Fra et venterom.

            

             Det har blitt søndag. Og utenfor vinduet mitt kan jeg se blå himmel og at sola skinner. Og det gjør jo ikke akkurat vondt det. Slik som for eksempel et av ribbenene mine gjør. For jo da, jeg hostet på meg en brist. Som den skarpe leser har fått med seg sliter jeg litt for tiden, blant annet med noen lungeproblemer. Og det har medført en del hoste av den heller langvarige og kraftige sorten. Men at jeg skulle hoste på meg en brist så jeg ikke komme. Så nå har jeg fått oppleve det også.

             Ellers skjer det lite på min front for tiden. Depresjonen jeg dro på meg henger i, og jeg knasker lykkepiller til den store gullmedalje, med den flora av bivirkninger de kan gi. Alt fra muskelspenninger, skjæring av tenner og gjesping, tretthet, tiltaksløshet og tap av matlyst, til impotens og tap av libido. Festlige greier det der. Trøsten er likevel at jeg vet det går over. Så jeg lar meg ikke overvelde av problemene.

             Gjennom mitt etter hvert relativt lange liv, har jeg opplevd noen depresjoner. Noen har vart over år, og endt opp med å bli veldig dype. Andre har tatt kortere tid. Depresjoner og angst er en del av tilværelsen min, akkurat som nesa mi er det. Ikke noe å gjøre med det. Det eneste jeg kan gjøre noe med er hvordan jeg forholder meg til meg selv.

             Depresjonen jeg fikk nå, opplever jeg som annerledes de jeg har hatt før. Når en er deprimert ender mange opp med å bli suicidale. Det har jeg ikke blitt denne gangen. Jeg bruker heller ikke dagene til å rakke ned på meg selv. Så noe har skjedd. Én slik ting er antagelig at jeg snakket med legen min før ting tok helt av. Så det er et tips å ta med seg: Raser du ned i stemningsleiet og blir der, så snakk med noen. Det samme om du har seget ned over tid, så langsomt at du nesten ikke har merket det, men likevel kan se forskjellene om du ser deg tilbake til da livet ga noe annet. Da du var glad, og hadde energi. Og gledet deg til ting. I stedet for å tenke at det hadde vært like greit om du var død.

             En annen ting som har vært annerledes for meg denne gangen, er at ingen maser på meg. De siste årene har rammene i livet mitt blitt annerledes. Jeg har truffet nye mennesker. Og ingen av dem er utålmodige eller krever at jeg skal klare å gjøre mer enn jeg føler jeg orker. I stedet får jeg lov til å være der jeg er nå. Og det er veldig bra, opplever jeg, for da slipper jeg å se på meg selv som et dårlig menneske som ikke stiller opp eller på andre måter gjør det som kunne være forventet, og hele tiden måtte forholde meg til nederlag. Det er ingen som ber meg om å ta meg sammen, eller henviser til de behov de vil ha dekket av meg. Det medfører at jeg selv heller ikke trenger å bruke energi på den delen, men heller kan tillate meg selv å være der jeg er nå. Og akkurat det gjør en veldig stor forskjell. Jeg går ikke og kjenner så mye på at jeg svikter noen. I stedet føler jeg at jeg får omsorg, uten at det vipper over i medlidenhet. Det er ingen som sykeliggjør meg. Jeg opplever at jeg blir sett på som mer enn depresjonen. At de som står meg nært skiller mellom depresjonen og meg. Og det gjør at selvmedlidenheten heller ikke får grobunn. Så jeg lever dagene slik de er nå. Og føler at ting langsomt går i riktig retning.  Mens jeg venter.

             Mens jeg venter forsøker jeg samtidig å gjøre i det minste et minimum av det som livet krever. Som for eksempel å betale regningene mine, pusse tennene og vaske meg. Mange som blir deprimerte får problemer med slike ting. Og enkelte ender opp med og ikke åpne posten, eller slutter å gå i postkassa i det hele tatt. En skyver ting foran seg, og klarer i perioder å fortrenge det meste. Til en møter seg selv i døra og oppdager at unnvikelsene har gitt store tilleggsproblemer. Heldigvis har jeg ikke havnet der. Noe som kanskje handler om at jeg har fått litt innsikt gjennom erfaring, og tydeligere kan se hva jeg må gjøre enn jeg gjorde i yngre alder. Slik at det ikke blir for stort å forholde seg til. Så her er dagens tips nummer to: Om du får problemer med dagligdagse ting, så be om hjelp, i stedet for bare å skyve det ut av syne. Så slipper du kanskje noen problemer senere som du kunne unnvært.

             Selv om livet mitt minner litt om en boble for tiden, gjelder ikke det samme for alt og alle andre rundt meg.  Jeg er ikke verdens navle. I går var jeg en tur ute og fikk kjøpt dåpsgave til barnebarnet. Og det var godt å få unna, selv om det fremdeles er en uke til dåpen. Ting har som nevnt lett for å bli utsatt når en er der jeg er nå. Men jeg klarte å finne noe som betyr litt for meg selv å gi bort, i stedet for å satse på det første og beste jeg fant for å slippe å forholde meg til det, og så komme meg raskest mulig hjem igjen. Så jeg er godt fornøyd med den. Seire trenger ikke å være gedigne for å oppleves som en seier. De små tingene en får gjort kan bety veldig mye når livet stopper opp.

             Det er ikke så ofte jeg våger å gå ut for tiden. Men etter at jeg har skrevet ferdig dette, skal jeg bort til kjæresten en tur. Hun ville lage stekte epler med vaniljesaus til oss. Også skal jeg ta meg en dusj. Vanligvis dusjer jeg selvfølgelig hjemme, men legen skar vekk en hissig føflekk fra ryggen min før helgen, og jeg klarer ikke å skifte til vannfast plaster på såret på egenhånd. Neste uke får jeg elektronisk selskap, da skal jeg gå med en dings koblet til kroppen min her hjemme, som over tid skal måle blodtrykk og hjertefunksjoner. For de fant noe der også, som de ikke likte. Jeg er jo ingen ungdom lenger. Men pytt, pytt, selv om jeg er midlertidig impotent og det gjør vondt å hoste, så fungerer avføringen. Så der har du den, det finnes alltid et lyspunkt å oppdage om en ser seg rundt. Yeiii!

            Ha en fin dag.

            Bjørn

            Dagens link: Hjernen er aleine