Alt trenger ikke å være så forpult perfekt hele tiden.

I natt haglet det så jeg ble holdt våken. Litt. Ikke så lenge. Jeg skal uansett ikke klage, for jeg sov i nærmere elleve timer. Hva det skyldes, skal jeg ikke mene noe veldig sikkert om, men jeg er forkjølet, så den greia kan jo ha noe å si. Forkjølelsen gjør sitt til at det har blitt vanskeligere å puste effektivt nok, og jeg får litt for lite surstoff i meg, så jeg blir sliten i løpet av dagen. Noe som igjen skyldes at lungene min er ganske herpa, og nok ikke ville gitt mange kronene på Finn. Det er litt kipt å bli såpass påvirket av en liten forkjølelse som jeg blir, så jeg håper influensaen ikke får tak i meg i vinter. Vaksinen er i hvert fall tatt nå.

I går feiret vi bursdag for bonusdatteren min. Og vi ble mange rundt bordet, elleve tilsammen med smått og stort. Vi har plass til fjorten hos kjæresten min når vi plusser på med kjøkkenbordet, pluss at vi kan plassere fem - seks rundt salongbordet i tillegg. Da er vi oppe i rundt tjue stykk, så vi er klare for babyboomen når den tid kommer.

Jeg liker å ha familie rundt meg. Både min egen og kjærestens, og gjerne sammen. Det gir meg en tilhørighet, og tilhørighet fungerer som en forankring i livet. Det å løpe i gang familieselskap krever likevel litt forberedelser, både for kjæresten og meg. Jeg tar meg av maten. Mens hun er langt mer opptatt av at huset skal være på stell enn jeg. Slapp av, sier jeg, det er bare familie. 

Denne gangen trådte bonussønnen til og støvsuget høyt og lavt for oss, men det mangler jo ikke på oppgaver uansett. Noe som med min nå enda mindre lungekapasitet enn til vanlig, førte til at jeg for egen del ble litt mer sliten enn vanlig etter hvert også. Ting og tang skal jo i tillegg til forberedelser holdes i gang og drives framover underveis. Og det skal bæres inn og ut av bord og kokes kaffe og det skal sosialiseres og ryddes etterpå og bæres bord og stoler før og etter og helst skal litt oppvask tas hånd om før en kan kalle det kvelden. Så kanskje det var derfor jeg endte opp med å sove såpass lenge i natt som jeg gjorde. Gudene vet.

I det siste har vi innført en skikk der vi i tillegg til kaker og kaffe, også serverer middag når det er bursdag på gang. Og så får den som skal feires også velge hva som skal spises. Det blir derfor ikke alltid servert så veldig fancy mat. I går var det Mac & Cheese som sto på menyen, for det var det bursdagsbarnet valgte. Noe som ga litt utfordringer, siden vi beregnet at vi trengte tre store former, men ikke kunne ha mer enn én i ovnen samtidig. Men jeg fikk det til å funke, og maten ble servert varm.

Nå er det slik at skal ungene få velge, så skal de det. Enten det blir grøt eller hot-dogs eller noe annet de velger, så er det deres valg som gjelder.  Og da må resten av besøket bare ta til takke med det som blir servert, og så får vi vente med steika til en annen gang. Så i går endte det med at det ble rimelig mye rester. Noe som ikke plager undertegnede nevneverdig, for da kunne vi fryse ned litt til et par dager med dårlig tid, hvor både kjæresten og jeg slipper å lage middag. Og ungene liker jo Mac & Cheese, så da slipper en sukk og stønn fra den kanten.

Det å fryse ned rester er en grei ting. Langt bedre enn å hive dem. Selv kaster jeg nesten ikke mat i det hele tatt. Det skjer innimellom at en melkeskvett står litt for lenge, men stort mer enn det hiver jeg ikke. Selv om det hender at døtrene mine går berserk i skapet mitt en gang eller to i året, og stempler ut litt gamle tørrvarer, jeg i mitt stille sinn tenker kunne fungere fremdeles. Utfordringen når en bor alene slik jeg gjør, er at ikke alt lar seg handle i små kvanta. Men når det er på den måten, får en spise leverpostei til boksen er tom, eller la være å kjøpe den inn, tenker jeg. Og middager kan en lage i større porsjoner, og så fryse ned det en ikke spiser der og da.

I det hele tatt er det mange små ting en kan gjøre for å spare miljøet og dempe pengeflommen litt, uten at en føler at levestandarden senkes. Lyset trenger for eksempel ikke å stå på i de rommene der det ikke er noen. Og en kan slå av panelovnen før det blir så varmt at en må lufte ut. Selv har jeg en liten leilighet med åpen kjøkkenløsning, så jeg slår av panelovnen når jeg bruker komfyren. En annen ting som stjeler mye strøm, er varmtvann. Så om en ikke bruker dusjen som spa og blir stående med fullt trykk til tanken er tom, så teller det litt i lengden. Er en mange i familien teller det mer enn hos meg.

Her kan du lese litt om hvorfor de rike er rike. Og ja, det handler om å ta noen riktige valg, selv om det nok skal litt mer til enn å spise opp leverposteien før du kan kjøpe deg en Porsche.

Nå skal jeg avslutte. Dagens blogg har ikke handlet om kunst. Den har heller ikke handlet om angst og depresjoner eller så mye om de utfordringer mange kan ha som en daglig realitet, som Vannlandet i utgangspunktet er ment å dreie seg rundt. I stedet handlet den om livets små gleder, eller det å se at noen grep i hverdagen gir en positiv uttelling på forskjellige plan. Uten at en må være perfekt av den grunn. Uten at alt rundt oss må være perfekt. Ingen er perfekte, ingen lever perfekte liv.

Det viktigste jeg skrev om i dagens blogg var nok likevel dette med å komme sammen med andre. Enten det er familie eller venner, bursdag eller ikke bursdag. På et folkelig vis. Uten å legge lista oppunder taket. For livet har jo slike sider og muligheter i seg også. Alt handler ikke om hva du ikke klarer eller det å leve opp til noe, det handler om hva du klarer også. Og du klarer mye mer enn du tror, det er bare det at du tror det ikke er bra nok. Men det er det. Du er bra nok. 

Det vil alltid være noen utfordringer når det kommer til det å samles. Det kan handle om sosiale utfordringer, i mitt tilfelle sosial angst, eller det kan hende at en ikke orker å stelle i stand så mye av en eller annen grunn. Men forsøker en å møte utfordringene med fokus på det potensialet en har og ikke kun begrensningene, åpner det seg gjerne en dør mot noe bra i tillegg. Og tilleggene er viktige. Det er de som skaper vekst, ikke grunntonen. I grunntonen ligger det som forteller deg at alt må være perfekt sammen med mye annet ræl vi har samlet i løpet av et liv, og den kan også formidle at du ikke bør eller trenger å forsøke på annet enn å verne deg selv og dine følelser. Men stå på, og forsøk. Noen ønsker ganske sikkert å tilbringe tid med deg, selv om du ikke har vasket ned hele huset først eller serverer fire retter.

Dagens bilde er ikke av de mest glamorøse, det illustrerer ikke noe perfekt på linje med strålende middager som i blant ligger avfotografert på Facebook, men viser noen av de frosne middagene mine i en ellers overfylt liten fryser. Tre forskjellige retter å velge mellom i dette tilfellet. Enkelt og greit. Og både sunnere, billigere og mer smakfulle enn ferdigretter er de også. Enkelte av dem krever i blant poteter ved siden. Men det går jo kjapt å koke et par av den sorten. Selv skreller jeg dem først, og deler dem i fire. Da tar det ikke mange minuttene før de er kokt myke.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

   

Tid.

For et par dager siden sa bonussønnen min på 14, at han i blant leser det jeg skriver på Vannlandet. Og det er ikke verst, for temaene mine er ikke alltid de mest interessante for ungdom, tror jeg. Han sa også at innleggene mine ofte ble veldig lange, så etter et par avsnitt endte han gjerne opp med å scrolle nedover for å se hvor langt det var igjen. Så denne er til deg, Daniel,  i dag skal jeg formidle noen tanker uten for mange ord.

Jeg tenker at en ikke trenger å være ung for å kjenne på at ting i blant blir litt langt på enkelte felt. Vi lever jo i en tid der veldig mye går fort, og bilder og inntrykk flagrer forbi, sammen med krav og fristelser. Det er det vi er vant til. Så jeg kjenner ofte på en utålmodighet jeg også. Om jeg zapper mellom tv-kanaler, går jeg fort videre om noe ikke umiddelbart fenger meg. Og det jeg mister i dette jaget, er ro, og en følelse av tilfredshet. Det er tid til å kjenne etter, og til å komme i kontakt med noe inni meg som på sikt kanskje har større verdi enn mye av det som er rundt meg og hele tiden sloss om min oppmerksomhet.

Det går en serie i reprise på tv nå, som viser hvordan livet var på sekstitallet. Og noe av det som slår meg når jeg ser på det, er hvor langsomt ting i blant går. Folk prater til og med langsommere enn de gjør i dag. Og en får ikke følelsen av at mest mulig skal presses inn i minst mulig tid. Jeg kjenner at det gjør godt når ting ikke må gå så fort. 

Og med det, var dagens blogg ferdig.

Bildet er av bonussønnen og meg, tatt for ca. 7-8 år siden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Litt tanker rundt gammel og ung.

I dag skulle jeg vært på atelieret, men jeg holder meg hjemme. For ute er det speilglatt, og området hvor jeg bor er i avisen nevnt som spesielt utsatt. Om noen var avhengig av at jeg møtte et eller annet sted, ville jeg nok vurdert å forsøke meg på glatta. Men det er ingen som er avhengig av at jeg svinger penslene akkurat i dag. Så etter også å ha sett på nyhetene hvordan det gikk på Østlandet da ishinna kom dit for en dag eller to siden, fant jeg ut at bilen min kan få stå i dag. Én ting er å kjøre på snø, noe annet å leke Bambi på holka.

Nå kan en kanskje kalle dette pinglete, men selv kaller jeg det konsekvenstenkning, og det er en egenskap en utvikler med årene. Det er ikke alt en trenger å gamble på, selv om det er mulig. For eksempel trenger en ikke å løpe ned en lang trapp med hendene i lomma. Må en absolutt løpe ned en trapp, er det best å ha hendene fri. Det er også lurt å undersøke hvor dypt det er, før en stuper, men sekstiåringer og eldre stuper vel sjelden ut i noe som helst. Enten det nå er det ene eller det andre. Men er det vann vi snakker om, så ramler vi vel til nød uti som en sekk poteter, mens vi tror vi ser unge og spenstige ut.

Dette med konsekvenstenkning er ikke alltid like velutviklet i yngre år. Så de unge opplever de som er litt mer voksne som redde eller feige eller at de bekymrer seg for mye. Så våre håpefulle nekter å gå med refleks, fordi det ikke er kult, eller fordi de tror de har full kontroll. Mens vi som er eldre sier at det er lov å tenke seg om. En forskjell som i praksis kommer til syne ved at folk over femti sjelden ender opp med å teste ut forskjellige narkotiske stoffer, mens en del ungdom tar sjansen. 

Når dette med konsekvenstenkning slår inn for fullt, har jeg ikke noe endelig svar på, men kanskje det kommer sigende. Så da jeg var førti var jeg nok hissigere på gasspedalen enn jeg er som sekstiåring. Og mens en attenåring gjerne tror at det å kjøre som en gris viser at han har kontroll og at det er kult å kjøre på grensen, vet han etter noen år bak rattet at kontrollen ligger i å tilpasse seg de andre trafikantene og å være forutseende. Som førtiåring kunne jeg også fremdeles forsøkt å stå på et rullebrett, mens i dag vet jeg det ville vært en ganske dårlig idé. Mens brodder, derimot … ok, jeg sliter litt med brodder på skoa, men de blir nok kjøpt inn en dag.

Nå er ikke dette et angrep på ungdom. For det er også ofte ungdommen som driver ting framover, mens vi gamlinger holder igjen. Og denne egenskapen hos ungdom er en bra ting, om en godtar et premiss som sier at alt som drives framover er en udelt positiv bevegelse. Noe det dessverre ikke alltid er. Men om det var, så vil det likevel alltid også være felt som innbyr til å bruke det som bringes framover på en feil måte. For eksempel er det ikke gitt at all tid et barn bruker ved forskjellige skjermer er bedre enn det å klatre i trær eller leke med andre barn. Likevel, det er ofte de unge som på mange felt skaper noe nytt som også har verdi. For eksempel innen kunst. Der er det de mer satte som holder igjen. Det var for eksempel ikke ungdom som dømte Bjørnebo for å ha skrevet og utgitt boka «Uten en tråd», det var en god del eldre og moralistiske herrer som tok seg av den saken.

Det var heller ikke de unge som nektet å spille Inger Lise Rypdals Fru Johnsen på radio, nektet å vise mer enn overkroppen til Elvis på tv, eller som hevdet at Beatles burde klippe seg og ikke visste noe om musikk. Og slik er det nok på mange felt innen kunsten. Inklusive billedkunsten. Eksempelvis var nok både Jackson Pollock og Andy Warhol vanskeligere å svelge for dem med noen år på ræva, enn for de som var yngre og mer på søk etter kunstuttrykk som brøt med det tradisjonelle.

Det er ofte de eldre som har mest å forsvare, mens de yngre gjerne forsøker å bryte grenser, for å se hva som ligger på den andre siden av dem. Og dette er mange ganger bra. Ikke kun for å finne en erstatning, men ofte i form av et mulig tillegg. For det er jo ikke slik at alt vi eldre sitter på er skit. Om du ikke er så gammel at du har begynt med bleie, da.

Så hva skal jeg konkludere med etter dette skribleriet på morgenen? Tja, det må vel være at vi trenger både unge og gamle, og at tåper finnes i alle aldre.

Dagens bilde er fra en av mine første maleriutstillinger. Fremdeles med en tråd til keramikk, i form av skulpturer. Men jeg vet ikke om det er noe poeng i å slippe den delen av meg helt, bare fordi jeg fant noe nytt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

   

Rammer som utgangspunkt.

I dag vil jeg snakke om regulering. Ikke i forhold til vasskraft eller skjenketider, men i forhold til det livet en lever. For joda, det er ikke så dumt med litt regulering i hverdagen. Og kanskje helst selvregulering. Når andre forsøker seg på regulering av oss, blir det kjapt en konflikt, fordi vi opplever det som for eksempel krav, manipulering eller at vi blir forsøkt fratatt noe; kanskje spesielt frihet. Men om en klarer å regulere seg selv, ender det gjerne opp med en følelse av å beherske noe, ha kontroll, få til livet. Og nå tenker jeg ikke på det at en skal regulere på et vis som skal tillate en å velge bort alt en burde stå i, men mer i form av en kontroll over det en vet en burde, slik at en tar tak i det og fullfører ting. For selv om alt en burde kan bli så tungt å bære for noen at de svikter under vekten av det, og ordet bør derfor i visse sammenhenger har blitt et skjellsord i disse tider, så finnes det likevel ting en bør gjøre, og ting en ikke bør gjøre. Utfordringen ligger i denne sammenhengen i å velge selv, men også i å finne finne ut av hva som styrer valgene før en velger.

Det å oppdage at en regulering har ført til noe positivt er ikke så vanskelig. En ser det der hvor en også kan se en ramme; noe som holder livet ditt samlet innenfor noen begrensninger. Og da mener jeg ikke begrensninger i form av gitter, men i form av hva som er overkommelig og godt for deg å leve med på sikt. For det er nå en gang slik at i det samfunnet vi lever, så må det litt struktur til. Iblandet denne strukturen ligger det noen regler. Satt av oss selv, andre, eller som et felles verdigrunnlag tiden har befestet i oss. 

Har du ikke struktur og regler i livet, møter du for eksempel kanskje ikke på jobb så trofast som en burde, noe som kan føre til trekk i lønn eller i verste fall at du får sparken. Og da forsvinner mye av de trygge rammene en har. For deg selv, og for de som måtte være mer eller mindre avhengig av deg. Som for eksempel barn. Andre felt hvor struktur og regler kan sabotere livet ditt i mer eller mindre grad, er om ikke du ikke kommer deg i seng om kvelden, puler på andre enn du bør bare fordi du hadde så lyst eller anledningen bød seg, svir bleiepengene på ting av mindre viktighet som nettspill eller enda et par nye sko, osv, slik at du må dra kredittkortet for å betale strømregningen, og så er du i gang. 

I det hele tatt kan mangelen på struktur og regler skape mange vanskelige situasjoner for deg. Det blir fort til noe som minner om ringer i vann, og plutselig en dag er ringene utenfor rekkevidde, og du har mistet kontrollen, oversikten, de trygge rammene i livet ditt, som tross alt er det som gir deg en plattform hvor ditt egentlige potensiale finner best levevilkår innenfor.

Om en slik vanskelig situasjon skulle oppstå, er det også lett å skylde på noen andre: «Jeg måtte gå bak ryggen din, for hvis ikke, ville jeg ikke fått det jeg vil ha eller føler jeg fortjener». Ryggen i denne sammenhengen, kan en tenke seg er en arbeidsgiver, en ektefelle eller kjærest, eller en venn. Men det går også an å enke at vi til tider går bak vår egen rygg. Gjennom å rettferdiggjøre valg vi vet er tatt på et dårlig grunnlag, fordi vårt begjær, vår eiertrang, vårt behov for trøst, eller trang til fasade som identitetsbærer lokker oss inn i det, uten at vi lar motforestillingene i oss få taletid.

Motstanden i oss mot å regulere eller sette litt egengrenser, kan kanskje springe ut av at en er redd for å miste noe, eller gå glipp av noe. Men det kan også hende at livet, hverdagen eller oppgaver en er satt til oppleves for uoverkommelig. Slik det kan virke om du bestemmer deg for å rydde i et kott som er fylt opp fra gulv til tak så du nesten ikke kommer inn. For hva skal en begynne med, og hvor skal en gjøre av alt sammen – oppgaven kan framstå som skremmende og krevende. Så det er lett å utsette det, og i stedet fylle opp den bitte, lille plassen i kottet som er tilgjengelig med enda mer skrot eller ting en ikke får til å kaste av en eller annen grunn, og så presse igjen døra og låse den. Og kott kan være så mangt. Jeg tenker at dette kottet i blant er oss selv. Vi bare fyller på hele tiden, uten å ta en liten opprydning, mens vi glemmer hva som ligger skjult bakerst. Fordi vi tror vi må ta alt på en gang, om vi først skal begynne. Men det må vi ikke.

Det er ikke slik at det skal stå på små felt når det gjelder å ta kontroll over eget liv. En kan begynne med å ta oppvasken før den når taket. En kan skrive handleliste i stedet for å handle på impuls. En kan etablere litt regler og retningslinjer for sine barn, i stedet for å la reglene styres av hvilket humør en er i. Og du kan gjøre det samme for deg selv. Kontroll er bra, rammer er bra. Vi trenger alle rammer. Vi trenger dem bare ikke på samme sted, alle sammen.

Grunnen til at dette ble et tema for meg i dag, er at jeg begynte å se på noen gamle bilder jeg lagde i terapi for en del år siden. Livet mitt den gang var lagt i grus, helsa tok en lei vending pga lungesvikt, angsten og den depressive delen av meg jeg alltid har levd med fikk skikkelig feste, og trygge rammer som jobb, familie, hus og slikt forsvant over natten, fordi jeg ikke hadde sikret meg juridisk. Og jeg husker at da jeg lagde disse bildene i terapi, ble det en stund viktig for meg å male en ramme samtidig. Noe som holdt ting på plass. Og slik er det fremdeles. De nye rammene for livet mitt som jeg med tiden har klart å etablere, er kjempeviktige for meg. Innenfor disse rammene finnes nå mennesker til å stole på, det finnes ting som rutiner og forutsigbarhet, men også det å være tro mot meg selv. Det å være tro mot seg selv er ikke viktig kun i form av en rett til å velge bort det en ikke vil ha, det er også viktig i forhold til det en bør, og ikke minst åpner det også dører i forhold til muligheter.

Når det gjelder det jeg lager av kunst i dag, så finnes det også en ramme. Den mest bastante er at jeg kun lager ting som betyr noe for meg, og jeg lager kun ting som skal stå i forhold til noe annet, som igjen skal danne en samlet utstilling med et spesifikt tema. Og temaene har alltid en eller annen link til menneskeverd. Det gjør at jeg ikke hopper og spretter rundt mellom alt som kan se morsomt eller lettvint ut, drevet av et behov for å selge eller at noen skal like det jeg gjør, men at jeg i stedet forsøker å dvele ved det jeg forsøker å finne så lenge at jeg får til å komme litt i dybden av det.

Nå skal jeg likevel forsøke meg på noe nytt snart. Tanken er å lage en utstilling av kulltegninger, hvor jeg ikke viser de ytre forsvarverk , slik som dagens bilder eksemplifiserer, men den indre sårbarheten vi også eier. Og jeg har ikke tegnet med kull siden studiedagene, og ikke var jeg spesielt flink til det heller. I det hele tatt er det mange år siden jeg tegnet i det hele tatt, og det å tegne er dessverre ikke som å sykle. Det må nok læres på nytt, frykter jeg. Så dette blir både skummelt og morsomt, og vil ta tid før jeg behersker. Jeg har liten tro på at det bare er å hive seg rundt, og så blir første bilde et mesterverk. For slik er det ikke med kunst, og slik er det ikke i livet, det er langt mellom mesterverkene og de kommer ikke seilene på ei fjøl. Det betyr likevel ikke at det er kun mesterverkene som har verdi. Vi er alle i stand til å skape noe som får en betydning. Et bilde, en relasjon, eller oss selv. Vi må bare stå i det og holde fast ved de verdier som skal være bærebjelkene våre, for å få det til. Ikke sprette rundt på de overflater som byr seg, og så la vinden føre oss dit vinden vil. Rammer er ikke et bur, det er et utgangspunkt med hold i. Jeg tror at jeg er tjent med å velge både retninger og rotfester selv, innenfor rammer jeg også velger selv. Og det tror jeg du er også.

Dagens øverste bilde, er en gulnet tegning av en mann med hjelm, som jeg lagde på åttitallet (beklager refleksene i det). Hjelmer har ofte vært et tema i arbeidene mine. Resten av bildene viser noen eksempler på det.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

Utgangspunkt.

Tidligere nevnte jeg i et innlegg at jeg fikk tilsendt en tekst fra en jeg har kontakt med på nett. Det har fått meg til å hente fram mine egne tekster, og titte litt på dem igjen.

Noe av det jeg selv har skrevet, handler om andre enn meg selv. Men noe er også linket til perioder i livet mitt eller konkrete hendelser.  Felles for dem alle, er likevel at de i tillegg til mye annet, også på et punkt har fungert som en ventil.

Ventiler er gode å ha. Spesielt i situasjoner hvor en føler seg som en trykkoker, eller om en er helt avstengt og kun greier å ta til seg små drypp fra omverden.  For jo, ventiler kan brukes begge veier. Noen ganger er det slik at vi klarer å regulere dem selv også. Og ikke la noe eller noen stenge dem totalt, alternativ flekke dem bort slik at alt fosser fritt inn eller ut. Og et hjelpemiddel til egenkontroll, kan altså være å skrive, male, eller lignende ting.

For en del år siden da livet mitt var på det aller vanskeligste, var jeg så heldig at jeg en periode fikk delta på kunstterapi. Vi var en gruppe, hvor vi både snakket om og malte ting vi hadde opplevd, følte eller tenkte. Så bildene i dag er fra den tiden, de ble begge laget i terapi. Det med torsoen la jeg også ut i går, men da uten medfølgende tekst, så jeg legger det ut igjen nå. Det grå bildet følger tekst nummer to, er av en utslagsvask sett ovenfra, og handler om noe som skjedde da jeg var rundt 22 år gammel. Mens fotoet av meg er fra da jeg var 46- 47 år gammel. Det er et av en større serie, som ble tatt av en fotograf og musiker jeg ble kjent med for ca 15 år siden. Omtrent samtidig som jeg drev på med å skrive disse tekstene. Fotografen heter Maria V. Ramstad.  

Tanken bak det å legge ut disse tingene her, er å vise hvor lite som skal til for å komme i kontakt med noe en har opplevd og det en føler. I blant kan det være et foto, eller det kan være nok å tegne for eksempel en strekmann, og så la den symbolisere noen en har delt en erfaring med. Selv lagde jeg sirkler eller firkanter, nå noe ble for vanskelig å billedliggjøre mer konkret enn det. For det er ikke slik at et bildes kunstneriske kvaliteter er det som alltid teller mest. Noen ganger er det nok at noen farger eller streker handler om noe for den som lager det, og at en ved hjelp av det kan komme nærmere innpå og bearbeide ting en har vanskelig for å forholde seg til, eller bare ønsker å se litt nærmere på noe.

På Facebooksiden min legger jeg ut mye bilder av kunst. Fellesnevneren for det jeg legger ut, er at det sier meg noe. Det kan handle om teknikk, at noe er vakkert eller stygt, men det handler minst like ofte om at noe pirker borti noen følelser i meg, gode eller vonde. For slik er jeg skrudd sammen, at ikke kun musikk eller ord er i stand til å berøre meg. Enkelte av bildene jeg legger ut på Facebook, er det også noen andre som føler noe i forhold til, selv om ikke alt berører alle. Det gjenspeiler seg kanskje i at de klikker liker på noe som når dem, eller lar være. Så jeg tenker at det er en god ting at det er et mangfold i det jeg legger ut. Slik at de som ser det kan få muligheten til både å like og mislike kunst. Slik vi også forholder oss til andre ting i livet.

Om du synes kunst er verdt å forholde seg til, så send meg en venneforespørsel på fjesboka og jeg vil legge deg til, mens du får muligheten til å like eller ikke like ting du sjelden finner vist på tv innimellom all reklamen, eller innimellom alle fotoene som illustrerer lykke og vellykkethet på FB. Et lite kunstverk kan kanskje fungere som en liten øy bestående av to sekunders kontemplasjon i hverdagens hav av kjas og mas, krav og flukt, før du scroller videre.

                                                                           ***

Utgangspunkt: Skulpturell assosiasjon

Livet må da ha mer å by på enn dette, tenkte han, og så seg rundt. Han så, og så, og han så at det var ikke der problemet lå.

Mens en pike sa: ”Om en har sårflatene åpne mot hverandre vokser man lett sammen.”

Ordene innhentet han, brått. Som en brutal eksposisjon til klarsyn. De lød som vått og revnende tøy, men var kun innledningen til en assosiasjon.

Assosiasjon: Amputert torso.

Mangfold og glede, tenkte han, det finnes fremdeles der ute, til å ta imot. Rundt meg, på alle kanter. I det jeg fornemmer, det jeg ser, det jeg lukter og hører. I det som kan berøres.

Og piken sa: ”Det er bare å rekke ut armen og åpne hånden.”

                                                                            ***

Å ikke vite

Det var skremmende å se henne slik på kjøkkengulvet, det er ikke til å komme bort i fra det, han kunne se at hun hadde det vondt - i ansiktet, på de skarpe linjene rundt øynene og hvordan leppene strammet seg over tennene da hun skjøt rygg og krøkte seg rundt smerten.

Hun ble stående på kne og se opp på han mens hun støttet hendene på lårene. Tårene rant fritt nedover kinnene og øynene var blå og blanke. Uten stemme. Og tristheten i dem var altfor stor til at han orket se hvor den endte.

Vanskeligheten lå i å ikke vite hva han skulle gjøre, så han ble bare stående og se tilbake. Forsøkte å trøste med blikket, ville hjelpe, men kunne ikke - ble stående lenge. Ville ikke ta det inn, ikke forstå - men da hun reiste seg, og hele kroppen var langsomhet og sorg, måtte han erkjenne rekkevidden, det totalt irreversible - da han fikk se omfanget av blodet på kjolen og utover gulvet, og lurte på hvor mye som kunne være igjen inne i henne.

Og det gjorde så vondt å se og vite og forstå. Men det var først senere, etter at gulvet var vasket rent for blod igjen, og han ikke kunne huske hvor han gjorde av det lille fosteret …

                                                                          ***

Også musikk kan gi oss assosiasjoner, og film, og om vi tillater oss det, kan alle former for kunst bringe oss inn i landskap og følelser vi av forskjellige grunner har lagt bak oss, slik at vi kan se på dem igjen, kanskje med nye øyne. Dagens musikkvideo starter for eksempel med fluer, og en kan gjennom et vindu se en bil komme opp langs en vei. For meg ble dette koblet til helt konkrete bilder, knyttet til minner om helt andre ting enn i historiene jeg la ut, der det er jeg selv som sitter alene bak et vindu i et lite, gammelt hus med mye fluer. Mens jeg venter på en bil. Hvilke minner du får av sangen vet bare du, men jeg er ganske sikker på at du opplever at noe dukker opp.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:   

Someone's gotta do it.

Bergen snurper seg sammen under kulda, vinteren har kommet. Ennå ikke med snø, men rimet har begynt å titte fram, i påvente av et langt mer hvitere, men neppe varmende teppe. Mens jeg, jeg sitter inne i mitt lune rede og skriver blogg. 

I dag er i dag, mens i går var i går. Og i går var det en spennende dag. Ikke bare begynte noen av oss som arbeider ved Galleri VOX å henge opp vår kommende juleutstilling - 30x30 - men jeg selv gjorde også et langt jump framover i hodet mitt, i forhold til egne utstillinger jeg ser for meg å kanskje kunne vise en gang i en ikke altfor for fjern framtid.

Vår juleutstilling 30x30, henviser til størrelsen på bildene vi stiller ut, de må alle være 30x30cm.

Dette har blitt en mal for juleutstillingen vår, som vi har brukt i noen år nå. Kunstnere fra hele Bergen er som vanlig invitert til å komme med sine arbeider, og utstillingen er en såkalt rett-fra-vegg-greie, hvor du får med deg det du måtte ville kjøpe med en gang. I år viser vi rundt hundre forskjellige bilder; malerier, grafikk, collage og tegninger. Her kan du se fjorårets utstilling. Den gang forsøkte vi med 3x30, eller mindre, men i år holdt vi oss til kun 30x30.

Selv stiller jeg ikke ut noen av mine ting i denne sammenhengen. Grunnen til det, er at jeg arbeider i et annet format. Stort sett er bildene mine 100x120cm store. De kunne vært større, men da hadde jeg ikke fått dem inn i den lille Golfen min. Vi reguleres alle av noe, på et eller annet vis. Og selv om denne reguleringen er litt sær, funker den for meg.  

Nå det gjelder mine egne, framtidige utstillinger, kommer jeg likevel til å bryte mitt trygge format innimellom. Selv om formatet er der i den utstillingen jeg arbeider mot nå, en ren maleriutstilling som handler om holdninger og stigmatisering, er det spennende å forsøke noe nytt. Så etter hvert vil jeg om ting faller på plass, bevege meg ut i nytt og ukjent landskap. Jeg ser for meg to utstillinger, der den ene er tenkt å handle om savn og døden, mens det andre er tenkt å handle om livets sårbarhet. Spesielt den første vil ta meg bort fra det jeg til vanlig arbeider med, og vil krysse over mot installasjon. Noe jeg har vært innom tidligere, men denne gangen blir det likevel noe helt nytt. Utstilling nummer to har jeg bare så vidt begynt å tenke på, så hva den ender opp med er mer uvisst, selv om det som utløste lysten til å lage den ligger der som en ledestjerne. Den første utstillingen har fått arbeidstittelen "I miss U", mens nummer to har fått arbeidstittelen "Fragile".

Når jeg planlegger en utstilling, liker jeg å være i dialog med noen jeg opplever er litt på samme sted som meg, men likevel har et ben plassert i noe jeg selv aldri ville etterlatt fotavtrykk i. Denne dialogen er kjempeviktig for meg. Gjennom samtaler kan vi under hele prosessen dele tanker og ideer rundt innholdet, og forsøke å samle/utvide/begrense dem, samtidig som jeg i hodet utvikler det rent visuelle jeg skal arbeide mot. Dette samarbeidet kan være en både utfordrende og vond prosess, men også veldig givende.

Grunnen til at det funker på denne måten for meg i dag, er at jeg ikke lenger føler jeg trenger fullt eierskap over de planer jeg i utgangspunktet måtte ha. Det er nok at jeg har eierskap over det endelige resultatet. Og jeg tenker at om jeg hadde midlene og skulle bygge meg et drømmehus, ville jeg trengt både arkitekt, snekker og rørlegger for å få til det jeg så for meg som en mulig løsning. Det ferdige huset ville helt sikkert blitt annerledes det jeg så for meg i begynnelsen, men det ville likevel blitt noe jeg følte meg komfortabel med. Antagelig ville det også blitt både finere og mer praktisk enn jeg ville klart å tenke ut på egen hånd.

Jeg tenker videre at slik går det an å forholde seg til mange ting i livet. Det trenger ikke å begrense seg til kunst eller hus. Vi møter alle noen utfordringer eller muligheter på vår vei. Og om vi er villige til å inkludere rådgivere og støttespillere i det vi møter eller søker, i stedet for å låse oss fast til egne tanker, muligheter, illusjoner, frykt og det vi anser som våre begrensninger, så vil antagelig livene våre bli både mer interessante, lettere og rikere. Det eneste ved siden av viljen som må til for å få til noe slikt, er at vi våger. 

I de to potensielle utstillingene som skal handle om døden og livet, skal jeg denne gangen forsøke på et samarbeid med en grafiker. Hun heter Anna Björkman, og er som navnet kanskje forteller deg, svensk. Grunnen til at det ble henne, er at jeg så en liten kunstbok hun har laget, som tok utgangspunkt i hennes fars død. Tankene hun hadde bak denne boken, og tanker hun har delt som også viser til lekenhet og tilnærminger til uttrykk og inntrykk som i utgangspunktet er ganske annerledes det jeg selv har, tror jeg kan tilføre meg noe.  Samtidig har hun som person en lunhet og ro som kan påvirke min til tider oppskrudde iver, angst og håpløshet, og bare det i seg selv gir grobunn for noe nytt, som igjen kan videreføres inn i kunsten. Kanskje i form av kontraster, kanskje i form av noe annet.

Jeg kjenner at jeg allerede nå grugleder meg. Gleder meg fordi det er spennende og jeg får bruke meg selv som menneske, formidler og kunstner, gruer meg fordi jeg vet jeg må forbi de utfordringene som ligger i å lese og forholde meg til et annet menneske på et litt dypere plan enn min unnvikenhet og trang til å tilfredsstille forteller meg er tryggest. Samtidig som jeg også må stange mot mine kunstneriske begrensninger og følelser knyttet til temaene jeg arbeider med, over lange perioder. For jo, å lage kunst handler ikke kun om teknikk, det handler minst like mye om følelser. I min verden noen få gode følelser, men mest de litt mer vanskelige. Uten den følelsesmessige biten, ville det begrenset seg til teknikk. Og teknikk i seg selv kan bli litt kjedelig. Tenk bare på musikk.

Alt dette er likevel et stykke fram i tid, mens her er nå, med kald sol over hvor jeg bor. Dagen ser ut til å bli til å leve med. Jeg skal lage meg lasagne i dag, kanskje gå en tur med kjæresten, og kvelden blir vel viet til tv. Utover det skjer det antagelig ikke så mye annet enn at jeg spiser en kokosbolle.

Hva du skal bruke dagen din til, aner jeg ikke, men nå har du i hvert fall brukt litt av den til å lese det jeg har skrevet om kunst, livet, døden og samarbeid, samtidig som du kanskje også har tenkt noen tanker knyttet til ditt eget liv. Så får du kjenne etter om du i tillegg føler noe i forhold til det. For det er lov å føle også, ikke bare tenke, and somone's gotta do it.

Dagens skisse av en torso med touriquet, ble laget for tolv, tretten år siden, mener jeg å huske.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

     

Gjenkjennelig form.

Det er mye en kan skrive blogg om. Fra mat til slanking, eller klær, innredning osv.  Noen skriver også om det som er vanskelig i det livet en lever. Jeg vet ikke om fjernsynsprogrammet Hæsjtægg viser virkeligheten slik den er, men serien handlet om forskjellige typer bloggere, og jeg syntes den var morsom.. Til tider også irriterende. Så det er dumt at den nå blir tatt av lufta.

Selv skriver jeg litt om så mangt, men forsøker i hvert innlegg å flette inn noe som kan kobles til menneskeverd, muligheter, håp eller noe i den duren. Ofte helt til slutt. Hvor jeg begynner, er en annen sak. Og i dag vil jeg begynne med å skrive litt om det å skrive. For i tillegg til å være et sted hvor jeg legger ut bilder og musikk, er jo Vannlandet et sted for det skrevne ord.

For noen dager siden fikk jeg en tekst på mail fra en annen blogger. Og det var veldig kjekt. Det medførte i tillegg at jeg hentet fram litt av mine egne tekster, som stort sett ble skrevet for en del år siden, i en periode hvor livet mitt var litt vanskeligere enn det er i dag.

Å skrive er å sette ord på ting. Og det å sette ord på ting er en måte å nærme seg noe på. Kanskje kan det også hjelpe en til å klargjøre ting, slik at de med litt flaks kanskje blir lettere å forholde seg til. Tenk bare hvor mye kjappere og lettere helgehandelen går om du har skrevet en liste å forholde deg til. Samtidig som du kanskje ikke plukker med deg så mye du egentlig ikke trenger, eller glemmer noe. Å skrive ned følelser og tanker fungerer på samme måte. Det gir deg oversikt. Og du kan gå tilbake og lese det du skrev, noe som er vanskelig om du bare forholder deg til tanker eller samtaler. For akkurat som mangel på handleliste kan få deg til å glemme ting du trenger til søndagsmiddagen, glemmer en gjerne mye av det som blir sagt eller tenkt. Og en ender gjerne opp med å fokusere på en liten bit som fikk feste i minnet, og det er ikke nødvendigvis den viktigste. Når det gjelder samtaler, kan det være for eksempel noe en eller annen sa som såret deg eller misforsto, og når det gjelder tanker, så har de en tendens til å spinne rundt og rundt en eller annen tåpelig eller skamfull detalj, og bite seg selv i halen. Gjerne i mørke nattetimer.

Det er mange måter å skrive på. Akkurat som det er mange måter å fylle et lerret på, til det en dag har blitt et bilde.  En kan skrive blogg, dagbok, en kan skrive dikt, eller historier. Og en ting som jeg føler hjalp meg mye da jeg skrev flittigst, var å skape fiktive personer. Jeg kunne også gjøre jeg-personen i en historie til kvinne, i stedet for mann, selv om det var min historie eller mine følelser som egentlig presset seg fram. På den måten fikk jeg litt avstand til det deg skrev om, slik at vanskelige temaer ble lettere å være ærlig om. Form er uansett ikke det viktigste når en skriver slike ting som jeg snakker om nå, men innholdet. Enten det ligger i ordene og setningene, eller mellom linjene, blir det noe vi kan komme tilbake til. Og kanskje kan det også ende opp med at vi får se litt annerledes på noe, enn vi i utgangspunktet gjorde.

Og da har vel du brukt bortimot nok tid på meg og mitt i dag, så nå skal du snart få fred. Men tenk over mulighetene som ligger i det å sette noen ord ned på papir, eller i et Word-dokument. Det må ikke være så mye. Det går an å starte med ordet «meg». Og så la det lede deg fram til noen følelser eller tanker, som igjen kanskje kan bli til en liste, eller noe annet. En annen dag kan en skrive «du», og se hva det kan lede til. Kanskje blir du oppmerksom på at et ord kan ha flere betydninger, og kan se litt nærmere på det. Ofte legger vi jo kun én betydning i et ord når vi vil si noe til en annen, men den som hører kan legge noe annet i det samme ordet. Slik kan det gå begge veier, og føre til både splid og sterke følelser og misforståelser. Språk har både muligheter og begrensninger i seg. Og om du kjenner for det, kan du fortsette med å skrive og å kjenne på ting, til ordene en dag kanskje har blitt en liten historie. Som et lite glimt i tiden, som du senere kan se tilbake på som gjennom et vindu, og kanskje finne igjen noe ved deg selv, slik jeg kan gjøre her:

Gjenkjennelig form

Alt har sin begynnelse. Jorden fikk sin begynnelse. Det sies at det skjedde i en eksplosjon.

Dette er begynnelsen på et teaterstykke, en historie som har lite til felles med Big Bang. Den kommer sigende som ut av intet, i det sceneteppet dras fra, og lyset langsomt tennes.

I scenen som er satt spiller røtter en taus hovedrolle.

I rot -a el. -en, røtter (norr rót)

1 den delen av en plante som går ned i jorda bjørka har lange røtter / skogen råtnet på r- / fra r- til topp fra nederst til øverst

2 rotfeste, festepunkt tannr-, tunger-, hårr-

3 fast tak, grunnlag planen har ikke r- i virkeligheten / ha sin r- i stamme fra / opphav, kilde r-a til alt vondt / hans ideer slo r- mellom folket festet seg, fant grobunn / rykke ondet opp med r-a ta det fra grunnen av

4 mat.: r-en av, til et tall tall som multiplisert med seg selv gir vedkommende tall / r-en av 16 er 4

5 språkv: det felles element som er bærer av grunnbetydningen for alle ord som hører til en ordfamilie, jf rotord.

Røttene finnes i en hage, men ikke nede i jorden. De er revet opp, og troner ved siden av dype, mørke hull. Hagen er bratt og ulendt, og døde, tørre trær spriker mot en regntung himmel.

Her sitter hovedpersonen i denne historien. Alene på en scene. I denne hagen. I en kube. Også kalt hus.

Et hus kan være så mangt. Stødig, ustødig, solid, tett, lekk. Det kan være bygd av strå, grener eller murstein, som i eventyret om ulven og de tre små griser. Og brukes til å stenge noe inne, eller noe ute. I blant kan de to tingene være vanskelige og skille.

bur n1 (norr búr[/b], besl med *bu I og III)

1 om e forh: hus med soverom

2 forrådshus på en gard stabb-

3 kasse el. rom med gitterverk til å stenge dyr el. fugler inne i; overf: fengsel fugleb-, kaninb-, løveb- / sette i b-

4 idr: mål (II,7) [i]holde b-et rent ikke slippe inn mål

I denne historien er huset slik:

Vestveggen er alt som ble borte, østveggen det som aldri fant fram. Nord noe som ble glemt og sør en sorg som for alltid vil gråtes. Gulvet framstår som en gåte, og taket er tungt som liket av en stjernehimmel og hviler på fire bjelker som likegodt kunne sittet i et øye.

Midt i rommet står et bord. På bordet tegnes en tegning. Langsomt og pertentlig. På et ark som ved stykkets begynnelse er hvitt. Det er det dette teaterstykket handler om. Kun det. Kveld etter kveld. Tegningen forestiller et vindu, og gjennom vinduet kan en se et vell av farger bevege seg på vei fram til en gjenkjennelig form.

***

Dagens bilde er en skisse, som ble laget rundt samme tiden som den lille historien ble skrevet. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: