Hva vil du, egentlig?

Hva vil du? Og er det mulig å få til det du vil? Og om det er noe du ikke vil ha i livet ditt, er det da mulig å skifte retning eller stoppe det? I så fall, gjelder dette for alle, også for politikere?

Jeg tenker at dagens utvikling, slik som vi ser den nå, er villet. Det er ikke bare noe som skjer. At de rikere blir rikere og de fattige blir fattigere er resultatet av at noen vil det slik, og det er kanskje ikke de fattigeste som vil det mest. I stedet er det de som sitter ved roret. Det handler med andre ord om styring. Derfor kaller vi det også styre og stell.

At bompenger øker, nye gebyrer popper fram, og goder for dem som har minst forsvinner, er det noen som vil, og derfor gjennomfører. Gjerne for å flytte på penger. Ta fra noen og gi til noen andre. Og dette er jeg nesten nødt til å tro. For hvis de som styrer IKKE vil at det skal være slik som det er nå, så fikser de jo ikke den jobben de er satt til. De er fullstendig mislykket. Eller gir faen, og sørger bare for seg selv. Og bør vi stemme på noe slikt?

Så, jeg innrømmer det, jeg tror det er slik at de som styrer vet hva de vil, men lyver. Jeg tror egentlig ikke på det de sier. Men jeg ser hva de gjør. Jeg ser at de sier en ting og gjør noe helt annet, mens folk dør av kreft fordi de hevder at medisinene som kunne hjulpet dem er for dyre, i dette et av verdens rikeste land. Mens i kulissene regjerer pengefolkene og presser og presser på, for å få mere selv. Enten det nå er på lovlig vis, moralsk spiselig, eller ikke. Og Erna tør/vil ikke en gang å si noe om menneskerettigheter i Kina, fordi det kan gå ut over pengestrømmen.

Så, jeg vet altså hva jeg selv tror på og ikke tror på. Hva DU tror, vet jeg derimot ikke – ikke på hva og ikke på hvem. Heller ikke hva naboen min tror, vet jeg noe om. Samtidig er det likevel slik at noe VET jeg. Jeg VET at mange fortsetter med å tro på dem som lover og ikke holder, de som tar fra dem som har minst og gir til dem som har mest, og at de stemmer på dem. Mens Erna smiler sitt glatte og kontrollerte smil hele veien til banken, og Frp skremmer og skremmer for alt mulig som ikke er lyst i huden, og helt har glemt bompengeløftene. Nå er visa at det er de andres skyld, når noe skal forklares eller bortforklares. Akkurat som små unger sier når de blir konfrontert med løgner og ting de ikke burde gjøre. Og så fortsetter både barna og politikerne med å bruke masse flotte ord, og lover ting de ikke holder, på et vis som gjør at vi ikke lærer, men fortsetter å tro på dem. 

Visa for regjeringen nå, er at ting ville vært enda verre uten dem selv ved roret. Og vi må ha forståelse for hva de ikke får til. Men lønnsøkning til stortingspolitikerne får de til så kjapt at det skriker i svingene inn mot allerede rimelig store kontoer. Så der har du den. Og det gjør meg sint.

Nok om det. Livet er heldigvis mer enn politikere som rævkjører deg så glatt at du frivillig ber om om mer.

Dagens bilder ble tatt i går, da kjæresten og jeg var ute og gikk en tur. Tidligere gikk vi ofte rundt et lite vann i nærheten av der vi bor. Der er det flatt, og innafor det mine lunger kunne tåle da vi begynte med turene våre. Men nå har vi skiftet løype, og går et sted der det er mer kupert. Turen tar oss ca en time og tjue minutter. Da jeg startet å gå, gikk vi i begynnelsen bare et kvarter. Det var alt jeg hadde pust til. Så det har hjulpet på.

Nå er det ikke slik at lungene mine er like villige hele året. På vinterstid eller ved forkjølelser kan derfor ting stoppe veldig opp. Men jeg tenker at den jobben jeg gjør når ting fungerer sånn noenlunde, er en god investering, som gjør at nedturene kanskje ikke blir like voldsomme som de kunne blitt, om jeg bare lå på sofaen og åt sjokolade hele tiden. Så jeg gjør så godt jeg kan når jeg kan, og har det veldig kjekt på de små turene våre. Samtalene går lett når en går slik sammen med noen, og det er alltid noe å se på. Et tre, en blomst, en fugl, eller skyene som sklir forbi. Det er mye fint å se, om en titter litt opp fra navlen eller skotuppene. Og går jeg alene, ser jeg akkurat det samme som når jeg går sammen med kjæresten. Både trærne og skyene er der for meg også, selv om jeg er fattig.

Dette med turene mine/våre, er noe som skjer fordi jeg/vi vil det slik. Det er en villet handling. Om jeg bare lå på sofaen, ville dét også være en villet handling. Det er ingen som bærer meg fram til sofakanten og presser meg ned og fester meg med reimer.

På samme vis er det at jeg nå har tatt av elleve kilo, resultatet av en villet handling. Det er ingen som har sugd fettet ut av meg, jeg har gjort jobben sjøl. Såpass kan jeg påberope meg. Men hadde jeg ligget på sofaen og est ut, ville jeg sagt at dette er alt jeg får til, og så ville jeg forklart hvorfor jeg ikke får til noe annet. At dette sofa/ete/livet mitt ikke er noe jeg vil, men alt jeg klarer. På det viset kunne jeg kanskje fått litt forståelse, kanskje til og med trøst, fordi jeg var uten egen skyld, men mer et offer for meg selv eller andre. Jeg ville søkt etter skyldfrihet mye på samme vis som politikerne holder på med å søke etter skyldfrihet, selv om det egentlig heter ansvarsfraskrivelse, mens de eneste turene mine var de som gikk til kjøleskapet for å lete etter trøst. Mønstrene er med andre ord de samme. Vi vil gjerne vri oss unna å bli konfrontert med den virkeligheten vi skaper, mens vi fråtser i det som vi klarer å karre til oss, både Kong Salomon og Jørgen Hattemaker. Eneste forskjellen er at jeg ville tatt råtta på kun meg selv, mens regjeringen tar råtta på deg også, om du en dag faller fra din høye hest. Og det gjør du kanskje. Eller noen du kjenner gjør det. Kanskje dine barn. Da blir det litt meningsløst at de får lov å kjøre segway, når de ikke får hjelp til handikapbil eller kreftmedisiner eller bare et lite skolestipend.

Og da har jeg vel skrevet ferdig for i dag. Resultatet av jobben ble tilnærmet slik jeg ville, føler jeg. Så selv om det er sjelden at noe blir HELT slik en vil, er det kanskje likevel ikke dumt å forsøke på i hvert fall noe. Så stå på, du klarer gjerne mer enn du tror.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: