Ingen vet hvor haren hopper.

Dagene går. Sjøl ligger jeg mye, uten å bry meg nevneverdig mye om det. Men i går tilbrakte jeg kvelden hos kjæresten, og det var koselig. Datteren hennes var bortreist, men Beate lagde mat til meg og guttungen hennes. Og så så vi på Idol. Det blir en annen dynamikk når en forholder seg til flere enn seg selv. Samtidig som jeg koste meg, fikk jeg et perspektiv på hvordan jeg har hatt det de siste månedene, og det medførte at jeg måtte kjenne på en sorg også.  Kanskje jeg holder på å komme ut av depresjonen, for jeg har ikke kjent på så mye den siste tiden. Så alle følelser oppleves med en liten forundring som haleheng, og jeg begynner å analysere hvorfor de dukket opp. Det er lite som gjør mer for navlebeskuelsen enn en depresjon.

Da jeg kom hjem igjen hadde et av de store akvariene mine sprunget lekk, og det surklet rundt beina mine. Så jeg er glad jeg ikke overnattet hos kjæresten. Det er vel det som kalles hell i uhell. Som det var fikk jeg tørket opp, og tømt akvariet før katastrofen var et faktum med alle 160 literne utover gulvet, og naboen under måtte finne fram bøtter og spann. Fiskene ble plassert i andre akvarier. Ingen fullgod løsning, men siden det var den som var innenfor rekkevidde ble det slik.

Det oppleves som litt trist at akkurat dette akvariet nå har kommet til veis ende. For jeg overtok det etter en kompis som dessverre tok livet av seg for noen år siden, etter å ha levd i mange år med store smerter. Akvariet har fått meg til tenke ofte på han.   

Etter at jobben med å rydde opp etter uhellet var gjort, var jeg rimelig sliten. Lungene fungerer dårlig for tiden, og små dagligdagse ting som for eksempel å kle av og på seg eller seg ta en dusj har blitt en anstrengelse. Den gode nyheten er at etter ct-undersøkelser viste det seg at jeg ikke hadde lungekreft i hvert fall. Og jeg skal snart til lungespesialist igjen for å se om noe kan gjøres videre for å bedre situasjonen. Så der har jeg noe å se fram til.

I denne tiden hvor jeg ikke har fått gjort så mye, har det blitt inntatt mye nyheter, i det minste. Og jeg får med meg krig og voldtekter og ran og drap så det holder. Alt for å holde humøret oppe. Mangt har også blitt skrevet om budsjett og penger som frarøves de som har minst. Selv har jeg rimelig lite å rutte med. Et liv som kunstner har ikke gitt de største økonomiske uttellingene, noe som gjenspeiler seg i uføretrygden jeg ble tilkjent for noen år siden. Så jeg er en av dem som kvalifiserer til en liten bostøtte i tillegg til trygden. Framover, etter at regnestykket blir lagt om, vil jeg etter hva det sies, få utbetalt ca. det samme i trygd selv om skatten økes. For bruttoinntekten økes også. Men det er bruttoinntekten bostøtten regnes ut i fra, ikke nettoen. Og det betyr at jeg kommer over den nedre grensen, og vil miste støtten om ikke grensen heves. Denne problemstillingen er det nok mange flere enn meg som vil bli berørt av. Men jeg har ikke lest noe om hva som er tenkt i forhold til det. Så vi får nå se. Det er sjelden en kommer bedre ut enn før ved økonomiske omlegginger og nye måter å regne ut ytelser på. Så jeg går nok trangere tider i møte. Spørsmålet er vel helst hvor mye trangere det vil bli, enn om. Men en får forsøke å se optimistisk på det. Ingen vet hvor haren hopper, sa mannen og satte fella i ovnsdøra.

For noen dager siden var jeg og besøkte datteren min og barnebarnet. Vesla er vel snart der hvor hun begynner å bli skeptisk til folk utover foreldrene, så jeg må forsøke å gjøre henne mest mulig trygg på meg.  Noe jeg ikke har vært så flink til å følge opp den siste tiden. Det var veldig kjekt å ta det lille besøket og å se hvor godt datteren min takler mammarollen. Jeg overraskes stadig over hvor resurssterke døtre jeg har, gitt genmaterialet de fikk med seg.

I dag skal jeg ikke gjøre så mye, surprise, surprise. Jeg skulle ha fått båret ut det havarerte akvariet, men det får vente til noen kommer på besøk. Selv har jeg nok med å bære meg selv. Utover det bør jeg kanskje få vasket litt klær (blir nok utsatt), også er det jo tv da. I kveld er det Stjernekamp, og det liker jeg å se på. Skal vi danse følger jeg også med på. Så lørdag er ikke den verste tv-kvelden. Mens jeg ser tv kommer jeg til å spise lakrisbåter, seigmenn og chips. Kanskje også litt mat. Og klokken ni er det tid for lykkepille. Etter det blir jeg raskt ganske tom og uvel. Noe som strekker seg til tidlig neste kveld, men da er det snart på tide med ei ny pille igjen. Og slik går dagene. Men om ti dager skal jeg begynne å trappe ned på den kjemiske ”lykken”, og da håper jeg depresjonen er borte og at jeg får tilbake mitt gamle energifylte og kreative meg igjen. Om ikke Høyre og Frp skal ha en jafs av den delen også.  

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Eleanor Rigby

Livets mange ansikt.

Livet har mange sider, og det er lite som er absolutt.  Vi tror vi vet veldig mye, men vet langt mindre enn vi tror. Og det vi ikke vet, sloss vi gjerne i mot å ta inn over oss i form av en mulighet, mens vi murer oss inne blant egne sannheter. Vi tror vi står støtt og trygt i livet der vi er, med vår tro, kunnskap og de rammer vi har opparbeidet oss. Og vi klarer ikke å se at alt plutselig kan bli forandret.  Mange tror for eksempel at mye kan løses ved å ta seg sammen, om noe skulle butte i mot. For eksempel ved sykdom. Enten det nå handler om noe fysisk eller psykisk. Og siden det er slik, blir den syke tillagt skyld om han eller hun ikke lever opp til kunnskapen den friske påberoper seg å eie om sykdommen. Noe som ofte kommer fram i tilbakemeldinger under innlegg i avisene, der for eksempel uføre i disse tider får sine pass påskrevet av mer eller mindre ondskapsfulle og dømmende forståsegpåere.  

Selv er jeg ufør. Og for tiden er jeg i tillegg deprimert. Deprimert er ikke det samme som å ha en dårlig hårdag, eller å være litt trist over en konkret ting. Det er heller ikke nødvendigvis en tilstand hvor det meste handler om å stå i mot trangen til å ta livet av seg, mens en lever dagene nede i et svart hull og har det stort sett vondt. En depresjon kan ha flere ansikt. Selv har jeg det ikke så vondt. Men jeg har det heller ikke godt. Det føles mer som om jeg har ingenting. Følelsene mine er borte. Det samme gjelder all energi og tiltakslyst og evne. Sinne, sorg og de fleste andre følelser er borte. Selv om jeg innimellom kan kjenne på det som er godt. Men jeg vet ikke om det er fordi jeg faktisk kjenner det, eller om jeg lurer meg selv, fordi jeg vet jeg har kjent det før, og husker hvordan det var. Og slik har det vært en stund nå. Men i går kjente jeg noe.

            Jeg lå på sofaen og så på tv som jeg gjør det meste av tiden jeg er våken nå, og i programmet Stjernekamp sang Nora Jabri en sang som fikk tårene fram i øynene mine. Det samme gjorde Reidun Sæther. Dessverre funket ikke videoene på youtube i dag, men du kan se dem inne på NRK sin side. Spol deg fram til riktig sted på videoen. Nora starter på 1.06. 35 og Reidun på 0.53.36 på telleren. Du finner dem her.  

            Nå skal jeg ikke si med hundre prosent sikkerhet at det handlet om selve sangene, samtalene før og etter opptreden, eller om det handlet om de følelsene sangerne viste at de selv følte på og at jeg adopterte dem og gjorde følelsene til mine egne. Men jeg tror jeg ble smittet av det de viste minst like mye som av hva de sang. Uansett så kjente jeg på noe, og samtidig kom tanken om at nå begynner jeg å bli friskere. For det er lenge siden noe har rørt meg.

            Å ikke ha tiltak til å gjøre selv små ting i hverdagen er ikke slitsomt. Ikke for meg, ikke nå. Det er heller ikke fylt med spesielt mye sorg. Det bare er. Slik er det også med fraværet av følelser. Men jeg kan kjenne på en forundring. At det er merkelig. For intellektet er ikke dødt, selv om følelsene er borte. Så jeg analyserer meg selv flittig og prøver å forstå. Fornuften min sier at jeg ikke vil ha det slik lenger, men noe i meg sier også at det er fordelaktig å ikke kjenne på så mye vanskelige følelser som jeg til tider har når jeg ikke er deprimert. Angsten min er mindre nå, og jeg har ingen lengsler som legger seg som klumper i magen eller nevneverdige savn. Jeg kan tenke på lengsler eller savn, men kjenner egentlig ikke på det. Når jeg ikke ser på tv er jeg mye inne i en drømmeverden, som ser helt annerledes ut en min egen virkelighet. Men jeg har ingen problemer med å gå ut av den igjen.

            Jeg har heller ingen store forventninger eller krav til mennesker rundt meg, jeg er tålmodig som et fjell overfor dem. Og det finnes tilnærmet null sjelelig smerte i meg nå. Mesteparten av tiden er det bare tomt. Selv om jeg i korte øyeblikk kan føle på en rastløshet. Men den går fort over, og skyldes gjerne at jeg ikke finner noe på tv som jeg ønsker å se. Og det jeg ønsker å se er programmer fra virkeligheten hvor jeg beskuer andre menneskers følelser, og livene de lever. Jeg tror at det hjelper til med å fjerne meg litt fra erkjennelsen av tomheten i meg selv og i mitt eget liv. Å se en film fungerer derfor ikke. For der handler følelsene om skuespill.

            Jeg vet ikke hva som skal til for at jeg skal komme ut av tomheten, eller om det er mulig så lenge jeg går på medisiner. Å ta seg sammen er ikke et alternativ, selv om FRP truer med å ta fra meg det lille av penger jeg har om jeg ikke gjør som de mener jeg burde gjøre. Om jeg går for å forsøke den løsningen, vil jeg snart måtte leve med alle nederlagene som nødvendigvis vil måtte komme, og jeg risikerer å havne i det svarte hullet i stedet for det tomme. Og det svarte hullet stjeler alt verdifullt ved deg. Alle rettigheter og alt håp. Og omskaper virkeligheten din til en smerte som kan ende opp med å bli uutholdelig.  Been there done that. Så jeg satser denne gangen mer på å la ting være det de er, og å la meg selv være slik jeg er den tiden det tar. Og satser pengene på at noe skjer når jeg slutter med lykkepillene. At en nedtrapping gradvis vil få meg til å kjenne noe igjen, uten at alt kommer rasende over meg samtidig. Og deretter at jeg vil få trang til å gjøre noe konstruktivt igjen. Så jeg har satt meg selv en dato for når nedtrappingen skal starte. For om jeg ikke kan gjøre alt nå, så klarer jeg i hvert fall å sette en dato.

            Fotoet er et portrett min yngste datter lagde av meg en gang, og det har tittelen "My beautiful dad.

           Ha en fin dag.

           Bjørn

           Dagens link: Disguise

Trust me.

Et lite livstegn fra en østlending vestpå:

Sola skinner over Bergen by. Og jeg klarer nesten å glede meg over det. I dag skal jeg liten tur bortom atelieret, ellers beskues verden mest via tv-skjerm og via horisontal stilling fra sofaen fremdeles. Men lungene har blitt litt bedre. Og prøver bekrefter at jeg reagerer på lungemedisin. Noe som er positivt.

Bivirkningene fra lykkepillene henger ved, og er merkbare fremdeles, noe som gjør at jeg ikke føler så mye og så sterkt som til vanlig. Det gjør at jeg kan prate om vanskelige ting med for eksempel kjæresten uten at følelsene tar overhånd. Og den delen av bivirkningene liker jeg. Om jeg kunne velge ville jeg hatt det slik veldig lenge. For selv om jeg ikke føler på det som er vondt på samme måte som før, klarer jeg å kjenne på ting som kjærlighet til mine barn, kjæresten og hennes barn. Faktisk har det blitt mer rom for slike følelser, opplever jeg. I det minste kommer de i blaff. Forrige helg var min yngste i Bergen en tur, og hjertet mitt flommet nesten over da hun og den eldste datteren min med barnebarn var sammen med oss. Jeg kjenner øyeblikk hvor jeg blir nyforelsket i kjæresten også, og ømheten for henne får rom i meg der. Ikke verst. Problemet er tiltaksløshet og energitap, delvis impotens og diverse andre diffuse plager.  Det er ikke alltid så lett å si hva som er depresjon og hva som er bivirkninger. Men jeg lar tiden gå, aksepterer hvor jeg er nå, og sloss ikke mot tiden det måtte ta å komme til et annet sted. 

Det er mange som opplever en depresjon. Men ikke alle lager film om den. I helgen skal vi på kino og se filmen Snill pike, og det ser jeg litt fram til. Ellers ga denne historien meg mange minner. I blant føles det bekreftende på ens egne tanker og følelser knyttet til minner, at andre har det på samme måten. Det får en til å forstå at barndommen en fikk ikke var kun ens egen feil, og at den ikke nødvendigvis gjør en til et dårligere menneske enn andre mennesker.

Og til deg som måtte slite litt med selvbildet eller mening i disse høstdager: Du er mye, mye mer, enn du selv ser. Trust me.

Og med det ønsker jeg alle en god dag.

Dagens link: Et eksperiment

Fra et venterom.

            

             Det har blitt søndag. Og utenfor vinduet mitt kan jeg se blå himmel og at sola skinner. Og det gjør jo ikke akkurat vondt det. Slik som for eksempel et av ribbenene mine gjør. For jo da, jeg hostet på meg en brist. Som den skarpe leser har fått med seg sliter jeg litt for tiden, blant annet med noen lungeproblemer. Og det har medført en del hoste av den heller langvarige og kraftige sorten. Men at jeg skulle hoste på meg en brist så jeg ikke komme. Så nå har jeg fått oppleve det også.

             Ellers skjer det lite på min front for tiden. Depresjonen jeg dro på meg henger i, og jeg knasker lykkepiller til den store gullmedalje, med den flora av bivirkninger de kan gi. Alt fra muskelspenninger, skjæring av tenner og gjesping, tretthet, tiltaksløshet og tap av matlyst, til impotens og tap av libido. Festlige greier det der. Trøsten er likevel at jeg vet det går over. Så jeg lar meg ikke overvelde av problemene.

             Gjennom mitt etter hvert relativt lange liv, har jeg opplevd noen depresjoner. Noen har vart over år, og endt opp med å bli veldig dype. Andre har tatt kortere tid. Depresjoner og angst er en del av tilværelsen min, akkurat som nesa mi er det. Ikke noe å gjøre med det. Det eneste jeg kan gjøre noe med er hvordan jeg forholder meg til meg selv.

             Depresjonen jeg fikk nå, opplever jeg som annerledes de jeg har hatt før. Når en er deprimert ender mange opp med å bli suicidale. Det har jeg ikke blitt denne gangen. Jeg bruker heller ikke dagene til å rakke ned på meg selv. Så noe har skjedd. Én slik ting er antagelig at jeg snakket med legen min før ting tok helt av. Så det er et tips å ta med seg: Raser du ned i stemningsleiet og blir der, så snakk med noen. Det samme om du har seget ned over tid, så langsomt at du nesten ikke har merket det, men likevel kan se forskjellene om du ser deg tilbake til da livet ga noe annet. Da du var glad, og hadde energi. Og gledet deg til ting. I stedet for å tenke at det hadde vært like greit om du var død.

             En annen ting som har vært annerledes for meg denne gangen, er at ingen maser på meg. De siste årene har rammene i livet mitt blitt annerledes. Jeg har truffet nye mennesker. Og ingen av dem er utålmodige eller krever at jeg skal klare å gjøre mer enn jeg føler jeg orker. I stedet får jeg lov til å være der jeg er nå. Og det er veldig bra, opplever jeg, for da slipper jeg å se på meg selv som et dårlig menneske som ikke stiller opp eller på andre måter gjør det som kunne være forventet, og hele tiden måtte forholde meg til nederlag. Det er ingen som ber meg om å ta meg sammen, eller henviser til de behov de vil ha dekket av meg. Det medfører at jeg selv heller ikke trenger å bruke energi på den delen, men heller kan tillate meg selv å være der jeg er nå. Og akkurat det gjør en veldig stor forskjell. Jeg går ikke og kjenner så mye på at jeg svikter noen. I stedet føler jeg at jeg får omsorg, uten at det vipper over i medlidenhet. Det er ingen som sykeliggjør meg. Jeg opplever at jeg blir sett på som mer enn depresjonen. At de som står meg nært skiller mellom depresjonen og meg. Og det gjør at selvmedlidenheten heller ikke får grobunn. Så jeg lever dagene slik de er nå. Og føler at ting langsomt går i riktig retning.  Mens jeg venter.

             Mens jeg venter forsøker jeg samtidig å gjøre i det minste et minimum av det som livet krever. Som for eksempel å betale regningene mine, pusse tennene og vaske meg. Mange som blir deprimerte får problemer med slike ting. Og enkelte ender opp med og ikke åpne posten, eller slutter å gå i postkassa i det hele tatt. En skyver ting foran seg, og klarer i perioder å fortrenge det meste. Til en møter seg selv i døra og oppdager at unnvikelsene har gitt store tilleggsproblemer. Heldigvis har jeg ikke havnet der. Noe som kanskje handler om at jeg har fått litt innsikt gjennom erfaring, og tydeligere kan se hva jeg må gjøre enn jeg gjorde i yngre alder. Slik at det ikke blir for stort å forholde seg til. Så her er dagens tips nummer to: Om du får problemer med dagligdagse ting, så be om hjelp, i stedet for bare å skyve det ut av syne. Så slipper du kanskje noen problemer senere som du kunne unnvært.

             Selv om livet mitt minner litt om en boble for tiden, gjelder ikke det samme for alt og alle andre rundt meg.  Jeg er ikke verdens navle. I går var jeg en tur ute og fikk kjøpt dåpsgave til barnebarnet. Og det var godt å få unna, selv om det fremdeles er en uke til dåpen. Ting har som nevnt lett for å bli utsatt når en er der jeg er nå. Men jeg klarte å finne noe som betyr litt for meg selv å gi bort, i stedet for å satse på det første og beste jeg fant for å slippe å forholde meg til det, og så komme meg raskest mulig hjem igjen. Så jeg er godt fornøyd med den. Seire trenger ikke å være gedigne for å oppleves som en seier. De små tingene en får gjort kan bety veldig mye når livet stopper opp.

             Det er ikke så ofte jeg våger å gå ut for tiden. Men etter at jeg har skrevet ferdig dette, skal jeg bort til kjæresten en tur. Hun ville lage stekte epler med vaniljesaus til oss. Også skal jeg ta meg en dusj. Vanligvis dusjer jeg selvfølgelig hjemme, men legen skar vekk en hissig føflekk fra ryggen min før helgen, og jeg klarer ikke å skifte til vannfast plaster på såret på egenhånd. Neste uke får jeg elektronisk selskap, da skal jeg gå med en dings koblet til kroppen min her hjemme, som over tid skal måle blodtrykk og hjertefunksjoner. For de fant noe der også, som de ikke likte. Jeg er jo ingen ungdom lenger. Men pytt, pytt, selv om jeg er midlertidig impotent og det gjør vondt å hoste, så fungerer avføringen. Så der har du den, det finnes alltid et lyspunkt å oppdage om en ser seg rundt. Yeiii!

            Ha en fin dag.

            Bjørn

            Dagens link: Hjernen er aleine

I går ringte det på døra.

I dag ble jeg vekket av en motorsag som begynte å dure utenfor. Ikke noe å gjøre med det. Ellers ser dagen ut til å bli omtrent som i resten av uka som har gått. Og selv om helgen står for døren vil vel heller ikke morgendagen by på de store overraskelsene. Om jeg da ikke plutselig fant ut at jeg skulle bytte sjokolademerke. Noe jeg neppe gjør.

For et par dager siden stakk eldste datteren min bortom en tur, og hadde med seg datteren. Og det var koselig. For selv om en er deprimert finnes det ting en kan kjenne på.  For eksempel at det er kjekt å se at nurket fester blikket på bestefar og smiler når han tuller litt med henne.

Når dagene blir like over lang tid er det vanskelig å bryte mønstre. Om det var motorsagen som satte i gang en bevegelse som førte til at jeg skriver blogg i dag, skal jeg ikke påberope meg å vite skråsikkert, men jeg ser ikke bort i fra det. Det skapte en liten forandring. Det betyr at det ikke alltid skal så mye til før dagen tar en litt annen retning enn dagen før. Men dessverre er det som skal til ofte avhengig av en selv. En kan ikke satse alt på motorsager, eller andre mennesker. Og der ligger det et problem. For om tiltakslysten er lav på grunn av depresjonen, blir den ikke bedre av antidepressiva. Så det å ”ta seg sammen” og gjøre noe er ikke et tema, utover at en kanskje forholder seg til det når en rakker ned på seg selv fordi en ikke klarer det. Om en gjør det.  Noe deprimerte dessverre ofte ender opp med å gjøre. Selv er jeg heldigvis ikke helt der, om jeg nå kan være så fri å ta ordet heldig i munnen slik tilværelsen er for tiden. Jeg føler meg ikke så veldig heldig, selv om jeg ikke kun rakker ned på meg selv. I stedet er det slik at det ikke er så veldig mye som betyr noe. Utover sjokoladen, selvfølgelig.

Det som hjelper meg mest i denne tiden er innsikt, tror jeg. Det vil si at jeg vet fra før hva en depresjon er. Og da vet jeg også at den går over. Problemet er likevel at kunnskapen fort blir en teoretisk greie, og ikke noe en helt klarer å se på som noe reelt.  Men erfaringer skal en ikke kimse av likevel. Og foreløpig går det greit å forholde seg til dem, og ikke bare boblen rundt meg, som forsøker å fortelle at ingenting vil forandre seg. Boblen tar feil.

Selv om det ikke skjer så mye i mitt liv for tiden, så skjer det mye i livet til kjæresten min. Og det er godt å se. Ikke alt er like spennende kanskje, akkurat nå fikk jeg for eksempel en sms som fortalte at hun hadde fått en gratis pakke kattemat. Og ingen av oss har katt. Så den går nok til yngste datteren min når hun kommer hjemom en liten tur i høstferien. Mer å skrive hjem om er det likevel at hun fikk kattematen på vei til dagens dont på universitetet. For jo, hun holder på og studiet går over all forventning. Ikke verst av en snart førti år gammel alenemor.

Det aller beste med kjæresten min, er for meg likevel at jeg får lov til å være den jeg er, der jeg er. Hun er det eneste mennesket jeg har møtt i livet mitt som aldri har fortalt meg hvem jeg bør være, og hvordan jeg bør bli det.  Og det er en kjempegave å få fra noen. Det er helt ok at jeg er akkurat slik jeg er. Det er til og med bra at jeg er slik jeg er, formidler hun. Og jeg tror på henne. Jeg tror hun mener det. Om jeg noen ganger føler at jeg ikke strekker til og er et dårlig menneske, så kommer stemmen som formidler det fra tidligere tider, den kommer aldri fra henne. Hun er den som løfter meg. Og det er formidabelt, lita som hun er, og gitt ballasten livet har gitt meg. 

Nå har jeg skrevet blogg. Du verden, den så jeg ikke komme. Snart skal jeg sette på en vask med håndklær også. Mer enn det blir det antagelig ikke gjort i dag. Om jeg ikke klarer å få løpt i gang en pizza. Jeg kjøpte råvarene for en uke siden, men har ennå ikke fått laget den. Til middag spiser jeg to baconpølser, og kun det. Uten tilbehør. Det har jeg gjort i flere uker. Jeg begynner å bli lei pølser.

Det er fredag. Det betyr Nytt på nytt, Skavland og Idol. Det blir mye lesing av nyheter på nett, og mye tv på meg for tiden, selv om jeg ofte sovner på sofaen foran idiotkassa. Jeg sover gjennomsnittlig tolv timer i døgnet. Heldigvis har høstens tv-programmer startet, så det er litt å velge i mellom. Det blir likevel mye skit. Men det får tiden til å gå. I går ringte det ei jente på døra mi. Det kom en lapp i postkassa dagen før, om at en skoleklasse samlet tomflasker for å få inn penger til en skoletur. Jeg gikk hele dagen og ventet på at noen skulle komme. Og hun som kom virket oppriktig glad da jeg hadde tre bæreposer jeg kunne gi henne. Jeg kjente at det gjorde meg også litt glad. Det var godt å ha noe å vente på. Og godt å kunne gi noe.

Fra dagens nyheter: Vil ha åpenhet om psykiske lidelser.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  I Believe I Can Fly

Tittei.

Det ble litt stille her på Vannlandet. Energien forsvant, og jeg hadde liksom ikke så mye å formidle, følte jeg.  Slik det ofte blir ved depresjoner. En føler ikke at en har så mye å komme med av verdi for andre, og trekker seg gjerne litt bort. Og skulle en ha noe på hjertet, så er det lett å føle at ingen ønsker å høre det likevel. Noe som selvfølgelig kan stemme, men ikke alltid. Ofte er det depresjonen som snakker i slike sammenhenger, og en projiserer lett tanker og følelser inn i dem en har rundt seg, mens en stort sett føler seg som en belastning.

Men for de som ønsker å lese om slikt som dette, så kan jeg fortelle at bivirkningene fra antidepressiva nå har dempet seg en del, slike at dagene føles litt lettere. Jeg har også fullført antibiotikakur nummer to etter at lungebetennelsen jeg fikk blusset opp igjen, men det virker som jeg må gå en runde til. Dette med lungebetennelser over så lang tid tar litt på, kjenner jeg. Jeg får gi det noen dager til for å bli sikker, og håpe det bare er de vanlige lungeproblemene som krangler litt. En vil jo ikke løpe av gårde til legen i eninga og føle seg som en hypokonder om det ikke var noe likevel. Men en bør jo heller ikke vente for lenge.

Ellers er det ikke så mye å fortelle herfra. Jeg har sett mye skit på tv siste tiden, og sovet enormt mye. Gjerne to, tre ganger på dagen, i tillegg til 8-9 timer om natten. Men nå sover jeg kun en gang om dagen. Det skyldes nok at bivirkningene er på tilbaketog. Mye av tiden har også godt med til å stirre inn i meg selv, uten at jeg akkurat høster så mye å skrive blogg om fra det. Det er mest bomull der, og den kan en stirre seg blind på. Men om jeg ikke gjør så mye selv, så er kjæresten min aktiv. Hun begynte å studere igjen denne høsten, og i går hadde hun en avgjørende prøve som hun måtte bestå for å kunne fortsette på den studieformen hun har valgt. Og hun besto med glans. Noe jeg aldri tvilte på. Så hurra for kjæresten min! Jeg er kjempestolt av henne!

Jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å skrive på Vannlandet framover nå. Kanskje det at jeg skrev noen ord i dag får meg til å fortsette som før jeg jeg ble satt ut, eller kanskje det vil gå litt i rykk og napp. Men jeg føler at jeg har litt mer energi nå. Jeg har begynt å prate litt mer når jeg er sammen med kjæresten, og klarer lettere å ha en samtale uten å falle ut hele tiden. Grunnen til at det ble noen ord akkurat i dag, er likevel at jeg fikk en liten hilsen på fjesboka fra en annen blogger i går, og det satte jeg stor pris på. Det rykket meg samtidig på en måte litt ut av den selvopptatte og til tider uvirkelige boblen jeg er i nå. Verden er tross alt større enn den bomullen i meg selv jeg stirrer meg blind på, og det er jeg også.

For andre som måtte ha litt kranglete dager der ute, enten det skyldes at du møtte den virkelig store veggen, eller skallet inn i lettveggen, så husk at det går over. Livet er en dynamisk ting, som i tillegg til utfordringer også har masse godt på lur, som bare ligger og venter på deg. Så hold ut, og ta ett steg av gangen. En trenger ikke å fikse alt akkurat i dag.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: En liten motvekt til all krigen, alt hatet og alle fordommene vi fores med via nyhetene.

Et sted, en gang.

Det har blitt onsdag. Ingen stor nyhet i seg selv, men greit å vite. Om en ikke lenger klarer å skille dagene fra hverandre har en kanskje et problem. I dag er det ca. 1 uke siden jeg begynte på antidepressiva, og bivirkningene ble mange og påtagelige. Men nå har de begynt å dempe seg litt. Det betyr ikke at de er borte, men det betyr at jeg i hvert fall kan kjøre bil nå, og komme meg ut. Og det er jo litt greit. For det har blitt mange timer på sofaen den siste uken. Og mye soving. Hvor lenge jeg skal gå med bivirkninger vet jeg ikke. Men forsvinner de ikke mer enn de har gjort til nå, vil jeg vel før eller siden måtte vurdere seponering.

Det er ikke første gang jeg har brukt antidepressiva. Jeg har hatt store og små depresjoner med jevne mellomrom gjennom livet. Men det er ca. 12 år siden sist gang jeg hadde en virkelig alvorlig en. Jeg kjenner litt på følelsene jeg kjente på den gang, hvor det meste ble mye svartere enn det er nå. Og det til slutt handlet om å overleve. Slik er det heldigvis ikke denne gangen.  Jeg kjente igjen symptomene, og kunne sette inn mottiltak før ting vokste meg helt over hodet. Og jeg vet at ting vil forandre seg igjen. Slik Lene Marlin sier i sin kronikk.

Hele mitt levde liv forteller meg at vi ikke lever totalt statisk. Livene våre er i bevegelse og i forandring. Og vi har muligheten til å gjøre noen valg selv, som påvirker retningen vi skal gå. Noe som forteller meg at selv om jeg fikk en depresjon nå, så må den ikke bli som for tolv år siden. Det er mye som har skjedd siden den gang, rammene rundt meg er annerledes, og jeg er ikke den samme i dag som jeg var da. Så det er heller ikke slik at det jeg føler eller ikke føler i dag vil være slik for bestandig.

På vei over et gulv hører jeg tydelig ingenting.


Glassrutene er store og mørke, danner veggene i en tunnel over bakkenivå, fra ett stort bygg til et annet. Under meg kjører mennesker i skinnende biler på vei til eller fra lykke, sorg, likegyldighet eller whatever - hva vet vel jeg - mens solen speiler seg uanfektet i polert metall og lyser opp rust, uten å bry seg med å skille gull fra møkk.

Noen ungdommer kommer opp langs min venstre side. Huden nupper seg, de kommer for nært. Så er de forbi. Jeg ser de prater sammen, som i en stumfilm, kjenner føttene mine møte underlaget når jeg går, så vidt. Og en svimmelhet av mangel på tyngde. Blikk fra forbipasserende ser rett igjennom meg.

Jeg lurer på når jeg døde, men kanskje lever jeg fremdeles, et sted, en gang.

*** 

Den lille teksten ble skrevet for ca. tolv år siden.

Bildet er fra en liten søndagstur i nærmiljøet vi hadde en god stund etter det, da depresjonen for lengst var lagt bak meg. Slike bilder og minner er ikke så dumt å hente fram i blant, føler jeg, for å få litt perspektiv på ting. Spesielt når dagene går litt tungt, kan det være godt å minne meg selv på at livet kan tilby mer enn tyngde.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: What a Wonderful World