Dette puslespillet, som satt sammen er deg.

Bonusdatteren min til venstre.

Det er søndag, og jeg sto opp ca halv tolv. Såpass må det være en søndag, synes jeg. Etter at jeg nå har fått i meg litt kaffe og litt frukt til frokost, pluss vannet blomster(hver søndag), får jeg komme meg i dusjen. Etter det igjen planlegger jeg en tur inn til atelieret, for  å arbeide litt på noen leirkrukker jeg dreide før helgen. For slik er det med keramikeryrket, at selv om du er sjefen på dreieskiva, er det gjerne leira som er sjefen når det kommer til andre prosesser. For eksempel tørkeprosessen.

Tidligere brukte jeg ofte søndagen til å gå meg en tur. Men det siste året har det blir lite av denslags. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det stoppet liksom litt opp. Kanskje det går seg til igjen senere, hvem vet. Jeg har jo ikke akkurat vondt av å bevege legemet litt, så jeg får leve i håpet. 

Selv om jeg selv ikke er så flink til å trimme, har vi andre i familien som er bedre. Mens jeg skriver dette, er for eksempel kjæresten og datteren på trimstudio og svetter. Ikke verst. Bonusdatteren min driver i tillegg med amerikansk fotball, som du kan se på noen av bildene i dag.  Tidligere drev hun mest med Cheerleading, men nå  er det altså fotball. Ikke verst, spør du meg. Tøff jente det der. Jeg synes bildene av henne passer godt til det jeg skriver om i dag, det å stå i mot noe. Enten dette "noe" er inne i deg selv, eller rundt deg. Og selv om Livet ikke kommer med hjelm og annet sikkerhetsutstyr.

Når det gjelder leira jeg skal jobbe med i dag, så overrasker det meg at jeg har kommet i gang med den sysselen igjen. Men slik er jo livet i blant, det kommer med noen overraskelser i ny og ne. Bare ikke i form av en gælistor lottogevinst. Den lar vente på seg. Problemer med bilen, titter gjerne oftere innom. Nå er det bremsene som gjelder. En garantisak, men likevel kjedelig, siden jeg bare har hatt bilen i et par måneder. 

Det blir mange digresjoner her ser jeg, men tilbake til leira:

Det var overraskende gøy å nærme seg det materialet igjen. Tidligere arbeidet jeg mest i blåleire, men nå er det porselen som gjelder. Først begynte jeg med små emner, nå begynner de å bli større. Litt trening må jo til i en rusten kropp. Hva det vil ende opp i etter hvert, vet jeg ikke enda. Men det får ikke et kommersielt tilsnitt. Jeg har ingen lyst til å gjøre ting som er motivert av at det skal selges. Den drivkraften har jeg lagt bak meg. Nå handler det mer om å utforske ting, og kanskje bryte noen av mine egne grenser. En eller annen kjent keramiker (tror det var Hamada) sa noe sånt som at det tok han ti år å lære det som skulle læres innen keramikkfeltet. Deretter brukte han ti år på å glemme alle sannhetene. Og først da begynte det å skje noe spennende.

Jeg vet ikke om en slik uttalelse kan linkes til livet generelt, men noe er det vel der. Om en har levd lenge på et vis hvor det meste handler om å etterkomme konvensjoner og å gjøre alt «riktig», kan det kanskje bli en positiv opplevelse om en våger å bryte løpet litt. Ta en avstikker fra løypa. Kjenne litt etter hva som er riktig for en selv, i stedet for hva som er riktig for alle andre. «Alle andre» er uansett en noe usikker kategori som er nesten umulig å finne oppskriften til, akkurat som beskrivelsen Gjennomsnitt sier lite om mangfoldet og mulighetene rundt oss. Selv pleier jeg å si at det normale er gjennomsnittet av all galskapen.

Da jeg var en ung mann, trodde jeg at alt ville bra om jeg bare ble som alle naboene eller de jeg leste om i ukebladene. De vellykkede.  At de da ville ta meg inn til seg, akspetere meg og elske meg, og at jeg da ville bli lykkelig. Men slik er det jo ikke. Er du preget negativt av en oppvekst, forsvinner ikke preget bare fordi du vasker deg ofte. Nissen sitter på lasset uansett. Så i dag er jeg mer opptatt av å kjenne etter hva som er riktig for meg selv, enn hva som er riktig for alle andre, og har funnet et levesett som på et vis fungerer for meg. Det å være kunstner er en del av denne pakken med puslespillbiter.  Dette puslespillet, som satt sammen er meg. 

Jeg tenker at slik er det med deg også. Du kan aldri bli den du tror alle andre mener du skal være. Lever du etter en slik mal, er du i beste fall ufri, i verste fall utslettet og pregløs, som en kloning som aldri ble helt fullverdig. Og du vil antagelig aldri klare å leve helt opp til det du drømmer om. Det blir litt som når et barn på skolen står utenfor den gruppen som er de kule, men vil inn i varmen. Barnet blir ikke like kult bare fordi det kjøper samme klærne som de opphøyde. Kastesystemet vil fortsatt være der, for de kule vil jo ikke være kule om alle slapp til. De trenger noen å være kulere enn. Slik er det i voksenlivet også. Du kan aldri bli noe annet enn det du er. Trøsten er at ingen er bedre på å være du enn deg selv. Så fortsett med å finslipe den
 du er og finne bitene i puslespillet som passer. Akkurat som jeg forsøker å finslipe leira. Leire er leire, og det er bare dumt å forsøke på å la det ligne for eksempel plast. Plast er mye bedre på å være plast enn leire er.

Nå får jeg hive meg rundt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: