I går ringte det på døra.

I dag ble jeg vekket av en motorsag som begynte å dure utenfor. Ikke noe å gjøre med det. Ellers ser dagen ut til å bli omtrent som i resten av uka som har gått. Og selv om helgen står for døren vil vel heller ikke morgendagen by på de store overraskelsene. Om jeg da ikke plutselig fant ut at jeg skulle bytte sjokolademerke. Noe jeg neppe gjør.

For et par dager siden stakk eldste datteren min bortom en tur, og hadde med seg datteren. Og det var koselig. For selv om en er deprimert finnes det ting en kan kjenne på.  For eksempel at det er kjekt å se at nurket fester blikket på bestefar og smiler når han tuller litt med henne.

Når dagene blir like over lang tid er det vanskelig å bryte mønstre. Om det var motorsagen som satte i gang en bevegelse som førte til at jeg skriver blogg i dag, skal jeg ikke påberope meg å vite skråsikkert, men jeg ser ikke bort i fra det. Det skapte en liten forandring. Det betyr at det ikke alltid skal så mye til før dagen tar en litt annen retning enn dagen før. Men dessverre er det som skal til ofte avhengig av en selv. En kan ikke satse alt på motorsager, eller andre mennesker. Og der ligger det et problem. For om tiltakslysten er lav på grunn av depresjonen, blir den ikke bedre av antidepressiva. Så det å ”ta seg sammen” og gjøre noe er ikke et tema, utover at en kanskje forholder seg til det når en rakker ned på seg selv fordi en ikke klarer det. Om en gjør det.  Noe deprimerte dessverre ofte ender opp med å gjøre. Selv er jeg heldigvis ikke helt der, om jeg nå kan være så fri å ta ordet heldig i munnen slik tilværelsen er for tiden. Jeg føler meg ikke så veldig heldig, selv om jeg ikke kun rakker ned på meg selv. I stedet er det slik at det ikke er så veldig mye som betyr noe. Utover sjokoladen, selvfølgelig.

Det som hjelper meg mest i denne tiden er innsikt, tror jeg. Det vil si at jeg vet fra før hva en depresjon er. Og da vet jeg også at den går over. Problemet er likevel at kunnskapen fort blir en teoretisk greie, og ikke noe en helt klarer å se på som noe reelt.  Men erfaringer skal en ikke kimse av likevel. Og foreløpig går det greit å forholde seg til dem, og ikke bare boblen rundt meg, som forsøker å fortelle at ingenting vil forandre seg. Boblen tar feil.

Selv om det ikke skjer så mye i mitt liv for tiden, så skjer det mye i livet til kjæresten min. Og det er godt å se. Ikke alt er like spennende kanskje, akkurat nå fikk jeg for eksempel en sms som fortalte at hun hadde fått en gratis pakke kattemat. Og ingen av oss har katt. Så den går nok til yngste datteren min når hun kommer hjemom en liten tur i høstferien. Mer å skrive hjem om er det likevel at hun fikk kattematen på vei til dagens dont på universitetet. For jo, hun holder på og studiet går over all forventning. Ikke verst av en snart førti år gammel alenemor.

Det aller beste med kjæresten min, er for meg likevel at jeg får lov til å være den jeg er, der jeg er. Hun er det eneste mennesket jeg har møtt i livet mitt som aldri har fortalt meg hvem jeg bør være, og hvordan jeg bør bli det.  Og det er en kjempegave å få fra noen. Det er helt ok at jeg er akkurat slik jeg er. Det er til og med bra at jeg er slik jeg er, formidler hun. Og jeg tror på henne. Jeg tror hun mener det. Om jeg noen ganger føler at jeg ikke strekker til og er et dårlig menneske, så kommer stemmen som formidler det fra tidligere tider, den kommer aldri fra henne. Hun er den som løfter meg. Og det er formidabelt, lita som hun er, og gitt ballasten livet har gitt meg. 

Nå har jeg skrevet blogg. Du verden, den så jeg ikke komme. Snart skal jeg sette på en vask med håndklær også. Mer enn det blir det antagelig ikke gjort i dag. Om jeg ikke klarer å få løpt i gang en pizza. Jeg kjøpte råvarene for en uke siden, men har ennå ikke fått laget den. Til middag spiser jeg to baconpølser, og kun det. Uten tilbehør. Det har jeg gjort i flere uker. Jeg begynner å bli lei pølser.

Det er fredag. Det betyr Nytt på nytt, Skavland og Idol. Det blir mye lesing av nyheter på nett, og mye tv på meg for tiden, selv om jeg ofte sovner på sofaen foran idiotkassa. Jeg sover gjennomsnittlig tolv timer i døgnet. Heldigvis har høstens tv-programmer startet, så det er litt å velge i mellom. Det blir likevel mye skit. Men det får tiden til å gå. I går ringte det ei jente på døra mi. Det kom en lapp i postkassa dagen før, om at en skoleklasse samlet tomflasker for å få inn penger til en skoletur. Jeg gikk hele dagen og ventet på at noen skulle komme. Og hun som kom virket oppriktig glad da jeg hadde tre bæreposer jeg kunne gi henne. Jeg kjente at det gjorde meg også litt glad. Det var godt å ha noe å vente på. Og godt å kunne gi noe.

Fra dagens nyheter: Vil ha åpenhet om psykiske lidelser.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  I Believe I Can Fly