Det er ikke julen som skal eie deg, men du som skal eie den.

Dagens øverste bilde i Vannlandet er ikke så veldig spennende å se på. Det skyldes at det viser et maleri der motivet har blitt malt over – utradert - by, by, finito. For slik blir det i blant, at selv om jeg har arbeidet med et motiv i noen uker, må det likevel i blant si takk for seg.

Det å male over et bilde oppleves ikke som spesielt utfordrende. Det er jo en grunn for at det skjer. Og den grunnen veier gjerne tyngre enn den som sier at jeg har brukt tid og energi på det, eller at det jeg har gjort er greit nok, når jeg likevel vet at arbeidet ikke helt holder mål. For greit nok er ikke en standard en bør strekke seg mot, der den ligger og smiler sammen med «Dette kan jeg vel slippe unna med». Likevel har jeg en side i meg, som forsøker å overtale meg til å stoppe nettopp ved det jeg kan slippe unna med, og så gå i gang med et nytt bilde.

Dette betyr ikke at et bilde jeg anser som verdig en utstilling, har nådd et punkt jeg er fornøyd med.  Men det er en forskjell mellom det å slippe unna med, og det å innse at en har kommet dit en evner. En evne er jo kun et potensiale, ikke et begrep som sier at en er i mål, mens det å slippe unna med er en unnvikelse. Det betyr at jeg ved for eksempel en utstilling, kan se at det jeg stiller ut ikke holder samme nivå som det jeg i mitt hode ser på som mulig. Utstillingen viser kun hva jeg var i stand til da jeg malte bildene. Og det må jeg leve med. Mens jeg tenker at neste gang blir det kanskje bitte litt bedre. Og så får jeg ta imot eventuelt ros over hva jeg klarte, og ikke snakke meg selv ned fordi jeg ikke klarte alt.

Jeg tenker at denne holdninger er noe det går an å ta med seg inn i andre deler av livet også. Og ikke minst nå når julen står for døren. Det er lett å kjenne på en trang som sier at alt må være perfekt og tilrettelagt etter diverse regler på julekvelden. Uten at alt er perfekt, blir mye som ellers er bra fort minimert og kanskje ødelagt. Og det er lett å kreve av de en har rundt seg at de må leve opp til denne standarden en har tatt eierskap i, og gi sitt bidrag for at den skal oppfylles. Det finnes jo tradisjoner, må du forstå. Så sånn har vi det hos oss. Noe som kan bli en liten utfordring, når nye personer med egne ønsker om å følge opp tradisjoner kommer inn i bildet, ved for eksempel inngifte. For det handler jo ikke nødvendigvis om en standard, det handler kanskje like mye om eierskap. Og hånd i hånd med kravet om eierskap, går ønsket om makt og underkastelse. Selv om vi gjerne kaller det et ønske om forståelse og respekt. Overfor oss og vårt.

Men er det nå så viktig? Må alt være slik vi selv vokste opp med, til evig tid? Eller er det slik at det er mulig å gi litt slakk, og la imøtekommenhet og samhold veie tyngre enn eierskap?

I julen har mattradisjoner en stor betydning for mange. Det skal gjerne være riktig sort, og riktig tilberedt. Hos oss spiser vi for eksempel pinnekjøtt på julaften. Og det er helt greit, selv om jeg er vokst opp med griseribbe, surkål og medisterkaker. Da barna mine var små, løste vi denne konflikten mellom tradisjoner på den måten at vi serverte begge deler på julekvelden. Det var en løsning som var mye bedre enn en krig og krav. I dag løser kjæresten og jeg det ved å ta ribben andre eller tredje dag. Det har aldri vært noen egentlig kamp rundt dette oss i mellom. En får og en gir, og det bør kanskje være det en har fokus på i julen. Og ikke jeg, jeg, jeg, mine tradisjoner mine, meg, meg, meg. Det er ikke jula som bestemmer over deg, men du som bestemmer over den. Det gir deg muligheter, ikke en innskrenkning av dem. 

Det er ikke den riktige oppskriften på kålrabistappa som gir jul, men det at en spiser den sammen. Og de som holder julen og de som kommer på besøk, er kanskje best tjent med et forsøk på å se på denne ene kvelden som en mulighet til nærhet og fellesskap, i stedet for en arena for oppfyllelse av alle tradisjoner eller ønsker en måtte ha med seg i bagasjen. Og går ikke det for alle, får vi heller la Tanta Pose få rasle litt med sablene, og ikke dra våre egne sverd samtidig. En strid mellom viljer har alltid to parter, og begge har ansvar for å dempe, avslutte eller opprettholde den.

I dag hadde jeg tenkt å skrive om ting jeg leste fra nyhetene, for der kan en lese mye piss en kan skrive blogg om, men så ble det ikke slik. Ikke en eneste rød link fra nyhetsbildet har du fått til å klikke på. Det betyr at ikke alt bestandig blir som en hadde tenkt. Men noe blir det likevel.

I går forsøkte jeg å tegne kroki, med kull, siden jeg etter planen skal lage en utstilling av kulltegninger en gang i en ikke altfor fjern fortid. Kroki er å tegne raske skisser etter modell.  Og det gikk heller ikke slik som jeg hadde tenkt. Tegningene mine ble om ikke en katastrofe, så i hvert fall ikke mye å skryte av. Det betyr at jeg antagelig har en lang vei å gå, før jeg når et nivå jeg kan stå for. Slik det gikk i går, endte alt i søpla, og jeg følte meg både evneveik og tåpelig. Det betyr likevel ikke at timene med kull er bortkastet. For i tillegg til å få se hvor jeg står, fikk jeg se hva jeg trenger, og hvordan veien framover må bli. Den veien handler om å utvikle; stå i noe som ikke kan tvinges fram på et øyeblikk, men som må lirkes fram over tid. Feile, feile, feile, men likevel se at det finnes noe en kan bygge videre på.  En liten strek, et lite element, en liten skygge eller et lysglimt. 

Slik er det med maleriet jeg malte over også. Det hadde arbeidstittelen Bønn.

Arbeidet jeg la ned i dette bildet er ikke bortkastet, selv om det nå ikke eksisterer lenger. For jeg lærte eller fikk bekreftet noe underveis. Noe om penselstrøk, tykkelse på maling, farger osv. Det er ikke kun det en kan legge fram som fullendt som gir deg kunnskap eller mening, også det en ikke fikk til gir deg ballast med videre. Det må ikke nødvendigvis være i form av håpløshet eller en resignasjon, men kan komme i form av nye muligheter. Akkurat som med julen. Den bør vi heller ikke forsøke å tvinge fram, eller nedvurdere om ikke alt er perfekt. Uansett hvordan den blir, så vil den også kunne gi noe, et lite lysglimt, en skygge, et minne eller et håp.

Til slutt: For mange er det kanskje slik at julen skal komme med glede. For meg er det slik at den i tillegg handler om sorg. Mye av sorgen er knyttet til mennesker som har dødd, men mye er også knyttet til barndom og dårlige minner rundt det å feire jul. Kanskje det er slik, at vi kan gi plass til begge deler i oss selv, om vi forsøker. Både glede og sorg, ensomhet og fellesskap. Og at vi lar dem som er rundt oss også få rom til å kjenne det de kjenner på, selv om det ikke alltid er det samme som hos deg selv.

Min mor døde på tidlig nittitall, etter å ha vært syk lenge. Minnet om henne inkluderer mye, på både godt og vondt. I dag blir musikkinnslaget en versjon av den julesalmen hun satte høyest - Deilig er jorden. Ikke fordi jeg må kjenne på det den vil bringe fram i meg, men fordi jeg er villig til det. At denne salmen betydde noe for moren min,  betyr heller ikke at hun opplevde sin tid på jorden som deilig, men noe har det nok likevel vært som også ga henne noe. Et lite glimt, en liten skygge, et lite penselstrøk eller to, som på en god dag kanskje kunne minne bitte, litt om et juletre med tente lys. Eller en regnbue.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: