Og hvem faen er Josef K?

Det går mot jul. Og det har gått fort. I mitt hode er det ikke lenge siden løvet ramlet av trærne. Fordelen med at tiden går kjapt, er at snart er sommeren her igjen. Det ultimate hadde likevel vært at opplevelsen av høst og vinter hadde vært unnagjort i løpet av ei uke eller to, mens sommeren i stedet hadde vært en god del seigere i draget. Men slik er det ikke, og det hjelper lite å drømme. Så tiden slentrer eller løper som den selv vil, og spesielt raskt løper den rett før den treffer kjerringa på julekvelden. Men her er det meste under kontroll. Det gjenstår et par gaver og innkjøp av ribbe og pinnekjøtt, men det skulle la seg bringe i havn uten de altfor store utfordringene. Og etter det er det bare å lene seg tilbake og flyte gjennom romjula og nyttår. Iblandet alt det julen innebærer av mat, fridager, fellesskap med de som lever, og sorg over de en måtte savne. Og på nyåret får vi nye medlemmer ved atelieret hvor jeg arbeider. Tre stykker. Og det skal bli kjekt. Det gjør alltid noe med dynamikken når det begynner noen nye.

Ellers hadde jeg ikke tenkt å skrive så mye i dag. Dagene går og jeg går med dem. For tiden tester jeg ut litt nye teknikker på malefronten, og synes det er ganske spennende og inspirerende. Trikset er å legge bort alt som minner om prestasjonspress, og i stedet prøve å leke litt. Det en leker MÅ jo ikke resultere i noe stort. Om det ikke funker kan jeg i dette tilfellet bare male over det igjen, og gjøre noe annet. I blant er det slik at det er prosessen som er det viktigste. Selv om Josef K kanskje ikke ville vært enig i dét utsagnet. Og hvem faen er Josef K, tenker kanskje du nå.

For et par dager siden laget jeg sitronsnipper. Ingen stor kunst dét, kanskje. Kort fortalt er det boller med sitron og smørfyll, og perlesukker på toppen. Den prosessen var også grei, men resultatet kanskje viktigst, tross alt. Og nå har jeg noe godt å sette tenna i en stund framover, om jeg skulle bli fysen utpå kveldingen.  Og det blir jeg nok. Det skal ikke stå på det.

Dagens bilde viser et av brettene med bakverk. Jeg lagde to.

For et par dager siden fikk jeg en privat melding på FB fra en dame som sliter med angst. Hun leser bloggen min, og fikk lyst til å fortelle meg at hun for første gang hadde klart å gjennomføre noe som var ganske vanskelig for henne. Sånt gjør godt å få oppleve. Både for henne og for meg. For hennes del i form av en stor seier, og for meg fordi hun følte at jeg var verdig å få ta del i den gode nyheten.

Og med denne lille hverdagsskildringen fra Vannlandet, runder jeg nå av for denne gang. Dagens planer er en rusletur med kjæresten for å bruke ben og lunger litt, kanskje blir det også handling av julegave til barnebarnet. Og får jeg lyst, løper jeg kanskje i gang en fiskegryte så jeg har til middag noen dager framover. Det begynner å minke på lageret i frysen. Akvariefiskene mine burde vel også få litt rent vann. Det er mange kanskje knyttet til denne dagen, med andre ord, men det er kanskje like greit i blant.

Og helt til sist: 

Josef K er hovedpersonen i Kafkas Prosessen.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: