torsdag 10. august 2017

Styggen på ryggen.




Været er lite å skryte av for tiden. Men slik er det med mye, det er ikke alltid det er lett å finne noe å skryte av. Likevel går livet videre. Selv legger jeg i blant ut bilder av mat jeg har laget, bare for i det minste å ha NOE å skryte av. Nød lærer naken kvinne å spinne, hevdes det. Eller som min bestemor brukte å si:  Lite men godt, sa gutten, han patta katta. Så bildet over her viser noe indisk fisk jeg lagde for noen dager siden, servert med ris og hjemmelagede, glutenfrie nanbrød. Smakte utmerket, og vel verdt å forsøke seg på. Om en da ønsker noe å forsøke seg på. Selv forsøkte jeg meg for eksempel IKKE på å skifte lyspære på bilen min her om dagen. I stedet ble det å ty til verkstedhjelp. Noe som kanskje virker råflott eller som latskap, men som har sin årsak. Å skifte pære er blitt vanskeligere på mange biler med årene.


Golf IV er samme sort bil som jeg hadde før den jeg har nå. Men på den gamle fikk jeg til pæreskiftet selv. Og jeg måtte ikke av med støtfangeren som det nevnes i artikkelen. Batteriet, derimot, måtte jeg ut med. Men det var til å leve med, selv om det var noe herk å komme til da også.

Å få noen til å gjøre ting for seg er ikke alltid så dumt. Selv betaler jeg for å skifte dekk også nå. To ganger i året, vår og høst. Og jeg skulle gjerne hatt noen som kom hjem og vasket for meg, men det har jeg ikke råd til. Det er mye jeg ikke har råd til. Og mer blir det vel etter som årene går. En trenger ikke å være spåkjerring for å kunne lese det i kortene. På den annen side så har jeg råd til litt, og får råd til mer om jeg bruker de midlene jeg har fornuftig, i stedet for bare på ting jeg har lyst på der og da. Hadde jeg for eksempel betalt noen for å vaske i heimen min, måtte jeg gitt avkall på veldig mye annet. Og slik er det med det meste. Om en ikke driter penger handler det om prioriteringer. Og er det noe vi som har ei trygd gjør, så er det IKKE å drite penger. Til gjeld er det enkelte som synes vi stinker likevel.

Neste uke begynner jeg på jobb igjen etter ferien. Jepp, jeg jobber 50% selv om jeg har trygd, og i går tok jeg turen innom atelieret, for å forberede meg litt. Kjenne litt på stemningen, som en sier. Og da kom angsten gitt. Etter å ha vært stort sett fraværende i ferien. Sånn er det gjerne med sosial angst, den kommer der det er folk. Så i dag er jeg sur og langt ifra i humør. Uten at jeg likevel tenker at det ville vært en god idé å betale noen for å lage kunsten min for meg. For der stopper det jo. Sånt må en klare på egenhånd, eller la være.

Det er mye en må klare på egenhånd. Blant annet det å leve, i stedet for bare å eksistere. Og selv om det å leve også kommer med sin pris, så måles ikke livet i penger, selv om mange tror det. I stedet måles det blant annet i hva du gjør og ikke gjør, hva du velger eller velger bort, hva du unnviker eller går i møte, osv. I BT i går kunne en lese om en kollega av meg, som lager kunstutstilling i sitt eget hjem, samtidig med en utstilling i galleriet vårt, der de to stedene er videokoblet sammen i sanntid. En del av motivasjonen for dette, ligger i at hun har levd en stund med sosial angst, og likevel forsøkt å ta eierskap over nærmiljøet hun bor i. Gevinsten i å klare det er stor. Mens minst en av utfordringene ligger i at hun må kjenne på noe som en kanskje ikke alltid ønsker å kjenne på, om en har sosial angst.  Likevel, hun kan ikke betale seg i bort fra det. I stedet må hun stå løpet, eller droppe hele greia.




Det å stå løpet må vi alle, om vi vil oppnå noe annet enn nederlag eller meningsløshet. Og det må vi gjøre uten en garanti for at alt blir som vi ønsker. Det er lite som blir akkurat slik vi ønsker eller så for oss, men noe kan i blant ende opp med å ligne litt på det. Ofte er det i seg selv nok. Hvis det ikke er nok, om vi ikke er i stand til å glede oss over det vi har, får og klarer, vil livet bli ganske surt. Å være misfornøyd er ingen god tilstand. Tro meg, jeg vet, for jeg er misfornøyd i dag, og det er ingen god følelse. Selv om jeg er litt mer fornøyd nå enn da jeg begynte å skrive. Slik fungerer det ofte for meg her i Vannlandet. Jeg skriver meg stort sett opp. Får litt perspektiv på ting. Pluss litt positivt fokus. Og det er jeg fornøyd med. Det betyr at NOE er jeg fornøyd med også i dag, selv om jeg altså er misfornøyd og litt ute av lage. Så får jeg se hva jeg klarer å fokusere mest på videre utover dagen. Jeg håper det blir det som er positivt. For det negative har en tendens til å dra med seg enda mer negativitet, og så er vi i gang: Plutselig er det meste bare ræva og fullt av fuck og satan og styggen på ryggen og alt det der, før det går videre til at ingenting har en verdi, alternativt at det med verdi er utenfor rekkevidde. Og slik vil vi jo ikke ha det. I hvert fall vil ikke jeg ha det slik. Jeg vil at livet og dagen min skal være verdt noe, for på den måten får jeg også en verdi.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar