Ingen vet hvor haren hopper.

Dagene går. Sjøl ligger jeg mye, uten å bry meg nevneverdig mye om det. Men i går tilbrakte jeg kvelden hos kjæresten, og det var koselig. Datteren hennes var bortreist, men Beate lagde mat til meg og guttungen hennes. Og så så vi på Idol. Det blir en annen dynamikk når en forholder seg til flere enn seg selv. Samtidig som jeg koste meg, fikk jeg et perspektiv på hvordan jeg har hatt det de siste månedene, og det medførte at jeg måtte kjenne på en sorg også.  Kanskje jeg holder på å komme ut av depresjonen, for jeg har ikke kjent på så mye den siste tiden. Så alle følelser oppleves med en liten forundring som haleheng, og jeg begynner å analysere hvorfor de dukket opp. Det er lite som gjør mer for navlebeskuelsen enn en depresjon.

Da jeg kom hjem igjen hadde et av de store akvariene mine sprunget lekk, og det surklet rundt beina mine. Så jeg er glad jeg ikke overnattet hos kjæresten. Det er vel det som kalles hell i uhell. Som det var fikk jeg tørket opp, og tømt akvariet før katastrofen var et faktum med alle 160 literne utover gulvet, og naboen under måtte finne fram bøtter og spann. Fiskene ble plassert i andre akvarier. Ingen fullgod løsning, men siden det var den som var innenfor rekkevidde ble det slik.

Det oppleves som litt trist at akkurat dette akvariet nå har kommet til veis ende. For jeg overtok det etter en kompis som dessverre tok livet av seg for noen år siden, etter å ha levd i mange år med store smerter. Akvariet har fått meg til tenke ofte på han.   

Etter at jobben med å rydde opp etter uhellet var gjort, var jeg rimelig sliten. Lungene fungerer dårlig for tiden, og små dagligdagse ting som for eksempel å kle av og på seg eller seg ta en dusj har blitt en anstrengelse. Den gode nyheten er at etter ct-undersøkelser viste det seg at jeg ikke hadde lungekreft i hvert fall. Og jeg skal snart til lungespesialist igjen for å se om noe kan gjøres videre for å bedre situasjonen. Så der har jeg noe å se fram til.

I denne tiden hvor jeg ikke har fått gjort så mye, har det blitt inntatt mye nyheter, i det minste. Og jeg får med meg krig og voldtekter og ran og drap så det holder. Alt for å holde humøret oppe. Mangt har også blitt skrevet om budsjett og penger som frarøves de som har minst. Selv har jeg rimelig lite å rutte med. Et liv som kunstner har ikke gitt de største økonomiske uttellingene, noe som gjenspeiler seg i uføretrygden jeg ble tilkjent for noen år siden. Så jeg er en av dem som kvalifiserer til en liten bostøtte i tillegg til trygden. Framover, etter at regnestykket blir lagt om, vil jeg etter hva det sies, få utbetalt ca. det samme i trygd selv om skatten økes. For bruttoinntekten økes også. Men det er bruttoinntekten bostøtten regnes ut i fra, ikke nettoen. Og det betyr at jeg kommer over den nedre grensen, og vil miste støtten om ikke grensen heves. Denne problemstillingen er det nok mange flere enn meg som vil bli berørt av. Men jeg har ikke lest noe om hva som er tenkt i forhold til det. Så vi får nå se. Det er sjelden en kommer bedre ut enn før ved økonomiske omlegginger og nye måter å regne ut ytelser på. Så jeg går nok trangere tider i møte. Spørsmålet er vel helst hvor mye trangere det vil bli, enn om. Men en får forsøke å se optimistisk på det. Ingen vet hvor haren hopper, sa mannen og satte fella i ovnsdøra.

For noen dager siden var jeg og besøkte datteren min og barnebarnet. Vesla er vel snart der hvor hun begynner å bli skeptisk til folk utover foreldrene, så jeg må forsøke å gjøre henne mest mulig trygg på meg.  Noe jeg ikke har vært så flink til å følge opp den siste tiden. Det var veldig kjekt å ta det lille besøket og å se hvor godt datteren min takler mammarollen. Jeg overraskes stadig over hvor resurssterke døtre jeg har, gitt genmaterialet de fikk med seg.

I dag skal jeg ikke gjøre så mye, surprise, surprise. Jeg skulle ha fått båret ut det havarerte akvariet, men det får vente til noen kommer på besøk. Selv har jeg nok med å bære meg selv. Utover det bør jeg kanskje få vasket litt klær (blir nok utsatt), også er det jo tv da. I kveld er det Stjernekamp, og det liker jeg å se på. Skal vi danse følger jeg også med på. Så lørdag er ikke den verste tv-kvelden. Mens jeg ser tv kommer jeg til å spise lakrisbåter, seigmenn og chips. Kanskje også litt mat. Og klokken ni er det tid for lykkepille. Etter det blir jeg raskt ganske tom og uvel. Noe som strekker seg til tidlig neste kveld, men da er det snart på tide med ei ny pille igjen. Og slik går dagene. Men om ti dager skal jeg begynne å trappe ned på den kjemiske ”lykken”, og da håper jeg depresjonen er borte og at jeg får tilbake mitt gamle energifylte og kreative meg igjen. Om ikke Høyre og Frp skal ha en jafs av den delen også.  

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Eleanor Rigby