Stå på, hold ut, kom ut.

Solen skinner i Bergen, og jeg er lykkelig. Ok, å hente fram lykkeordet var kanskje å ta litt hardt i, men jeg har det ganske bra for tiden. Og i små glimt kjenner jeg derfor på noe som kanskje kan beskrives som lykke. Alternativt som tilfredshet. For meg ligger tilfredshet ganske langt oppe på skalaen. Nesten helt der oppe hvor egenverdi også ligger.

Kanskje du er som meg. Kanskje du kjenner at tilfredshet i grunnen er i nærheten av det optimale en hverdag kan oppdrive, og at du er fornøyd med de gangene du oppnår denne lille forsmaken på Nirvana. Kanskje har du som meg også en ryggsekk å bære, hvor det ligger en del grums fra tidligere. Grums fra mennesker du har møtt. Det kan være fra barndommen, eller fra etter at du ble voksen. Kanskje grumset kommer fra begge perioder i livet ditt, og til tider er så tungt å bære, at du ikke orker så mye mer enn akkurat det. Du orker ikke å møte andre. Orker ikke å gå på butikken. Orker ikke å holde maska og forestille deg, eller forsøke å leve opp til det du tror andre forventer av deg. Alt av krefter går med til å bære ryggsekken, holde en eller flere følelser i sjakk, noe mer mening enn det finnes ikke i livet. Da blir en dag eller en periode hvor du slipper fri fra ryggsekken og kan kjenne på tilfredshet en ganske verdifull opplevelse. 

I blant finner styrken i noe mye av sin kraft gjennom å bli satt opp mot noe annet. Lever du i en rosa drøm hvor alt går på skinner og euforien kun blir avbrutt av fargespillet fra et overflødighetshorns geysir av farger og multiorgasmer, så er kanskje ikke tilfredshet så mye å hige etter. Det blir litt blekt i sammenligning. Og langt fra noe å skrive blogg om. Men mange har det vel ikke akkurat slik. Livet kommer gjerne med sin sårbarhet, sine lengsler, tapsopplevelser, kviser i panna og fliser i fingeren. Og de store øyeblikkene av lykke blir mer som en helgedag i en rekke av kravfylte hverdager. Bærer du i tillegg på ryggsekken jeg nevnte, som til tider kan true med å tvinge deg i kne, så er avstanden mellom lykken eller tilfredshetens topper kanskje enda større enn for folk flest. Så da gjelder det å verdsette dem når de kommer. Gi dem litt rom og litt himmel, og ikke bare la dem bli en del av den grå smørja livet ellers lett blir til, fordi du ikke våger noe annet. For hvordan skal du våge å kjenne på noe fint, når du vet du vil miste det igjen i neste øyeblikk?

Hva som gjør at jeg føler meg tilfreds for tiden? Vel, det er i grunnen flere ting. Jeg har for eksempel hatt en ganske bra sommer med kjæresten min. Mye av det handler også om jobben min. Jeg arbeider med leire/dreiing igjen. Etter over atten år siden sist gang. Og det kjenner jeg er litt godt. Samtidig har jeg fått en overraskende mulighet til å sette opp en utstilling med minimalistiske malerier jeg har arbeidet med et års tid, der virkemiddelet er akkurat dette med å sette noe som kanskje kan virke lite og ubetydelig opp i mot noe annet, for på den måten å gi det stor kraft. Dette arbeidet var et forsøk på noe nytt, mer enn en forlengelse av, eller et dypdykk i det jeg allerede kan litt om, og jeg var usikker på om jeg noen gang ville la det ende i en utstilling. Men nå vil det altså bli vist. Den 11.oktober skal jeg holde en utstilling igjen. Og det er både kjekt og litt skummelt, men det gir meg uansett energi, sammen med leire/porselensprosjektet jeg holder på med, og som skal vises i mai.

Andre positive aspekt ved arbeidsdagen min, er at jeg trives sammen med de jeg omgås på jobben for tiden. Det siste året har noen av dem jeg delte atelier med sluttet og gått videre til andre ting, og nye har kommet til. Og akkurat slikt er jeg i utgangspunktet ikke så god til å takle. Jeg liker forutsigbarhet og det trygge. Men nå føler jeg altså at det har begynt å gå seg til, og jeg føler også at jeg får utnyttet kunnskapen jeg har samlet etter et liv som kunstner, gjennom å holde noen kurs innenfor feltet keramikk, for dem som er interessert i å ta del i det. Jeg er med andre ord inne i en god spiral. Den går kanskje ikke lukt til himmels, men den går heller ikke den andre veien. Og det er jeg fornøyd med.

Uten noen å speile seg i, blir det vanskelig å finne en verdi i seg selv, og en kan lett ende opp i en følelse av å bety ingenting, av å være en ingenting. Så for meg er arbeidet, og ikke minst kollegene mine, viktig. De gir meg substans, fokus, og muligheten til å kjenne på gode følelser. Muligheten til å få oppleve dette, får en også om en har venner utenfor jobben, selvfølgelig. Og familie. Vi trenger alle noen å speile oss i. Vi trenger alle å kjenne på gode følelser, for noe, og for noen, og ofte finnes det dører en kan åpne for å få tilgang til dette. Om alt fokus settes på det negative og vanskelige i hverdagen og i relasjoner, er det negativt livet ditt blir.

Det er ikke alltid så mye som skal til for at en forskjell blir merkbar. For meg kan det handle om en god og nær samtale, evnen til å identifisere en varm følelse i meg selv og andre, en berøring, et smil, en smakfull middag, eller at solen skinner. Og da nyter jeg det til det fulle. I blant så sterkt at tårene presser på. Andre ganger handler det bare om å bli sett, og bli verdsatt. For den en er, og det en gjør. Et av de bildene jeg liker best i utstillingen jeg skal vise i oktober, heter «Jeg ser deg». For også det å se andre enn seg selv er viktig. Det kan være vanskelig i blant, når ens egne følelser og behov blir aktivert og neglisjert, men da får en gå litt i seg selv, tenker jeg. Tenke seg litt om. Jobbe litt med perspektivet. Se sin egen rolle. Se om en kan gjøre noe selv, ikke kun legge kravene og forventningene over på andre. En kan ikke få alt i en relasjon, men en kan gjerne få noe. Og det er dette noe en bør forsøke å pleie og gi liv og vekstvilkår. Ikke kun dyrke det en ønsker seg aller mest, eller mener en har krav på, men likevel ikke får. 

Livet byr på valgmuligheter. For å illustrere dette med et lite bilde: 

Jeg, en 63 år gammel mann, kan godt gå i G-streng. Jeg har kanskje til og med en rett til å gjøre det. Men det betyr ikke samtidig at jeg BØR gjøre det. 

Det er ofte bra å si hva en mener og føler, og en har i sitt eget hode kanskje rett til det bestandig, men det betyr ikke at det samtidig blir den metoden som gir deg mest av det du ønsker deg. Likevel, noen ganger må det til, og det er uansett langt bedre enn spill i kulissene, stikk og passiv aggressivitet. Den måten å adressere noe resulterer ofte i en uløselig konflikt, eller en splid.  Da vokser det negative seg fort over hodet på deg. Andre mennesker er uansett ikke der for å tilfredsstille eller imøtegå  deg, like lite som du bør begrense deg selv til å være en tilfredsstiller for dem.

Selv om jeg her og nå kjenner at livet har en verdi og en mening, så er det ikke alltid slik, dessverre. For noen ganger kan jeg spise den mest vidunderlige mat, treffe de flotteste mennesker, møte de varmeste blikk, uten at det gir et lyspunkt i det hele tatt. Og jeg kan ha det slik lenge. Noen ganger over dager, noen ganger over uker og måneder, og noen ganger over år. Da er jeg inne i det depressive i livet mitt, der angsten og håpløsheten finner næring. Da er jeg forankret inne i ryggsekken, og der er det ganske trangt og mørkt og skremmende. Likevel kan det bli til det tryggeste jeg har. Slik at jeg gjør det jeg kan for å holde meg der. Innestengt. Så ingen skal se meg. Så ingen kan avvise meg. Så ingen skal avsløre meg og se tomheten min, verdiløsheten min. Så ingen kan misbruke meg, svikte meg, degradere meg og gjøre meg vondt.

Men i dag har jeg det altså bra. Og gode dager er ikke så ille. Trust me. Jeg er ikke verdens heldigste eller verdens lykkeligste eller verdens flinkeste til noe, men likevel; gode dager funker for meg. De løfter meg og gir meg et streif av varmende sol. Jeg tenker at slik er det for deg også. Så om du sitter i ryggsekken din nå, og leser det jeg skriver gjennom kun en liten glippe ut mot omverden, så husk at ikke en gang mørket er varig. Det vil komme dager da du kjenner at det er godt å være du. Slik jeg akkurat nå om dagen kjenner at det er godt å være meg. Så stå på, hold ut. Kom ut.

Bildene i dag, viser den første glasurprøven i porselensprosjektet jeg holder på med. Målet jeg arbeider mot, er å kunne favne i leira noe av den samme stemningen jeg opplever at Emilie Nicolas favner i tonene under dagens link.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: