lørdag 10. september 2016

Kjærlighet, generøsitet og skjønnhet.



Noen sier ryttere, noen fotfolk,
noen sier krigsskip er aller vakrest
på den mørke jord. Men jeg sier heller
              det man elsker.

Det er ingen sak å forklare dette
så enhver kan fatte det, for Helena
hun hvis skjønnhet overgikk alle andres
            seilte til Troja

og forlot den gjeveste mann av alle
og sitt barn, sin far og sin mor, for hun var
uten noen tanke for dem [               ]
            hun ble forført av

[                                   ] for [                   ]
[                   ] lett [                                   ]
minnet meg om Anaktoría, hun som
            ikke er hos oss.

Jeg vil heller se hennes kjære gange
og hvordan det funkler i hennes øyne,
mer enn hele Lydias rytteri og
            væpnede fotfolk.


I går skrev jeg om hat. I dag vil jeg skrive om kjærlighet og det som er vakkert. Versene over her er skrevet av en gresk, kvinnelig dikter som bar navnet Sapfo, og er kun et utdrag av et større dikt. Sapfo levde på øya Lesbos, og hun forbindes med lesbisk kjærlighet. Deler av diktet mangler [   ], men du kan se et bilde over det som finnes under her (vist med tillatelse fra gjendikter Gjert Vestrheim ). Notatene er det kjæresten min som har gjort. Hun studerer gammelgresk ved Universitet i Bergen. Klikk på bildet så blir det større.



Kjærlighet er så mangt. De som har barn, kan føle kjærlighet for dem. Noen kan kjenne på kjærlighet overfor en hund eller katt, mens barn kan føle kjærlighet overfor en teddybjørn eller en dukke. I tillegg har vi den kjærligheten som inkluderer erotikk, sex og forelskelse, hud, varme, kjærtegn og generøsitet overfor hverandre.

Vi er det vi spiser, blir det sagt. Men jeg tenker at vi er det vi fyller sinnet med også. Fyller vi det med søppel, så blir vi ei søppeldynge. Fyller vi det med hat og frykt, så er det hat og frykt som vil kjennetegne oss, og derfor hvordan vi ser på omgivelsene våre og andre menneskers verdi.

Om en går inn på nett og leser hva som serveres i nyhetene, så er det langt mer som peker mot hat enn mot kjærlighet. Det er langt mer som skrives om frykt, avstand og kulde, enn om varme, nærhet og generøsitet. Og selvfølgelig påvirker det oss. Det er med på forme oss. Avisene gjør oss med andre ord til kaldere mennesker. Det samme gjelder om en ser nyheter på tv. Om noe vakkert eller hyggelig i det hele tatt blir nevnt der, så er det gjerne på slutten av sendingen som en form for alibi eller noe en kan smile litt overbærende over, før det settes over til sporten, og da helst til fotball. Det gode og varme og/eller kreative i mennesker blir ikke framstilt som like viktig som krig og død og katastrofer. Selv om dette med kjærlighet og skjønnhet kanskje er det viktigste i livene våre, det vi drømmer om, det vi lengter etter, så nedvurderes det så ofte, at vi begynner å tro at det er riktig at media fokuserer som media gjør.

Noen vil kanskje si at selvfølgelig er det viktigere få å høre om de store hendelsene ute i verden, enn om lykkelige barn eller folk som elsker hverandre. Men jeg vet nå ikke. Det er ikke så mye en kan gjøre i forhold til krig og katastrofer, men det er mye en kan gjøre i de små bildene, i de nære relasjonene og i hverdagen en lever. Dette er egentlig gammel kunnskap. Allerede seks hundre år før vår tidsregning, skriver Sapfo at skjønnheten i den man elsker er det vakreste som finnes. Det er ikke eiendeler, seg selv, makt, krigsskip eller slike ting hun ser på som vakrest. Det er den hun elsker. Og derfor er også dette det mest verdifulle hun har, kanskje. Så det er det hun skriver dikt om. Jeg selv tenker at det også er noe av det viktigste som finnes den dag i dag. Denne skjønnheten vi omgir oss med – nærhet og kjærlighet og respekt for andre – men som vi likevel verdsetter så lite i praksis, fordi alt annet kommer imellom og krever plass.

Skjønnheten i våre drømmer, skjønnheten i våre kjære og næres egenart, skjønnheten i våre barn, skjønnheten i et siv som svaier i vinden og solen som reflekteres og glitrer på et vann. Alt sammen er viktig. Og alt sammen blir gjort til tema hos for eksempel kunstnere. Slik har det vært gjennom århundrer. I dikt, i bilder, i sang og teater. Kunst er med andre ord viktig for oss. Og da mener jeg ikke kun for den som lager og/eller framfører kunsten - sangeren, skuespilleren, dikteren, maleren, skulptøren - men også for beskueren, mottakeren, brukeren av kunsten.

Uten kunst går samfunnet mot fattigdom. En sjelelig istid. En kan derfor si at kunsten er et termometer for samfunnet. Dreper vi kunsten dreper vi samtidig skjønnheten, den frie tankes muligheter, den kritiske røsten, spørsmålene og rommet for kjærligheten.  Likevel får kunst langt mindre plass i media enn for eksempel krig, drap, hat, lemlestelse og begjær etter det materielle. Og dette valget om plass er det noen som tar for oss. Redaktører, journalister og de som sitter på diverse pengesekker. I stedet for at de forsøker å gjøre kloden vi lever på og av, og sinnene vi lever i, til et vakrere og mer kjærlighetsfylt og generøst sted, forteller de oss at alt er stort sett et helvete, at vi er i konstant fare, og at politikerne vet best (eller ikke forstår noen ting - det kommer an på øynene som ser). Så hva er det da som styrer dette. Er det djevelens verk vi har med å gjøre, eller er det noe annet? Er det kun vår egen smålighet? Er begjær og eiendomstrang større enn generøsiteten og delegleden i oss? Hvorfor er det i så fall blitt slik? Og hvorfor er ikke alle slik?

Jeg synes diktet til Sapfo er vakkert. It made my day, som en sier. Da kjæresten min viste det til meg første gang, traff det meg så tungt at jeg ble blank i øynene. Og jeg sa til henne at du må spørre foreleseren din om jeg kan bruke det her på Vannlandet. Noe jeg altså fikk tillatelse til. Så nå har det blitt et blogginnlegg ut av det. Ikke verst, synes jeg. Det å skrive om og vektlegge det jeg gjør i dag, beviser for meg selv, noe om meg selv. Noe om at det finnes rom i meg som ikke er styrt kun av kynisme og arroganse og frykt. Slike små bevis, slike selverkjennelser er viktige å gi rom og tid til. Tenker jeg. Men jeg tenker jo så mangt, mens jeg vet så lite.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







fredag 9. september 2016

Mye om hat, hat, hat, og bitte litt om mat.




Fredag. Tacodag. Slik det er hver fredag. Hos kjæresten. Litt dyrt, men godt. Og kjæresten og jeg deler på å kjøpe inn, slik at ikke alt faller på den ene. Det betyr at vi deler på og av det vi har.

Når jeg sier dyrt, så er det ikke grisedyrt. Men likevel dyrere enn for eksempel noe laget på belgfrukter. For eksempel indisk gryte med linser, løk, hvitløk, bønner og kikerter. Som jeg skal lage i morgen. Jeg lager mye indisk gryte. Store gryter som holder til mange dager. Sunt, godt og billig. Og hot. For jeg sparer ikke på chilien.

Det jeg hadde tenkt å skrive om i dag, var likevel ikke mat, men hat.

En kjenning av meg skrev noen ord på Facebook i går, om et møte med en tigger. Jeg skal ikke gjengi det, for det har jeg ingen rett til, men hun skriver at det ble en fin samtale, og fokuserer på at vi bør møte folk med respekt. Det betyr at hun mener at de som sitter og tigger også fortjener respekt. Dette fikk meg til å tenke noen tanker selv.

Det er mye hat ute og går for tiden. Hat mot kvinner, mot homofile, mot transpersoner og mot politikere, bare for å plukke litt fra lista. Og blir noen konfrontert med hatytringene sine, rygger de gjerne tilbake og sier at det var ikke SLIK ment. Som i rettsaken mot frisøren som nektet en dame med hijab å få farget håret. En frisør som i utgangspunktet har vært på barrikadene mot innvandring, vært politisk aktiv og holdt taler mot det hun opplever som et problem osv, skjuler seg bak en påstand om at hun ble redd da den hijabkledde damen kom inn i salongen hennes. Og at hun i hvert fall ikke er rasist, hun har som hun sier muslimske venner som ikke bruker hijab, som hun er glad i. Det skal ikke stå på det. Men menn som slår kvinner, har også kvinnelige venner.  Menn som dreper kvinner, har også kvinnelige venner, kvinnelige mødre og kvinnelige søstre. Uten at vennskapene eller tilknytningen rettferdiggjør handlingene. 

Her finner du en liste med bilder av kvinner, i Norge, som er drept av sine menn de siste årene.

Ingen som hater folk med annen hudfarge eller tro er rasister, ser det ut til.  Enten det er snakk om folk som bruker hijab eller ei. Vi har jo tross alt mange flyktninger her i landet som har en annen hudfarge enn deg og meg, men som ikke bruker hijab. For eksempel menn. Uten at dét nødvendigvis hindrer hatet i å ese utover sine bredder i enkelte gode Nordmenn. I tillegg har vi muslimske kvinner som ikke bruker hijab, vi har romfolk, vi har folk som kommer fra en kristen minoritet i muslimdominerte land, som for eksempel Eritrea, og vi har polakker, asiater og svensker. Det er bare å hate i vei. Det skal ikke stå på valgmuligheter. Og er det vanskelig å skille den ene fra den andre så hat alle sammen, bare for sikkerhets skyld.



Selv er jeg ikke så opptatt av å grisehate alle som ikke har fjorten generasjoner bondeslekt i stamtreet sitt. Jeg er ikke så opptatt av å jage alle som kommer hit ut igjen kjappest mulig. Noen vil sikkert si at det er bare fordi jeg ikke har forstått hvilken trussel og problem de - og spesielt Islam - er. Trusselen er likevel ikke mitt problem i hverdagen, føler jeg. Dagene bare går. Jeg maler noen bilder, spiser tacoen min og indisk gryte og har det etter forholdene ikke så verst. Frykten for terror og IS preger ikke dagene mine nevneverdig. De går heller ikke med til frykt for at døtrene mine skal ende opp med hijab i nærmeste framtid.

Problemet mitt er ikke Islam. Problemet mitt er fremmedfrykt. Jeg er redd for ting jeg ikke kjenner så godt til. Enten det er billettautomater, kontorer jeg ikke har vært på tidligere, eller folk fra andre kulturer. Og dette er jo ikke flyktningene sin skyld. Eller romfolks. Eller polakkers. Det er ene og alene mitt problem og mitt ansvar. Jeg kan ikke begynne å hate alle med litt bedre brunfarge enn meg, folk som tror på noe annet enn meg, folk på offentlige kontorer eller han som arbeider på fabrikken som lager innfløkte og skremmende billettautomater, bare fordi de gjør meg usikker. Det blir like tåpelig som å hate alle med en annen dialekt enn meg, et annet kjønn enn meg eller en annen legning.

Jeg leste forresten nettopp en artikkel, som hevder at PST nå anser høyreekstreme enkeltpersoner som en større trussel enn islamister. Uten at det nødvendigvis hindrer noen av dem som hører til på denne listen over høyreekstreme grupper i å fortsette med å spre hat og frykt.

Under krigen var det noen som tjente på å lage et fiendebilde av jødene - menneskene, ikke jødisk politikk. Det fantes ingen samlende jødisk politikk den gang, slik jeg ser det, det fantes bare jøder. For noen år siden fryktet folk nordlendinger - menneskene, ikke samepolitikk. Jeg tror ikke det sto så mye om samenes politikk eller rettigheter den gangen. På syttitallet fryktet de innvandringen fra India og Pakistan. Enkeltmenneskene igjen. Fordi de hadde en annen hudfarge enn bleke oss, snakket et fremmed språk og spiste hvitløk. Folk hatet hvitløk dypt og inderlig. Hvitløk var den gangen gode nordmenns røde klut, slik hijab er det i dag. Men i dag knasker de samme gode nordmennene løken som om de aldri har gjort noe annet, uten at samfunnet gikk i oppløsning da de fikk smaken på den. Vi ble ikke invadert og utradert av Pakistanerne. Vi endte ikke opp som slaver under Buddha alle sammen. Vi løper ikke omkring i samekofte og bruker ord som hæstkukk i annenhver setning. Så frykten og hatet var kanskje bortkastet. ER kanskje bortkastet, for det er sikkert noen som hater pakistanere fremdeles. Eller Vietnamesere. Du vet, folka med asiatiske trekk i den skremmende bølgen av båtflyktninger som skyllet over landet vårt forrige gang. Og ikke fordi de kom hit med en mening eller et politisk syn eller ønsket å voldta gode, norske kvinner og jenter. Kun fordi de ser annerledes ut, og har en annen kultur og andre skikker i bagasjen.

Det er kanskje også verdt å tenke over hvem som hater mest inderlig og synlig, og skaper frykt og følelsesmessig og fysisk segregering. Er det pakistanerne, vietnameserne, polakkene, damen med hijab eller nordlendingene? Eller er det vi som kaller oss kristne, gode Nordmenn med stor N som frykter inkludering og hater tanken på like rettigheter? 



Hatet gjennomsyrer oss. Vi viser og har vist hat mot kvinnelige prester, homofile prester, psykisk syke, trygdede og alt som ikke er middelklasse og heterofilt.  Historien gjentar seg og gjentar seg. I blant oppleves det som om folk er totalt historieløse og totalt ute av stand til å skille mellom holdninger, frykt og hat. Så det røres sammen til en grøt og skytes ut fra hofta så fort et bankende hjerte viser seg ved grensa vår, enten hjertebæreren er kledd i turban, sari eller hijab - enten grensa er Storskog eller kun våre egne, snevre holdninger.

Hatet stopper likevel ikke ved folk med opphav i andre land. For i tillegg har vi hat rettet mot folk som ytrer seg i media. Trusler og sjikanering og løfter om det mest nedverdigende hateren klarer å gulpe opp på stående fot eller etter timer med finsliping. Spesielt skal kvinner nedverdiges eller skremmes til taushet. Og er du i tillegg til å være kvinne en forsvarer av menneskerettigheter for andre enn nordmenn, kommer det kjapt noen ønsker om at du burde bli gruppevoldtatt i munnen og ræva av en gjeng muslimer, gjerne flere ganger. Det burde lære deg hva dette egentlig handler om.

Det samme hatet rettes mot politikere. Hat, hat, hat. Jeg forstår det ikke. Er det fordi det er så lett å hate på nett eller i kommentarfelt? Er det slik at den som hater og truer mest grisete og smakløst og sprer mest galle og hat får en stjerne i boka til sine meningsfeller?  Er det slik at de som sender denne møkka ut blant vanlige folk opplever at endelig blir de bare bitte litt synlige, og føler seg verdsatt og viktige? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg hater det.

Dagens bilder er mitt forsøk på å ha en stemme, og  det øverste viser noe jeg ønsket skulle framstå som en transseksuell prest. Tittelen maleriet fikk var Verdig. De andre to bildene fikk titlene Ezekiel 25:17 og Hedning.  Originalene kan du sammen med en del andre malerier se fram til 18.september hos Galleri VOX, der jeg for tiden har en utstilling som fikk navnet Djevelens verk.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, Stand By Me:







  




    

onsdag 7. september 2016

The same procedure as every year, James.





I går stilte jeg til valg. Saken dreide seg om hvem som skal få lov til å være meg, i året som kommer. Dette er en greie jeg jevnlig må adressere - the same procedure as every year. Denne gangen gikk jeg til valg på ærlighet. Og lovte å være tro mot meg selv, det jeg tenker og føler og gjør, og de løfter jeg gir. Slik det hele utviklet seg, ble det kun jeg som stilte til valg denne gangen også, og jeg vant med én stemme mot null. Ingen overraskelse kanskje, men noe fornuftig skal en jo ta seg til, og det er greit at det formelle er i orden før en går i gang med å være seg selv for fullt.

Andre som har latt seg velge, er de som sitter i regjerningen. Av disse igjen, kommer det en skokk fra Frp. Disse folka gikk til valg på fremmedfrykt, fjerning av bompenger, lavere bensin og avgifter, og lov til å kjøre Segway. Og selv om enkelte slår seg på brystet og sier at Frp er småfolk og bilistenes parti, the same procedure as every year, Miss Jensen, vil de likevel etter all sannsynlighet nå gå med på dyrere bensin, med bakgrunn i det som kalles et grønt skifte. Taburetten veier med andre ord antagelig mer enn løftene. Utligningsmodeller i form av kutt i andre avgifter som skal sørge for at de som har lite å rutte med ikke skal komme dårlig ut og få det enda vanskeligere enn de allerede har, er gulroten de vil vi skal svelge for å godta løftebruddet vi etter all sannsynlighet vil bli servert. Slik det var da de la om uføretrygden. Et løfte som i praksis viste seg å være stort sett svada, slik jeg opplever det. I stedet for at ingen skulle lide, ble det slik at barn til trygdede aleneforsørgere mistet mye av skolestipendet fordi bruttoinntekten økte, selv om netto kanskje ble den samme som før. Videre mistet mange av dem med minst, hele eller deler av bostøtten. Og siden en først var i gang med å samle penger til kutt i formueskatten, ble bilstøtteordningen til mange av de handikappa rasert i samme slengen. Det er dette det norske folk kjøpte. Like bra, bare billig, er et uttrykk fra reklameverden, men kanskje dette ikke alltid stemmer. Kanskje det bare er et forsøk på å sukre noe. 
Och om inte det är nock, så legger vi ändå ved at de som har vært halv ufør vil miste solide jafs av inntekstgrunnlaget de var forespeilet, om de blir eller har blitt helt uføre. 

Hvor mange av dem som sliter og har lite, som stemte på Frp, vet jeg ikke, men jeg håper det ikke var for mange dem. For da sitter de jo der med skjegget solid festet i postkassa, spør du meg. Omtrent som i en gapestokk. Med enden innbydende i været.

Så hva står igjen av valgløftene, når en ser bort fra at de som har mer penger enn til mat for barna, nå kan kjøre Segway og se mer eller mindre tåpelige ut mens de gjør det? Det er vel ikke så mye. EL-bilene har fremdeles noen fordeler, men de kom kanskje før valget. Etter valget har de dyreste bilene med store motorer og mye hester visstnok blitt litt billigere, men de bilene er det jo likevel kun dem med mye penger som har råd til. Det vil si dem som tradisjonelt stemmer på høyresiden og gjerne har fått mindre formueskatt nå, penger som ble hentet fra dem med minst. Mange av armingene som trodde alt skulle bli bedre, lever vel fremdeles med sin gamle bil, mens de bruker det meste av energien på å hate hijab og burkini og islamister generelt, for å glemme sviket.



Sure piller er og blir sure piller, men det går å svelge det meste, om en legger sjela i det. Legger en i tillegg til et smil med aksent av en litt udefinerbar grimase som dekker over brekningene som måtte presse seg på, er en kommet langt i kunsten som kalles selvbedrag. For det er jo også gjerne slik, at selv om vi blir lurt av Siv og Jern Erna, så er den som er flinkest til å lure oss, nettopp oss selv, og i tillegg er vi mestere til å rettferdiggjøre våre dårlige valg.

Selv er jeg ikke så veldig begeistret for politikere, noe som kanskje skinner så vidt igjennom her. Og minst de som er på høyresiden. Slik jeg oppfatter det snur de fleste kappa etter vinden så fort det kommer en lett bris, og gjemmer seg bak tomme løfter mens de setter seg så solid ned på taburetten at den truer med skli opp i rassen på dem med kraft nok til at tonsillene spretter ut av nesa som vassen konfetti. Men det kan hende jeg tar feil. Kanskje de er prektige folk alle sammen, og at ditt og mitt beste er det eneste de er opptatt av. Bare at vi som har lite å leve av ikke er smarte nok selv til å forstå det.

Det er lite jeg kan gjøre med andre. Enten det er politikere det er snakk om eller ikke. Men jeg kan gjøre noe med meg selv. Og jeg lover at jeg etter beste evne skal stå for det jeg lovte under valgkampen, som ledet til at jeg noe forutsigbart ble gjenvalgt til å være meg i år igjen. Skulle det skjære seg fullstendig, slik at du føler deg sveket og føler jeg er en annen enn det du så for deg, så stiller jeg plassen min til disposisjon, slik at du eller en du tror ville gjøre jobben bedre, kan overta den jobben det er å være meg.

Og da har jeg vel gulpet opp nok galle for i dag, så det er kanskje på tide finne på noe annet. Snorklipping og åpning av broer eller prestisjenybygg blir det antagelig ikke, selv om jeg ble valgt til den posisjonen jeg ble. Jeg vil vel neppe heller legge ned noen sykehus, skoler eller fødestuer, holde igjen penger til å rassikre veier på en skikkelig måte eller stjele trygda til de syke,  men det finnes jo annet å ta seg til. For meg, og for deg. For jeg regner med at også du ble valgt til å være deg, på godt og vondt, i år igjen - the same procedure as every year.  Lykke til.

Jeg hadde ikke noe bilde av sure piller, så i stedet viser dagens bilder noen sure bær. Like bra, bare billig.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:


tirsdag 6. september 2016

Ikke SÅ gammel. Bare litt.





Ny dag. Denne gangen en grå en. Og vindfull er den også. Men skitt au, det er jeg også i blant.

Jeg har fått meg ny telefon (les:kjøpt), denne gangen med ice.net, 1 GB for kr. 99,- pr mnd. Så da sparer jeg rundt 120 pr.mnd i forhold til det jeg har fra før. Alle monner drar, sa gutten, han patta katta. Eller var det kanskje lite men godt, han sa. Okkesom, jeg bruker nesten ikke nett utenom WiFi, så det burde gå bra med bare 1 GB. Hvis ikke får jeg oppdatere. Litt bruker jeg jo. Selv om jeg er gammel. Ja ikke SÅ gammel da. Bare litt.

Første del av morgenen har gått med til å få i gang den nye telefonen. Noe som for mange kanskje er a piece of cake, men som for meg til tider virker forvirrende. Hele tiden dukker det opp spørsmål: Vil du tillate, vil du tillate, vil du tillate. Og selvfølgelig tillater jeg. For hvis jeg klikker nei, får jeg gjerne opp en ny melding som advarer meg mot å la være eller nekter meg en funksjon. Så får vi se etter hvert da, om jeg får skiten til å virke tilfredsstillende. Må nok ha litt hjelp av kjæresten med en del av tingene. Hun er kjappere i hodet enn meg når det kommer til slike greier. Men jeg fikk til å bytte minnekort og hente fram en gammel ringetone jeg trodde jeg hadde mistet. Riktig ringetone er viktig. Og min framover nå blir «Lift Me», som under dagens link.

Klokken ni aktiveres det nye sim-kortet. Snart, snart, sitre, sitre. Spenningen er til å ta og føle på. Nesten. Blir sikkert merkelig. Noe nytt. Jeg liker at ting er som de er. Det er fordi jeg er litt gammel, selv om jeg ikke er SÅ gammel.


                                                        I hagen utenfor bestemorhuset.

I morgen skal bilen på verksted, så da blir jeg sittende inne. Egentlig blir jeg sittende inne fra i ettermiddag, for jeg leverer kjerra da. Slik at jeg kan skysses hjem igjen av datteren min når hun er ferdig på jobb, og sliper buss eller taxi i morgen tidlig. Det at jeg blir uten bil betyr at jeg må sørge for at jeg ikke har avtaler. Grunnen til verkstedbesøket er EU-kontroll. Den burde gå greit. Er jo bare noen måneder siden jeg kjøpte bilen – lett brukt - og fikk service på kjøpet. Men en vet aldri.  I blant får en seg en overraskelse. Som da microen min begynte å krangle for et par dager siden. Plutselig vil ikke skåla gå rundt, og maten varmes ikke skikkelig lenger. Så nå må jeg vel kjøpe ny, bruke kjele på komfyren eller spise kald mat. Det blir nok til at jeg kjøper ny micro.

Kjøpe, kjøpe, kjøpe, faen er det ingen som puler lenger’a?

Ok, bare en liten assosiasjon som ramla ned i skallen min. Sorry for den.

Alltid er det noe å svi penger på. Folk kjøper og kjøper. Jeg også. Ei krone her og ei krone der og et blaff av kortsiktig lykke. Bra jeg får et billig mobilabonnement nå. Egentlig har jeg tenkt å bruke hundrelappen jeg sparer på abonnementet til å gjenåpne Netflix. Eller få meg HBO. Jeg kuttet Netflix da jeg kjøpte ny bil. Lånet må jo betales med noe, så jeg kuttet litt her og litt der. Alt må balanseres når en har begrensede midler. Egentlig burde jeg velge HBO, kanskje, for kjæresten har Netflix, og om vi deler på det får vi jo to strømmetjenester begge to. Lurt. Jeg er ganske lur, i blant, selv om jeg er gammel. Ja ikke SÅ gammel da. Og først må jeg uansett få reparert min bærbare pc, som sluttet å virke bare et par måneder etter at jeg kjøpte den, så jeg kan koble den til tv. Uten datamaskin ingen strømmetjeneste. Om du ikke har smart-tv eller noe i den leia. Noe jeg ikke har.

Neste uke eller der omkring har jeg en legeavtale. Skal kutte vekk et par føflekker. Det er notert i kjærestens avtalebok. Hun fungerer i blant som sekretær for meg.


                                 Jeg ble tidlig fascinert av det androgyne, og testet ut meg selv litt.

Bilverksted- og legeavtalen er notert i Beates avtalebok på Beates telefon av en grunn. Det er fordi jeg lett glemmer ting. Du vet, alderen og det der. Men nå vil jeg lage meg en egen avtalebok på den nye telefonen min, og få det hele konfigurert så det blir synkront med samme avtalebok på pc-en. Det samme med mail. Det krølla seg med mailen på den gamle telefonen.  Det var litt derfor jeg fant ut at jeg ville ha ny. I det hele tatt er det mye som nå skal på plass, som jeg ikke har benyttet meg av før. Blant annet skal jeg få meg snapchat og noen sånne bildedelingsgreier, som ikke ville fungere på gamle telefonen. Jepp, den er litt gammel, men ikke SÅ gammel. Og vi snakker ikke doro, for JEG er heller ikke SÅ gammel.

Jeg tror det blir kjekt med disse bildegreiene – at det gjør det enklere å få ta del i livet til døtrene mine og barnebarnet og bonusbarna. Om jeg kommer til å bruke det, gjenstår likevel å se. Og aller først må kjæresten hjelpe meg med å komme i gang.

I helgen fikk jeg en hyggelig telefon(samtale) fra yngste datteren, som studerer i Kristiansand. Hun og samboeren har kjøpt seg leilighet, og det kjennes veldig godt. For meg. Sikkert for dem også. Kanskje mest for dem. Nå eier begge døtrene mine sin egen bolig, og det gjør at jeg blir tryggere på framtiden deres. Selv leier jeg. Jeg mistet alt jeg eide i et vanskelig samlivsbrudd for noen år tilbake. Og siden jeg også ble syk og havnet i trygdesystemet, er det ikke lenger mulig å kjøpe noe. Men det går greit. Jeg trives her jeg er. Ikke alt i livet handler om det materielle, sa han, og tittet bort på sin nye telefon.

Pause.

Nå er sim-kortet aktivert, og telefonen er oppe og går. En ny æra har startet. Og det virker som om det skal gå greit å bruke den. I hvert fall gjør det det så langt. Selv om den ikke ligger helt hjemmekoselig i handa enda og meldingtonen er helt feil, men det handler vel kun om vane. Nå gjenstår bare alle appene og synkroniseringene og gud vet hva. Men jeg har det ikke travelt, jeg er ikke SÅ gammel.


                                                       På stranden med min lille hund Tjorven.

I går fikk jeg noen bilder av ene søsteren min på mail. Fra da jeg var ung. Ja ikke SÅ ung da. Å få disse fotoene fra en annen tid var gøy. Jeg har ikke sett noe særlig bilder av meg fra ungdommen på over tjue år. Ei jeg var sammen med brant bildene mine. Det å ikke ha sett hvordan jeg så ut på så mange år, gjør at det er vanskelig å kjenne meg selv igjen. Det blir bare rart, liksom – litt uvirkelig. Hvem er den unge mannen? Så jeg virkelig slik ut? Nå tenker jeg at jeg bør høre med de andre søsknene mine en dag, om de også har noen gamle foto liggende. For jeg har savnet å kunne vise døtrene mine hvem jeg en gang var. Bildene som følger dagens blogg viser meg som tjuefemåring - pluss minus. Men jeg mangler noen fra tiden før det. Ungdomstiden min, tenåringstiden.  

Bildene jeg har lagt ut er beskjært,  for jeg trenger jo ikke å legge ut fjeset på andre enn meg selv. Ikke alle liker å få fjeset sitt smurt ut over alt. Og på et par av bildene sitter jeg sammen med et par gamle flammer. Det er ikke sikkert de ville like å se seg selv her. Med meg. Selv om de en gang for lenge siden av en eller annen grunn likte den unge mannen.

Nå skal jeg avslutte. Ble mange ord dette. Kanskje for mange for enkelte som tittet innom. Lurer på om det var flere enn meg som kom seg helt ned hit.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, Lift me, med Sivert Høyem (Madrugada) og Ane Brun:









mandag 5. september 2016

Fine, deilige, kroppen min




I dag vil jeg snakke litt om kropp. Min kropp. Ikke din. Din kropp har jeg ingen ting med å snakke om. Den er bare din, ikke vår. Med strek under det siste. Men jeg kan altså snakke om min kropp, og om kropp generelt.



Den kroppen jeg bor i begynner å eldes. Den har blitt 61 år gammel. Og de årene kan en se spor av. I form av rynker, litt slappere hud og noen arr.




 Enkelte av arrene skyldes lek i barndommen. Andre kom da jeg var ung voksen. Og de lagde jeg selv. Med barberblad, kniv og knuste flasker. Jeg gikk for blodårene og kuttet håndleddene fordi jeg ikke lenger hadde grep om det som fantes inni meg av angst, mørke, smerte og fortvilelse. Om det hjalp? Nei. Men i dag er arrene likevel tilstede, som en minnebok. På linje med noen gamle amatørmessige tatoveringer jeg har. I tillegg til dem, har jeg en tatovering på kroppen min av nyere dato. Den er en gave fra kjæresten min og barna mine.



Kroppen jeg bor i er min. bare min. Jeg har fullstendig og eneveldig eiendom og styringsrett over den. Jeg kan dele den, på forskjellige vis, men jeg vil selv velge med hvem. Likevel opplever jeg nå stadig at noen mener de har rett til si noe om kroppen min. Ofte kommer disse uttalelsene i form av råd eller bekymring: «Nå har du blitt tynn, Bjørn». «Nå må du passe deg, så du ikke blir enda tynnere». «Jeg tror du bør forsøke å få på deg litt kjøtt og muskler».




Jeg vet ikke hva de som hoster opp disse rådene, bekymringene og synspunktene, mener de er i besittelse av når det kommer til gudegitte rettigheter og generelle allmennkunnskaper, siden de påberoper seg retten til å trykke meninger om min kropp opp i trynet på meg. Jeg har jo ikke bedt om det. JEG kan spontant si noe om min kropp, andre bør vente til de blir invitert. Og det at jeg sier noe om meg selv, er ingen invitasjon. Det er kun noe jeg deler, og det stopper ved det.


For litt over et år siden var jeg ni kilo tyngre enn jeg er i dag. Siden jeg har kun en tredjedels lungekapasitet igjen, betyr det at livet nå er lettere å leve. Det er lettere å bevege seg. For de ni kiloene tilsvarer at jeg hele tiden måtte bære på en vekt tilsvarende ni melkekartonger mer enn jeg bærer i dag. De ni melkekartongene gjorde sitt til at det å bære dem var stort sett det jeg var i stand til å bære, for jeg fikk ikke i meg surstoff nok til så mye mer. Da måtte det i så fall gå i veldig langsomt tempo. Men nå, et år etter, kan jeg bære min lettere kropp ut på tur. Jeg kan gå på steder der andre folk går, se på naturen, høre fuglesangen, og får derfor også en mental gevinst ut av at kiloene ble borte. Jeg kan trimme hjemme i min lille leilighet, push og bøy og tøy og sprett, og er i bedre form enn på mange år. Likevel påberoper noen seg retten til å trykke en bekymring eller et råd opp i trynet på meg. Som om jeg ikke er i stand til å se meg selv, og hva jeg holder på med. Og som om jeg verken er herre over egen kropp, eier den alene, eller er i stand til ta fornuftige avgjørelser i forhold til den.




Om jeg hadde lagt på meg ni, ti kilo, så hadde jeg nok også fått høre det. Noen ville kommet med betraktninger, og fortalt meg hvordan jeg ser ut, eller hva kiloene gjør med helsen min. Som om jeg ikke er opplyst nok til at jeg ville visst det. Min kropp er min, slik din er din. Og jeg vil ikke at noen skal mene noe om den, uten at de blir invitert. Jeg vil ikke at noen skal penetrere den, uten at de er invitert. Jeg vil ikke at noen skal bruke knyttnever eller stokk på den, uten at de er invitert. Så hvorfor er det så vanskelig å forstå det? Hva er det du selv bærer på som tror at du tilfører meg noe positivt med betraktningene din og bekymringene dine? Om du må si noe, så hvorfor ikke si noe positivt i stedet. Eller spør om noe. Og lytt. Ikke bare ta deg til rette. Jeg er en mann på 61 år, og blir neppe anorektisk nå. I stedet er jeg veldig fornøyd med å ha klart å legge om livet og livsstilen i min alder, i stedet for å legge meg dønn flat og vente på å dø, mens jeg spyr opp tynne forklaringer på hvorfor jeg ikke reiser meg.



Jeg er ikke «for» tynn, slik at det ødelegger helsen min. Jeg har fremdeles en gammel manns manboobs og nok fett nok rundt magen til mer enn én vinternatt. Men jeg er ganske spinkel av natur. Har alltid hatt tynne armer og noen pipestilker til bein.




Var jeg en ung, frisk mann med idrettsvyer, ville kroppen min passet langt bedre til maraton enn til sprint. Så kanskje det virker som om jeg har mer knokkelkontakt enn jeg i virkeligheten har. Men slapp av. I stedet for at jeg mister helsen, er det slik at jeg har tatt grep om helsen min. Jeg lever langt sunnere enn tidligere. Er mer bevisst på hva jeg spiser og hva jeg gjør. Er i bevegelse og er langt mer fornøyd med livet mitt enn jeg var for et år eller to siden. For som sagt, livsstil og bevegelse påvirker også den mentale helsen. Så angsten min er mindre. De depressive sidene i meg får ikke samme spillerom. Jeg har mer energi til, og mer glede av, å arbeide med kunsten min.



Samtidig er jeg stolt av hva jeg har fått til, og gleder meg over det. Og dette prediker jeg. Her på Vannlandet, og der hvor det finnes noen som kan lytte. Jeg er jo tross alt rimelig nyfrelst på dette området, så munnen renner over både titt og ofte, siden jeg både liker og er i stand til å dele både surt og søtt fra livet mitt. Likevel mener noen at det er grunn til bekymring. Og samtidig påberoper de seg retten til å komme med betraktninger og mene noe om hvordan kroppen min ser ut. Men den retten er det bare jeg som har. Enten det gjelder nesa mi, armene mine, huden min, magen min, tissen min, rompa mi, tærne mine, ørene mine eller øynene mine. Akkurat som det samme gjelder for deg, om du er kvinne. Ingen har rett til å mene noe om brystene dine, rompa di, magen din, midjen din, huden din, kjønnsleppene dine, leggene dine, tærne dine osv. Før de blir invitert til å si noe. 



Når det kommer til din kropp, detaljene eller helheten, er det bare du som har rett til å snakke om den når det måtte passe deg. Alle andre må vente til de blir spurt om en mening, mener jeg. Enten noen er så runde at de fyller ei dobbeltseng alene, eller er så tynne at de kan sove på en blyant – vent på invitasjonen før du spyr opp alt for mye av moralisme, bekymring, selvrettferdighet eller bruker deg selv som denne verdens målestokkers «riktige» balansepunkt.  




Sånn, da var det sagt. På tide å gå i gang med noe annet. For eksempel litt trim. Med den deilige, fine kroppen min. Den er bare min. Og ingen andre enn meg selv bestemmer hvem jeg vil dele den med.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






søndag 4. september 2016

Strikk i vei.



Sol!

Jepp, værvarselet ser ut til å holde stikk. Ute var det blå himmel, da jeg krabbet ut av bingen i åttetiden. Sånt liker vi, skrev han, og viet seg med deg helt uten tillatelse eller forvarsel. I det hele tatt er det mye jeg liker, og mye du liker, om vi tenker oss om.

Her kan du fylle inn tre ting du liker:

1
2
3

Jeg vet ikke hva du puttet inn under de tre punktene. Selv ville jeg kanskje ha valgt god helse. God helse er ikke til å kimse av. Enten vi snakker fysisk eller psykisk. Men bevisstheten rundt behovet blir kanskje mest framtredende om vi mister den. Fram til da lever vi mer eller mindre som om god helse er en selvfølge. 

Under punkt to, ville jeg vel kanskje hatt med noe rundt kjærlighet. Den jeg får og den jeg gir. Kjærligheten til kjæresten, til mine og hennes barn, barnebarnet og de menneskene som betyr noe for meg. 

Til sist hadde jeg kanskje tatt med en helvetes dynge med penger. For penger gjør ikke vondt, men det å ikke ha dem kan gjøre skikkelig vondt. Sånn er i hvert fall min erfaring. Men jeg får vel tilføye at jeg kun har erfart den delen med lite penger. Onkel Skruebingen er ennå kun tilstede i fantasiene. Der den trives ganske godt. For sånn er det i blant med fantasier, de kan være ganske fete og gode, om vi nærer dem jevnlig. Selv bruker jeg Lotto til å nære min drøm om nok penger og litt til.

Fantasier kan være så mangt. Her kan du lese en liten artikkel der en dame skriver om sine tanker rundt det at kvinners seksuelle fantasier kommer i bokform og får spalteplass i media (er visst en bok som heter Calendar Girl ute nå, tidligere kom Fifty Shades of Grey. Selv har jeg ikke lest noen av dem, og kommer nok ikke til å gjøre det heller). Temaet damen bak artikkelen tar opp er seriøst nok. Men det morsomme er at hun sier hun vil engasjere seg i dette den dagen det kommer en analyse over menns bruk av porno i avisene. Som om det at hun skriver en egen artikkel rundt temaet ikke viser et engasjement som er tilstede allerede.

Nakenhet og porno er over alt. Det betyr at det selger, men ikke nødvendigvis at alt er overvettes bra for oss. Det er mye ræl som selges, og som folk kjøper. Ikke kun porno. Et annet eksempel er sigaretter. Selv har jeg hatt et overforbruk av Freia Melkesjokolade. Men det som ikke når en målgruppe, helst en stor en, forsvinner rimelig fort. Det er derfor det er vanskelig å finne ting i pornoverden for folk som har en seksuell preferanse som inkluderer å tråkke på biller, eller som tenner på gråstein. Og det selges få Veltepetter i dag. Utviklingen i transportsektoren har gått videre, behovet har forandret seg. Og bevegelse er noen ganger bra, mens andre ganger er det noe dritt. Tidligere års dugnadsånd, har for eksempel mye blitt borte. Mens selvrealisering har gode kår. 

Ser en bakover, viser historiebøkene til den mørke middelalder, atomalder, vikingtid og annet. Navnene er ikke tilfeldig valgt. De er ment å beskrive noe. Så det spørs om ikke tiden vi lever i nå vil få et navn som inkluderer ord som narsissisme eller egoisme. Alternativt ordet manipulert. Se bare på for eksempel Facebook. Det er ikke tilfeldig hva som dukker opp der, når du klikker deg inn. Det finnes algoritmer som styrer flommen av informasjon og diskusjon, blir det påstått. I tillegg til idiotiske regler, som tillater dem å fjerne historiske bilder som den lille, nakne jentungen fra Vietnamkrigen som flykter fra napalmbombene. Men de tar ikke kun ting bort. De spisser også det de vil at du ikke skal slippe unna. Så i tillegg til folk flest sin endimensjonale lykke i billedform, får du mye reklame. Men ikke nødvendigvis den samme reklamen som jeg får.

Noe selger, annet selger ikke, valgmulighetene vi har er ikke så mulige som vi kanskje liker å tro. Mens bevisst bruk av ord og bilder gir assosiasjoner som pirrer fantasiene, drømmene eller fordommene våre. Det bor en kikker et sted inne i oss alle og det vi kikker på definerer oss. For oss selv. Ikke alltid for andre. For vi gir ikke nødvendigvis andre innsyn i hva vi kikker på, slik at de kan få definere oss ut ifra det vi vi selv forsøker å fortrenge eller skjule.

Et av mine blogginnlegg som har oppnådd flere klikk enn gjennomsnittet den siste tiden, var det som hadde overskriften "Ronk i vei". Og det kom kanskje ikke som en overraskelse, verken på deg eller meg. Sånn er det bare, noe selger, fordi det pirrer eller vekker avsky. En tittel som «Strikk i vei», hadde derfor kanskje ikke fått like mange klikk som ronketittelen. Men jeg kan ta feil. Så jeg får vel prøve det ut. Litt moro må jeg jo ha med denne bloggen. Det kan ikke være bare pur alvor og seriøsitet. For selv om Vannlandet er ment å handle om verdier og ufarliggjøring av det å ha en eller annen en diagnose eller utfordring i livet, så trenger jeg jo ikke å utelate all humor av den grunn. Heller ikke selvironien trenger jeg å utelate, eller pirking i folks holdninger, fordommer og aktive fortrengninger. Jeg er jo kun et lite menneske, akkurat som du, med alt hva det innebærer av alvor og skjemt, nytelse og smerte. Et liv med en diagnose er ikke bare forskjellig fra livene til dem som ikke har fått en enda. Mye er også likt.

Og med den lille bomba, runder jeg av dette blogginnlegget, som ikke handlet så veldig mye om strikking. Tilgi meg om det skuffet deg.

Dagens foto har kanskje ingenting whatsoever med teksten å gjøre, det er heller ikke reklame, men et stemningsbilde fra noen kvelder tilbake, da jeg endelig kunne sette meg ned etter en lang dag med utstillingsåpning. Grunnen til flasken skyldes likevel påvirkning, så sånn sett kan det med litt godvilje linkes til deler av teksten. Vanligvis tyr jeg til et par fingerbredder Jack Daniels om jeg vil unne meg noe i Whiskyretningen, men en venn anbefalte å kanskje forsøke en single malt i stedet. Dermed måtte jeg inn på nettet og lese tester, for sant å si har jeg ikke peiling. Den avbildede flasken scoret høyt både på lav pris og god smak, så da ble valget ikke så vanskelig. Samtidig er det moro med noe nytt,  i blant. Og en får jo noe en kan ta bilder av.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, er fra siste episode av Stjernekamp, og er samtidig det bidraget jeg likte best denne gangen:







lørdag 3. september 2016

Kloner og frosker i panna.




En ny dag har fått gnidd søvnen ut av øynene. Denne gangen lørdag. Og avtaleboka for denne laugardagen minner kanskje om grisgrendte strøk utafor. Det vil si at jeg har ikke så mange planer notert ned. Jeg skal vaske legemet. Ete litt. Og om noen timer skal jeg kjøre min søster og sønnene hennes til flyplassen. Etterpå skal jeg vel bort en tur til kjæresten, men så blir det nok litt alenetid og slappeav som står på tapetet. Noe som kjennes ganske greit ut. Og noe som betyr at de siste dagene med full rulle, utstillingsåpning, middager og sosialisering er over for denne gangen. Nå er tid for å gå tilbake til vante rutiner. Og det er jo ikke noe å sutre over, selv om det nok blir litt stille. Hadde jeg ikke hatt sosial angst, så hadde jeg nok hatt mer omgang med folk. For det er jo ganske trivelig. I blant.

I avisen i dag står det at vi nå vil få et par dager med sol. Søndag og mandag. Og det høres bra ut. Kanskje jeg fremdeles kan få brunet forfallsprosjektet og samlet litt D-vitaminer i det, sånn på tampen av sommeren. D-vitaminer må en jo ha, og det gir mer glede å ta dem inn via solsenga enn tranflaska, tross alt. Såpass må en kunne innrømme. Så får en heller leve med at andre vitaminer nødvendigvis må inntas oralt, eller via ei sprøyte. Selv foretrekker jeg oralt. Kjøttkaker i sprøyteform blir for sært, spør du meg, og ekstra B12 er heller ikke et påtagelig behov. Jeg vil helst ha næringsstoffene lekkert dandert på en tallerken først. Øyet skal jo også ha sitt, og mat som ser god og fargerik ut framstår gjerne som langt mer fristende enn grå vassgraut eller ei nål i skinka. Det betyr at hva vi gjør med ting betyr noe - det vi omgir oss med og lever med til daglig. Selv foretrekker jeg å omgi meg med en smule orden. Men også litt nips og bilder som bærer i seg minner liker jeg å ha rundt meg. I leiligheten. Ikke i bilen.



I det hele tatt er det mye jeg liker, og mye jeg misliker. I blant tar det jeg misliker størst plass. Og det misliker jeg intenst. Gjerne spontant og inderlig.



Neste uke vet jeg ikke helt hva jeg skal finne på. En gryende tanke om ei uke fri ligger og eser et sted i lillehjernen, eller hvor nå slike tanker oppholder seg. Noen dager for å samle tråder og gjøre seg klar for nye kunstprosjekt framstår som relativt fristende. Faren er likevel at jeg vil kjede meg. Men det å kjede seg er ikke det verste en kan gjøre. Jeg kan på stående fot komme på dynger av saker som er langt verre her jeg sitter.

Liten liste over ting som er verre enn å kjede seg:

1. Miste en ambolt på tåa.
2. Våkne opp en morgen og bare måtte se i øynene at en har klonet seg selv i løpet av natten.
3. Samme scenario som under punkt to, men med et tillegg der en eier kun én kaffekopp.
4. Spontant opphør av tyngdekraft.
5. Når kvisa du hadde i panna begynner å ta form av en frosk, som etter hvert begynner å snakke med myk stemme, og du skjønner at den faktisk forsøker å forføre deg.
6. Lese tåpelige lister.

Nå skal jeg runde av. Jeg er god til å runde av. I blant kan det framstå som vanskelig, men det er det ikke. Nå er det slutt, kan en si. Enkelt og greit. Finito. The End. Enfin. 最后. Over til neste kapittel. Eller noe sånt. En trenger ikke å legge så mye i det, dra det ut i det uendelige, der ordene bare fortsetter og fortsetter å komme som en foss av oppspart diaré, via tastaturet og over på skjermen, eller hva en nå holder på med å avslutte. Det kan jo være så mangt. Ikke bare en blogg. Jeg kan komme på flere enn én ting nesten uten å tenke meg om en gang, som kan avsluttes rimelig abrupt.

Minimal eksempelliste over brå avslutninger:

1…

***

Dagens øverste bilde er av ungdommene etter middagen i går. Det tok visst på med husmannskost. Blomstene fikk jeg under åpning av utstillingen min, og så tok jeg dem med hjem. Det er koselig å pynte litt. Synes jeg. Men jeg synes jo så mye, og har tross alt en diagnose.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link blir til en gammel sang jeg hørte på radio i bilen i dag. Er nok aktuell så det holder fremdeles: