjue år siden, føltes det litt på samme måten. Det var som om jeg fikk en oppreisning for årene med mishandlingen i oppveksten, en oppvekst som ga meg noen utfordringer med på veien andre kanskje slipper. Med overgangen til pensjonisttilværelsen føler jeg at nå har jeg stått i motvinden lenge nok, og har fortjent å kunne senke skuldrene. Å være pensjonist er noe jeg fortjener og ønsker velkommen, det er ikke noe som tvinges på meg.

Når det gjelder det å skulle fylle tiden framover med nye, spennende opplevelser, så er jeg ikke helt der heller. Ikke har jeg råd eller helse til å legge ut på en jordomseiling, og ikke kjenner jeg behov for å lære noe nytt. Jeg opplever det foreløpig som om mitt lille livs tilbud og behov vil være nok (etter koronaen), og at barn, bonusbarn, barnebarn, kjæresten min og venner og bekjente, vil gi meg nok påfyll. Enten møtestedet er utenfor huset mitt eller på nett. 

Samfunnet er fylt med krav til oss. Helt fra vi er små. Vi skal være flinke på skolen, ha de riktige vennene, få en godt betalt jobb, avle passe antall unger, se riktige ut, være vakre og sexy, få innpass i de riktige miljøer og sosiale lag, være superelskere og få superorgasmer, vi skal være virile og ha definerte muskler. Og helst ikke vise noen form for svakhet eller sårbarhet. 

Jeg vil ikke at andre skal definere behovene mine. Jeg vil ikke at pensjonisttilværelsen min skal fylles med nye krav til hvem eller hvordan jeg bør være. Enten kravene kommer fra min egen frykt for ikke å strekke til, eller fra en lettvint idé eller "sannhet" hostet opp av en eller annen i forbifarten. Jeg vil ikke lenger leve opp til kravene fra de nære omgivelsene mine eller samfunnet. Jeg vil ikke presses inn i noe som nok en gang skal være vanskelig å leve opp til, og som samtidig får meg til å føle at noen ser på meg som mindreverdig når jeg ikke strekker til eller velger noe alternativt. Jeg vil velge selv, og være den jeg er på godt og vondt. Ta dagene som de kommer, en etter en. Jeg trenger ikke lenger å rekke noe tog, jeg er allerede om bord. Jeg vil selv bestemme hva som gir meg lykke. Uten at noen skal fortelle meg om en skala der deres egen lykke rager over min. Jeg trenger ikke å klatre opp på et fjell, for å kjenne på noe som kan kalles for lykke. Jeg kjenner lykke når jeg drikker kaffe med kjæresten, eller får en snapchat fra døtrene mine som viser litt av dagen deres, eller med en liten video av barnebarna. Jeg kjenner lykke når jeg lager god mat, og når jeg spiser den. Jeg kjente lykke i går, da jeg var på atelieret, og møtte noen mennesker som har betydd mye for meg over lang tid, og en sorg over avstanden som nå kommer. Mennesker som har fått sin evige plass i den lille kista vi kaller et hjerte. Lykke er ikke noe som kommer i en ren form, ofte er den blandet med sårhet, lengsel, savn etter annet. Jeg tro det gjør den rikere, på samme måte som at søtt er godt, men vi spiser sjelden en pose sukker uten noe annet ved siden. 

En mal på lykke eller tilfredshet er ikke noe jeg vil jakte på å passe inn i framover, det er noe jeg vil ta i mot når det inviterer meg inn, uansett i hvilken form den kommer. Eller som en klok mann sa for mange, mange år siden:

Hvilket liv kan 

sammenlignes 

med dette? 

Jeg sitter stille ved mitt 

vindu og ser løvet falle

og blomstene springe 

ut mens årstidene

kommer og går

(Hsueh-tou, 982-1052)

***

Matbildet viser asiatisk, glasert spareribs, som kjæresten lagde en dag. Det ser enkelt ut, men det smakte rikt. Når hun lager noe godt, får jeg gjerne med meg en porsjon eller to hjem til frysen min, og det samme får hun når jeg lager noe. På den måten får vi stadig nye matopplevelser.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: