Listhaug, folk flest, og en sang til motet.

Så kom regnet. Om det var velkomment? Ikke så veldig, føler jeg. Men jeg kan jo bare snakke for meg selv. Noen synes kanskje det er kjekt at regnet kom. For slik er jo vi mennesker, at vi tenker forskjellig og mener forskjellig og føler forskjellig. I tillegg velger vi forskjellig, vi handler forskjellig. Viktigheten i, og evnen til, å skille mellom det å mene/tenke/føle kontra det å handle, er det ikke alle som helt klarer å få med seg. Noe som kommer tydelig fram i diskusjonen rundt Listhaug i disse dager. For der noen klarer å diskutere sak, ender andre opp med å handle annerledes, og de mørke sidene i sjelen popper fram, ikledd diverse ukvemsord og trusler.

Selv har jeg ikke vært på nett og truet med å drepe noen. Jeg synes på en måte ikke at det er nødvendig. I mitt hode dreier saken seg i bunn og grunn ikke om folk med terrorkoblinger bør utvises, men om hvem som skal dømme folk i dette landet. Om det er politiet, rettsvesenet, folk på Facebook og i kommentarfelt, eller diverse politikere. Selv synes jeg det bør være dommerne i en rettssal, der både en anklager og en forsvarer får komme til ordet før en avgjørelse tas. Uansett mistanke, uansett forbrytelse. Dette ser jeg på som en menneskerett, og menneskerettighetene kan ikke gjelde kun for dem vi liker. Da snakker vi ikke lenger om en menneskerett. Samtidig opplever jeg det som et tankekors, at det for meg ser ut til å være noen av de samme menneskene som mener politikerne bør få dømme for å gi oss et tryggere samfunn, som på nettet også truer med å ta livet av folk som mener noe de selv ikke liker. Selvfølgelig uten lov og dom. Her er det noe skurrer, synes jeg. Noe som ikke henger på greip. Det minner kanskje litt om tankegangen jeg tror terroren vi frykter bygger på.

Det er mye som har forandret seg i velferdssamfunnet vårt de siste årene. Spesielt for de svakeste. Mens de rike blir rikere og politkerne gir seg selv solide lønnsøkninger. Goder som fantes for syke og uføre blir fjernet enda kjappere enn retten til lakrispiper og vannscootere blir etablert. Fødende får ikke tid på fødehjemmet. Stadig større bompengeregninger gjør det vanskelig for barnefamilier. Eldre og pleietrengende lever under regimet til ei stoppeklokke, og medisiner er for dyre til å gi til de aller sykeste. Samtidig ser det ut til at veldig mange ikke får med seg dette, ikke bryr seg, eller synes det er viktigere å spre fremmedhat. Er det disse menneskene som bør få stake ut veien i landet vårt og styre via en representant som Listhaug?

Å løse opp rettsstaten er ingen god ting for folk flest, tror jeg. Å sette inn sterke menn eller kvinner i stedet for et solid rettsvesen, er gjort før, og vi har også i dag slike styresett rundt om kring i verden. Selv føler jeg sterkt at jeg heller vil bo her enn der.

Så har vi bildet som startet hele greia da, og som ble lagt ut av Listhaug. På samme dag som Utøyafilmen ble lansert. Og jeg tenker at selv om det skulle vise seg at det ikke er en tilsiktet kobling der slik hun hevder, så føler jeg meg ikke trygg med tanken på at en politiker som IKKE ser den mulige koblingen skal få lov til å begynne med å dømme folk. For da mangler du et eller annet, tenker jeg. For eksempel vidsyn. Og empati. Det blir som i målet helliger midlet. Men det gjør det jo ikke. Det bør det ikke få.

Det stormer i politikken. Og kanskje er det en positiv ting. Ting blir dradd litt fram fra mørke kroker, og blir synlige for folk flest. Synlighet er bra. Ingen er tjent med at ting skjer i det skulte. Men ikke alt som popper fram i disse dager er mørkt og truende. For samtidig som rasister og nynazister og høyrevridde av forskjellig brunkulører rasler med sabler og kors og ber oss sende blomster til flyktingenes heilnorske nemesis, dukker det opp en vilje blant folk i Norge vårt langstrakte, som viser hva brorparten mener om saken. Noen startet en innsamling til Leger uten grenser, som en motvekt til Listhaugs blomsterbuketter. Og nylig var innsamlingen oppe i tolv millioner kroner. Sånt er fint, synes jeg. Folk markerer en motstand mot populisme, skremselspropaganda og en retning mot det totalitære på en positiv måte. Ingen trusler blant folk flest. Ingen som får beskjed om at de bør drepes eller massevoldtas av en gjeng flyktinger. Kun noen kroner til Leger uten grenser.

Dett var dett. Det er mandag, dvs handledag. For meg selv, kjæresten, pluss hennes far, som ikke er i stand til det selv lenger. Og sånn gikk no dagan.

Bildet på toppen viser hva som dukket fram da jeg dro fram sofaen min for noen dager siden. Det hadde samlet seg mye drit der. Slik det ofte gjør der det er mørkt og trangt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Du trenger ikke å skjule hele deg bak et lite, trangt skall.

Det er søndag morgen, og utenfor husets fire vegger skinner solen. Så selv om det er litt kuldegrader ute, ser det ut til å bli en fin dag. Innenfor veggene er det heller ikke så verst. Jeg har litt vondt i hodet etter litt for mange timer på øret, men det kan jeg leve med. Sånt går jo over.

Noe går over, annet havner i startgropa. That´s life. Og i dag skriver jeg det første blogginnlegget på en ny datamaskin jeg fikk i hus i går. Denne gangen en mac, med skriveprogrammet Pages i stedet for Word. 

Det føles litt rart å gå fra pc til mac, kjenner jeg. Det er mye som er forskjellig, og mye som plutselig skal læres for en gammel mann. Men det går seg nok til. Jeg vet det finnes folk på min alder som ikke klarer å bruke verken data eller smart-telefon, men der er jeg heldigvis ikke selv enda. Jeg får i det minste til litt, selv om jeg nok havner relativt solid i bakevja satt opp mot den yngre garde.

Det er ikke kun jeg som trekker på årene. Min gamle pc begynte å bli litt tilårskommen den også. og var blitt ganske treg. Derav nyanskaffelsen. Ideen med den nye macen, er å bruke den til å redigere bilder i et program som fotoshop eller lignende, som jeg kan bruke som utgangspunkt for malerier jeg vil lage. Jeg kjenner også på en lyst til å arbeide litt med film. Jeg tok et lite filmkurs for noen år tilbake, der jeg brukte et filmprogram på mac, og det var moro. Jeg har også brukt film i noen av utstillingene mine, og selv om de har vært rimelig enkle i både form og utførelse, har de likevel hatt en effekt. Og grunnen til at disse minnene poppet opp nå, er at  førstkommende tirsdag skal jeg vise en litt større greie jeg ga tittelen «Every wall is a door», som jeg lagde for Kulturveka her i Bergen. 

Kulturveka er et samarbeid mellom Bjørgvin DPS, Arna og Åsane kulturkontor, Kunst, kultur og psykisk helse, Bergenhus og Årstad kulturkontor, og Bergen Kommune. «Every Wall is a door» ble laget til veka i 2009, og var svaret på en invitasjon til å holde et foredrag om hvordan en kan bruke sin historie og sine kunstneriske evner til noe positivt i forhold til egenverdi, selvterapi og håp. Gitt min til tider sterke angst, ble et vanlig foredrag umulig for meg, men jeg hadde likevel lyst til å si noe, så det er grunnen til formen det fikk. 

Denne gangen skal jeg vise foredraget/filmen/framstillingen for en gruppe kolleger. Og det føles litt godt å hente den fram igjen, selv om den er tøff for meg å forholde seg til også. Mye dreier seg rundt vold og overgrep i barndommen. Samtidig håper jeg den kan oppleves som noe godt også, for dem som får se den. Tilbakemeldingene ved tidligere store og små visninger har i hvert fall vært stort sett positive, selv om enkelte har forlatt salen. Men slik er det jo. Det er mange av oss som har vanskelige barndommer og traumer, og det å få ting midt i fleisen på en noe direkte måte, kan selvfølgelig vekke følelser.

Jeg tenker at uansett følelser, så er åpenhet en god ting. Det kan utfordre ting som fasade, skam osv, men når det kommer til stykket bør vel slike saker uansett ikke få styre livene våre. Taushet er ingen løsning. Om noe i det hele tatt, så er de i beste fall en unnvikelse.

Egget du ser på toppen av blogginnlegget, er et gjennomgående element i "Every wall is a door". Mens tatoveringen under her fikk jeg av kjæresten og døtrene i etterkant av fullført arbeid.

Om jeg kunne, skulle jeg lagt filmen ut på nett, men jeg har ikke rettigheter til musikken jeg har brukt, så det lar seg dessverre ikke gjøre. Men jeg kan legge ut noe fra installasjonen synlig/usynlig som jeg satte opp i 2011, der jeg brukte video som et element. Det kommer her - utstillingen for seg, og videoelementet for seg:

Og da har jeg vel fått sagt nok for i dag. Jeg kunne selvfølgelig skrevet ganske mye om Listhaug, bildet hun la ut på Facebook og maktkampen/manipuleringen som forgår i kulissene nå i etterkant, men det er det jo så mange andre som tar seg av, så du er vel rimelig mettet uansett.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Lost in translation.

Det er søndag. Og denne dagen startet som de fleste dager, med at jeg våknet. I hvert fall delvis. For egentlig sitter jeg her og er litt usikker. Kanskje jeg drømmer. Jeg TROR ikke jeg gjør det, men jeg VET det jo heller ikke. Kanskje alt er en drøm. Og en først våkner når en dør. Spørsmålet da blir hva en våkner til.

Slike tanker som dette kan være morsomme og leke litt med. De leder deg likevel neppe til noe matnyttig. Men heldigvis er det ikke slik at alt må ha mål og mening. I blant kan en bare la det surre og gå litt. En må ikke stå på fra morgen til kveld i et rigid, selvpålagt system, der alt er planlagt og en forsøker å få plassert hele verden og livet på den begrensede flaten av et excelark. Jeg tenker at excelark bør nøye seg med å være et hjelpemiddel, og ikke et mål i seg selv.

Søndagen er i gang. Med sin slapphet eller hva du nå velger å putte inn i den. For jo, du har noen valg. Det er ikke nødvendigvis der utfordringen ligger, om du mener du har en utfordring. Kanskje ligger den et helt annet sted enn i mengden av valgmuligheter. Du kan bli styrt av noen andre, eventuelt av sider i deg selv, som saboterer det du EGENTLIG ønsker. For vi har jo alle noe vi EGENTLIG vil. Enten det handler om karriere, kjærlighet, trim eller kaloriinntak, bare for å nevne noe.

Det andre kan gjøre for å sabotere livet ditt, kan for eksempel linkes til kravene de stiller til deg, eller motpolen - det vil si at de ikke stiller krav i det hele tatt. At de knapt nok bryr seg. Det kan også handle om mangel på energi/livsinnhold/mening/glede/mot/evner hos vedkommende, slik at du lever med en solid porsjon daukjøtt du må hanskes med på daglig basis. Videre kan det handle om manglende evne til å se deg, eller kun et reinspikka ønske om makt. Mens du selv kan sabotere deg selv om du for eksempel har laget deg levemønstre du kanskje ikke er i stand til eller ønsker å se/forstå/forholde deg til, og surrer avgårde som en hodeløs høne, og ikke engang forstår at hodet forsvant for lenge siden.

I tillegg til disse eksemplene, kan mye bli sabotert av konkrete årsaker som det ikke lar seg gjøre å forandre på. Det blir for eksempel vanskelig å gå en søndagstur om du mister et ben. En slik utfordring kan nok slite litt på humør og pågangsmot, og det er sikkert lett å resignere litt stilt overfor den. Men så var det det da, at noen får seg en protese. Eller en rullestol. Og da åpner det seg muligheter som ikke var tilstede om en så for seg at livet videre ville bli kun stillesittende.

Vi har alle noen utfordringer. Undertegnede inklusive. Og jeg liker dem ikke nødvendigvis, slik du sikkert ikke liker alle dine heller. Men jeg tenker at livet blir verken verdig eller interessant om alle utfordringer forsvant som dugg for sola. Det er heller ikke slik at livet kun blir verdig eller interessant om en får oppfylt alle drømmer eller fantasier. Jeg tenker at verdigheten ligger et annet sted enn ved livets ytterpunkt, og at den alltid er mulig å finne. Så kanskje en bør begynne å jakte på den, om det oppleves som om den har forsvunnet. Det er jo ikke engang sikkert at den ligger så langt unna. Kanskje den ligger innenfor den radiusen du allerede har til disposisjon. Dvs at den antagelig ikke ligger i Thailand eller på Island eller en sydhavsøy, innenfor veggene til et plettfritt slott eller i bildene du smykker deg med på Facebook, men et sted inni deg selv. Verdighet ligger med andre ord ikke i en skinnende fasade, men heller i et mer eller mindre kaotisk indre. Den ligger ikke i hva du klarer eller får, men i hva du strekker deg etter.

Det siste bildet jeg malte, kaller jeg «Lost in translation». Det er det du ser over her. Jeg tenker at jeg forsøker å dele en av virkeligheter i det jeg maler. Det er det jeg holder på med, that's my trade. Jeg forsøker å formidle noe, gjennom å sette form og farge på en flate, på samme vis som en gjør med ord. Men dette kommer jo med noen utfordringer/begrensninger. Et maleri er avhengig av min evne til å gå i gang, til å fullføre, og det å gi noe mening. Spesielt de to første punktene er viktige. Uten at jeg begynner og uten at jeg fullfører løpet, blir det lite å vise til. Om det jeg maler er forståelig og gir mening for andre enn meg selv, burde være mindre viktig, men likevel har det sin plass på en vektskål i livet mitt, der motvekten kan puttes i sekken latterlig, dårlig, mislykket, pretensiøst o.l.

Jeg tenker at noe av det jeg føler og tenker vil bli lagt igjen i arbeidene mine. Til og med et snev av verdighet. Men ikke alt jeg vil si fester seg. Noe forsvinner på vei fra hode, via hånden og penselen og fram til lerretet. Det vil si i oversettelsen. Og jeg syntes det var morsomt å sette fokus på det som ikke er med i dette maleriet, mer enn det som du og jeg faktisk kan se. Derav tittelen. På samme vis som med maleriet, forsvant ganske sikkert noe også på veien fra mitt hode til ditt, i dette blogginnlegget som også fikk tittelen "Lost in translation". Så kan en jo spørre seg om dette er like morsomt å tenke på som at alt kanskje er en drøm. Det kommer kanskje an på øynene som ser. Spør du for eksempel kjæresten min, vil hun antagelig hevde med både bravur og patos at humoren min jevnt over suger ganske ettertrykkelig uansett, så jeg skal være forsiktig med å påstå noe.

Det var det, ferdig med dagens dont, men skulle du kjenne på en nærmest overveldende trang til flere glimt fra livet og kunsten min, så følg meg gjerne på instagram.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Fremdeles ung og lever drømmen, der har du meg.

Det er mandag, og utetemperaturen har steget igjen, etter ei uke med ganske mye kulde. Selv er jeg ikke så glad i kaldt vær. Kulden gir meg problemer med å puste, pga astma og KOLS. Så forrige uke satt jeg inne. Noe som til tider var kjedelig, men ellers helt greit. Jeg visste kulda kom, og hadde handlet inn det jeg trengte, så jeg manglet lite. Det eneste måtte kanskje være litt sosial omgang. Men på fredag stakk en venn og kollega innom på en kopp kaffe, og det var kjekt. Veldig ofte blir de samtalene en har med andre langt mer spennende enn de en har med kun seg selv.

I tillegg til å se mye på tv i uka som gikk, har jeg også fått tenkt litt. Blant annet på hva jeg skal arbeide med på kunstfeltet videre framover. Og det føler jeg har vært oppklarende. Så nå gjenstår bare selve jobben. Den kan bli litt utfordrende, for jeg tenker å lære meg å bruke Fotoshop, eller et tilsvarende billedprogram. Kanskje et gratisprogram. Jeg driter jo ikke akkurat penger. Jeg får se hva som finnes, og støtte meg på kolleger som vet mer om disse tingene enn meg.

Nå er det ikke slik at jeg ikke har vært borti Fotoshop tidligere, men jeg må nok innrømme at jeg ikke kan så mye på feltet. Så dette må da bli spennende. Tanken er å utforme motiver i en slags surrealistisk retning på dataprogrammet, for så å bruke resultatene som utgangspunkt for malerier. Det betyr at jeg kanskje må investere i en skikkelig printer også, for å få best mulig bilder å arbeide ut i fra. Den jeg har er gammel og funker best til tekst. Printer jeg ut bilder forsvinner mange detaljer. Og jeg vil ha detaljer. Ned på irisnivå. Øyevipper. Fingeravtrykk.

Å gå i gang med noe slikt betyr at det kan ta tid før resultatene blir noe å samle på, tror jeg, men jeg er jo fremdeles ung og lever drømmen, så skitt au. Elleeeeeer, jeg er kanskje ikke så veldig ung. Og drømmene har vel mye blitt byttet ut med gamle minner og fantasier etter hvert. Fantasier er jo mye mindre krevende enn drømmer. For drømmer leder en gjerne fram til en punkt hvor en må gjøre noe for å få dem oppfylt. Uoppfylte drømmer kan jo gjøre livet ganske kipt. En ender opp med å gå rundt og gremmes. Mens fantasiene ikke krever noe større.

En kan fantasere i hvilken som helst retning en vil og leve godt på det. Ikke noe krav der. I motsetning til om en ender opp med ambisjoner, som er avkommet til drømmer. For ambisjoner krever et løp for å komme i mål. Det betyr at en må kjempe for noe, men gjerne også gi avkall på noe. Ofte over lang tid. Selv har jeg ikke så mye jeg er villig til å gi avkall på. Så jeg er derfor ikke så belemret med store ambisjoner heller. Livet leves stort sett her og nå (om en ser bort fra en velutviklet evne til å krisemaksimere rundt ting jeg må gjøre og hva som kan skje da), og jeg kjenner ikke på et behov etter å forandre på så mye. I det minste har jeg ikke lyst på den jobben som skal til for å skifte en retning. Likevel, små forandringer er greit. Som når det kommer til det å forsøke på noe nytt innen kunstfeltet.

Den siste tiden har jeg arbeidet med minimalistiske bilder. Det har jeg sett på som et pausearbeid. Likevel har det ikke vært bortkastet, føler jeg. Jeg tror jeg trengte en periode hvor jeg bare kunne leke litt. Det tror jeg vi alle har godt av. Bare være i det vi holder på med, og kjenne hvordan det er, uten at det skal ha så mye mål og mening knyttet til seg. Under den røde markeringen litt lenger ned,  kan du lese noen ord om det å utsette ting. Det å tenke at en skal leve livet en gang i framtiden. Men så var det det med framtiden da. Framtiden er et usikkert felt å satse alt på. Vi vet når den starter, men ikke når den slutter. "Vi dør bare én gang - men vi lever om og om igjen - hver dag".

Sånn, da har vel jeg fått sagt noe av det jeg hadde på hjertet i dag, så da er det vel på tide å runde av. Planene videre denne mandagen, er å handle inn mat for svigerfar, som sitter i rullestol og er enda mer låst enn jeg var i kuldeperioden.  Dessuten må vel kjæresten og jeg selv også handle inn litt. Utover det skjer det ikke så mye. Onsdag må jeg på rådhuset og signere noen kulltegninger jeg fikk solgt, men altså hadde glemt å signere. Det er alltid gøy å få solgt litt. I det hele tatt er det mye som er gøy ved det å være til. Det å være meg. Selv om jeg har en del utfordringer også. Men livet må jo leves likevel. Og noen har langt større utfordringer enn meg, og klarer seg utmerket. Noe jeg vil illustrere her helt på tampen, hvor en ung dame i rullestol forteller at «Ja, handikappede mennesker kan ha sex».

Det øverste maleriet ("Gå mot ljuset, Skalk"), malte jeg for noen år siden, og det er ment å illustrere den retningen jeg nå ønsker å gå i når det kommer til maleri. Mens det nederste bildet ("I see you"), viser det siste bildet jeg malte. Er et lite sprang der. Fra maksimalisme til minimalisme, kan en kanskje si. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

As time goes by.

Nå blir det snart kaldt, kan en lese i avisen i dag. Ned mot femten grader her i Bergen. Samtidig er det slik i denne byen, at luftforurensningen gjerne øker markant i sentrum nå kulda setter inn. Spesielt når det blir vindstille. For mange kan dette medføre en utfordring, meg selv iberegnet, for lungene mine er såpass herpa at jeg ikke bør gå ut når temperaturen siger en del under null. Og i hvert fall ikke ta turen inn til atelieret i sentrum. Så på mandag får jeg handle inn mat og det jeg trenger for en lengre periode, så jeg er forberedt på litt innetid.

Jeg kan ikke akkurat si at jeg gleder meg til kulda kommer. Om den nå kommer. Det er ikke alltid slike meldinger holder vann. Ikke en gang i Bergen (Ha, ha, vann – Bergen). Rett som det er kommer det katastrofevarsler som forteller at nå kommer flommen eller stormen, og så kommer det bare en liten fjert og et par dråper. Men en må jo likevel forberede seg, og best er det kanskje å forberede seg på det verste. Det vil si tjore fast løse gjenstander og ha en lommelykt eller et stearinlys klart i tilfelle strømbrudd.

Strømbrudd suger. En mister jo både varme for kroppen, kulde til fryseboksen, lys og tilgang til internett. Selv hater jeg å miste nettilgangen, storm eller ei. Når nettet forsvinner blir det som å gå inn i et vakuum, hvor nesten alt jeg klarer å forholde meg til er å vente. Og det er litt rart. For mesteparten av livet mitt har det jo ikke vært noe internett. Og tv begynte i min ungdom først klokken seks, med barne-tv. Så den gang da brukte jeg tiden til noe annet enn i dag. Gjerne noe kreativt. Jeg hadde alltid noe å sette fingrene i. Som det er i nå, har kreativiteten litt et solid nederlag, og begrenser seg helst til de tidene hvor jeg er på atelieret. Så kanskje jeg egentlig burde hive ut hele datasystemet og mobilen, få meg fasttelefon igjen og begynne å gjøre noe annet enn å slite bukseræva. På den annen side, så vil jeg jo da miste tilgang til nettbank og mye annet. For noen dager siden leste jeg om en kar som ikke fikk trene på et treningssenter, fordi han ikke hadde epostadresse. Så der har du den. Det skal ikke være enkelt.

Ikke alle som drar litt på årene har en epostadresse. Mange har ikke en gang pc. I stedet leser de fremdeles papiraviser og betaler regningene sine ved hjelp av brevgiro eller lignende. Selv er jeg ikke helt der. Selv om jeg trekker på åra, har jeg ikke snudd ryggen fullstendig til den teknologiske utviklingen. Så jeg klarer å navigere på telefon og pc. I hvert fall til en viss grad. Likevel merkes jo alderen. Om ikke på det feltet, så på andre. Slik er det jo gjerne med alder, den tar deg før eller siden. Alderen med dens utfordringer slipper vi ikke unna. Noen timer etter vi at vi blir presset ut av mor vår, er vi allerede en dag gammel. Og så bare fortsetter det. Ingen vei tilbake.

På tide og runde av dagens skriblerier. Det er tross alt mye jeg ikke skal gjøre i dag, så jeg får hive meg rundt.

Forrige gang jeg skrev her på Vannlandet, la jeg ved et kjærlighetsdikt fra oldtiden, skrevet av den kvinnelige lyrikeren Sapfo,  oversatt til norsk av kjæresten min Beate. Men hun har oversatt flere dikt enn dette ene. Så i dag skal du få et par dikt av mannlige lyrikere, også de skrevet i oldtiden.

***

Anakreon, fragment 396.

Tinningene mine er allerede grå, og håret hvitt,

ikke lenger er den behagelige ungdommen tilstede,

og tennene er gamle,

ikke mye tid er tilbake av det søte livet,

på grunn av dette gråter jeg ofte voldsomt

fryktende  Tartaros,

for Hades sitt innerste rom er grusomt,

veien til ham er plagsom,

for det er ikke mulig for den som har gått ned

å gå opp igjen.

***

Mimnermos, fragment 1.

Hvilket liv, hva gledelig uten gylne Afrodite?

Jeg vil være død, når ikke lenger disse tingene ligger meg på hjertet;

hemmelig kjærlighet, søte gaver og elskov,

slike ting som er mulige å plukke som blomster fra ungdommen

for menn og for kvinner, men når smertefull alderdom kommer,

som på samme måte gjør en mann skammelig og dårlig,

alltid plager onde bekymringer rundt i hans sinn,

han gleder seg ikke seende solens stråler,

men forhatt av gutter, foraktet av kvinner,

slik gjorde guden alderdommen grusom.

***

Selvportrettet kalte jeg Regresjon.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Just another day in Paradise.

Ute skinner solen, yeiii! Men det er litt kaldt, uten at jeg skal klage for mye over det. Litt sol gjør uansett godt.

Når det kommer til klaging, er det ellers mye annet en kan klage på eller over. Det skal ikke stå på det. Men samtidig er det jo slik at ofte finnes det noe å glede seg over også, bare at det i blant havner i skyggen av noe annet. For eksempel hopper en ikke i taket om avføringen fungerer, om en samtidig har vondt i hodet. I stedet blir det gjerne hodevondtet som får størst oppmerksomhet. Og sånn er det over hele linja.

Kanskje det går an å bli litt mer oppmerksom på akkurat denne greia med fokus. Slik at en får nyttegjort seg og verdsatt de små gledene som gjerne popper opp fra tid til annen.

Her på bjerget holder jeg på med å ominnrede hobbyrommet/hjemmekontoret mitt. Egentlig er det et soverom, det største av de to jeg har i min leilighet, men skitt au, det fungerer til mitt bruk også. Og den funksjonaliteten forsvinner ikke bare fordi det rommet hvor jeg velger å sove, er litt trangt. Jeg gleder meg uansett over plassen på kontoret mitt. Og spesielt nå, når jeg har fått satt inn ny skjenk pluss en kommode i samme stil. Det vil si litt retropreget. Det gjør meg i grunnen ganske lykkelig, kjenner jeg, selv om helsa skranter litt og det finnes utfordringer i livet mitt jeg ikke får forandret på.

Ikke alt ble som det burde i livene våre. Ikke i mitt, og antagelig ikke i ditt heller. Det finnes ting vi skulle ønske ugjort, og annet vi skulle ønske fant oss snart. Men samtidig har vi jo mye også da. Mat, for eksempel. Ikke alle rundt omkring på vår klode vet hvor neste måltid skal komme fra. Mange av oss har også kjærlighet i livene våre, i en eller annen form. Og den forsvinner ikke selv om noen klemmer feil på tannkremtuben eller skreller bananen fra feil ende. Sånt er jo bagateller. Om vi lager en greie ut av det, er det fordi vi velger det selv. Vi velger tannkremtuben framfor noe annet. Tannkremtuben blir det viktigste, og vi lar den vokse og vokse og vokse...

I dag er det torsdag. Jeg skulle vært på atelieret, men har noen greier jeg skal gjøre som førte til at planene ble forandret, men det går greit. Det medførte at jeg fikk sovet litt lenger. Selv om det utenfor huset mitt graves og brukes maskiner for å få lagt ned noe ny drenering i grunnen. Klokken sju om morgenen starter de opp. Men jeg har sov-i-ro som jeg putter i ørene, så det går bra. Jeg må gjøre det beste ut av det, tenker jeg. Ikke irritere meg over ting jeg ikke får gjort noe med, og la det overskygge alt annet.

Om jeg hadde vært på atelieret i dag, hadde jeg malt videre på et abstrakt bilde jeg holder på med. Jeg arbeider med noe som kanskje kan puttes i sekken minimalisme for tiden. Og det begynner å bli litt gøy. I begynnelsen var det mer som et pauseprosjekt å regne, men etter hvert har det grepet meg. Bildet jeg holder på med nå, kan du se under her. Det er ikke ferdig, men det viser retningen. Tittelen blir antagelig «Sapfo, fragment 31».

Sapfo var en gresk kvinne og lyriker, som levde på øya Lesbos i oldtiden. Hun døde antagelig rundt 570 f.kr. Og fragment 31 er et ufullstendig kjærlighetsdikt hun skrev til en kvinne. Her får du det i en norsk versjon, oversatt fra gammelgresk av kjæresten min, som studerer nettopp gammelgresk:

***

Han synes meg å være lik gudene,

mannen som sitter overfor deg

og nær lytter til deg talende behagelig

og din attråvekkende latter,

det får sannelig alltid hjertet i brystet mitt til å sitre,

for når jeg ser på deg et lite øyeblikk,

da er det ikke lenger mulig å si noe,

men tungen er brukket,

og straks løper en fin ild under huden min,

jeg ser ingenting med øynene, og ørene suser,

kald svette holder meg,

en skjelving overmanner meg helt,

jeg er blekere (grønnere) enn gresset,

og jeg synes for meg selv nesten å ha dødd,

men alt kan utholdes siden

(…også en fattig mann.)

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Om å bli gjort stas på.

Det er søndag, morsdag og fastelavn. Morsdag blir til vanlig egentlig ikke gjort noe ut av hos meg, siden min mor har vært død i mange år, men fastelavn skal feires. Med barn og barnebarn, kjærest, og selvfølgelig boller med krem og syltetøy. Så da må jeg bake litt i løpet av dagen. Glutenfritt. For i min familie har vi cøliaki. Både jeg selv og døtrene mine. Hvetebollene tar kjæresten min seg av.

Det var nå det. Grunnen til at jeg skriver i dag selv om timeplanen er ganske full, er for å fortelle om noe jeg startet på i forrige innlegg. Der lovte jeg å si noe om hvordan det ble etter at et triptykon jeg malte for noen år siden, etter å ha stått lagret litt for lenge endelig har fått kommet på en vegg igjen. Denne gangen hos Helse Bergen, Kronstad Distriktspsykiatriske avdeling. Arbeidet var en gave jeg ga til det som den gang het Dagavdelingen, og holdt til på et annet sted av byen. Grunnen til gaven, er at de hjalp meg etter at jeg møtte veggen i 2000, slik at jeg kom meg på beina igjen. Som så mye annet, ble avdelingen etter hvert slukt av en sentralisering, og i den forbindelse havnet altså bildene mine på et lager.

Kronstad DPS er et stort og ganske nytt bygg, med lite synlig kunst. Samtidig har det fått en del priser for arkitektur og funksjonalitet, så vidt jeg har forstått. Derfor har det vært vanskelig å få hengt opp mitt verk som kom i konflikt med ideene til arkitekt og utsmykningsansvarlig. Men nå har det gått noen år siden de åpnet for bruk, og bygget og dets beboere har begynt å gå seg til. I denne prosessen har altså mitt verk Vannlandet, blitt hentet fram fra glemselen.

Det ble veldig kjekt å få se Vannlandet igjen. Dette er noe av det jeg selv liker best av det jeg har malt. Og det kom fint til sin rett på sin nye plass, føler jeg.Samtidig er det på et sted i bygget hvor det ferdes mye folk, slik at det blir sett. Slik det henger nå, faller det også fint sammen med arkitektur og byggets farger, og det føles nesten som om det ble malt nettopp for den nye plasseringen.

På bildene kan Vannlandet virke som et ganske lite verk, men det skyldes proporsjonene på bygget. Står du i rommet får du en annen opplevelse.  Og du ser at tre og en halv meter maleri likevel tar sin plass.

Da en kollega og meg møtte opp for å se på Vannlandet, ble vi møtt på en veldig fin måte, og jeg ble gjort overraskende stor stas på. Vi fikk en rundtur på huset, og etter hvert samlet vi oss til kaffe og kaker rundt et bord, hvor både direktør og visedirektør, ansatte samt en som står for det kunstneriske ved bygget i dag, ga seg tid til en lengre samtale. Noe som kunne blitt en utfordring gitt min sosiale angst, men det gikk veldig fint. Det viste seg at de hadde spennende planer for videre utsmykning nå, og jeg tror vi fikk etablert en forbindelse mellom oss og dem, som kan lede til noe spennende i framtiden. Blant annet har de planer om å invitere gatekunstnere til å arbeide både utenfor og inne i bygget. I tillegg snakket vi om utstillingsplaner.

Slike dager som dette gjør godt. Mesteparten av tiden som kunstner står en jo gjerne på et atelier og sloss mot et lerret, hvor nitti prosent går med til å føle at en ikke får til det en ønsker. I hvert fall er det slik for meg. Det gjør vondt å lage kunst. Så det å få se sine verk plassert på en endelig plass, samtidig som en får litt oppmerksomhet og en opplevelse av å bli verdsatt, gir et veldig fint og verdifullt avbrekk i disse følelsene.

Nå blir det å gi seg i kast med nye oppgaver. Hva det blir framover, er jeg litt usikker på akkurat nå, men det ligger en del planer og murrer i bakhodet. Men før det blir det altså boller med krem.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: