Litt om julen - hva den er, og hva den ikke er.

Det er lille julaften. Ute regner det. Mange vil nok savne julesnøen, men det gjør ikke jeg. Jeg savner snø omtrent like lite som jeg savner...eh, la oss stoppe der, kanskje. 

Det jeg imidlertid uten blygsel kan si jeg savner, er bilen min. For den havnet på verksted i går, etter at ladelampen plutselig begynte å lyse rødt kvelden før. Arrgh, jeg hater sånne overraskelser. Denne gangen er det vel dynamoen eller noe som må skiftes. Så nå håper jeg at det blir fikset i dag, for hvis ikke blir jeg uten bil til over nyttår. Og det blir problematisk for meg. I dag og i går var jeg så heldig å få låne bilen til svigerinnen min. Og det sparte meg for en del bekymringer.

Men det var nå det. Jula kommer uansett - bil eller ikke bil. Og i kveld skal kjæresten og jeg pynte treet og kose oss med gløgg og antagelig spille noen julesanger. Den store julestemningen er ikke helt på plass enda, kjenner jeg, men litt tre med glitter og lys og noen nisser strategisk plassert, hjelper vel på, antagelig.

Ellers feires denne jula uten unger på julaften. Sånn er det annen hver jul. Så i år blir vi kun fem voksne rundt bordet. Min yngste datter feirer med samboer og svigerfamilie i Kristiansand, min eldste med samboer og svigerfamilie her i Bergen, mens Beates barn er hos faren sin denne julen. Koselig blir nok julekvelden uansett, selv om jeg allerede nå også kjenner på et savn. Men pinnekjøttet smaker helt sikkert fortreffelig, slik det alltid gjør. En får forsøke å fokusere på det positive. 

Førstedag blir det det tradisjonen tro klippfisk hos svigermor, mens andredag kommer eldste datteren min med samboer og barnebarn til Beate og meg, på ribbemiddag med pølse og medisterkaker. Så vi skal ikke gå sultne. Og selv om det sies at noen velger grandisen i jula framfor mer tradisjonsbærende mat, så gjelder ikke det hos oss. Litt tradisjoner må en forsøke å bevare. En må ikke alltid går for det som er lettvint, selv om en skulle klare å hoste opp noen tvilsomme unnskyldninger for hvorfor en kan tillate seg det. Selv er jeg en ivrig forkjemper for at julen skal være mer enn det en kan slippe unna med, det som er lettvint, eller kun gaver og overfladisk moro. Det går an å tilføre julen et lite snev av både estetikk, ettertanke, alvor og det å se hverandre i stedet for kun egne behov, uten samtidig å dra det til ytterligheter.

I år får jeg jeg høre sølvguttene synge julen inn, siden ingen unger hyler eller skriker eller krangler eller ler eller roper pappa, pappa, jeg har bæsja på meg. Det siste er forresten en stund siden nå.

Sølvguttene har vært en viktig tradisjon for meg. Jeg får likevel nesten aldri fred til å høre på dem slik jeg vil. Men i fjor fikk jeg det. Både voksne og barn holdt seg litt unna og ga meg ro og fred den lille stunden. Men da savnet jeg bråket. Og fellesskapet. Jeg satt jo der alene foran tv, og lette med blikket blant de syngende guttene etter han som har det slik jeg hadde det da jeg vokste opp. Dvs ikke så veldig bra. Så sånn er det i blant, en maser og kjemper for noe en vil ha, men får en det, oppdager en at det kanskje finnes annet som er viktigere. Og da føler en seg litt snytt. Evig eies kun det tapte, sies det i blant. Og slik er det vel kanskje på enkelte plan for noen og enhver av oss.

I morgen synges julen inn. Og du skal møte den. Du skal møte den alene eller sammen med noen. Er du heldig skal du feire den med noen du har et godt og avslappet forhold til. Men enkelte kan kanskje også komme til å feire julen sammen med noen de har et anstrengt og vanskelig forhold til, og med rommet fullt av elefanter eller kameler som skal svelges. Og elefanter kan ta stor plass, i blant så stor at det føles vanskelig å få puste. Mens kameler kan være tungt å få ned. Og skyller en dem ned med for mye juleøl eller akevitt for å få litt mer glid på saker og ting, oppstår det kanskje andre utfordringer i stedet. Så mitt råd er å la elefanter og kameler få være det de er denne ene dagen, og ta det litt rolig med akevitten, krav, gammelt nag og vanskelige følelser, slik at noen gode følelser kanskje også kan få lov til å finne sin plass. Det blir kanskje ikke lett for alle, men spesielt om det er barn tilstede, er det likevel nødvendig.

Det at voksne i blant opplever julen som vanskelig, har gjerne sin årsak i blant annet vanskelige følelser knyttet til minner, og vanskelige minner trenger en ikke gi dem som er barn nå. I stedet kan en forsøke så godt en kan å gi dem gode minner, og solide knagger å henge ting på. Disse gode minnene trenger ikke å bygges på at barna får totalt frie tøyler. Julen er ikke ment å være en fornøyelsespark eller lekeland der barn må få lov til å gå av skaftet fordi vi selv ikke klarer å oppfylle voksenrollen og kjenner på en dårlig samvittighet over mulig grensesetting, like lite som julen er en bar, boksering eller en psykologtime for de voksne, der de etter hvert som akevitten og juleølet tømmes, legger på bordet sin egen opplevelse av urettferdighet, sorg eller sinne.

Det var følelsene. I tillegg til følelser, er julen knyttet til økonomi. Julen er dyr. Og kjøpekortene dras flittig. Noen tar også kredittkortene i bruk. For vi vil jo så gjerne leve opp til barnas ønsker, samfunnets krav og en standard som kanskje har gått litt av skaftet, men som vi likevel gjerne vil eller føler vi må være en del av. Og det er nok slik at det kanskje blir et høydepunkt for et barn å få det de har ønsket seg i gave på julaften. Likevel, ikke alle har mulighet til å gi bort en iPhone, tv, datamaskiner, nettbrett eller andre altfor dyre ting til ungeflokken. Så om du kjenner på dette, så trøst deg med at edruelige, tydelige, trygge og synlige rammer er den aller beste julegaven vi kan gi våre barn og barnebarn.

Og nå ringte de fra bilverkstedet. Jeg får igjen min gamle Golf i ettermiddag, yeiiii! Snakk om julegave! Men det koster meg seks tusen fire hundre for ny dynamo - urk. Så nå er jeg glad jeg ikke kjøpte iPhone til ungene, for da hadde det blitt krise i januar. Og det vil vi jo ikke ha. Kriser er noe herk. Jeg savner kriser like lite som jeg savner snø. Og snø savner jeg like lite som en gaffel opp i ræva. Sånn er det med den saken. Nå er det sagt. Og nå logger jeg av Vannlandet for denne gangen, men kommer nok tilbake i romjulen om jeg ikke har spist meg ihjel. Så om noen får lyst til å titte innom, er jeg nok her.

Jeg ønsker deg som leser dette en riktig god jul, og håper den blir ganske lik det du ønsker deg. Om den ikke blir det, så ønsker jeg deg lykke til med det også. Husk at alt ikke må være perfekt. Inne blant alt det uperfekte ligger det også mye rom, som kan brukes til noe av verdi.

Dagens bilde ble tatt for et par dager siden, og viser barnebarnet og meg selv som spiser pepperkaker. Noen må jo jo ta seg av den jobben også.

God jul til deg.

Bjørn.

Dagens link: