生き甲斐 - en grunn til å være til.

Det føles som om høsten har kommet. Og følelser må en i blant stole på. Så når en sanser at det regner og blåser, temperaturen synker og dagene blir kortere, så er det nok høsten som melder sin ankomst. Etter hvert faller bladene av trærne også. I sitt fargerike siste sukk. 

For meg har det vært en fin sommer. Nå håper jeg høsten blir like bra. For det går jo an å nyte andre ting en solsenga. Og nyte vil jeg gjerne. Ett eller annet. For eksempel god mat. I gå lagde jeg en thailandsk rett som kalles Tom Kan Gai til kjæresten og meg selv, 

og den smakte utmerket. I dag skal jeg lage kinesisk sesamkylling. Og regner med at det blir smakfullt også. I hvert fall er det forsøket hvert.

Det har blitt en del asiatisk mat denne sommeren. Og jeg vet ikke om det er årsaken, men nå arbeider jeg med japanskinspirert keramikk på atelieret. Nærmere bestemt porselen, og enda nærmere bestemt med Takeshi Yasuda som inspirasjonskilde. Takeshi Yasuda er en japansk keramiker, som jeg hadde som gjestelærer da jeg studerte. Og han har siden vært et av mine store fyrtårn når det kommer til veier jeg selv skulle ønske å gå. Slik situasjonen min ble etter studiene, ble det likevel en annen vei jeg valgte, mye på grunn av økonomi. Men i dag kan jeg gjøre det jeg vil, uten tanke på at det jeg lager må selges. 

Å bruke en inspirasjonskilde på det viset jeg gjør nå, føler jeg er veldig lærerikt. Det forteller meg noe om muligheter og begrensninger som ligger både i meg selv og i materialet jeg arbeider med, det vil si en ramme jeg må forholde meg til. Tidligere erfaringer har lært meg at etter hvert vil jeg uansett fjerne meg fra kilden, og finne mitt eget uttrykk, hvor det som inspirerte meg vil komme i bakgrunnen. Sist det skjedde, var da jeg hadde en utstilling med kulltegninger. Den gang brukte jeg arbeidene til en norsk kunster som heter Magnar Moen som noe å gå ut i fra. Men etter et års arbeide hadde jeg fjernet meg veldig fra utgangspunktet, og i tillegg inkludert leirefliser.

Å arbeide på denne måten er ganske vanlig. Bare se på Nerdrumklanen. Det er etter hvert mange som har Nerdrum som en mal å arbeide ut i fra, opplever jeg. Odd Nerdrum sier jo også selv at han for egen del er inspirert av gamle mestere. Likevel er uttrykket hans blitt hans eget. 

Førstkommende mandag og tirsdag skal jeg holde et lite leirekurs for de jeg deler atelier med. Tanken er å videreformidle noen tanker og erfaringer rundt dette med form, volum og overflate. Og det håper jeg blir gøy. Noe kunnskap har jeg jo samlet gjennom årene. Neste måned blir det en utstilling igjen, denne gangen med minimalistiske malerier. Et arbeide som kom som en reaksjon på kulltegningene jeg nevnte. 

Disse maleriene hadde aldri blitt laget uten erfaringen med kull. Og jeg er ganske overbevist om at prosessen i tillegg har påvirket keramikken jeg arbeider med nå. Ting henger gjerne sammen.

En annen ting som påvirker påvirker porselensprosjektet jeg arbeider med, er hvordan jeg har det for tiden. Er livet tøft og hardt vil det manifestere seg i leira, tenker jeg. På samme vis som om en har det litt mer harmonisk. Og nå for tiden har jeg det altså bra, og jeg forsøker å legge noe av dette inn i arbeidet mitt. Men mye er nok likevel ubevisst.

Å se sine egne prosesser er bra. Sammenhenger, begrensninger og muligheter - årsaker og konsekvenser. Spesielt om livet har blitt vanskelig, er det lett å tenke at alle tog har gått og alle prosesser har stoppet opp. Men det er en illusjon. Ting skjer, bevisst og ubevisst, og det er mye en kan gjøre selv. Jeg kan gjøre noe, og du kan gjøre noe. En trenger ikke å lage bilder, keramikk, eller asiatisk mat. En kan gå en tur. Fiske en fisk. Strikke en genser. Løfte noen vekter. Lære seg å spille banjo. Gjøre noe av det en vet er bra for en selv. 

Mine prosesser henger sammen, slik dine gjør. De fleste av oss kan velge om vi vil gjør noe, eller bare se på tv. Vi kan ofte også velge hvem vi omgås, og til en viss grad hvor mye vi tillater de vi omgås å påvirke oss, hvor nært vi vil ha dem. Vi kan lære noe av andre, vi kan oppsøke de som gjør oss godt, eller vi kan ta avstand der vi kjenner at noe er feil for oss selv. I en relasjon er det ikke slik at alt må være lov, og at en alltid må være forståelsesfull og ta hensyn til andres følelser og behov. Noen ganger må en ta hensyn til seg selv også. En kan likevel ikke klare alt på egenhånd, i blant trenger en hjelp og støtte, både praktisk og emosjonelt. Noe som gjerne fordrer at en er ærlig nok til å definere behovet for seg selv, og deretter våger å be om hjelpen. Det er ikke slik at de som utsletter seg selv eller aldri ber om hjelp er verdens lykkeligste. 

Framover har jeg en del planer. Noen ligger nært i tid, annet lenger fram. Om leire/skulpturkurset jeg skal holde blir vellykket, kan jeg godt tenke meg å holde et nytt kurs, hvor jeg tar det litt videre. Og i tillegg til maleriutstillingen jeg skal vise neste måned, har jeg to andre utstillinger på planleggingsstadiet, en med maleri og en med skulptur, som antagelig kommer etter porselensutstillingen jeg skal vise til våren. I tillegg håper jeg å teste ut mer fremmed mat,  nyte tid med mine nære og kjære, og langsomt forme bomiljøet mitt.

I forrige uke kjøpte jeg meg ei gammel lampe, som jeg er veldig fornøyd med. Den fant jeg på Finn, og den kostet meg to hundre kroner, og har nå fått sin plass i rommet jeg bruker som kontor. Sånt gjør meg lykkelig. Dette vet jeg, for jeg kan kjenne det. 

Maleriet har fått tittelen "The point of no return", og handler om selvmordet til ei jente jeg kjente. De japanske tegnene på porselensfatet står opp ned på bildet, men betyr Ikigai, og det betyr noe sånt som: En grunn til å være til.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: