Om kontroll, og om å gi slipp på den.

Vi liker alle å ha en opplevelse av kontroll. Enten det er over livene våre, bilen, ektefellen/kjæresten eller følelsene. Kontrollen over livene våre henger i blant sammen med helse og jobb. Skjærer det seg noe der, så kan det bli ille. Når det gjelder bilen, kan vi komme i en ulykke med den, men vi kan forebygge og øke sjansene for at det ikke skjer, gjennom å følge opp med service og vedlikehold. I hvert fall så lenge vi har en inntekt. Våre kjære har vi mindre kontroll over, men vi kan oppleve at vi har det likevel, gjennom avtaler og vilje til å etterleve felles verdier. Likevel, mange av ungene våre kommer til å smake alkohol litt tidligere enn du ønsket, noen vil teste ut stoff, alle er på nettet og ser ting du ikke har kontroll over, som samtidig gjør noe med dem, mens kjæresten din tenker det hen tenker og føler det hen føler. Uten at du får vite alt om det. Noe som gjerne fungerer andre veien også. Tenk bare på dine egne tanker, fantasier, drømmer og alt du ellers ikke forteller, og tenk deg at din kjære har like mye hen bærer på, uten at du får vite det.

Noe av det du ikke forteller har sin bakgrunn i at det er knyttet for eksempel skam til det. Det samme gjelder for din kjære. Har du et kompleks, er det ikke sikkert du deler det med noen. Har du gjort noe du tenker på som galt, likeså. I tillegg kommer alt du ellers måtte skamme deg over, enten det er knyttet til hva du føler, ikke føler, hva du har gjort, kroppsbilde; hvordan du er/ser ut, eller hva du føler du burde kunne/klare/orke, men ikke får til.

Ofte er det du snakker minst om, kanskje det du opplever som forventet å være knyttet til deg. Som for eksempel oppfyllelsen av kjønnsroller, og identitetsproblematikk. Vi vil alle i større eller mindre grad helst falle innenfor en norm. Selv om normene er forskjellige, er de knyttet til våre idealer, og vi vil ikke nødvendigvis selv være den som retter pekefingeren mot vår manglende evne til å fylle skoene vi beundrer, eller føler vi burde fylle. Det er langt lettere å peke på det vi vil være, og så late som at det er det vi er.

Selv om vi kanskje skjuler mye, vil en likevel i et forhold åpne seg, og utlevere seg litt mer enn en gjør overfor andre. Frivillig eller ufrivillig. For noen kan litt også bli mye. For noen år siden, var jeg i et annet forhold enn jeg er nå. Det tok slutt. Og hun jeg mistet kontakten med, sa ved bruddet at hun aldri ville våge å være så åpen igjen, som hun hadde vært sammen med meg. Hva det kom til å innebære for henne, vet jeg ikke. Men jeg tror ikke det var et godt utgangspunkt å ha, om hun endte opp i et nytt forhold. Selv valgte jeg det stikk motsatte da jeg etter en stund var så heldig å treffe kjæresten min Beate, og jeg satset på enda mer åpenhet. Noe jeg aldri har angret på. Det at vi våger å vise så mye av oss selv og det vi tenker og føler for hverandre, er styrken i forholdet vårt, opplever jeg. Ikke trusselen.

Hvorfor kjæresten jeg hadde en gang sa det hun gjorde da det ble slutt, hadde selvfølgelig å gjøre med at jeg visste mye om henne etter den tiden vi var sammen, Hun hadde våget å åpne opp for ting i seg selv hun ellers holdt skjult. For andre, og kanskje også for seg selv. Så frykten var antagelig at jeg kunne bruke dette mot henne. Og slik blir det jo i blant, selv om det ikke var et tema fra min side. Dette handler mer om hennes sårbarhet enn min vilje til å gjøre henne vondt. Det blir litt som i at en gjør det som framstår som mulig til noe reelt truende i hodet sitt.

Selv om de fleste ikke ender opp med å ville ødelegge hverandre etter et brudd, kan det likevel hende at ene parten angriper når de skal fortsette livet uten mer håp om en framtid sammen, eller uten kontroll/makt over den en ikke vil gi slipp på. Da tyr aggressoren gjerne til tusler, og en slik trussel kan handle om vold, men kan også handle om å avsløre noe. Og da spesielt på punkt der hvor den en vil nå føler seg sårbar. Har en vært sammen en stund, vet en hvor den andre er sårbar. Om en da ikke har bygd forholdet kun på en late_som_virkelighet. 

Jeg har selv i yngre år fått kjenne på kroppen hva hevngjerrighet etter et brudd kan medføre, og det var ikke spesielt morsomt, samtidig som det tok meg mange år å kunne slappe av i forhold til det. I og med at det også inkluderte trusler om at noen noen var på vei for å "ta meg", og at noe skulle "avsløres". Nå kom det aldri noen og tok meg, men jeg måtte rydde opp i mye dritt som ble spredd om meg til familie og kjente. Til det hele etter hvert roet seg ned. En av farene ved slike hevnaksjoner, er at svartmalingen ofte har et snev av sannhet i seg. Men det har gjerne blitt tatt ut av en sammenheng, pusset og pyntet på og oppgradert, slik at det skal passe den som vil hevne seg, og det samtidig skal bli vanskelig for deg selv å hevde at alt er usant.

Trusler er ofte enda vanskelige å leve med enn det som rettes i mot deg av hevn og konkret skyts. Så lenge ting det trues med ikke har skjedd, men ligger der som en trussel, er du fremdeles under truerens makt. Og dette vet den som truer. Så ikke alt det du er redd for vil skje. Det er ofte vår egen frykt og fantasier som blir ødeleggende for oss, mer enn en iverksettelse fra den andre. Ute i lyset sprekker uansett trollene.  Det kan det være verdt å huske på, om en kommer i en slik situasjon. 

Vi møter folk. Noen gode, andre er rævhol. Shit happens. Men selv om det kan bli skummelt å utlevere seg selv og å gjøre seg sårbar etter at det har blitt brukt mot en, så tror jeg det er viktig å våge det likevel. Hvis ikke bygger en på et vis livet sitt på en løgn. Og det å bære på løgner fører ikke til noe godt. En har jo likevel alltid belastningen som ligger i faren for å bli avslørt, og konsekvensene av en avsløring kan bli langt større enn det å være åpen hadde blitt. Selv om det selvfølgelig også kan komme som en lettelse å bli avslørt, kan det også føre til at du trekker deg enda mer inn i deg selv, for å forsvare andre løgner du nå så deg nødt til å spinne videre på eller ty til for å finne fast grunn under føttene igjen, så du ikke drukner i egne løgner. Ei flytebrygge kan oppleves som fast grunn, men er det ikke likevel.

Til slutt kan unnvikelser og løgner ende opp med at en vever et nett rundt seg selv, som en ikke klarer å komme ut av igjen. Jeg har opplevd slike mennesker også. Og de kan være ødeleggende for deg. Spesielt om de samtidig er lystløgnerne. De som lager historier bare fordi det får dem til å framstå som noe bedre enn det de er, eller som større ofre. Til du selv ikke lenger klarer å skille mellom rett og galt, og står i fare for å miste din indre kjerne. Slike mennesker har lite å tilby deg av empati, og gjerne som mål å bruke deg til noe, mer enn å se på deg som en gave de bør verdsette. Nettet de spinner kveler ikke kun dem selv, det kveler deg også.

I blant blir vi gående og bære på ting vi ikke er sikre på om vi våger å vise eller si. Jeg hadde selv en slik liten greie for noen dager siden, og det var det som ledet fram til tankerekken rundt ærlighet og åpenhet over her. Jeg var i en situasjon hvor jeg følte det var nødvendig å være veldig tydelig overfor noen – så tydelig at jeg fryktet vedkommende følte seg overkjørt eller behandlet respektløst. Det vil si, en opplevelse av å miste ansikt. Og jeg tok disse tankene og følelsene rundt det inntrufne med meg hjem etterpå, og sov dårlig ei hel helg, fordi det surret og gikk i hodet mitt. Men da jeg etter hvert valgte å ta det opp med vedkommende, fikk jeg ikke ei skyllebøtte i fjeset, men et takk til svar, fordi jeg hadde reddet hen ut av noe hen selv ikke klarte å stoppe. Om jeg ikke hadde våget åpenheten som måtte til for å snakke med vedkommende, men i stedet hadde lagret det hele der vi lagrer vanskelige ting, ville jeg levd videre med et falskt bilde av virkeligheten. Det vil si at både det å være åpen og selvutleverende i den situasjonen hvor jeg var tydelig og satte en grense, og det at jeg tok det opp for å se nærmere på det i etterkant, førte noe godt med seg. Det var skummelt å gjøre begge deler, men nå kan jeg se at det ville vært mer skummelt om jeg lot være. Det kunne ført til en unødvendig kile i forholdet vårt. Kanskje ikke så stor, men likevel merkbar.

Blir det mange slike små kiler, kan det ende i at noe revner. Det blir som med bekker små og en stor å.

Så, til slutt; dette er det jeg vil konkludere med, etter å ha lesset av meg alle disse ordene mine i dag: 

Ikke vær så redd for å være deg selv, om du kjenner på en slik frykt. Våg å vær tro mot det du føler og tenker, og ikke skygg automatisk unna følelsene som vil oppstå om du våger litt mer enn det du ellers gjør. Fasade er ikke alt. Og det er ikke bare sangere eller andre kunstnere som har lov til å vise sitt indre liv, det er lov også for deg. Det kan oppleves som vanskelig, men kanskje fører det med seg noe godt likevel. Enten det er i samspillet med en du har kjær, dine barn, en venn, noen du arbeider sammen med, eller dine foreldre. Det er lett å knyte en knute, men det kan bli vanskelig å knyte dem opp igjen om de blir mange. Noe som kan ende med at løsningen blir å klippe over det som binder det hele sammen.

Dagens bilde viser solnedgangen i går kveld. Samtidig er det utsikten fra vinduet ved skrivebordet mitt, der jeg sitter og hakker på tastaturet for at ting som Vannlandet skal få en form og et innhold, jeg håper når noen som deg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: